Angrer...

[snufseguri]

Hvorfor kunne jeg ikke la være? Hvorfor kunne jeg ikke det? Hvorfor låste jeg meg inne på badet og kuttet meg? Hva i all verden tjener jeg på det? Og hvorfor gjorde jeg det akkurat i dag, når jeg skal til legen i morgen og ta blodprøve? Snakker om dårlig timing. Men jeg klarer ikke å styre meg selv. Det var deilig å se at blodet rant fra sårene, det var som å slippe luft ut av en overfylt ballong. Men en stund etterpå så angret jeg. Selvfølgelig. Sånn er det alltid.

Når jeg blir så uttafor så har jeg altså ingen kontroll, og jeg er så redd for at jeg skal kutte for dypt. En dag kanskje jeg "bommer" og treffer en pulsåre. Og angrer etterpå. Men da er det for sent.

Har jo vært i sånn noenlunde "godt" humør i det siste, men plutselig ble alt svart.

Det svir på armene nå, men det gjør ingenting. Har tatt medisinene mine for kvelden, og en sobril i tillegg. Skriver nesten i søvne nå. Hehe...

Men nå er jeg stygt redd for at jeg er inne i en ny periode med risping, og jeg klarer ikke å stå imot. Jeg svikter alle, jeg svikter meg selv. Jeg ødelegger hele livet mitt, og andres liv. Jeg vil ikke mer, jeg orker ikke mer. Men jeg kan ikke svikte de rundt meg. Kan ikke det. Klarer ikke. Men jeg holder ikke ut.

Psykiateren spør ofte om jeg har kuttet meg. Sier jeg ja, så prater han ikke særlig mer om det. Jeg tror han synes det er OK. Så da fortsetter jeg, da.

Dette ble sikkert mye rot, nå går jeg og legger meg. Godnatt.

[Gjest signatur]

så klart syns han det er ok, det er normalt å kutte seg. det sier min!

[Gjest velvillig signatur]

'Psykiateren spør ofte om jeg har kuttet meg. Sier jeg ja, så prater han ikke særlig mer om det. Jeg tror han synes det er OK. Så da fortsetter jeg, da.'

Vil du at noen skal fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre? Vil du være et barn?

Psykiateren din betrakter deg som et voksent menneske som selv tar valg og er ansvarlig for dem.

[hershel1365380410]

'Psykiateren spør ofte om jeg har kuttet meg. Sier jeg ja, så prater han ikke særlig mer om det. Jeg tror han synes det er OK. Så da fortsetter jeg, da.'

Vil du at noen skal fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre? Vil du være et barn?

Psykiateren din betrakter deg som et voksent menneske som selv tar valg og er ansvarlig for dem.

Du er ikke et barn fordi noen forteller deg at du ikke bør kutte deg...

Jeg tror folk kutter seg for å få ut presset på innsiden. At psykern din spør deg om du har kuttet deg eller ikke er vel på en måte for han å få vite hvordan du egentlig har det. Du kan jo sitte å si at du har det helt fantastisk, at dagene ikke har vært bedre, mens du har sår som forteller at du slettes ikke har det så greit. Folk kan fortelle deg i det vide og brede om hva du bør gjøre og ikke gjøre, men det er bare deg som bestemmer hva du skal gjøre. Selvsagt er det lett å angre etterpå at du har kuttet deg, men kanskje du kan tenke på hvorfor du gjorde det. Finne frem til den egentlige grunnen til at du valgte det slik, og så se om det er noe du kan gjøre for at du skal få det bedre. Etterhvert finner du kanskje andre måter å få ut presset.

[snufseguri]

'Psykiateren spør ofte om jeg har kuttet meg. Sier jeg ja, så prater han ikke særlig mer om det. Jeg tror han synes det er OK. Så da fortsetter jeg, da.'

Vil du at noen skal fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre? Vil du være et barn?

Psykiateren din betrakter deg som et voksent menneske som selv tar valg og er ansvarlig for dem.

Det har da ingenting å gjøre med om jeg er et barn eller ikke. Jeg kan vel ikke noe for at han spør og så ikke går noe nærmere inn på temaet. Jeg bare svarer på spørsmålet, ferdig med det. Hadde han sagt at jeg absolutt ikke skal skade meg selv, så hadde jeg gjort det for det, når jeg er skikkelig nedfor.

Jeg kutter meg ikke fordi noen sier at jeg skal det eller ikke, men fordi jeg har det så vondt inni meg at kutting er den eneste måten å få det ut på. Jeg har fått mange velmenede råd om å slå på en pute, skrike, løpe osv. i stedet for å få det ut. Men det nytter ikke.

[snufseguri]

Du er ikke et barn fordi noen forteller deg at du ikke bør kutte deg...

Jeg tror folk kutter seg for å få ut presset på innsiden. At psykern din spør deg om du har kuttet deg eller ikke er vel på en måte for han å få vite hvordan du egentlig har det. Du kan jo sitte å si at du har det helt fantastisk, at dagene ikke har vært bedre, mens du har sår som forteller at du slettes ikke har det så greit. Folk kan fortelle deg i det vide og brede om hva du bør gjøre og ikke gjøre, men det er bare deg som bestemmer hva du skal gjøre. Selvsagt er det lett å angre etterpå at du har kuttet deg, men kanskje du kan tenke på hvorfor du gjorde det. Finne frem til den egentlige grunnen til at du valgte det slik, og så se om det er noe du kan gjøre for at du skal få det bedre. Etterhvert finner du kanskje andre måter å få ut presset.

Ja, det er nettopp det som er feilen med meg. Jeg klarer ikke å fortelle andre, og særlig ikke psykiateren, hvordan jeg egentlig har det. Men når jeg faktisk prøver å si sannheten, så sier han bare at jeg svartmaler alt og at jeg har mye å være glad for. Da blir jeg enda mer nedfor, for han må da skjønne at det ikke er så lett å se lyset i enden av tunnelen når man helst bare vil dø. Og det han kaller svartmaling er hvordan jeg virkelig har det.

Så mine samtaler hos psykiateren er en evig runddans av ja og ha, og blablabla. Men i morgen skal jeg si til ham hvordan jeg har det nå, for jeg har nettopp sittet på badet og tenkt på å VIRKELIG kutte meg. Men da sier han vel bare at jeg skal tenke positivt... Yeah, right...