NHD...Orker ikke en uke ti.l.. :-(

[snufseguri]

Hadde time hos psykiateren i dag, det er på en måte det som har holdt meg oppe siden sist jeg var der. Hadde nå bestemt meg for å snakke om alt det rare jeg ser, og innrømme at jeg virkelig ER redd for demonene. I førsten var jeg ikke så redd, fordi jeg tenkte at de enten var en bivirkning av medisinene, eller at det var noe fysisk galt. Men jeg er undersøkt fra topp til tå, og det er ikke noe galt. Og da er det jo typisk at psykiateren hadde et akuttilfelle når jeg kom, og jeg fikk ikke ny time før neste onsdag. Da må jeg gå rundt og bekymre meg en hel uke, og det holder jeg ikke ut! Føler på meg at jeg kommer til å bryte sammen snart. Jeg sa selvfølgelig at jeg forsto at han måtte gå. Han spurte meg om det gikk bra, og jeg sa ja, men det var ikke sant.

Nå er jeg redd for at jeg er gått fra forstanden! For jeg ser "dem" jo hele tiden, og jeg kan ikke si det til noen! Jeg er så fortvilet! I sted satt jeg på badet og glodde på demonene og grinte av redsel og oppgitthet. Det er så grusomt å ha det sånn!

Jeg er ikke ute etter medfølelse, selv om det kanskje virker sånn. Jeg vil vel egentlig bare finne ut hva dette er for noe! Er demonene virkelige??? Jeg begynner å tro det.

Dessuten drømmer jeg så rart-det er så virkelig, er nesten i tvil når jeg våkner om det bare var en drøm eller ikke. Drømmer mye av det samme hver natt, laaaaange drømmer. Har begynt å fundere på om det er drømmene som er virkeligheten, og at virkeligheten bare er en drøm.

Jeg er også så rar i hodet for tiden (hmmm...har jo vært det lenge, da). I sted var samboeren bittelitt sint, og jeg ble helt uttafor. Jeg slang blomsterpotter ut av skapet (heldigvis ikke hardt), rev dem ut av skapet og slapp dem på gulvet. Så er jeg ikke helt sikker på hva som skjedde med meg. Jeg ble liksom blytung i kroppen og i hodet, satt der bare og hang med hodet. Var liksom helt tom. Samboeren min begynte å lure, prøvde å få kontakt, men jeg var nesten lammet. Så lå jeg på gulvet en lang stund og bare stirret ut i luften, helt til jeg så et bittelite ansikt i stueteppet og begynte å klore febrilsk på det for å få det vekk...

Hva er galt med meg? Skal jeg gå sånn i en hel uke til, uten å kunne snakke med noen??? Jeg går på 100mg Zoloft og 400mg Seroquel. Skulle ikke Seroquel liksom hjelpe mot slike "syner", da? Jeg blir jo bare verre og verre...

Har skrevet en del om dette i innlegget "NHD, litt skremt"n for et par dager siden, der står det litt mer utfyllende.

Hjelp meg!!!

[Gjest Windsong]

Leit å se at du har det så vondt om dagen!

Har du anledning til å ringe psykiateren din? Eller finnes det en legevakt/psykiatrisk akuttmotak du kan ta kontakt med i nærheten? Det er jo helt uholdbart at du skal gå rundt å ha det på den måten! Det fortjener du ikke!

[Gjest appendix]

Det var dumt det skulle klaffe så uheldig med psykiateren din da! Du var vel nesten et akutttilfelle du også! Eterhvert, etter mye trening, så lærer du deg kanskje å ikke si at det er greit når det ikke er det.

Du burde ringe psykiateren din og forklare hvor lite greit du har det. Og at du har det mye verre etter avlysning av den timen. Greier du det ikke selv, så kanskje du har noen som kan ringe for deg. Ofte virker det sterkere hvis andre forteller hvor ille du har det.

Du MÅ på en måte få formidlet hvor ille du har det! De kan ikke gjette det. Du må over det punktet der for å komme videre.

[soso1365380441]

Kanskje du skulle prøve å konfrontere disse demonene - spør dem hva de vil deg.

