Dixi og dere andre:Blir ikke tatt på alvor av min nye behandler

[Gjest Victoria81]

Har nemlig startet hos en ny behandler for noen måneder siden, og i forrige uke fortalte jeg om henne om det som skjedde i syden for noen år siden,men da jeg snakket med henne idag så sa hun at det kunne mer regnes som en hendelse og at det ikke var et overgrep som ble gjort.Grunnen til det var:

1.Gutten som gjorde det mot meg var 4 år yngre enn meg,og hvis han hadde vært eldre enn meg og jeg hadde vært et barn,så hadde siden av den saken vært en helt annen,og da var det mer alvorlig og kunne ha blitt kalt for et overgrep.

2. I og med at han var full når han gjorde det mot meg i syden og jeg var enda mer full,så gjorde man ofte ting man ikke gjør ellers når man er edru,så på den måten var det heller ikke et overgrep.

3.Det ble også ikke regnet som et overgrep,var fordi jeg ikke sa i fra tydelig nok at jeg ikke ville,men åssen kunne jeg klare å si i fra i og med at jeg var altfor full denne kvelden.

Da hun fortalte meg dette så ble jeg veldig skuffet og sint over det fordi jeg følte at hun trodde på at jeg var med på dette frivillig i og med at det stod i henvisningen som hadde blitt sendt fra fastlegen min til ho om at jeg hadde et forhold med en gutt en natt da jeg var nede i syden.Hmf,vil ikke akkurat kalle det et frivillig forhold.

Videre så følte jeg at hun ikke tok meg alvorlig nok,men jeg sa ingenting under hele samtaletimen om det da jeg snakket med ho i dag.Først da jeg var på vei hjem,begynte jeg å bli forferdelig sint og frustert over det hun hadde sagt til meg.Hadde rett og slett lyst til å skjære meg i stykker med en kniv,men heldigvis gled den tanken vekk fra meg.

Da jeg kom hjem,ringte jeg først til ho og sa det jeg følte om denne saken og hvordan jeg opplevde hennes reaksjon,og at jeg ikkke ville snakke noe mer med henne om det som skjedde i syden (min egentlige grunn jeg sa det var fordi jeg var redd for å bli avvist og ikke tatt på alvor)."Fint,så da er du ferdig med hele den saken",svarte behandleren min meg da, og da ble jeg enda mer sint og sa åssen hele situasjonen var."Å,så du er ikke ferdig med den saken likevel",svarte hun igjen da.Jeg sa også videre til ho at jeg ikke ville snakke noe mer med ho om det som skjedde i syden og tankene mine rundt det,fordi da ville jeg heller gå rundt å gruble på dette i stedet for å snakke med ho i og med at jeg følte at hun ikke tok meg alvorlig og avfeide det hele."Greit det",sa behandleren min da på en likegyldig måte.

Vet ikke hva dere syntes om måten min nye behandler behandlet meg på,men for meg så virket det som om hun ikke brydde seg om at jeg ikke ville snakke om selve det som skjedde eller at hun heller ikke brydde seg om at jeg ville heller gå rundt å gruble på det.

Samme det,men sånn som jeg opplevde hennes væremåte i dag,så kvier jeg meg rett og slett å snakke om mine inderste tanker og følelser både rundt dette temaet og andre ting som jeg sliter i tillegg med av psykiske problemer i allefall med hun behandleren her.Tør ikke åpne meg helt for ho i og med at jeg er redd for å bli avvist.

Noe som hun derimot er nøye på er å minne meg på slutten av hver samtaletime at jeg har ca.så mange minutter igjen å snakke på,før samtalen blir avsluttet.Før sa hun også hver gang at "nå måtte jeg betale for tiden er ute",men jeg er jammen meg glad for nå at jeg har fått meg frikort.

Heldigvis så er hun jo positiv og villig til å hjelpe meg å bli kvitt en feildiagnose som jeg har fått mens jeg har vært til behandling tidligere,og det er det eneste som jeg er takknemlig for foreløpig.

Har veldig lyst til å høres dere synspunkter og meninger om denne situasjonen som jeg kom opp i nå og hva dere syntes om behandlerens væremåte?

Vil også nevne jeg klarer å snakke om noen ting til den behandleren,men det er ting som ligger mer overfladisk enn de andre tingene.

[Korall]

KJære Victoria.

