Til Strutsen eller var det julenissen!

[Gjest ikke undertegnet]

akkurat det samme opplevde jeg med fastlegen min.Alle som bor i samme hus som meg har den samme fastlegen, og ene personen som bor i samme hus som meg fortalte at da han var hos den legen,så leste legen opp mye av det han hadde skrevet om meg på dataen sin til han mannen.

Mannen syntes at det var et alvorlig brudd på taushetsplikten og anbefalte meg å bytte lege, og jeg har nettopp byttet lege nå.

Han gamle psykiateren min ringte hjem til mamma og fortalte mamma at jeg skrev bare brev og leverte til ham, og at jeg ikke kunne kommunisere.Tok det opp med behandleren min og han benektet det hele, og sa at mora mi hadde misforstått.

Slike ting skal rapporteres til Fylkeslegen!

Uten at de får greie på det kan de ikke komme på tilsnakk til dem innen helsevesenet som ikke holder seg til lover og regler.

[Gjest Anonymt innlegg]

Jeg som deg føler vel at det er tabu og snakke om problemer med behandler. Enkelte takler det rett og slett ikke når pasienten har problemer med dem selv...

Selv har jeg opplevd gang på gang at behandler respons til mine forsøk på og snakke om disse vanskelige tingene er rett og slett og kaste det tilbake på meg selv... Han er perfekt, jeg har et problem..

Skulle jo tro at det var et samspill, men det er nok en illusjon vi pasienter luller oss inn i..

Blir litt skremt jeg..

Snakk om hva du vil sier de, helt til du stiller spørsmålstegn ved terapiformen..

Selv har jeg opplevd feil behandling, fordi jeg har et noenlunde spesielt problem, slik at det ikke er spesielle traumer i barndommen som har utløst mine angstproblemer, men det er det terapeutene har arbeidet ut i fra, helt frem til jeg fikk en diagnose som sa noe annet. Så jeg opplevde rimelig stor frustrasjon i terapisituasjonen, fordi jeg prøvde å forklare at det ikke var på grunn av spesielt vanskelige oppvekstvilkår. Til slutt så trodde de på meg, og etter mye testing kom fram til den diagnosen jeg har.

[Mimmy]

Jeg tenker ikke at folk lyver, men jeg tror mange forspiller sjansen til å få utbytte av terapi ved å ikke satse ordentlig. Å ikke snakke om de vanskeligste temaene er på en måte letteste vei ut - men også den som reduserer muligheten til å få nyttegjort seg terapitilbudet.

Jeg tror at mange ikke er klar over betydningen av å snakke om det som er vanskeligst. Derfor mener jeg at terapeuter i større grad burde fortelle sine pasienter hva som skal til for at terapi kan bli virksom. Men så mener jeg også at mange pasienter "duller med seg selv" - dvs de tar ikke sats i terapitimene og bestemmer seg for å tåle flauhet, tristhet osv. som kommer som følge av å ta opp det som er vanskelig.

NHD spissfomulerte - og det ser ut som om en del ble såret av dette. Kanskje kunne ordbruken vært annerledes - men temaet er uansett noe av det viktigste å belyse mht å hjelpe folk til å kunne få utbytte av sin terapi.

Jeg har personlig fått en diagnose som går på det med sosial samhandling, og som fører med seg en del angst, fordi jeg ikke har fått diagnosen tidligere. Noen av de problemene jeg har følt at jeg har hatt da jeg vokste opp, har gått på det med å være direkte (for direkte) i omgang med andre mennesker. Mao å være plagsomt ærlig. Og fått mye kjeft for det også. Så har jeg øvd meg i å være flinkere sosialt, og til en viss del må jeg si jeg har lyktes med det, men med angst som direkte årsak og virkning. Og så skal jeg plutselig være plagsomt ærlig igjen? Hvordan bør jeg egentlig være? PS: har asperger syndrom...

[frosken]

Hei...

Forstår at vi har litt forskjellig synspunkter, og respekterer det.

Forstår også at det nok er noen som unnlater å møte til time osv...

Men.... Panikkangst er mer enn smertefullt. Det kan bety langt mer enn ubehag. Ting skjer i mennesker psyke når e blir utsatt for press.

Alt til sin tid, mener nå jeg.

Er man ikke moden for å se problemene, angsten, panikken you name it så tror jeg faktisk det kan være lurt å vente. Sykehusene er vel fulle nok som de er. Setter man dette på spissen, så tror jeg faktisk at ved å snakke om vanskelige ting til feil tidspunkt, kan bety liv eller død.

Det er så mange grader av angst og problemer...

Kommer det en bulldos rullende mot meg.. så tror jeg faktisk jeg hopper ut av veien..

Står noen der med en pistol i hånda og sikter på meg og sier at det kun er en kule i magasinet.. Tror jeg neppe jeg facer det problemet og venter og ser.

Panikkangst er like ille.. selv om du vet du ikke dør av det. Du er like redd.

