Slik kan det føles

[Gjest kasiopeia]

Kroppen min har det ikke godt. Har etter hvert lært meg at det jeg kjenner heter angst. Jeg hater det ordet. Vil helst ikke ta det i min munn. Akkurat på linje med det ekle ordet; incest. Bare jeg tenker på ordet gjør meg skjelven og kvalm. Og det er ting i denne gaten som dominerer tankene og følelsene mine for tida. Vel, egentlig har det vel ligget der bestandig. Både i magen og underbevisstheten. Men det er vel kanskje to sider av samme sak?? Jeg kaldsvetter, magen vrir seg, prikking i kroppen og ekkel følelse og sammentrekninger i skrittet. Lenge har jeg greid å unngå disse tankene. Følelsene har vært der i større eller mindre grad hele tida, men jeg har ikke koblet det. I begynnelsen tenkte jeg overhodet ikke på det. Var ikke bevisst på hva slikt egentlig var. Alle kjenner jo ubehag i kroppen til tider, noen mer enn andre. Kanskje jeg var en av ”noen”? Jeg levde i denne uvitende verden lenge. Men nye hindringer kom stadig til for at det skulle fungere på denne måten. Hvem hadde tenkt at ekteskap førte med seg forventinger om sex og tilfeldig nærhet? Jeg visste jo egentlig ikke at jeg strevde med det. Hadde jo aldri prøvd… Ikke på den måten, i alle fall. Det jeg trodde var normal omgang og nærhet viste seg å være feil. Jeg hadde ikke den rette oppfatning av disse begrepene.

Ikke ante jeg hvor grensene gikk. Ikke for meg selv og ikke for andre. Jeg ser nå at dette har ført til noen ekle situasjoner som kunne vært unngått. Hadde jeg bare visst hvordan man normalt forholdt seg til hverandre. Nå vet jeg det. I hodet. Men kroppen vet det enda ikke. Armene kan innimellom bli for lange og klåfingrete, helst til feil tid på feil sted. Det er slitsomt. Andre ganger blir det motsatt. Mine egne grenser blir for snevre og avvisende. Det også gjerne på feil sted til feil tid.

Nå har jeg lært hva normalen er. Hvordan man skal være og hva som er normalt å forvente av en. Konklusjonen blir; jeg er unormal. Kommer jeg noen gang til å bli normal på dette feltet?

Jeg oppdaget at jeg var en avviker. Hvorfor? En frustrerende prosess. Alternativene haglet fra omgivelsene. Jeg protesterte. Vilt! Ikke lag skrammer i glansbildet! Den tynne hinna som holdt meg sammen tålte ikke slik behandling. Det revna. Totalt. Det fosset ut som ved en fødsel med vanvittig mye fostervann. Ut segla livet. Både det som lå på overflata og etter hvert også undervannsskjæra. Eller er isfjell et bedre bilde? Når du ser toppen vet du at det bare en 10% av det totale. Når slike isfjell kommer veltende, nytter det ikke å protestere ved å vasse uti elva og holde dem igjen. Man har ikke mulighet uansett. Da blir du overkjørt og knust. Det er bare å vike og la det komme. Men som menneske er dette vanskelig. Det nytter jo ikke å kontrollere disse isfjella når de føres i strømmen og utfor fossen. Mennesket blir for lite. Fjellet farer utfor, men du holder igjen de mindre bitene som er blitt slått av og seiler stille langs bredden. Kontrollen var likevel ikke tapt- ikke helt. Men alle vet at å samle isbiter i favnen blir tungt, vått, kaldt og vondt etter hvert som du får fatt i flere og flere biter som er på veg mot fossen. Holder du for lenge på en isklump blir du nærmest følelsesløs. Du innser derfor at lasten må slippes. Man kan ikke gå på fjelltur i livet drassende på store isblokker. Det er tungt og kantene er skarpe. De smelter jo også, og det drypper hele tida dråper uansett hvor du går.

Til slutt innser jeg at jeg må slippe alt og legge det fra meg. Selv om jeg i panikk har brukt masse arbeidskraft og tid på å samle sammen disse isklumpene som holdt på å seile utfor, og det kan føles tungt å gå fra dem, er det nok det eneste fornuftige. Tanken på at andre kan komme etter meg i løypa og finne dem er litt ekkel. Hva vil de andre tro når de skjønner det er meg som har drasset på disse isklumpene langt oppå fjellet? De må tro jeg er splitter pine gal. Ingen gjør da slikt? Ingen utsetter seg selv for ekkel kroppskontakt? Ingen normal oppegående person står bare passiv og lar andre gjøre ting som en egentlig kjenner er feil og ubehagelig? Hvilken person med vettet i behold er det som gang etter gang oppsøker situasjoner som hun vet kan føre til det ekle? Enn om andre ikke forstår hvorfor jeg tok så godt vare på disse isklumpene? På disse hemmelighetene, som etter hvert også ble hemmeligheter for meg selv. Jeg lot et gnagende isfjell vokse og bli enda større inni meg. Jeg jobbet til og med aktivt for å unngå at det smeltet og passet på å gi det næring og kulde slik at det ikke smeltet og rant bort, men heller vokste. Helt til den tynne hinna som holdt meg sammen revna.

