Svanhild tapte mot barnevernet.

[Vanedis]

Hei En_Mamma, kjekt å "se deg" )

Vedr. samvær. Nå har jeg ikke lest vedtaket, og vet derfor ikke hva som står der. Det som gjelder er at det er _barnets_ behov for samvær man skal ta hensyn til. Ofte har man sjeldne samvær med det samme barnet blir plassert i en fosterhjem pga behovene i forbindelse med dette. Deretter blir samvær som oftest hyppigere etterhvert.

Jeg gidder ikke å hive meg innpå debatten, har diskutert denne saken så mye nå, at det meste er vel sagt tidligere.

Det eneste jeg kan tilføye til det jeg tidligere har skrevet, er at det sier endel når to sakkyndige har konkludert med bekymring for omsorgssituasjonen, samt at fylkesnemnd vedtok omsorgsovertagelse og at tingretten opprettholdt dette vedtaket. Noe mer informasjon trenger ikke jeg...

Legger ved en artikkel for "ettertanke" - litt utdatert, men den har fremdeles relevans: http://www.dagbladet.no/magasinet/2002/11/18/354127.html

Et liten utdyping...

Barneverntjenesten foretar vurderinger i forhold til tilknytning, og hva som vil være best i forhold til akkurat _dette_ barnet. Vurderinger i forhold til tilknytning er også i forhold til fosterhjemmet.

Et eksempel som kanskje forklarer litt tankegangen bak vurderinger som kan ligge til grunn:

Et barn blir plassert i fosterhjem. Han har skade som følge av omsorgssvikten, bl.a. problemer med avføringen og dorutiner m.m. Etter noen uker og måneder bedrer situasjonen seg for barnet, og så blir det tid for samvær. Barnet kommer tilbake fra samvær, og er tilbake til "utgangspunktet". Dette gjentar seg etter hvert samvær.

Dette er bare et eksempel, som ikke trenger noen mer utdypelse, for hvor stor betydningen det er å ta hensyn til _barnets_ behov.

Barnet skal også få tilknytning til fosterhjemmet, og trenger mye ro i begynnelsen i forbindelse med dette.

Det foreligger altså spesielle vurderinger (utifra dette barnets behov) og generelle vurderinger (utifra erfaring vet man hva barn har behov for i f.eks. forbindelse med tilvenningsfasen ved plassering).

Dette ble litt rotete forklart, en sen nattetime, men du skjønner helt sikkert )

[Gjest fostermora]

det er klart at her ligger det mer bak ennlav iq. Jeg tipper ungene er heldige som får komme til et nytt og godt hjem. Barnevernet tar sjelden vekk unger uten grunn.

En fosterfamilie kan aldri bli som en biologisk familie.

Hilsen

[conan]

Og da sikter du til? At lekfolk (lekfolk?) er bedre egnet eller mindre egnet enn... ja, hva kalles de... juridisk skolerte... til å avfatte slike dommer?

Personlig har jeg ikke så sterk tro på lek/legfolks evne til å avfatte riktige dommer. Jo mindre innsikt i lov og rett, jo mer vil en person med stor sannsynlighet ta beslutninger ut fra følelser, sympati / antipati, medieoppslag osv.osv.

Ja, jeg deler din antakelse om lekfolks evne til uhildet adferd, men i denne sammenheng, da de da har vært med på å dømme omsorgsoverdragelse til tross for det hylekoret som har vært andre veien og til tross for hvilken part man intuitivt holder med i en slik sak, så er jo det en sterk indikasjon på at barnevernets sak var sterk og overbevisende dokumentert.

[En_Mamma]

Hei En_Mamma, kjekt å "se deg" )

Vedr. samvær. Nå har jeg ikke lest vedtaket, og vet derfor ikke hva som står der. Det som gjelder er at det er _barnets_ behov for samvær man skal ta hensyn til. Ofte har man sjeldne samvær med det samme barnet blir plassert i en fosterhjem pga behovene i forbindelse med dette. Deretter blir samvær som oftest hyppigere etterhvert.

Jeg gidder ikke å hive meg innpå debatten, har diskutert denne saken så mye nå, at det meste er vel sagt tidligere.