[snufseguri]

Kanskje du skulle prøve å konfrontere disse demonene - spør dem hva de vil deg.

Hmm... kanskje det. Har forsåvidt prøvd det før, men ikke fått noe svar...

De ser mest ut som tegninger i tapetet, dvs. de beveger seg ikke, og de snakker heller ikke til meg... Heldigvis!

[snufseguri]

Det var dumt det skulle klaffe så uheldig med psykiateren din da! Du var vel nesten et akutttilfelle du også! Eterhvert, etter mye trening, så lærer du deg kanskje å ikke si at det er greit når det ikke er det.

Du burde ringe psykiateren din og forklare hvor lite greit du har det. Og at du har det mye verre etter avlysning av den timen. Greier du det ikke selv, så kanskje du har noen som kan ringe for deg. Ofte virker det sterkere hvis andre forteller hvor ille du har det.

Du MÅ på en måte få formidlet hvor ille du har det! De kan ikke gjette det. Du må over det punktet der for å komme videre.

Huff, det er så vanskelig å snakke om dette, med psykiateren også. Nettopp derfor var det typisk at han fikk et akuttilfelle akkurat i går, som jeg hadde bestemt meg for å fortelle hvor redd jeg egentlig er. Han sa at jeg var såpass "oppegående" og fungerende nå, så da syntes han det ikke var noe farlig å avlyse timen min... Bare fordi jeg ikke tør å si sannheten!

:-( Så da spørs det, da, om jeg tør å si det neste uke.

Du har faktisk helt rett i at jeg ikke tør å ringe selv, har nemlig telefonskrekk... Så da blir det som regel noen andre som må ordne opp for meg. Har vært på legevakta en gang, fordi jeg var så hysterisk pga. synene. Jeg ble tatt veldig godt i mot der, men det hele endte med to beroligende tabletter så jeg fikk sove... Og det vil vel ikke skje noe annet hvis jeg drar dit en gang til...

[snufseguri]

Leit å se at du har det så vondt om dagen!

Har du anledning til å ringe psykiateren din? Eller finnes det en legevakt/psykiatrisk akuttmotak du kan ta kontakt med i nærheten? Det er jo helt uholdbart at du skal gå rundt å ha det på den måten! Det fortjener du ikke!

Det går vel kanskje an å få tak i psykiateren min, men jeg tør aldri i verden å ringe, pga.telefonskrekk. Også har jeg ikke noe lyst til å fortelle dette til familien min eller samboeren, for da blir de vel lei seg og redde...

Vi har legevakt her, men de kan sikkert ikke gjøre noe. Og hva kan de egentlig gjøre? Sist jeg var der så fikk jeg to beroligende tabletter, og beskjed om å ta kontakt med psykiateren min dagen etter. Og alt han gjorde var å øke medisindosen. Og det har jo ikke hjulpet. Dessuten er jeg så redd for å ta beroligende, er livredd for å bli avhengig, eller at det skal bli en "hyggelig" vane å ta det når jeg er urolig...

[Gjest appendix]

Huff, det er så vanskelig å snakke om dette, med psykiateren også. Nettopp derfor var det typisk at han fikk et akuttilfelle akkurat i går, som jeg hadde bestemt meg for å fortelle hvor redd jeg egentlig er. Han sa at jeg var såpass "oppegående" og fungerende nå, så da syntes han det ikke var noe farlig å avlyse timen min... Bare fordi jeg ikke tør å si sannheten!

:-( Så da spørs det, da, om jeg tør å si det neste uke.

Du har faktisk helt rett i at jeg ikke tør å ringe selv, har nemlig telefonskrekk... Så da blir det som regel noen andre som må ordne opp for meg. Har vært på legevakta en gang, fordi jeg var så hysterisk pga. synene. Jeg ble tatt veldig godt i mot der, men det hele endte med to beroligende tabletter så jeg fikk sove... Og det vil vel ikke skje noe annet hvis jeg drar dit en gang til...

Hvis du ikke greier å si det til ham face to face, så burde du skrive det til han i et brev. Du må iallefall få sagt det!!! Tenk deg, han mente du var oppegående og hadde det bra...

