Bekymret for venninna mi...hjelp!

[Gjest girl,interrupted]

Venninnen min var utsatt for overgrep fra en i nær familie , fra hun var 5 år til langt opp i tenåra. Nå har hun vært dårlig lenge og er frivillig innlagt på sykehus. Hun har kontakt med smi på stedet hun bor og har fått en del hjelp der. Problemet er at hun har ekstremt dårlig selvtillitt og hun føler at henns historie med overgrep ikke er ille nok, sammenliknet med mange andres.

Jeg har selv vært utsatt for seksuelle overgrep og kan skjønne denne tankegangen. Men likevel kan jeg ikke fatte at hun selv går rundt og tror at det hun har opplevd, ikke er ille nok til at hun kan få skikkelig behandling for å bearbeide det hun har vært igjennom. Jeg har prøvd det meste for å få henne til å innse at man ikke kan måle slike ting i noen som helst grad.

Når hun nå faktisk har flere sjanser til å komme i et behandlingsopplegg, kan jeg ikke forstå at hun kan gå rundt og innbille seg at hun ikke er skadet nok til å få behandling.

Hva skal jeg gjøre , eller hva KAN jeg gjøre for å få henne på bedre tanker? Jeg er virkelig svært bekymret for henne nå. Det virker som at hun har mistet litt av gnisten, rett og slett.

Jeg har følelsen av at uansett hva jeg sier eller gjør, så når jeg ikke fram til den fornuften jeg vet at hun har, innerst inne.

Selv om hun er innlagt nå, så er jeg redd for at hun skal gjøre seg selv noe , som for å bevise at hun er syk nok.

Hun sier også at hun ikke husker skikkelig og at det hun i så fall husker ikke er nok.

Kan noen være så snille å gi meg et hint om hva jeg kan gjøre for henne? Jeg ønsker virkelig å hjelpe henne, men nå virker det som at hun ikke VIL høre. Jeg er fortvilet over situasjonen og føler at jeg slipper opp for gode(og mindre gode) løsninger.

På forhånd takk!

[Apostrof]

Det er helt vanlig at vi bagatelliserer det som har skjedd. Det ligger en dypere "forståelse" i oss alle og vi tenker at andre har det verre enn oss. De har opplevd verre ting enn oss.

Det som det hele dreier seg om er jo egentlig de ødeleggende følelsene som vi har etter å ha opplevd overgrep. Ikke egentlig hva selve overgrepene gikk ut på. Men det sviket som vi opplevde og de overtrampene som ble gjort på vår psyke. Barndommen og tryggheten som ble stjålet fra oss. Dette er like alvorlig for alle sammen. Vi har alle det like jævlig med oss selv etterpå.

Hvordan du skal få din venninne til å skjønne dette vet jeg ikke. Beklager. Jeg håper at du finner en løsning.

*klem*