Jeg syntes ikke dette hørtes noe særlig ut i det heletatt. En forutsetning for at en psykolog skal kunne hjelpe, er jo at pasienten blir tatt på alvor. Full eller ikke. Har noen gjort deg noe mot din vilje, er det et overgrep. Og vi mennesker reagerer alle forskjellig. Noen klarer å feie overgrep under matta og leve greit videre, mens andre får ødelagt livet på grunn av slike ting. Det er selvfølgelig mange faktorer som spiller inn, men det er viktig å være klar over at vi alle reagerer forskjellig. Så hvis den syden-episoden plager deg, er det jo klart at behandleren din må hjelpe deg med å bearbeide det.

Dessuten er det uprofft å stresse deg opp med å telle minutter. Og slik som hun svarer i telefonen... jeg blir rent skremt.

Hadde jeg vært deg, tror jeg jeg hadde byttet behandler.

Jeg får jo inntrykk av at psykologen din nesten ødelegger mer enn hun hjelper..

Lykke til videre!

Kos og klem!

[Gjest victoria81]

KJære Victoria.

Jeg syntes ikke dette hørtes noe særlig ut i det heletatt. En forutsetning for at en psykolog skal kunne hjelpe, er jo at pasienten blir tatt på alvor. Full eller ikke. Har noen gjort deg noe mot din vilje, er det et overgrep. Og vi mennesker reagerer alle forskjellig. Noen klarer å feie overgrep under matta og leve greit videre, mens andre får ødelagt livet på grunn av slike ting. Det er selvfølgelig mange faktorer som spiller inn, men det er viktig å være klar over at vi alle reagerer forskjellig. Så hvis den syden-episoden plager deg, er det jo klart at behandleren din må hjelpe deg med å bearbeide det.

Dessuten er det uprofft å stresse deg opp med å telle minutter. Og slik som hun svarer i telefonen... jeg blir rent skremt.

Hadde jeg vært deg, tror jeg jeg hadde byttet behandler.

Jeg får jo inntrykk av at psykologen din nesten ødelegger mer enn hun hjelper..

Lykke til videre!

Kos og klem!

Takk så mye for svaret som jeg fikk av deg,Korall!

Jeg må innrømme at den episoden som skjedde i syden i sommeren 2001 har plaget meg en del i løpet av de siste årene selv om det går en del bedre nå.

Dessverre så dukker det ofte opp bilder av den episoden mest sent om kveldene og nettene.Det kommer vel kanskje av at det skjedde midt på natta.Om dagen så er minnene av den hendelsen bleket og jeg føler meg upåvirkelig av hendelsen.

Det har blitt en del ettervirkninger av denne episoden.Blant annet drev jeg mye med selvskading i løpet av det første året,men det har roet seg en del nå,men der i mot så har jeg rast en del ned i vekt i løpet av det siste halvåret.Sliter også med skyldfølelse,depresjon og hater kroppen min veldig mye.

Jeg må også innrømme at det ikke er noe særlig når behandleren min teller minuttene på lengden av samtaletimene som jeg har.Jeg husker at jeg spurte henne om et spørsmål om hva psykomotorisk kroppsterapi var for noe i og med at hun drev med dette,men da sa hun bare at det kunne hun ikke svare på nå i og med at det hadde gått 5 minutter over samtaletiden,så det måtte jeg spørre om neste gang.Ikke fikk jeg noen svar på hva det var for noe,ikke en gang et kort definisjon på det.Så jeg gikk heller hjem og søkte etter ordet "psykomotorisk kroppsterapi" for å finne litt informasjon om det på nettet.

Jeg ble også henvist tin den nye behandleren her av noen andre behandlere i og med at hun hadde så mye ledig kapasitet til overs.Skjønner jo godt nå at hun har mye ledig kapasitet når hun er sånn mot folk.

Åssen går det med deg nå for tiden?

Klem fra Victoria

[forbrenner]

Jeg synes det er veldig frekt av behandleren din å si slikt.

Det er jo vanlig at behandler skal avslutte på en naturlig måte,ikke etter klokka.

Hvordan du skal håntere saken på har jeg ingen råd på,men kanskje andre har.Evt kan du jo spørre på psykiatri forumet om råd?

klem fra Ano

[Gjest victoria81]

Jeg synes det er veldig frekt av behandleren din å si slikt.

Det er jo vanlig at behandler skal avslutte på en naturlig måte,ikke etter klokka.

Hvordan du skal håntere saken på har jeg ingen råd på,men kanskje andre har.Evt kan du jo spørre på psykiatri forumet om råd?

klem fra Ano

Jeg har tatt det opp med henne tidligere at jeg reagerte på at hun sa til meg hver gang de første gangene som jeg var der:

"Du må betale,for tiden er ute"

Etter det har hun blitt littegranne bedre,men hun påpeker fremdeles hvor mange minutter jeg har igjen å prate på eller hvor mye over tiden det har gått etter at samtaletimen ble avsluttet.

