hvor ble det av håpet?

[vanilje]

Det er ikke mange månedene siden at jeg satt og planla fremtiden med videre studier og jobb. Men nå... nå sitter jeg ensom på psykiatrisk sykehus, er sykemeldt på ubestemt tid og vet ikke om jeg noen gang vil kunne gå tilbake til studiene. Hvor ble det av håpet?

Verden ble gradvis mørkere og mørkere, eller var det mørket inni meg som tok overhånd? Tungt å tenke, tungt å puste, tungt å være. Smerten kan nesten skjæres i med kniv, allikevel så er den usynlig.

Hvorfor ser ingen? Eller er det jeg som har blitt blind?

Jeg kjemper og kjemper, men den egentlige kampen er mot meg selv....

[Sør]

Kjære vaniljen,

Kampen er for deg selv, og du har venner med på laget!

*klem*

[huufsa]

Kjære deg, vanilje...

Håpet må komme tilbake! Vi må tro det!

Kampen du kjemper kan desverre ingen ta for deg... - men husk at vi er mange som håper for deg...

*styrkeklem*

[frosken]

Vanilje:-)

Så leit å høre at du igjen sliter så mye! Det var en periode hvor alt så så mye lysere ut for deg - men kanskje ville du for mye for fort? Kanskje prøvde du i for stor grad å være flink slik at både behandlerne dine og andre skulle bli fornøyde - men at du på veien mistet litt av deg selv...

Tror at mange på en så lang vei til bedring som du har gått, vil få noen nedturer slik du har fått nå. Det betyr ikke at alt arbeidet du har gjort har vært forgjeves - det er bare noe inni deg som midlertidig har gått til totalstreik...

Du spør hvorfor ingen ser - og til det er det kanskje like greit å komme med standard motspørsmålet: Hva skal til for at du føler at noen ser? Hvordan vet du at de ikke ser? Vet du noe de kunne ha gjort for deg som ville medført at du hadde det bedre?

Ta vare på deg selv som best du kan, Vanilje!

[goliane]

Kjære vennen min.

Du må ikke kjempe MOT deg selv. Du må kjempe FOR deg selv.Skjønner at du har tunge tanker du må slåss med, men prøv hele tida å fokusere på at kampen mot depresjonen er kampen for deg.

Vi vil gjerne være der som støttespillere.

Tenker på deg hver dag, og tror du snart ser at livet er verdt å leve.

Over helga dukker iallfall ett lyspunkt opp. Håper du gler deg til det. Jeg gler meg veldig!!!

[vanilje]

Kjære vennen min.

Du må ikke kjempe MOT deg selv. Du må kjempe FOR deg selv.Skjønner at du har tunge tanker du må slåss med, men prøv hele tida å fokusere på at kampen mot depresjonen er kampen for deg.

Vi vil gjerne være der som støttespillere.

Tenker på deg hver dag, og tror du snart ser at livet er verdt å leve.

Over helga dukker iallfall ett lyspunkt opp. Håper du gler deg til det. Jeg gler meg veldig!!!

Den er tungt å tenke positivt, de depressive tankene og følelsene slår liksom vekk grunnen under meg.

Men ja, jeg gleder meg til tirsdag, håper bare jeg er i nogenlunde form. Har t.o.m.tenkt å ta med meg dragebarnet på klassisk konsert!! (hvis hun vil da...)

Skal prøve å trekke pusten en gang til...

[vanilje]

Vanilje:-)

Så leit å høre at du igjen sliter så mye! Det var en periode hvor alt så så mye lysere ut for deg - men kanskje ville du for mye for fort? Kanskje prøvde du i for stor grad å være flink slik at både behandlerne dine og andre skulle bli fornøyde - men at du på veien mistet litt av deg selv...

Tror at mange på en så lang vei til bedring som du har gått, vil få noen nedturer slik du har fått nå. Det betyr ikke at alt arbeidet du har gjort har vært forgjeves - det er bare noe inni deg som midlertidig har gått til totalstreik...

Du spør hvorfor ingen ser - og til det er det kanskje like greit å komme med standard motspørsmålet: Hva skal til for at du føler at noen ser? Hvordan vet du at de ikke ser? Vet du noe de kunne ha gjort for deg som ville medført at du hadde det bedre?

Ta vare på deg selv som best du kan, Vanilje!

Du har nok rett, igjen...

Jeg har mista meg selv på veien, eller er det egentlig sånn at jeg aldri har vært meg selv?

Jeg vil at noen skal bruke tid på meg, sette seg ned og nesten "tvinge" meg til å snakke. Sånn som det er nå, så sitter jeg på rommet mitt på psykehuset og ønsker så sterkt at noen skulle komme inn til meg, sette seg ned og virkelig prøve å finne ut hva jeg tenker og føler. Jeg sitter fast i mine egne tanker og klarer ikke komme ut av dem.

Jeg har rotet meg selv bort...

[vanilje]

Kjære deg, vanilje...

Håpet må komme tilbake! Vi må tro det!

Kampen du kjemper kan desverre ingen ta for deg... - men husk at vi er mange som håper for deg...

*styrkeklem*

Det er godt å vite at det er noen der ute som følger med og som heier litt stille på sidelinja. Jeg glemmer av og til å se meg rundt.

Takk for at dere er der

[frosken]

Du har nok rett, igjen...

Jeg har mista meg selv på veien, eller er det egentlig sånn at jeg aldri har vært meg selv?

Jeg vil at noen skal bruke tid på meg, sette seg ned og nesten "tvinge" meg til å snakke. Sånn som det er nå, så sitter jeg på rommet mitt på psykehuset og ønsker så sterkt at noen skulle komme inn til meg, sette seg ned og virkelig prøve å finne ut hva jeg tenker og føler. Jeg sitter fast i mine egne tanker og klarer ikke komme ut av dem.