Brevet kan du enten sende eller ta det med til timen.

Kanskje kunne en av de rundt deg som kjenner deg være med til en time også for å fortelle hvordan de oppfatter deg.

Selv så er jeg også en 'flink' type som ikke får fram hvor ille jeg har det. Det var først da mannen min tok affære og sa noen sannhetens ord til de rette folka at de virkelig trodde på hvor vondt jeg hadde det.

Ikke vent til det blir enda verre da!

Og benytt legevakta hvis du må! Det må vel bli sett på et tegn som at du ikke er oppegående og gjøre at de lettere skjønner at de må han annen (eller mer) hjelp enn du får idag.

[Gjest ikke undertegnet]

Det går vel kanskje an å få tak i psykiateren min, men jeg tør aldri i verden å ringe, pga.telefonskrekk. Også har jeg ikke noe lyst til å fortelle dette til familien min eller samboeren, for da blir de vel lei seg og redde...

Vi har legevakt her, men de kan sikkert ikke gjøre noe. Og hva kan de egentlig gjøre? Sist jeg var der så fikk jeg to beroligende tabletter, og beskjed om å ta kontakt med psykiateren min dagen etter. Og alt han gjorde var å øke medisindosen. Og det har jo ikke hjulpet. Dessuten er jeg så redd for å ta beroligende, er livredd for å bli avhengig, eller at det skal bli en "hyggelig" vane å ta det når jeg er urolig...

Det blir mye lettere for deg å leve med psykdommen hvis du involverer familien, og særlig samboeren, i problemene! De må jo lure veldig på hva det er med deg? De fleste oppdager at den dagen de tør være åpne om problemene, blir alt lettere.

Og alle lettelser må tas imot med glede når en er psyk.

Hvis du ikke tør bruke mye av beroligende kan du forsøke Dr. Bachs Rescue Remedy. Fås i helsekost. Den tar toppen av ganske kraftig uro hos meg. Det kunne jo være verdt et forsøk. Selv å bli litt roligere må jo være bedre enn ikke noe. Faktisk så bruker jeg heller disse dråpene enn Sobril. Sobril virker alt for sent synes jeg, og siden jeg venter så lenge jeg orker med å ta beroligende, passer det meg bedre med Rescue Remedy som virker raskt.

[soso1365380441]

Hmm... kanskje det. Har forsåvidt prøvd det før, men ikke fått noe svar...

De ser mest ut som tegninger i tapetet, dvs. de beveger seg ikke, og de snakker heller ikke til meg... Heldigvis!

Kanskje du skal prøve å utforske det mer, dersom det kun er noe du ser - at de ikke snakker. Prøv å fokuser på en enkelt av disse demonene neste gang, Merk deg situasjonen den dukket opp i. Hva hendte forut? Kranglet du med noen, tenkte d på noe o.l Ha en blokk for hånd og skriv ned hvordan du opplever akkurat denne demonen, hva tror du den tenker, utseende, blikk, farger. Stirr den i senk, helt til du ikke er redd den mer. Gjør dette gang på gang - med en av gangen. Se over notatene innimellom- dukker de samme opp? er det noe felles for situasjonene de dukker opp i. Skriv og neg de frykttanker du får når de viser seg? F.eks. De kommer aldri til å gå bort , jeg holder på å bli gal, hvorfor meg? o.s.v. Så prøver du å finne alternative, mer realistiske tanker som kan erstatte disse. F.eks. Jeg har bena på jorden - og er en fornuftig jente, dtte er kun en hallusinasjon - og det er jeg klar over, men det er ikke rart det skremmer meg. Legg merke til de situasjoner / perioder du ikke ser disse synen ,- hva er i tankene dine da? Hvordan har du det da. Jeg tror det er viktig for deg å godta at dette er et problem for deg nå og ikke stupe inn i frykten - da blir det værre.PRØV å bli venn med dette og se om det er mulig å forandre synene til noe mer behagelig etterhvert? Selv om de ikke svarer deg kan du fortelle dem at du ønsker at hva enn de vil formidle må de være så vennlig å gjøre det på en mindre skremmende måte. Håper dette kan hjelpe deg. Lykke til - soso