Er j...... glad for at jeg har fått frikort allerede.Det trakk jeg fort fram i dag,før hun fikk sagt at jeg måtte betale for timen hennes."Å,har du fått frikort!Det er jo bra for deg å ha fått frikort alt fordi da slipper du å betale".

Virker rett og slett som om hun er mer ute etter pengene mine og få betalt enn å gjøre det for å hjelpe folk

[Korall]

Takk så mye for svaret som jeg fikk av deg,Korall!

Jeg må innrømme at den episoden som skjedde i syden i sommeren 2001 har plaget meg en del i løpet av de siste årene selv om det går en del bedre nå.

Dessverre så dukker det ofte opp bilder av den episoden mest sent om kveldene og nettene.Det kommer vel kanskje av at det skjedde midt på natta.Om dagen så er minnene av den hendelsen bleket og jeg føler meg upåvirkelig av hendelsen.

Det har blitt en del ettervirkninger av denne episoden.Blant annet drev jeg mye med selvskading i løpet av det første året,men det har roet seg en del nå,men der i mot så har jeg rast en del ned i vekt i løpet av det siste halvåret.Sliter også med skyldfølelse,depresjon og hater kroppen min veldig mye.

Jeg må også innrømme at det ikke er noe særlig når behandleren min teller minuttene på lengden av samtaletimene som jeg har.Jeg husker at jeg spurte henne om et spørsmål om hva psykomotorisk kroppsterapi var for noe i og med at hun drev med dette,men da sa hun bare at det kunne hun ikke svare på nå i og med at det hadde gått 5 minutter over samtaletiden,så det måtte jeg spørre om neste gang.Ikke fikk jeg noen svar på hva det var for noe,ikke en gang et kort definisjon på det.Så jeg gikk heller hjem og søkte etter ordet "psykomotorisk kroppsterapi" for å finne litt informasjon om det på nettet.

Jeg ble også henvist tin den nye behandleren her av noen andre behandlere i og med at hun hadde så mye ledig kapasitet til overs.Skjønner jo godt nå at hun har mye ledig kapasitet når hun er sånn mot folk.

Åssen går det med deg nå for tiden?

Klem fra Victoria

Hei igjen!

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver.

Ble selv voldtatt i beruset tilstand og det dukker svært ofte opp på kveld og nattestid.

Og det å ikke bli tatt seriøst, det er grusomt. Man føler seg jo så utrolig dum! Akkurat som man bare er ute etter oppmerksomhet eller noe...

Men det er vel ingen av oss som ligger våkne med tankebry og vonde minner for de vi har lyst!?

Så hyggelig at du spør hvordan jeg har det!

Sånt varmer vet du!

Går greit får jeg vel si.

Jeg er vel av de personene som sliter mer enn jeg burde med det som har hendt. Er veldig nærtagen og var av meg.

Går til psykolog, og heldigvis tar han meg på alvor. Han skulle jeg ønske du kunne gå til og!!!!

Har heller ikke noe særlig godt kropsbilde. Man blir liksom preget på en måte...men det værste er skyldfølelsen og ensomheten. Er liksom ingen som forstår en. Var på en måte godt å lese det du skrev, til tross for at det gjør vondt å høre om din situasjon.

Hyggelig å høre mer fra deg!

Store klemmer fra

[DIXI]

Kjære deg!

Mitt beste råd til deg er å bytte psykolog. Det virker som dere har en dårlig kjemi, og det er jo alfa omega i et slikt opplegg. Når man går i behandling er det superviktig å ha tillit og føle seg velkommen og at behandleren viser empati og engasjement. Når du føler at det er slik du beskriver her, må det være bedre for deg å forsøke å finne en ny behandler. Hva føler du selv om dette? Det er fullt mulig å si til primærlegen at man ønsker å få henvisning til en annen psykolog fordi du ikke trivdes hos vedkommende.

Varm klem fra Grete :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lyst til å komme med en kommentar som går noe på tvers av de du tidligere har fått.

For meg høres det ut som om du har fått en meget kompetent psykolog som vet hva hun gjør.

I all seriøs psykoterapi er de ytre rammene for samtalen viktig. Hun ønker å starte samtalene presis. Det betyr at hun må avslutte forrige behandling presis. Alle pasienter har noe viktig å snakke om, men alt for mange "skal bare" nevne et par ting til på overtid. Det betyr at en prater inn i neste pasients avtalte tid.

Det er terapeutens oppgave å avslutte timen til fastsatt tid om du ikke greier å styre dette selv.

