Dixi

[alya]

Hei.

Har et problem og trenger litt tips for å få løst det....

Jeg ble utsatt for overgrep fra min stefar..og delvis også mor fra jeg var ca 8 til jeg var ca 12. Jeg er nå 24 år.

Jeg har hatt kontakt med psykiatrien i snart 6 år, uten at jeg har snakket noe om dette. (det har vært mye annet og ta tak i også).

Jeg har nå gått til samme psykologen i over et og et halvt år, og er blitt trygg på henne. Har også hatt noen innleggelser på psykiatrisk det siste halvåret.

Nå føler jeg at jeg begynner å bli sterk nok til å begynne å jobbe meg gjennom overgrepene, men vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette til psykologen.

Hun vet at det har foregått overgrep, men at jeg ikke har villet snakk om dette.

Siden dette er så vanskelig å snakke om har jeg, sammen med psykologen, overlatt ansvaret til henne i forhold til å ta det opp. Min oppgave skulle være å stoppe henne dersom jeg ikke var rede. Nå føler jeg at jeg egentlig bare går og venter på at hun skal begynne å snakke om det, slik at jeg kan begynne å jobbe med det.

Legger jeg da for mye ansvar over på henne?

Grunnen til at jeg synes det er vanskelig å selv ta det opp er at det rett og slett er ekkelt å ta ordene i munnen.

Siden hun ikke tar det opp...kan det da bety at hun mener jeg ikke er rede til det?

Hadde vært fint å høre hva du, og andre her inne, tror om saken.

Jeg vil så gjerne kunne få muligheten til å leve hverdagen uten å ha overgrepene i hodet hele tiden

takk for evt. svar

[Nica]

Hei!

Vil prøve å gi deg et lite svar her...

skjønner enormt godt at du føler det vanskelig å si noe - og ikkje liker ordene. Da eg begynte å fortelle, sleit eg vanvittig med å finne ord eg klarte å bruke - fordi ganske mange av ordene som måtte til for å si noe om det - var tabu i min munn. Eg orka verken si dem eller høre de. Helst håpte eg at noen kanskje ville stille spørsmål "var det sånn..." "føltes det slik..." osv - og så kunne eg bare svare ja og nei...

Eg måtte snakke om det ganske mange ganger før alle ordene var med - men det viktige er ikkje ka ord en bruker, men at en i det hele tatt begynner å prate om det. Så får de vanskelige ordene komme etterhvert.. det er lov å kjenne på koss det føles å si noe og sprekke boblen litt og litt før - og det er lov å stoppe når en ikkje orker mer, og ta det opp igjen neste gang. Det skal ikkje være press å prate.

Tror du at du hadde klart å si noe som "kan vi prøve å prate litt om det eg ikkje ville vi skulle gå inn på før.." eller noe slikt? Eller kanskje skrive et brev eller en lapp til henne på forhånd, eller få noen til å gi henne et hint om at du vil bli spurt om dette?

Det allerbeste hadde selvfølgelig vert om du tok opp dette temaet mest mulig direkte - hun venter nok på signal fra deg på at du er klar for det! Men eg har full forståelse for at du syns dette er skummelt!

Husk også på at selv flinke psykologer er som regel ikkje tankelesere....

tror du klarer det eg! Men ta den tiden du trenger!

*oppmuntringsklem fra meg hvis du vil ha*

[alya]

Hei!

Vil prøve å gi deg et lite svar her...

skjønner enormt godt at du føler det vanskelig å si noe - og ikkje liker ordene. Da eg begynte å fortelle, sleit eg vanvittig med å finne ord eg klarte å bruke - fordi ganske mange av ordene som måtte til for å si noe om det - var tabu i min munn. Eg orka verken si dem eller høre de. Helst håpte eg at noen kanskje ville stille spørsmål "var det sånn..." "føltes det slik..." osv - og så kunne eg bare svare ja og nei...

Eg måtte snakke om det ganske mange ganger før alle ordene var med - men det viktige er ikkje ka ord en bruker, men at en i det hele tatt begynner å prate om det. Så får de vanskelige ordene komme etterhvert.. det er lov å kjenne på koss det føles å si noe og sprekke boblen litt og litt før - og det er lov å stoppe når en ikkje orker mer, og ta det opp igjen neste gang. Det skal ikkje være press å prate.

Tror du at du hadde klart å si noe som "kan vi prøve å prate litt om det eg ikkje ville vi skulle gå inn på før.." eller noe slikt? Eller kanskje skrive et brev eller en lapp til henne på forhånd, eller få noen til å gi henne et hint om at du vil bli spurt om dette?

Det allerbeste hadde selvfølgelig vert om du tok opp dette temaet mest mulig direkte - hun venter nok på signal fra deg på at du er klar for det! Men eg har full forståelse for at du syns dette er skummelt!

Husk også på at selv flinke psykologer er som regel ikkje tankelesere....

tror du klarer det eg! Men ta den tiden du trenger!

*oppmuntringsklem fra meg hvis du vil ha*

Tusen takk for svar Nica. Det betyr utrolig mye for meg.

Og den oppmuntringsklemmen gjorde godt.

*Jeg sender en klem i retur hvis du vil ha*