Jeg har rotet meg selv bort...

Vanilje...

Du virker så trist så trist - og så tenker jeg allikevel at det på en måte er bra... Hvorfor? Fordi det virker som om du omsider er i ferd med å "finne deg", å få kontakt med deg selv på alvor. Jeg mener at det er tre år siden jeg for første gang leste noe av det du skrev eller snakket med deg på Småprat. For meg virker det som om du har vokst svært mye siden den gang - og at du er på vei mot et mye bedre liv. Men ingen har sagt at den veien er lett...

Det er bra at du klarer å kjenne hva du kunne ønske at andre gjorde i forhold til deg. Kanskje er det ikke realistisk at noen tar tak i deg på den måten du ønsker - det vil alltid være så avhengig av hvem som er på vakt og hvordan stemningen er på avdelingen ellers. Dessuten er det til syvende og sist slik at de profesjonelle hjelperne ikke klarer å dekke de genuine behovene du har for nærhet og kontakt med andre... Men det at du kan erkjenne AT DU ØNSKER DET - er et enormt fremskritt!

Regner med at du har lest "I never promised you a rosegarden" - men kanskje du kan lese den en gang til nå...

Rent praktisk så lurer jeg på om du ikke kunne forsøke å få noen til å gå tur med deg, evt. gjøre noe annet sammen slik at du kan føle deg litt mindre ensom.

[vanilje]

Vanilje...

Du virker så trist så trist - og så tenker jeg allikevel at det på en måte er bra... Hvorfor? Fordi det virker som om du omsider er i ferd med å "finne deg", å få kontakt med deg selv på alvor. Jeg mener at det er tre år siden jeg for første gang leste noe av det du skrev eller snakket med deg på Småprat. For meg virker det som om du har vokst svært mye siden den gang - og at du er på vei mot et mye bedre liv. Men ingen har sagt at den veien er lett...

Det er bra at du klarer å kjenne hva du kunne ønske at andre gjorde i forhold til deg. Kanskje er det ikke realistisk at noen tar tak i deg på den måten du ønsker - det vil alltid være så avhengig av hvem som er på vakt og hvordan stemningen er på avdelingen ellers. Dessuten er det til syvende og sist slik at de profesjonelle hjelperne ikke klarer å dekke de genuine behovene du har for nærhet og kontakt med andre... Men det at du kan erkjenne AT DU ØNSKER DET - er et enormt fremskritt!

Regner med at du har lest "I never promised you a rosegarden" - men kanskje du kan lese den en gang til nå...

Rent praktisk så lurer jeg på om du ikke kunne forsøke å få noen til å gå tur med deg, evt. gjøre noe annet sammen slik at du kan føle deg litt mindre ensom.

Nei, jeg har faktisk ikke lest den boken, men jeg burde kanskje?

Jeg har lov til å gå ut alene, så jeg gjør det ofte. Men allikevel blir det feil, fordi jeg går ut fordi jeg prøver å rømme. Rømme fra det vonde, det kjedelige, fra meg selv. Jeg er en rastløs og misfornøyd sjel for tiden og ingenting kan stilne uroen inni meg.

Finnes det en pauseknapp?

[goliane]

Den er tungt å tenke positivt, de depressive tankene og følelsene slår liksom vekk grunnen under meg.

Men ja, jeg gleder meg til tirsdag, håper bare jeg er i nogenlunde form. Har t.o.m.tenkt å ta med meg dragebarnet på klassisk konsert!! (hvis hun vil da...)

Skal prøve å trekke pusten en gang til...

Du er TOPP!

Skulle gjerne komme og være sammen med dere to. Klassisk konsert høres veldig bra ut.Hadde vært fint å høre klassisk musikk sammen med to mennesker en setter stor pris på (deg og dragebarnet). Men må nok bake til torsdagsfeiringa!

Snuten opp, stedragebarnet mitt!(Drager har vel snute?)

Optimismen og livsmotet kommer krypende sånn gradvis!

Puster noen optimistiske ildtunger i din retning!

Trøsteklem fra

[goliane]

Nei, jeg har faktisk ikke lest den boken, men jeg burde kanskje?

Jeg har lov til å gå ut alene, så jeg gjør det ofte. Men allikevel blir det feil, fordi jeg går ut fordi jeg prøver å rømme. Rømme fra det vonde, det kjedelige, fra meg selv. Jeg er en rastløs og misfornøyd sjel for tiden og ingenting kan stilne uroen inni meg.

Finnes det en pauseknapp?

Jeg har lest boka. Har den, faktisk. Den er vel verdt å lese.

[frosken]

Nei, jeg har faktisk ikke lest den boken, men jeg burde kanskje?

Jeg har lov til å gå ut alene, så jeg gjør det ofte. Men allikevel blir det feil, fordi jeg går ut fordi jeg prøver å rømme. Rømme fra det vonde, det kjedelige, fra meg selv. Jeg er en rastløs og misfornøyd sjel for tiden og ingenting kan stilne uroen inni meg.

Finnes det en pauseknapp?

Synes allikevel du skal finne ut om noen har tid til å gå tur SAMMEN med deg:-) Mange fine samtaler oppstår av seg selv under turgåing...

Tror ikke det finnes noen pauseknapp, nei - men en del lindring finnes jo i f.eks. musikk.

[forbrenner]

Det er godt å vite at det er noen der ute som følger med og som heier litt stille på sidelinja. Jeg glemmer av og til å se meg rundt.

Takk for at dere er der

Synd at du skal slite sånn..

*forsiktig klem*