Jeg tar det for gitt at hun har fortalt deg hvor lang tid en samtale varer. Jeg antar at det er 45 eller 50 minutter. Jeg antar også at hun har en klokke synlig for dere begge, slik at du kan prioritere det du vil ta opp i denne timen innenfor den tid som står til rådighet.

Det er vanlig at en sier fra noen minutter før timen er slutt hos pasienter en av erfaring vet ikke greier å passe tiden selv. Dette er fordi at du skal få sagt noen siste ord om det er ting som ligger deg spesielt på hjertet.

Jeg anbefaler deg å fortsette hos denne psykologen. Hun vil kunne hjelpe deg!

[Gjest fubar]

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt ble jeg litt undrende til hvorfor du føler at din behandler ikke tar deg på alvor. Jeg kan skjønne at det var vondt for deg å høre at hun ikke synes det var et overgrep du var utsatt for, og akkurat det synes jeg var kritikkverdig av hun. Det er egentlig en akademisk diskusjon om det var et overgrep eller ikke, for å være helt ærlig synes jeg det ikke spiller noen rolle om det var et overgrep eller ikke. Poenget er at du lider av det fortsatt, at det som skjedde (uansett om man kaller det et overgrep eller ikke) fortsatt virker inn på deg og derfor bør bearbeides. Det skal hun ha kritikk for.

Derimot synes jeg ikke telefonsamtalen var så ille. For meg virker det som at du forventer at hun skal kunne lese tankene dine og ikke reagere på det du sier til henne, men det du egentlig mener. I så fall er det like mye ditt ansvar å formidle til henne hva du vil, hun kan ikke reagere på det ellers. Det virker nesten som om du vil at hun skal overtale deg til å snakke om det som skjedde, og det blir jo veldig feil, eller hva?

Jeg har alltid hatt instillingen at så lenge pasienten ikke forteller behandleren det som foregår i hodet og følelsemessig hos pasienten, så gir ikke pasienten behandleren mulighet til å hjelpe. Hvis jeg skulle gi deg et konkret råd, så ville det være å ta med dette innlegget til henne, be henne lese det og så si nøyaktig det det du tenker/føler. Jeg vet at det kan være veldig tøft, men det er dessverre den beste muligheten for deg til å få hjelp. Hvis hun så etter å ha lest dette ikke tar deg på alvor bør du klage henne inn for fylkeslegen, men gi henne i alle fall en reell mulighet til å hjelpe deg og fortell henne hva du egentlig tenker/føler!

Når det gjelder avsluttningen på timen, så synes jeg det var en veldig ryddig framgangsmåte av henne. Du har din tid, hennes neste pasienter har sin tid. Du ville vel ikke likt det dersom en pasient før deg tok opp noe av din tid?

Gi henne en skikkelig mulighet til å rette opp de feil hun har gjort og gi deg selv en skikkelig mulighet til å kunne fortelle henne hva du egentlig tenker og føler. Det er dere begge to verdt!

[Gjest Victoria81]

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt ble jeg litt undrende til hvorfor du føler at din behandler ikke tar deg på alvor. Jeg kan skjønne at det var vondt for deg å høre at hun ikke synes det var et overgrep du var utsatt for, og akkurat det synes jeg var kritikkverdig av hun. Det er egentlig en akademisk diskusjon om det var et overgrep eller ikke, for å være helt ærlig synes jeg det ikke spiller noen rolle om det var et overgrep eller ikke. Poenget er at du lider av det fortsatt, at det som skjedde (uansett om man kaller det et overgrep eller ikke) fortsatt virker inn på deg og derfor bør bearbeides. Det skal hun ha kritikk for.

Derimot synes jeg ikke telefonsamtalen var så ille. For meg virker det som at du forventer at hun skal kunne lese tankene dine og ikke reagere på det du sier til henne, men det du egentlig mener. I så fall er det like mye ditt ansvar å formidle til henne hva du vil, hun kan ikke reagere på det ellers. Det virker nesten som om du vil at hun skal overtale deg til å snakke om det som skjedde, og det blir jo veldig feil, eller hva?

Jeg har alltid hatt instillingen at så lenge pasienten ikke forteller behandleren det som foregår i hodet og følelsemessig hos pasienten, så gir ikke pasienten behandleren mulighet til å hjelpe. Hvis jeg skulle gi deg et konkret råd, så ville det være å ta med dette innlegget til henne, be henne lese det og så si nøyaktig det det du tenker/føler. Jeg vet at det kan være veldig tøft, men det er dessverre den beste muligheten for deg til å få hjelp. Hvis hun så etter å ha lest dette ikke tar deg på alvor bør du klage henne inn for fylkeslegen, men gi henne i alle fall en reell mulighet til å hjelpe deg og fortell henne hva du egentlig tenker/føler!