Det eneste jeg kan tilføye til det jeg tidligere har skrevet, er at det sier endel når to sakkyndige har konkludert med bekymring for omsorgssituasjonen, samt at fylkesnemnd vedtok omsorgsovertagelse og at tingretten opprettholdt dette vedtaket. Noe mer informasjon trenger ikke jeg...

Legger ved en artikkel for "ettertanke" - litt utdatert, men den har fremdeles relevans: http://www.dagbladet.no/magasinet/2002/11/18/354127.html

Hei Vanedis

Helt enig med deg i det du skriver om saken.

Når det gjelder samvær skjønner man jo at barnet som blir flyttet trenger tid til å venne seg til sine nye omgivelser til å begynne med.

Jeg syns likevel det ser ut til å være et slags "mønster" med lite samvær - litt uavhengig av hvorfor omsorgsovertagelsen fant sted eller hvilke ressurser de biologiske foreldrene har, jeg lurer derfor litt på hvilke tanker og teorier som ligger bak dette.

Det ser også ut som - fra der jeg står - at mange fosterforeldre og deres organisasjoner yter endel motstand mot å fasilitere hyppige samvær.

I endel saker blir det etterhvert tilbakeføring, og for de fleste barn kommer den tiden der de selv blir store nok til å regulerere samvær med sine biologiske foreldre, og den tiden der de flytter ut av fosterhjemmet. Jeg tenker at barnevernet ofte kunne ha hjulpet disse barna bedre med kontakten med sin biologiske familie.

Ha en fin dag!

[En_Mamma]

Et liten utdyping...

Barneverntjenesten foretar vurderinger i forhold til tilknytning, og hva som vil være best i forhold til akkurat _dette_ barnet. Vurderinger i forhold til tilknytning er også i forhold til fosterhjemmet.

Et eksempel som kanskje forklarer litt tankegangen bak vurderinger som kan ligge til grunn:

Et barn blir plassert i fosterhjem. Han har skade som følge av omsorgssvikten, bl.a. problemer med avføringen og dorutiner m.m. Etter noen uker og måneder bedrer situasjonen seg for barnet, og så blir det tid for samvær. Barnet kommer tilbake fra samvær, og er tilbake til "utgangspunktet". Dette gjentar seg etter hvert samvær.

Dette er bare et eksempel, som ikke trenger noen mer utdypelse, for hvor stor betydningen det er å ta hensyn til _barnets_ behov.

Barnet skal også få tilknytning til fosterhjemmet, og trenger mye ro i begynnelsen i forbindelse med dette.

Det foreligger altså spesielle vurderinger (utifra dette barnets behov) og generelle vurderinger (utifra erfaring vet man hva barn har behov for i f.eks. forbindelse med tilvenningsfasen ved plassering).

Dette ble litt rotete forklart, en sen nattetime, men du skjønner helt sikkert )

Hei,

Takk for svar. Jeg er inneforstått med det du skriver, om ikke med teorigrunnlaget så iallefall i praksis.

Jeg ser endel saker fra nært hold der ungdommer på 14-15 år som har levet med sine foreldre - i vanskelige forhold - som så blir flyttet til beredskapshjem/fosterhjem/institusjon og der samværet med foreldrene blir satt til kun noen timer i mnd. til fortvilelse for både barn og foreldre.

mvh,

[Vanedis]

Hei Vanedis

Helt enig med deg i det du skriver om saken.

Når det gjelder samvær skjønner man jo at barnet som blir flyttet trenger tid til å venne seg til sine nye omgivelser til å begynne med.

Jeg syns likevel det ser ut til å være et slags "mønster" med lite samvær - litt uavhengig av hvorfor omsorgsovertagelsen fant sted eller hvilke ressurser de biologiske foreldrene har, jeg lurer derfor litt på hvilke tanker og teorier som ligger bak dette.

Det ser også ut som - fra der jeg står - at mange fosterforeldre og deres organisasjoner yter endel motstand mot å fasilitere hyppige samvær.