Og for å få meg til å snakke om ting som får bulldoseren til å rulle, eller pistolmannen til å dukke opp.. Ja da skal jeg være sikker på at de som lytter tar vare på meg når det skjer. kanskje er jeg ikke i stand til å flytte meg av flekken. Mulig jeg lar bulldoseren kjøre meg ned, eller er så lamma at jeg lar pistolmannen prøve til det smeller.

Mange har det faktisk slik

Jeg har tenkt på det du skriver - og forstår at du opplever angsten som truende. Men mener du virkelig at det er rasjonelt å innrette seg slik at angst ikke oppstår - selv i terapirommet?

Det virker som om du mener at angsten er farlig for deg - og ikke bare oppleves som farlig. Her tror jeg mange andre med sterk angst vil ha en noe annerledes oppfatning. Enkelte vil si at nettopp ved å oppsøke de angstskapende situasjonene, kan man få kontroll over angsten - og i allefall hindre at angsten får økende kontroll over deg.

Når deg gjelder hva man skal snakke om i terapi når - så er det selvfølgelig ok å ikke gjøre alt på en gang. Det må være lov til å bruke tid på å nærme seg vanskelige temaer - men det er etter min mening noe annet enn å holde tilbake viktige informasjon. Jeg har fortsatt tro på det å snakke om at det er vanskelig å nærme seg visse temaer, og dermed starte med å snakke om angsten for temaet for deretter gradvis gå mer inn i det som er vanskelig.

Å unnvike for å unngå angst, tror jeg i lengden kan bli svært destruktivt.

[tyri]

Jeg har tenkt på det du skriver - og forstår at du opplever angsten som truende. Men mener du virkelig at det er rasjonelt å innrette seg slik at angst ikke oppstår - selv i terapirommet?

Det virker som om du mener at angsten er farlig for deg - og ikke bare oppleves som farlig. Her tror jeg mange andre med sterk angst vil ha en noe annerledes oppfatning. Enkelte vil si at nettopp ved å oppsøke de angstskapende situasjonene, kan man få kontroll over angsten - og i allefall hindre at angsten får økende kontroll over deg.

Når deg gjelder hva man skal snakke om i terapi når - så er det selvfølgelig ok å ikke gjøre alt på en gang. Det må være lov til å bruke tid på å nærme seg vanskelige temaer - men det er etter min mening noe annet enn å holde tilbake viktige informasjon. Jeg har fortsatt tro på det å snakke om at det er vanskelig å nærme seg visse temaer, og dermed starte med å snakke om angsten for temaet for deretter gradvis gå mer inn i det som er vanskelig.

Å unnvike for å unngå angst, tror jeg i lengden kan bli svært destruktivt.

Hei Frosken!

Det handler nok mer om og utsette angstfremkallende samtaler til man er sterk nok til å takle reaksjonene.

Det blir litt som å be en som har brekt benet å gå før det er leget såpass at det kan bygges opp igjen.

Og det er som mange her har kommentert i forbindelse med NHD sitt innlegg.

Man åpner seg ikke for alle og enhver. Dette gjelder også i terapirommet. Man må føles seg trygg og sikker først, og slikt tat tid, og har ingen ting med det å lyve å gjøre.

Og for å kommentere noen av tankene dine.

Angst er ikke farlig, men jeg er neppe mottagelig for det argumentet når panikken er der.

Jeg har vært panikkangstfall fri i fem-seks år.

Jeg vet hva som trigger det. Hvorfor skal jeg starte det igjen, før jeg føler at jeg er i stand til å takle det?

Dette har jeg og og min behandler snakket om mange ganger. Dette er hans oppfatning og han jobber ut i fra dette. Ikke bare med meg, men han driver sin terapi på denne måten.

Hvorfor er den noe mer gal enn feks NHD sin måte?

Men når det er sagt..

Selvfølgelig er det ok å mæte sin angst og tøye sine grenser. Se bare på de som er redde for buss, edderkopper osv. Da er det selvfølgelig riktig å presse seg selv og øve inn toleranse osv.

Men tror ikke helt du er med meg noe lenger her.

Det er stor forskjell på feks å ha angst for lukkede rom.

Og det å ha invalidiserende paniikanfall som gjør deg så syk at du ikke kan stå oppreist en gang, men kryper.

Du får dødsangst og alt snører seg sammen..

Litt etter litt løsner selv en slik angst, men det tar tid. Det kan ta lang tid.

I dag er jeg faktisk i stand til å sitte her og skrive om det. Det kunne jeg ikke for to-tre år siden. Så se... det hjelper på meg også selv om jeg ikke klarer å fortelle min behandler ting jeg vet jeg burde...

Men en dag... er jeg moden for å slippe ut litt av gangen uten å havne på lukketavdeling for det

[frosken]

Hei Frosken!

Det handler nok mer om og utsette angstfremkallende samtaler til man er sterk nok til å takle reaksjonene.

Det blir litt som å be en som har brekt benet å gå før det er leget såpass at det kan bygges opp igjen.