Når det gjelder avsluttningen på timen, så synes jeg det var en veldig ryddig framgangsmåte av henne. Du har din tid, hennes neste pasienter har sin tid. Du ville vel ikke likt det dersom en pasient før deg tok opp noe av din tid?

Gi henne en skikkelig mulighet til å rette opp de feil hun har gjort og gi deg selv en skikkelig mulighet til å kunne fortelle henne hva du egentlig tenker og føler. Det er dere begge to verdt!

er enig at man skal ta opp med det man tenker og føler med sin behandler men jeg synes det er vanskelig på grunn av hennes væremåte.

Det er fint at hun overholder 45minutters tiden,men da bør hun ha en klokke hengendes i rommet slik at jeg kan følge med på tiden jeg også.

Videre så er det jo merkelig at hun skal akkurat slutte punktlig,når hun ikke har noen pasienter som sitter på venterommet og skal inn til henne etter på.Jeg har i allefall aldri sett en pasient som skal til ho og ha samtaletime rett etter meg noen gang.Dessuten så tar hun ikke inn så mange til privat praksis,så det er nok kanskje derfor.

Ellers så er jeg villig til å gjøre mitt beste ut av timene hennes, og jeg vil IKKE at hun skal overtale meg til å si hva jeg tenker og føler,men jeg føler at jeg ikke kan være åpen mot ho om alt, og når hun reagerte slik på det jeg fortalte om det jeg opplevde i syden for noen sommere siden, gjorde meg bare mer usikker på henne.Bestemte meg rett og slett indirekte og ikke snakke noe mer til ho om det problemet der som jeg sliter med i etter tid.Grunnen til det er fordi jeg er redd for å ikke bli tatt alvorlig og bli avfeid.Har opplevd for mye av det før,så det skal jeg ikke risikere igjen.

Ellers takk for svar!

Hun er villig til å hjelpe meg med grunnproblemet mitt,så det er derfor jeg går til ho,fordi hun kan hjelpe meg på akkurat det området.

[Gjest Victoria81]

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt ble jeg litt undrende til hvorfor du føler at din behandler ikke tar deg på alvor. Jeg kan skjønne at det var vondt for deg å høre at hun ikke synes det var et overgrep du var utsatt for, og akkurat det synes jeg var kritikkverdig av hun. Det er egentlig en akademisk diskusjon om det var et overgrep eller ikke, for å være helt ærlig synes jeg det ikke spiller noen rolle om det var et overgrep eller ikke. Poenget er at du lider av det fortsatt, at det som skjedde (uansett om man kaller det et overgrep eller ikke) fortsatt virker inn på deg og derfor bør bearbeides. Det skal hun ha kritikk for.

Derimot synes jeg ikke telefonsamtalen var så ille. For meg virker det som at du forventer at hun skal kunne lese tankene dine og ikke reagere på det du sier til henne, men det du egentlig mener. I så fall er det like mye ditt ansvar å formidle til henne hva du vil, hun kan ikke reagere på det ellers. Det virker nesten som om du vil at hun skal overtale deg til å snakke om det som skjedde, og det blir jo veldig feil, eller hva?

Jeg har alltid hatt instillingen at så lenge pasienten ikke forteller behandleren det som foregår i hodet og følelsemessig hos pasienten, så gir ikke pasienten behandleren mulighet til å hjelpe. Hvis jeg skulle gi deg et konkret råd, så ville det være å ta med dette innlegget til henne, be henne lese det og så si nøyaktig det det du tenker/føler. Jeg vet at det kan være veldig tøft, men det er dessverre den beste muligheten for deg til å få hjelp. Hvis hun så etter å ha lest dette ikke tar deg på alvor bør du klage henne inn for fylkeslegen, men gi henne i alle fall en reell mulighet til å hjelpe deg og fortell henne hva du egentlig tenker/føler!

Når det gjelder avsluttningen på timen, så synes jeg det var en veldig ryddig framgangsmåte av henne. Du har din tid, hennes neste pasienter har sin tid. Du ville vel ikke likt det dersom en pasient før deg tok opp noe av din tid?

Gi henne en skikkelig mulighet til å rette opp de feil hun har gjort og gi deg selv en skikkelig mulighet til å kunne fortelle henne hva du egentlig tenker og føler. Det er dere begge to verdt!