I endel saker blir det etterhvert tilbakeføring, og for de fleste barn kommer den tiden der de selv blir store nok til å regulerere samvær med sine biologiske foreldre, og den tiden der de flytter ut av fosterhjemmet. Jeg tenker at barnevernet ofte kunne ha hjulpet disse barna bedre med kontakten med sin biologiske familie.

Ha en fin dag!

Hei igjen...

Jeg har dessverre ikke tid og "ork" til å komme med tilbakemelding akkurat nå. Hvis jeg får "ånden" så tar jeg det senere.

)

[Vanedis]

Hm? Hvordan vet du det?

Ser du har fått svar lengre nede, men legger ut en link der det står litt mer:

http://www.framtidinord.a.nns.no/-/82?sak=1021065

[flisa]

Nå skal ikke jeg påberope meg å vite noe som helst om bakgrunnen for denne saken - mulig Svanhild er dårlig egnet som mor - det er ikke det som ryster meg, - noen barn får det bedre hos andre........MEN, - jeg leser i denne artikkelen i VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=42421 mor - får besøke sine barn 4 ganger i året - FIRE ganger!!!! Kjære vene, -hva må ikke barna føle at de har gjort??? De mister samtidig sitt nettverk med gode naboer, besteforeldre, tanter og onkler.

I norske fengsler sitter det drapsdømte mødre som får besøk av sine barn en gang i uken....og de får også opprettholde kontakten med resten av sin familie.

Som mormor "i alt for ung alder", er det hjerteskjærende å lese dette. Hva om Svanhild hadde dødd, -skulle ikke DA heller mormor, tante etc. få søke om å få overta barna?

Om noen hadde VÅGET å ta mitt lille barnebarn fra min datter, og samtidig nektet oss andre å ha den jevne kontakten med henne - da hadde jeg fotfulgt systemet - jeg hadde dratt campingvogn med meg og bodd i den i hagen til fosterforeldrene. Jeg hadde rett og slett gått til krig mot de som tror at ikke barn har det best hos "sine" - Kjære vene, før i tiden hadde man jo storfamilier hvor alle hjalp hverandre med å oppdra ungene, -slett ikke alle var så beleste eller hadde studert heller.

Hva skjer med disse ungene som blir "fradømt" hele sitt nettverk, sin familie og slekt? - jeg tror de vokser opp med identiteskriser og vanskeligheter. Hvorfor er ikke fosterhjemmene en del av nettverket til barnet?

Jeg blir så kvalm av disse sakene......SELV om jeg mener det er riktig av barnevernet å ta affære mot flere barn enn i dag.......

[Gjest Hur naiv får man bli?]

som fortsatt tror det er iq-testen i seg selv som er utslagsgivende.

Det er påstått omsorgssvikt, i fortid, nåtid og mest sannsynlig fremtid om barna fremdeles hadde blitt boende.

Saken har kun vært oppe i media fra en side.

[Vanedis]

Nå skal ikke jeg påberope meg å vite noe som helst om bakgrunnen for denne saken - mulig Svanhild er dårlig egnet som mor - det er ikke det som ryster meg, - noen barn får det bedre hos andre........MEN, - jeg leser i denne artikkelen i VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=42421 mor - får besøke sine barn 4 ganger i året - FIRE ganger!!!! Kjære vene, -hva må ikke barna føle at de har gjort??? De mister samtidig sitt nettverk med gode naboer, besteforeldre, tanter og onkler.

I norske fengsler sitter det drapsdømte mødre som får besøk av sine barn en gang i uken....og de får også opprettholde kontakten med resten av sin familie.

Som mormor "i alt for ung alder", er det hjerteskjærende å lese dette. Hva om Svanhild hadde dødd, -skulle ikke DA heller mormor, tante etc. få søke om å få overta barna?

Om noen hadde VÅGET å ta mitt lille barnebarn fra min datter, og samtidig nektet oss andre å ha den jevne kontakten med henne - da hadde jeg fotfulgt systemet - jeg hadde dratt campingvogn med meg og bodd i den i hagen til fosterforeldrene. Jeg hadde rett og slett gått til krig mot de som tror at ikke barn har det best hos "sine" - Kjære vene, før i tiden hadde man jo storfamilier hvor alle hjalp hverandre med å oppdra ungene, -slett ikke alle var så beleste eller hadde studert heller.