Og det er som mange her har kommentert i forbindelse med NHD sitt innlegg.

Man åpner seg ikke for alle og enhver. Dette gjelder også i terapirommet. Man må føles seg trygg og sikker først, og slikt tat tid, og har ingen ting med det å lyve å gjøre.

Og for å kommentere noen av tankene dine.

Angst er ikke farlig, men jeg er neppe mottagelig for det argumentet når panikken er der.

Jeg har vært panikkangstfall fri i fem-seks år.

Jeg vet hva som trigger det. Hvorfor skal jeg starte det igjen, før jeg føler at jeg er i stand til å takle det?

Dette har jeg og og min behandler snakket om mange ganger. Dette er hans oppfatning og han jobber ut i fra dette. Ikke bare med meg, men han driver sin terapi på denne måten.

Hvorfor er den noe mer gal enn feks NHD sin måte?

Men når det er sagt..

Selvfølgelig er det ok å mæte sin angst og tøye sine grenser. Se bare på de som er redde for buss, edderkopper osv. Da er det selvfølgelig riktig å presse seg selv og øve inn toleranse osv.

Men tror ikke helt du er med meg noe lenger her.

Det er stor forskjell på feks å ha angst for lukkede rom.

Og det å ha invalidiserende paniikanfall som gjør deg så syk at du ikke kan stå oppreist en gang, men kryper.

Du får dødsangst og alt snører seg sammen..

Litt etter litt løsner selv en slik angst, men det tar tid. Det kan ta lang tid.

I dag er jeg faktisk i stand til å sitte her og skrive om det. Det kunne jeg ikke for to-tre år siden. Så se... det hjelper på meg også selv om jeg ikke klarer å fortelle min behandler ting jeg vet jeg burde...

Men en dag... er jeg moden for å slippe ut litt av gangen uten å havne på lukketavdeling for det

Jeg tror det er mye vi er enige om her - og jeg tror kanskje heller ikke den type atferd du har i forhold til din behandler var det som ble stilt spørsmålstegn ved i nhd's innlegg. Det virker som om du og din behandler har snakket om dette - og er enige i hvilken grad av press du skal legge på deg selv i terapitimene. Dette er helt forskjellig fra det å gå til samtaler over lang tid og snakke om "vær og vind" uten å fortelle om de vesentlige problemene i livet. Vellykket terapi krever engasjement også fra pasientens side - og en viss vilje til å tåle vanskelige følelser som måtte oppstå som følge av terapi.

En venninne av meg gikk flere år i terapi og snakket om løst og fast - og tok aldri opp vanskelige ting. Hun trodde at det var viktig at terapeuten fikk et positivt inntrykk av henne - og da var det best å holde de kompliserte tingene unna. I tillegg er hun litt makelig anlagt - og det bidro også til at det var greit å fortie ting. I dag føler hun at hun kastet bort ganske mange år før hun kom i gang med å jobbe med seg selv.

Det vi kanskje har litt ulik oppfatning av er dette med å være opptatt av å unngå angst. Det er selvfølgelig ikke noen grunn til å fremprovosere angsten uten videre - men å tåle angst for at den ikke skal få styre livet (og eventuell vekst) tror jeg er vesentlig. En av mine nærmeste hadde så sterke angstanfall at han kunne komme til seg selv krypende på bakken (og noen ganger hadde han også gjort på seg). Allikevel var hans strategi alltid kort tid etter å oppsøke det samme stedet. På den måten unngikk han at angsten fikk kontrollere hans atferd.

[frosken]

Hvis du er en av de som har en terapeut som ikke er god til å ta (skjult eller direkte) kritikk mot egen person, ¨så kan jeg nesten garantere at denne åpenheten ikke gjør at terapien blir bedre.

Terapeuter sier at du kan snakke om alt. Men hvis DE har problemer med enkelte ting du fremlegger, så kan de ikke hjelpe deg godt nok.

Det er alt for lite snakk om at det like ofte som det er pasientens 'feil' at terapien ikke kommeer noen vei - så kan det like gjerne vare terapeutens 'feil'.

Les om overføringer og motoverføringer. Noe dere sikkert alt har gjort=

Dette tror jeg du har rett i. Det er ikke gitt at det er pasienten som er den mest irrasjonelle. Allikevel er det i visse typer av terapi vesentlig å tørre å snakke om relasjonen til terapeuten og hva den utløser av følelser og tanker. Hvis man går i en slik type terapi, er det vel nødvendig å forsøke å ta opp disse temaene?

[Gjest Idolf]

han sa ikke navnet hennes, men når hun gikk ut kom jo jeg inn, så jeg hadde jo sett henne - sånn sett visste jeg jo hvem hun var.

En helt forferdelig ting å gjøre av en behandler. For alt H*N visste kunne jo den forrige pasienten være venninna di, venninna til mora di, en tidligere nabo av deg, en gammel skolevenninne, det kunne være fjern slektning eller en bekjent av deg!

UTROLIG at slike ting foregår.

Det tyder på dårlig kontroll hos behandleren.