"For meg virker det som at du forventer at hun skal kunne lese tankene dine og ikke reagere på det du sier til henne"

Ja,det er ditt synspunkt,men jeg forventer ikke at hun skal lese tankene mine,fordi jeg vil rett og slett ikke være åpen om alt i frykt for at det kan "slå tilbake" på meg selv senere igjen.Det har jeg negative erfaringer i fra før av.

Så klart hun kan reagere på ting jeg sier til ho,men det er forskjell å reagere vanlig i forhold til å avfeie det hele, og bagatellisere mine problemer og si at det ikke er sånn i det hele tatt.Det er bare jeg som vet åssen jeg har det inne i meg og vet hvordan det er.

Ellers så er jeg positivt innstilt til at hun skal hjelpe meg med grunnproblemet mitt,så der forteller jeg henne gjerne ting om det jeg sliter med der,men å åpne meg helt er ikke så lett når jeg har hatt mange negative erfaringer med tidligere behandlere.

[PieLill]

Jeg har lyst til å komme med en kommentar som går noe på tvers av de du tidligere har fått.

For meg høres det ut som om du har fått en meget kompetent psykolog som vet hva hun gjør.

I all seriøs psykoterapi er de ytre rammene for samtalen viktig. Hun ønker å starte samtalene presis. Det betyr at hun må avslutte forrige behandling presis. Alle pasienter har noe viktig å snakke om, men alt for mange "skal bare" nevne et par ting til på overtid. Det betyr at en prater inn i neste pasients avtalte tid.

Det er terapeutens oppgave å avslutte timen til fastsatt tid om du ikke greier å styre dette selv.

Jeg tar det for gitt at hun har fortalt deg hvor lang tid en samtale varer. Jeg antar at det er 45 eller 50 minutter. Jeg antar også at hun har en klokke synlig for dere begge, slik at du kan prioritere det du vil ta opp i denne timen innenfor den tid som står til rådighet.

Det er vanlig at en sier fra noen minutter før timen er slutt hos pasienter en av erfaring vet ikke greier å passe tiden selv. Dette er fordi at du skal få sagt noen siste ord om det er ting som ligger deg spesielt på hjertet.

Jeg anbefaler deg å fortsette hos denne psykologen. Hun vil kunne hjelpe deg!

Jeg er helt enig med deg i at en psykolog bør holde tiden og at det er bra og minne om at timen snart er slutt slik at en får litt tid til å avrunde på en fornuftig måte. Men det er jo mange måter å si det på....

Men mener du at det er greit å fortelle noen at det en opplevde som et overgrep ikke er noe overgrep på det grunnlaget som her beskrives?

Har du noen forståelse for at Victoria81 ikke føler seg tatt på alvor av sin nye behandler.

Lurer veldig.

mvh

[Gjest fubar]

"For meg virker det som at du forventer at hun skal kunne lese tankene dine og ikke reagere på det du sier til henne"

Ja,det er ditt synspunkt,men jeg forventer ikke at hun skal lese tankene mine,fordi jeg vil rett og slett ikke være åpen om alt i frykt for at det kan "slå tilbake" på meg selv senere igjen.Det har jeg negative erfaringer i fra før av.

Så klart hun kan reagere på ting jeg sier til ho,men det er forskjell å reagere vanlig i forhold til å avfeie det hele, og bagatellisere mine problemer og si at det ikke er sånn i det hele tatt.Det er bare jeg som vet åssen jeg har det inne i meg og vet hvordan det er.

Ellers så er jeg positivt innstilt til at hun skal hjelpe meg med grunnproblemet mitt,så der forteller jeg henne gjerne ting om det jeg sliter med der,men å åpne meg helt er ikke så lett når jeg har hatt mange negative erfaringer med tidligere behandlere.

Hei igjen

Hva med å si til henne at du er avhengig av å kunne se klokka, ellers føler du at hun bare kaster deg ut? Hva med å fortelle til henne at du tidligere har erfaringer med å miste kontrollen og at det er veldig viktig for deg, selv om det er noe så "ubetydelig" som å se klokka? Ikke misforstå, det er på ingen måte ubetydelig å kunne se klokka, men din terapeut kanskje ikke skjønner hvor viktig det er for deg. Da har du to valg: enten prøve å få henne til å skjønne, eller ikke. Det er ditt valg.

Jeg synes ikke det er merkelig at hun slutter presis selv om hun ikke har pasienter som venter. Det gir en forutsigbarhet for deg å vite at hun slutter etter de tilmålte 45/50 minutter. Hadde du synes det var bedre dersom hun ikke hadde bestemt hvor lang timen skulle være og du satt der og ikke visste når den var slutt? Å sitte i en time hvor hun var den eneste som visste når timen var slutt og du ikke kunne forberede deg på at det gikk mot slutten av timen?