Hva skjer med disse ungene som blir "fradømt" hele sitt nettverk, sin familie og slekt? - jeg tror de vokser opp med identiteskriser og vanskeligheter. Hvorfor er ikke fosterhjemmene en del av nettverket til barnet?

Jeg blir så kvalm av disse sakene......SELV om jeg mener det er riktig av barnevernet å ta affære mot flere barn enn i dag.......

Forskjellen mellom samvær mellom barn og foreldre som sitter i fengsel, og samvær i omsorgssviktsakene er der.

Ved samvær der barnet er plassert, så opplever man barn så går tilbake i utviklingen sin etter samvær hos sine foreldre. Barna har f.eks. skjevutvikling ved plassering i fosterheim. Etter intens og mye jobbing som begynner det å gå bedre med barna. De reiser hjem til omsorgssvikten, og kommer tilbake med problemene de hadde i "utgangspunktet". På igjen med jobbing for å hjelpe barnet. Slik har man det gående.

Det er barnets behov som skal stå sentralt ved fastsetting av samvær. Jeg har stor forståelse av at det er vanskelig å skjønne at det i enkelte tilfeller er det beste for et barn å ha en slik samværsordning. Vi voksne har lett for å se ting utifra våres behov - at vi ikke får se barnet oftere.

Det er umulig å svare på hvorfor det er så sjeldent samvær i denne saken, men dette har blitt vurdert og vedtatt av både fylkesnemnda og tingretten.

Her er en kronikk som omhandler _Det biologiske prinsipp i barnevernet_: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article126625

[Gjest har du vært fosterbarn, kanskje?]

En fosterfamilie kan aldri bli som en biologisk familie.

Hilsen

Det er jeg ikke enig i.

Hilsen

[Gjest fostermora]

Det er jeg ikke enig i.

Hilsen

Jeg bodde i fire forskjellige hjem i løpet av en 6 års periode. Ikke alt var like bra, nei - hvis det var det du lurte på?

[Sør]

Jeg bodde i fire forskjellige hjem i løpet av en 6 års periode. Ikke alt var like bra, nei - hvis det var det du lurte på?

Nei, men årsaken til at barn kommer i fosterhjem er jo at ting var "vesentlig verre" i utgangspunktet...

At de ikke er "perfekte" i fosterhjem er sikkert sant, men man må jo sammenligne med "hvordan det ellers ville vært" og ikke oppimot et uoppnåelig ideal.

Med vennlig hilsen

[En_Mamma]

Ser du har fått svar lengre nede, men legger ut en link der det står litt mer:

http://www.framtidinord.a.nns.no/-/82?sak=1021065

Takk

[En_Mamma]

Hei igjen...

Jeg har dessverre ikke tid og "ork" til å komme med tilbakemelding akkurat nå. Hvis jeg får "ånden" så tar jeg det senere.

)

Hei igjen,

Ikke tenk på det du. Det er ikke engang sikkert det finnes noe svar på det jeg undrer meg over. Kanskje er det bare en lokal tendens også.

mvh,

[Vanedis]

Hei igjen,

Ikke tenk på det du. Det er ikke engang sikkert det finnes noe svar på det jeg undrer meg over. Kanskje er det bare en lokal tendens også.

mvh,

Tror ikke det er en lokal tendens, for det er sjeldent det er hyppige samværsordninger når barnet har blitt tatt utifra en omsorgssvikt.

Det er vanskelig å gi konkrete svar i forhold til hva som ligger til grunn, for det er vurderinger utifra barnets situasjon, men det som er gjengangeren er vel at man ikke anser det som barnets beste å ha hyppige hjemreiser, fordi barnet da blir, eller kan bli, utsatt for omsorgssvikt.

Vurderingene ligger i forhold til hva barnet møter når det kommer hjem på samvær. I forbindelse med overgrepssaker, så er det f.eks. besøk på en nøytral plass uten overnatting. Der det foreligger rusmisbruk kan vurderingen være likedan, eller at samværet er under tilsyn. Osv.