Å være lita jente som ser opp til og stoler på sine nærmeste kan være en idyll. Men hva når kosen går over til å bli ubehagelig for den lille jenta? Hva når hun på bekostning av seg selv søker kontakt fordi hun vet de andre setter pris på det? Det er da isfjellene blir dannet. Det er da det slår rot. Det ekle trenger ikke skje så mange ganger for at isfjellrota skal feste seg. Det skjer så vanvittig fort. Etter hvert blir det en vane at andre skal ta på deg selv om det er ekkelt. Den ekle følelsen er nok bare min. Det er bare jeg som føler det slik. Det er jeg som er unormal, det er egentlig koselig og fint. Vi har god omtanke for hverandre i vår familie og slekt. Derfor blir det også umulig å si fra. Det er jeg som er annerledes, jeg må bare lære meg å leve med det. Når jeg tror jeg er annerledes i følelsene mine, tror jeg også at jeg er annerledes i alle andre sammenhenger. Jeg bekrefta for meg selv som liten at følelsene mine ikke var riktige. Hvordan skulle jeg da kunne tro på meg selv og finne ut av hvordan og hvem jeg var, når jeg hadde lært meg selv at jeg ikke skal høre eller stole på følelser? Da blir jeg usikker på meg selv. Alle andre virker så sikre. De tør, de prøver og feiler. Jeg tør ikke begi meg ut på utprøvingens veier. Hvordan skal jeg kunne evaluere? De andre blir farlige. På denne måten blir ensomheten det trygge. Jeg er venn med ensomheten. Og trær, og fjell...

Nå i voksen alder skal jeg lære meg å kjenne på følelser. Jeg skal lære meg intimitet, jeg skal vite hvor grensen går, og ikke minst hvor det er rett at den skal gå. Det er vanskelig. Jeg kan jo være grenseløs på intimitet. Også sex vil jeg tro, dersom det hadde vært sammenhenger hvor det føltes naturlig. Men voksenlivet har lært meg at man ikke skal ha for tette grenser, men heller ikke være grenseløs. Jeg har en enorm jobb foran meg. I tillegg skal jeg overtale følelsene mine og få dem til å innse at noe må endres. Jeg er normal, men ikke de. Å normalisere følelser er vanskelig. Da må man først vite hvem man er. Følelsene skal være mine, ikke mine nærmeste sine. Jeg er veldig god til å gjøre andres vilje og følelser om til mine. Om jeg ikke visste det fra før, så skjønte jeg det da mamma døde. Jeg måtte stole på meg selv og ta egne valg og beslutninger. Jeg hadde ingen jeg kunne spørre om alt (les det meste) lenger. Ikke på samme måte. Jeg visste jeg ble trodd av mamma. Nå er jeg mistenksom på de fleste. I alle fall når isklumpene skal kastes. Jeg tror jo knapt selv at jeg har gått til fjells med slike isklumper i bagasjen. Samtidig som jeg vet. Innimellom, i alle fall. Incest er vanskelig. Incest vil ingen tro på. Aller minst den som har kjent det selv. Det ekle ordet incest fører med seg andre ekle ord som angst. Angst, angst, angst. Depresjon. Selvskading. Usikkerhet. Dobbel tilværelse. Doble følelser. Følelse av ikke å være tilstede. Ensomhet. Unormalitet. Grenseløshet. Delvis ødelagt ungdomstid. Problemer med å stå alene- i alle fall for min egen del. Jeg tar jo bare feil.. Ingen følelser.

I alle fall for meg.

[Apostrof]

Hei.

Det er en veldig god beskrivelse du har av din egen situasjon.

