Barn av en kald norsk sjel.

[Mish]

Jeg er nok ikke den eneste som sitter med en ekkel smak i munnen og en vond klump i magen. Sliten og tiltaksløs. Jeg er 20 år og dette har fulgt meg siden jeg var 12 år. Jeg har aldri vært flink til å takle mine egne følelser, men er veldig flink til å hjelpe andre med deres. Dette etterlater meg med en rekke uoppgjorte hendelser jeg aldri får ut av systemet. Vel, jeg er alltid sint, så utløp får jeg jo. Men sinne gjør ting verre. Samvittigheten man blir etterlatt med gjør at de negative tankene blir enda mørkere. Problemet er at jeg er ikke sint nok eller trist nok, mao. ikke SYK nok til å få hjelp av det offentlige. Og det gjør noe med en når man hele tiden blir avvist av dagens helsetjeneste. For jeg føler meg ikke helt bra, men ingen ser det! Det hjelper ikke at de sympatiserer med meg, men ikke kan hjelpe. Jeg har ingen erfaring med dette og jeg må innrømme at jeg trenger noen gode råd. Jeg har stort sett prøvd det meste jeg kan gjøre med de ressursene tilgjengelig for meg. Lange turer i dagslys, sunn mat, trening, delmål o.l. Finnes det noen form for rådgivning i dette langstrakte land? Køene er lange og bevilgningene for små, men er det alikevell håp for meg?

[neuni]

det er alltid håp, mish!

dette kan du forsøke (om du ikkje allerede har gjort det):

be fastlegen din om henvisning til psykolog

skriv sjølv eit vedlegg til henvisninga, der du beskriver situasjonen din. det gjer ikkje noko om du ikkje får til å skrive sammenhengende, forståelig, godt etc...du skal jo vise at du trenger hjelp, så skriv det du får til.

henvisningen m/vedlegg kan du sende kopi av til alle psykologer du kjem over...samt det distriktspsykiatriske senter (DPS) (poliklinikk) du hører inn under.

på DPS kan du også komme med i gruppeterapi av ulik art.

så finst det gruppeterapi i sjølvhjelpsgrupper (eller noko sånt), f.eks via angstringen o.l.

privatpraktiserende psykologer av forskjellig sort finst i bøtter og spann. nokre eg kjenner går til ei som ikkje kaller seg psykolog, men rådgiver av noko slag. dama har psyk-utdannelse, men også diverse østlige greier, og jobber med aura og energier etc. vennene mine skryter uhemma av henne, men det er dyrt med private greier, så da må du ha råd til det (evt prioritere).

ein annan ting er at fastlegen kan brukes til så mangt - du kan ha jevnlige timer med samtaler. trives ikkje med fastlegen? skift.

kjenner du nokon andre som sliter? snakk sammen, utveksle erfaringer, gjer ting sammen. ei av mine nærmeste venner har psykiske problemer, eg og ho snakker jevnlig sammen og bytter på å dra kvarandre opp av hengemyra men husk på å snakke om kvarandres grenser også, det må være lov å sei nei hvis man ikkje orker å være den andres drahjelp ein dag.

les ei og anna sjølvutviklingsbok. dei har det med å være meir effektive for forfatterens økonomi enn for leserens utvikling, men det hender man finner eit gullkorn.

angående psykologer - på trygdekontoret har dei lister over alle med kommunal avtale (sånn at man kan få frikort og ikkje betale meir enn 1350 spenn i året). få legen til å anbefale nokon. eller sjekk om nokon du kjenner kan anbefale nokon. med mindre du bor på eit lite sted, er slike lister laaaange, og vanskelig å vite kor man skal begynne, da er det greit med nokre anbefalinger. du kan ringe rundt, eller du kan sende brev med kopi av henvisningen og vedlegget du har skrive.

eg veit ikkje om bablinga mi har gjort deg klokere, men uansett - lykke til, og husk: det er alltid håp!