La ut denne link over, men legger den her også... Kronikk som omhandler _Det biologiske prinsipp i barnevernet_: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article126625

[En_Mamma]

Nå skal ikke jeg påberope meg å vite noe som helst om bakgrunnen for denne saken - mulig Svanhild er dårlig egnet som mor - det er ikke det som ryster meg, - noen barn får det bedre hos andre........MEN, - jeg leser i denne artikkelen i VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=42421 mor - får besøke sine barn 4 ganger i året - FIRE ganger!!!! Kjære vene, -hva må ikke barna føle at de har gjort??? De mister samtidig sitt nettverk med gode naboer, besteforeldre, tanter og onkler.

I norske fengsler sitter det drapsdømte mødre som får besøk av sine barn en gang i uken....og de får også opprettholde kontakten med resten av sin familie.

Som mormor "i alt for ung alder", er det hjerteskjærende å lese dette. Hva om Svanhild hadde dødd, -skulle ikke DA heller mormor, tante etc. få søke om å få overta barna?

Om noen hadde VÅGET å ta mitt lille barnebarn fra min datter, og samtidig nektet oss andre å ha den jevne kontakten med henne - da hadde jeg fotfulgt systemet - jeg hadde dratt campingvogn med meg og bodd i den i hagen til fosterforeldrene. Jeg hadde rett og slett gått til krig mot de som tror at ikke barn har det best hos "sine" - Kjære vene, før i tiden hadde man jo storfamilier hvor alle hjalp hverandre med å oppdra ungene, -slett ikke alle var så beleste eller hadde studert heller.

Hva skjer med disse ungene som blir "fradømt" hele sitt nettverk, sin familie og slekt? - jeg tror de vokser opp med identiteskriser og vanskeligheter. Hvorfor er ikke fosterhjemmene en del av nettverket til barnet?

Jeg blir så kvalm av disse sakene......SELV om jeg mener det er riktig av barnevernet å ta affære mot flere barn enn i dag.......

Flisa og Vanedis,

Det er nettopp dette som jeg undrer meg over også. Jeg lurer på hvordan man faglig sett forsvarer dette, hva som er teoribakgrunnen?

Jeg skjønner det som Vanedis sier, og i enkelte saker er det sikkert riktig, men i mange andre saker er det ikke det mener jeg. Klart det er vanskelig for barnet! Men det blir ikke lettere av å late som - barnet må leve med den samme konflikten - bare at nå er den bare i dem, og ingen kan se det. Når barnet må leve det må de voksne orke å se på det, leve med det og se det i den utrolige ambivalensen og sorgen det er å være et barn som er tatt ut av sitt eget hjem.

"MEN, - jeg leser i denne artikkelen i VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=42421 mor - får besøke sine barn 4 ganger i året - FIRE ganger!!!! Kjære vene, -hva må ikke barna føle at de har gjort??? De mister samtidig sitt nettverk med gode naboer, besteforeldre, tanter og onkler. ".

Enig med deg Flisa, det er vanskelig å forstå, iallefall som prinsipp, i enkelte saker er det helt sikkert riktig.

"Som mormor "i alt for ung alder", er det hjerteskjærende å lese dette. Hva om Svanhild hadde dødd, -skulle ikke DA heller mormor, tante etc. få søke om å få overta barna? "

Flisa, barnevernet må lete i den biologiske familie først. I denne saken hadde det elste barnet bodd mest hos besteforeldrene siden den yngste ble født, de ble sikkert vurdert."

"Om noen hadde VÅGET å ta mitt lille barnebarn fra min datter, og samtidig nektet oss andre å ha den jevne kontakten med henne - da hadde jeg fotfulgt systemet - jeg hadde dratt campingvogn med meg og bodd i den i hagen til fosterforeldrene. Jeg hadde rett og slett gått til krig mot de som tror at ikke barn har det best hos "sine" - "

Jeg ser det for meg!

