Min søster...

[Gjest ikke undertegnet]

er et år eldre enn meg. Hun har alltid "hatet" meg, jeg tror det er fordi jeg er mye penere enn henne. Dette er noe jeg ikke kan for og ikke har bestemt selv.

Min søster og jeg er veldig forskjellig av natur også. Hun er veldig opptatt av "ytre" ting, som interiør, farger på vegger, gardiner, hvordan den og den har det hjemme osv.

Selv er jeg et følelsesmenneske, er opptatt av hvordan mennesker jeg er glad i har det. Feks min gamle bestemor, stiller mye opp for henne, fordi hun er gammel og trenger en del hjelp.

Vel det jeg prøver å formidle er at jeg fikk et nervesammenbrudd et par dager før jul og ble innlagt på sykehus. Heldigvis kom jeg hjem igjen på lillejulaften, til stor glede for mannen min og barna mine.

Men jeg sliter med depresjon ennå, og kan ikke ta medisiner nå pga jeg er gravid.

Min søster vet om dette, hun ble informert gjennom vår mor. Det som virkelig sårer meg er at hun ikke har tatt kontakt med meg. Ikke spurt hvordan jeg har det, om jeg evt trenger noe e.l.

Min mor fortalte meg at hun hadde spurt henne hvorfor hun ikke hadde ringt meg, hvor hun da svarte at hun syntes det var så vanskelig, hun visste ikke hva hun skulle si... Da velger hun heller å vende meg ryggen.

Er dette normalt? Dette sårer meg veldig... overreagerer jeg?

[goliane]

Egentlig syns jeg litt synd på søstra di. Hun kan ikke være særlig trygg på seg sjøl når hun ikke "tør" ringe deg når du kunne trengt hennes støtte.

Å sette møbler, tapeter og stil foran menneskelige relasjoner, tyder på at hun kanskje ikke har evnen til å ta inn over seg andres problemer. Det er det hun som taper på i lengden.

Kanskje er det du som må ta kontakt med henne?

Kanskje trenger hun mer din støtte enn du hennes?

Å bry seg om andre, hjelpe andre, og bety noe for andre, slik du gjør , teller mer en stilig interiør og fine gardiner.

Men jeg skjønner du er skuffet. Hun er jo storesøsteren din!

[Gjest ikke undertegnet]

Din søster er rik på materielle ting og statussymboler.

Det er et valg.

Kanskje hun istedet er fattig og underutviklet sjelsmessig. At dette kavet med å ha det pent rundt seg blir en erstatning.

Ser det rundt meg. Folk som sliter med relasjonene til sine nære. Som jeg vet ikke har det helt 'godt' i heimen på den måten. Ingen er mer opptatt av å ha en lekker sofa, nye gardiner, siste nye i kjøkkenutstyr, strigla hage og andre slike ytre ting enn dem.

Sannsynligvis ville de gjerne byttet med et harmonisk familieliv.

Sier ikke at alle er slik. Det finnes vel noen lykkelige sjeler som har både ytre og indre vellykkethet. Men de er nok i mindretall.

Selv så er jeg vel midt på treet i begge henseender.

[tassemor]

Har vært gjennom det samme selv, med flere personer. Var innlagt i over 1 mnd. Gråt mine bitre tårer og tenkte at nå ville de vel ihvertfall ikke ha noe med meg å gjøre.

Men etterhvert fikk jeg kontakt med dem og da var det slik din søster sier til din mor. "jeg vet ikke hva jeg skal si". Det er vel slik med mange mennesker at når de ikke vet hva de skal si, trekker de seg heller unna.

[Gjest ikke undertegnet]

Egentlig syns jeg litt synd på søstra di. Hun kan ikke være særlig trygg på seg sjøl når hun ikke "tør" ringe deg når du kunne trengt hennes støtte.

Å sette møbler, tapeter og stil foran menneskelige relasjoner, tyder på at hun kanskje ikke har evnen til å ta inn over seg andres problemer. Det er det hun som taper på i lengden.

Kanskje er det du som må ta kontakt med henne?

Kanskje trenger hun mer din støtte enn du hennes?

Å bry seg om andre, hjelpe andre, og bety noe for andre, slik du gjør , teller mer en stilig interiør og fine gardiner.

Men jeg skjønner du er skuffet. Hun er jo storesøsteren din!

Søstera di minner meg svært om min svigerinne. Noen mennesker er bare sånn, det er vel ikke mye å gjøre noe med. De "hevder" seg utad med å ha et perfekt hjem, fine møbler osv. men når det er noe som virkelig røyner på sier de takk for seg. Jeg sammenligner min svigerinne med en struts, stikker hodet i sanden og later som om problemene ikke finnes og lar andre ordne ut. Hun besøker heller aldri noen på sykehus, ikke engang sin egen mor. Og som din søster, hun tør nok ikke. Så egentlig er det din søster det er synd på. Vær ihvertfall glad for at du har støtte av resten av familien, dere får bare ta henne som hun er. Antagelig er det ikke mye gang i å snakke ut med henne , hun vil vel bare være opptatt av å forsvare sin egen perfekthet.

Hold ut.