Innlegget ditt førte til at

tankene mine falt på mine egne illusjoner som jeg har båret med meg. Illusjoner som jeg trodde på og som jeg viste til andre, men det var kun illusjoner. En fasade av sterkhet og vellykkethet og normalitet. Under fasaden var det ingenting og alt. Kaos og svart, følelsesløst, unormalt og grusomt. Hvem vil vel vise det til noen? Da var det bedre late som. Og det gikk fint, en stund. Men stunden var kort. Hele kroppen min skrek etter å fortelle, men jeg overså det. Tilslutt måtte jeg bare innse, det som noen få så. Og som noen prøvde å mase ut av meg. Det jeg ikke ville snakke om, det som aldri hadde skjedd, det som var låst inne i et velv i hodet mitt. Jeg måtte ta frem nøklene, åpne velvet og grave fram all dritten, den holdt på å kvele meg. Men jeg visste det ikke. Og innerst i velvet under all dritten satt jeg, den jeg er og den som ingen hadde sett, ikke engang jeg. Tilslutt ble jeg meg. Normal? Det vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg er meg. Med følelser, tanker, meninger, og med en erfaring jeg ikke unner noen å ha.

Hilsen

[agapetos]

Hei.

Det er en veldig god beskrivelse du har av din egen situasjon.

Innlegget ditt førte til at

tankene mine falt på mine egne illusjoner som jeg har båret med meg. Illusjoner som jeg trodde på og som jeg viste til andre, men det var kun illusjoner. En fasade av sterkhet og vellykkethet og normalitet. Under fasaden var det ingenting og alt. Kaos og svart, følelsesløst, unormalt og grusomt. Hvem vil vel vise det til noen? Da var det bedre late som. Og det gikk fint, en stund. Men stunden var kort. Hele kroppen min skrek etter å fortelle, men jeg overså det. Tilslutt måtte jeg bare innse, det som noen få så. Og som noen prøvde å mase ut av meg. Det jeg ikke ville snakke om, det som aldri hadde skjedd, det som var låst inne i et velv i hodet mitt. Jeg måtte ta frem nøklene, åpne velvet og grave fram all dritten, den holdt på å kvele meg. Men jeg visste det ikke. Og innerst i velvet under all dritten satt jeg, den jeg er og den som ingen hadde sett, ikke engang jeg. Tilslutt ble jeg meg. Normal? Det vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg er meg. Med følelser, tanker, meninger, og med en erfaring jeg ikke unner noen å ha.

Hilsen

Det er vel det desidert BESTE og FLOTTESTE innlegget jeg innlegget jeg noen gang har lest. Men allikevel så vondt. Jeg kjenner meg så godt igjen. Skjønte jeg aldri hvorfor børen jeg bar var så kald? Jeg gjorde nok aldri det. Men nå vet jeg. Nå har jeg gitt dem til fossen. Men jeg trenger en favn hvor jeg kan tørke meg og bli varm. Det er her jeg sitter nå. Varmer meg. Men det tar tid. Umenneskelig lang tid. Allikevel er det godt å vite at varmen kommer og varmen skal bli. Både for deg og for meg, slik som for alle andre.Man kan aldri få sagt det nok, at vi er verdifulle og vakre. At vi fortjener bedre!

Kjære, Kasiopeia! Du stjerne der ute. Fortsett og skriv. DU skriver helt fantastisk. Du beskriver følelser på en måte vi alle kan forstå og du beskriver de følelsene vi aldri forsto.

La oss få lese mer.

Med ønske om alt godt, klem fra Agapetos.

[Gjest kasiopeia]

Det er vel det desidert BESTE og FLOTTESTE innlegget jeg innlegget jeg noen gang har lest. Men allikevel så vondt. Jeg kjenner meg så godt igjen. Skjønte jeg aldri hvorfor børen jeg bar var så kald? Jeg gjorde nok aldri det. Men nå vet jeg. Nå har jeg gitt dem til fossen. Men jeg trenger en favn hvor jeg kan tørke meg og bli varm. Det er her jeg sitter nå. Varmer meg. Men det tar tid. Umenneskelig lang tid. Allikevel er det godt å vite at varmen kommer og varmen skal bli. Både for deg og for meg, slik som for alle andre.Man kan aldri få sagt det nok, at vi er verdifulle og vakre. At vi fortjener bedre!

Kjære, Kasiopeia! Du stjerne der ute. Fortsett og skriv. DU skriver helt fantastisk. Du beskriver følelser på en måte vi alle kan forstå og du beskriver de følelsene vi aldri forsto.

La oss få lese mer.

Med ønske om alt godt, klem fra Agapetos.

Kjære agapetos og apostrof!

Takk for utrolig flotte svar! Sitter her med klumpen i halsen, og faktisk en i magen også. Men denne gangen er det av glede. Dere ga meg virkelig en følelse av at jeg har mestret noe, at faktisk også jeg kan greie noe som ikke bare blir dumt. For jeg var veldig redd for at denne teksten var teit og dum... Det er så tydelig at dere forstår følelsene som ligger bak. Dere forstår, skjønner og KJENNER dem. Det vises tydelig på det dere skriver. Da blir tilbakemeldingen straks verd dobbelt så mye!

Mange tanker fra meg