Og jeg er helt enig, slik hadde det vært for meg også. Men altså, det skjer ikke med hvem som helst dette, selv om det også i barnevernet skjer ting som ikke skulle skje, som overalt ellers, folk blir syke, får problemer og dør, og barna blir tatt hånd om av slekt, venner, nettverk. Det er f.eks lov at jeg sender datteren min til deg for å bo der fordi jeg syns du er så super og jegselv er helt utslitt, etter endel mnd skulle da barnevernet vurdere om omsorgen er tilfredsstillende, og det vil de vurdere at den er. Mange barn vokser opp hos besteforeldre eller andre slektninger.

"Hva skjer med disse ungene som blir "fradømt" hele sitt nettverk, sin familie og slekt? - jeg tror de vokser opp med identiteskriser og vanskeligheter. "

Ja det gjør de. Og vi vet ikke engang særlig mye om dette for det er ikke forsket nok på det, hva som virker, hvordan det virker etc.

"Hvorfor er ikke fosterhjemmene en del av nettverket til barnet?"

Nettopp. I Amerika driver de med noe de kaller co-parenting, det er fosterhjem som deler foreldreoppgavene med de biologiske foreldrene, supert for dem det måtte passe for.

[Vanedis]

Flisa og Vanedis,

Det er nettopp dette som jeg undrer meg over også. Jeg lurer på hvordan man faglig sett forsvarer dette, hva som er teoribakgrunnen?

Jeg skjønner det som Vanedis sier, og i enkelte saker er det sikkert riktig, men i mange andre saker er det ikke det mener jeg. Klart det er vanskelig for barnet! Men det blir ikke lettere av å late som - barnet må leve med den samme konflikten - bare at nå er den bare i dem, og ingen kan se det. Når barnet må leve det må de voksne orke å se på det, leve med det og se det i den utrolige ambivalensen og sorgen det er å være et barn som er tatt ut av sitt eget hjem.

"MEN, - jeg leser i denne artikkelen i VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=42421 mor - får besøke sine barn 4 ganger i året - FIRE ganger!!!! Kjære vene, -hva må ikke barna føle at de har gjort??? De mister samtidig sitt nettverk med gode naboer, besteforeldre, tanter og onkler. ".

Enig med deg Flisa, det er vanskelig å forstå, iallefall som prinsipp, i enkelte saker er det helt sikkert riktig.

"Som mormor "i alt for ung alder", er det hjerteskjærende å lese dette. Hva om Svanhild hadde dødd, -skulle ikke DA heller mormor, tante etc. få søke om å få overta barna? "

Flisa, barnevernet må lete i den biologiske familie først. I denne saken hadde det elste barnet bodd mest hos besteforeldrene siden den yngste ble født, de ble sikkert vurdert."

"Om noen hadde VÅGET å ta mitt lille barnebarn fra min datter, og samtidig nektet oss andre å ha den jevne kontakten med henne - da hadde jeg fotfulgt systemet - jeg hadde dratt campingvogn med meg og bodd i den i hagen til fosterforeldrene. Jeg hadde rett og slett gått til krig mot de som tror at ikke barn har det best hos "sine" - "

Jeg ser det for meg!

Og jeg er helt enig, slik hadde det vært for meg også. Men altså, det skjer ikke med hvem som helst dette, selv om det også i barnevernet skjer ting som ikke skulle skje, som overalt ellers, folk blir syke, får problemer og dør, og barna blir tatt hånd om av slekt, venner, nettverk. Det er f.eks lov at jeg sender datteren min til deg for å bo der fordi jeg syns du er så super og jegselv er helt utslitt, etter endel mnd skulle da barnevernet vurdere om omsorgen er tilfredsstillende, og det vil de vurdere at den er. Mange barn vokser opp hos besteforeldre eller andre slektninger.

"Hva skjer med disse ungene som blir "fradømt" hele sitt nettverk, sin familie og slekt? - jeg tror de vokser opp med identiteskriser og vanskeligheter. "

Ja det gjør de. Og vi vet ikke engang særlig mye om dette for det er ikke forsket nok på det, hva som virker, hvordan det virker etc.

"Hvorfor er ikke fosterhjemmene en del av nettverket til barnet?"

Nettopp. I Amerika driver de med noe de kaller co-parenting, det er fosterhjem som deler foreldreoppgavene med de biologiske foreldrene, supert for dem det måtte passe for.

Hei En_Mamma!