Fint at du ikke vil at hun skal overtale deg til å prate om saker du ikke vil prate om, men da undres jeg igjen over telefonsamtalen du hadde med henne. Først sier du at du ikke vil prate med henne om det som skjedde i syden. Hun reagerer på en klønete måte når hun sier "fint....", men det er et veldig viktig poeng her: Hvem skal bestemme hva det prates om? Hun eller du? Du sier klart og tydelig at du ikke vil prate om det, hvilken reaksjon ønsket du å få fra henne da? Du sier på nytt at du ikke vil prate med henne om det som skjedde, hun svarer "greit det". Hva ønsket du at hun skulle svare akkurat der? Ønsket du at hun skulle ta deg alvorlig slik at du kunne få prate om det som skjedde og få det ut av kroppen? I så fall - hvordan skal hun reagere når du sier at du ikke vil prate om det? For meg virker det som at hun tar deg på alvor når du sier at du ikke vil prate om det.

Overgrep er nært forbundet med skam og skyldfølelse. Å prate om det som skjedde kan vekke følelsene opp på nytt. Det er trolig at en del av de følelsene du hadde av at din behandler ikke tok deg alvorlig er samme følelser du følte etter det som skjedde i syden. Det er trolig at du følte skyld over å skulle fortelle det til noen. Stemmer det? Hvis det stemmer, så kan du velge å fortelle om det til din behandler eller ikke. Hvis hun da ikke tar deg på alvor, så er hun inkompetent. Hvis hun derimot forstår deg, så er dere begge et steg nærmere sunnheten.

Jeg vet så altfor godt hvor vanskelig det kan være å fortelle og hvor sårbar man er for de reaksjoner man får. Det mest fristende er ofte å ikke fortelle noen, og håpe at "...det går bort av seg selv...". Sannheten er at det ikke gjør det. Det kan være utrolig vondt å fortelle, og vi er aldri garantert den responsen vi helst ønsker å få, men har vi noe valg? Kan man noen gang få den ønskede respons og støtte før man har våget å fortelle noen hvordan det virkelig er?

Du skrev at du besteme deg for å ikke prate med henne om det problemet du sliter med fordi du var redd for å bli avfeid. Jeg skjønner godt at det er skremmende, men er det bedre å ikke si noe? Er det bedre å holde det hemmelig for henne?

Jeg ønsker deg i alle fall all den støtte du trenger og at du klarer å legge det vonde bak deg. Det fortjener du.

Hilsen meg.

[Gjest victoria81]

Hei igjen

Hva med å si til henne at du er avhengig av å kunne se klokka, ellers føler du at hun bare kaster deg ut? Hva med å fortelle til henne at du tidligere har erfaringer med å miste kontrollen og at det er veldig viktig for deg, selv om det er noe så "ubetydelig" som å se klokka? Ikke misforstå, det er på ingen måte ubetydelig å kunne se klokka, men din terapeut kanskje ikke skjønner hvor viktig det er for deg. Da har du to valg: enten prøve å få henne til å skjønne, eller ikke. Det er ditt valg.

Jeg synes ikke det er merkelig at hun slutter presis selv om hun ikke har pasienter som venter. Det gir en forutsigbarhet for deg å vite at hun slutter etter de tilmålte 45/50 minutter. Hadde du synes det var bedre dersom hun ikke hadde bestemt hvor lang timen skulle være og du satt der og ikke visste når den var slutt? Å sitte i en time hvor hun var den eneste som visste når timen var slutt og du ikke kunne forberede deg på at det gikk mot slutten av timen?

Fint at du ikke vil at hun skal overtale deg til å prate om saker du ikke vil prate om, men da undres jeg igjen over telefonsamtalen du hadde med henne. Først sier du at du ikke vil prate med henne om det som skjedde i syden. Hun reagerer på en klønete måte når hun sier "fint....", men det er et veldig viktig poeng her: Hvem skal bestemme hva det prates om? Hun eller du? Du sier klart og tydelig at du ikke vil prate om det, hvilken reaksjon ønsket du å få fra henne da? Du sier på nytt at du ikke vil prate med henne om det som skjedde, hun svarer "greit det". Hva ønsket du at hun skulle svare akkurat der? Ønsket du at hun skulle ta deg alvorlig slik at du kunne få prate om det som skjedde og få det ut av kroppen? I så fall - hvordan skal hun reagere når du sier at du ikke vil prate om det? For meg virker det som at hun tar deg på alvor når du sier at du ikke vil prate om det.