Jeg har litt problemer med å engasjere meg i denne saken nå, siden jeg har skrevet så mye tidligere...

Siden "ankepunktet" til folk kan være samværsordningen i denne saken, så vil jeg likevel bruke litt mer tid på denne saken og utdype hva som ligger bak barneverntjenestens faglige vurderinger.

For å gjøre det på letteste måten så skriver jeg fra boken "Sveket - omsorgssvikt er alles ansvar", Kari Killen...

Barneverntjenesten foretar en helhetsvurdering. En psyko-sosial undersøkelse og diagnose av barnets og familiens situasjon er påkrevet.

Arbeidsmodellen baserer seg på et åpent teoretisk system. Dette innebærer at en bestreber seg på eklektisk vis å integrere mest mulig av

de kunnskapene og teoriene som er relevante for å kunne forstå både de forskjellige nivåene i systemet og samspillet mellom dem.

Det innebærer også at grunnlaget for forståelse stadig vil være i utvikling og - kanskje - i endring.

Det utvikler seg i takt med systematisering av praktisk, klinisk erfaring og forskning.

Jeg går ikke noe nærmere innpå dette...

Forskning viser klart betydningen av kontakt mellom barnet og foreldrene.

I denne sammenhengen er det viktig å vurdere tilknytningen? Hvor angstfylt er den?

Det har gjort seg gjeldende en tendens til å gå ut fra at det alltid er en tilknytning tilstede som det bør tas vare på.

Kvaliteten av tilknytning står i forhold til den evne foreldrene har hatt til å engasjere seg i barnet. Hvis tilknytningen er svak,

barnet meget lite og det er et solid faglig grunnlag for å vurdere at tilbakeføring ikke vil være aktuelt,

vil det være viktigere å invistere i etablering av en tryggest mulig tilknytning til fosterforeldrene som blir barnets

psykologiske foreldre. Da blir tilknytningen til foreldrene mindre viktig. Det betyr ikke at det ikke er forsatt viktig for barnet å vite hvor

det kommer fra og hvorfor.

Det er viktig å være sensitive overfor hva barnet kommuniserer om behov for kontakt med sine foreldre og tidligere nettverk. det dreier

seg ikke bare om den verbale kommunikasjonen, men også om deres adferd og handlinger. Det er behov som også kan endre seg over tid.

Vi står ellers alltid i fare for å projisere våre egne oppfatninger og signifikante forskningsfunn inn i barnets kommunikasjon.

Hvor omfattende kontakten skal være og hvordan den skal gjennomføres er avhengig av flere faktorer: Barnets alder og de behov

som vokser ut av denne, kvaliteten av tilknytningen til foreldrene, hva foreldrene er i stand til å gjennomføre, hvorvidt det er realistisk å arbeide

i retning av tilbakeføring - og eventuelle grenser fosterforeldrene må sette med hensyn til å skulle forholde seg til krevende og

uforutsigbare foreldre. Planen som legges skal ta utgangspunkt i barnets interesser. Den bør dessuten være mest mulig realistisk med tanke

på hva det vil være mulig for foreldrene med hjelp fra (saks)behandler å følge opp.

Kontakten er viktig for barnets opplevelse av kontinuitet, og for eventuelt å ta vare på tilknytning. Det har imidlertid vært en tendens til å

sette likhetstegn mellom kontakt med foreldre og fysisk tilstedeværelse. Kontakten kan imidlertid ivaretas på mange ulike måter og med

forskjellig styrke, helt fra hyppige og regelmessige besøk, via brev og kort til kontakt utelukkende formidlet via saksbehandler - og et sjeldent besøk.

Hvis det dreier seg om et lite barn på under ett og ett halvt til to år, vil det som oftest hurtig knytte seg til sine nye omsorgspersoner og "glemme" sine

opprinnelige foreldre. Opplevelsen av den kontakten og omsorgen de har fått på godt og vondt vil være der, men uten bevissthet om den og uten ord.

Separasjonen og de opplevelser det hadde i forhold til sine foreldre vil for noen være der som en sprekk i grunnmuren, men som ikke vil forhindre at

huset likevel vil kunne stå relativt trygt. Mer sårbart kanskje, ikke bare på grunn av separasjonen, men også på grunn av de opplevelsene som

nødvendiggjorde denne.