Overgrep er nært forbundet med skam og skyldfølelse. Å prate om det som skjedde kan vekke følelsene opp på nytt. Det er trolig at en del av de følelsene du hadde av at din behandler ikke tok deg alvorlig er samme følelser du følte etter det som skjedde i syden. Det er trolig at du følte skyld over å skulle fortelle det til noen. Stemmer det? Hvis det stemmer, så kan du velge å fortelle om det til din behandler eller ikke. Hvis hun da ikke tar deg på alvor, så er hun inkompetent. Hvis hun derimot forstår deg, så er dere begge et steg nærmere sunnheten.

Jeg vet så altfor godt hvor vanskelig det kan være å fortelle og hvor sårbar man er for de reaksjoner man får. Det mest fristende er ofte å ikke fortelle noen, og håpe at "...det går bort av seg selv...". Sannheten er at det ikke gjør det. Det kan være utrolig vondt å fortelle, og vi er aldri garantert den responsen vi helst ønsker å få, men har vi noe valg? Kan man noen gang få den ønskede respons og støtte før man har våget å fortelle noen hvordan det virkelig er?

Du skrev at du besteme deg for å ikke prate med henne om det problemet du sliter med fordi du var redd for å bli avfeid. Jeg skjønner godt at det er skremmende, men er det bedre å ikke si noe? Er det bedre å holde det hemmelig for henne?

Jeg ønsker deg i alle fall all den støtte du trenger og at du klarer å legge det vonde bak deg. Det fortjener du.

Hilsen meg.

Takk for svar!

Jeg er enig med at det er bedre å vite hvor lang samtaletimen varer, og jeg har tenkt å ta det opp med henne om å ha en klokke hengendes på veggen slik at jeg også kan følge med på tiden.

Ja,du er noe inne på det når det gjelder å føle skam og skyld å prate om det som skjedde nede i syden.Egentlig ville jeg ikke at noen skulle vite om det i det hele tatt,men nå vet jo både kjæresten min,brodern min og mora mi det.Det er greit å ha sagt det rett ut og at dem vet dem,men samtidig så synes jeg at det er flaut, og hva er dem egentlig tenker om meg nå.

[Gjest victoria81]

Sender bare inn dette innlegget for å takke for alle svarene som jeg fikk angående dette hovedinnlegget som jeg skrev her.

Satte virkelig pris på å høre andres synspunkter om dette!

Ha fortsatt en fin dag!

[Gjest fubar]

Takk for svar!

Jeg er enig med at det er bedre å vite hvor lang samtaletimen varer, og jeg har tenkt å ta det opp med henne om å ha en klokke hengendes på veggen slik at jeg også kan følge med på tiden.

Ja,du er noe inne på det når det gjelder å føle skam og skyld å prate om det som skjedde nede i syden.Egentlig ville jeg ikke at noen skulle vite om det i det hele tatt,men nå vet jo både kjæresten min,brodern min og mora mi det.Det er greit å ha sagt det rett ut og at dem vet dem,men samtidig så synes jeg at det er flaut, og hva er dem egentlig tenker om meg nå.

Hei

Skyld og skam er kjipt, det er vel en enkel og underdrivende måte å si det på..... Når du stiller spørsmålet om hva de tenker om deg, så lurer jeg på hva du tenker om deg selv? Hvordan ser du på det som hendte? En vanlig redsel er at folk ikke skal tro en eller at folk skal bekrefte alle de negative tankene man har om seg selv og det som har skjedd. Like vanlig er frykten for å bli forlatt dersom noen vet - at folk ikke vil like en lenger dersom de får vite.

Jeg lurer også på om det kan være en del av det du opplever med din behandler, at du er redd for hva hun tenker om deg nå. I så fall er det ikke rart at du har blitt litt negativt innstilt til henne. Det viktige da er å stille seg spørsmålet: er jeg redd for henne og det hun gjør, eller er jeg redd for hva jeg selv tror om meg selv og henne?

Hvis den største redselen er hva du selv tenker om deg selv og hvordan folk vil reagere dersom de får vite hva du tenekr på, så er det absolutt noe din behandler bør få vite, for det er kjempeviktig å jobbe med!

Lykke til videre )

[Gjest twisted83]

Sender bare inn dette innlegget for å takke for alle svarene som jeg fikk angående dette hovedinnlegget som jeg skrev her.

Satte virkelig pris på å høre andres synspunkter om dette!

Ha fortsatt en fin dag!

Bare hyggelig! Men hvordan går det med deg nå da? Har det ordnet seg?