Hvis plasseringen er midlertidig, er derimot hyppig kontakt meget viktig, idet det lille barnets tidsperspektiv er meget kort.

For litt større barn kan det være viktig å ta vare på tilknytningen, med hyppig kontakt.

[En_Mamma]

Tror ikke det er en lokal tendens, for det er sjeldent det er hyppige samværsordninger når barnet har blitt tatt utifra en omsorgssvikt.

Det er vanskelig å gi konkrete svar i forhold til hva som ligger til grunn, for det er vurderinger utifra barnets situasjon, men det som er gjengangeren er vel at man ikke anser det som barnets beste å ha hyppige hjemreiser, fordi barnet da blir, eller kan bli, utsatt for omsorgssvikt.

Vurderingene ligger i forhold til hva barnet møter når det kommer hjem på samvær. I forbindelse med overgrepssaker, så er det f.eks. besøk på en nøytral plass uten overnatting. Der det foreligger rusmisbruk kan vurderingen være likedan, eller at samværet er under tilsyn. Osv.

La ut denne link over, men legger den her også... Kronikk som omhandler _Det biologiske prinsipp i barnevernet_: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article126625

"Det er vanskelig å gi konkrete svar i forhold til hva som ligger til grunn, for det er vurderinger utifra barnets situasjon, men det som er gjengangeren er vel at man ikke anser det som barnets beste å ha hyppige hjemreiser, fordi barnet da blir, eller kan bli, utsatt for omsorgssvikt. "

Og det er jo litt spesielt at det ser ut til at det meget ofte blir slik at ting går fra svart til hvitt på kort tid. At barna bor hjemme på full tid hos sine, for så å bli flyttet nesten uten samvær, det er nødt til å være et tegn på at de skulle vært flyttet for lenge siden.

Jeg skjønner godt hvordan det er tenkt. Mitt eksempel dreide seg om ungdom. Jeg syns det er spesielt at ungdom vokser opp med foreldre (vold og mishandling unntatt), blir flyttet og så nesten ikke får samvær med foreldrene og gjør dette i smug. Disse ungdommene er jo veldig flinke til å passe seg selv da de har måttet passe både seg selv og sine foreldre hele oppveksten, og så kan de plutselig ikke få være der en helg nå da de har fått en stabil omsorgsbase, har mobil i lomma og penger på kortet og noen som vil hente dem og følge dem opp hvis det blir vanskelig hjemme? Det rimer ikke, men det skjer ganske ofte.

mvh,

[Vanedis]

"Det er vanskelig å gi konkrete svar i forhold til hva som ligger til grunn, for det er vurderinger utifra barnets situasjon, men det som er gjengangeren er vel at man ikke anser det som barnets beste å ha hyppige hjemreiser, fordi barnet da blir, eller kan bli, utsatt for omsorgssvikt. "

Og det er jo litt spesielt at det ser ut til at det meget ofte blir slik at ting går fra svart til hvitt på kort tid. At barna bor hjemme på full tid hos sine, for så å bli flyttet nesten uten samvær, det er nødt til å være et tegn på at de skulle vært flyttet for lenge siden.

Jeg skjønner godt hvordan det er tenkt. Mitt eksempel dreide seg om ungdom. Jeg syns det er spesielt at ungdom vokser opp med foreldre (vold og mishandling unntatt), blir flyttet og så nesten ikke får samvær med foreldrene og gjør dette i smug. Disse ungdommene er jo veldig flinke til å passe seg selv da de har måttet passe både seg selv og sine foreldre hele oppveksten, og så kan de plutselig ikke få være der en helg nå da de har fått en stabil omsorgsbase, har mobil i lomma og penger på kortet og noen som vil hente dem og følge dem opp hvis det blir vanskelig hjemme? Det rimer ikke, men det skjer ganske ofte.

mvh,

Skjønner, og til sistnevnte tilfeller har jeg dessverre ingen svar - iallefall ikke som detter ned i hodet mitt nå. Det er vanskelig å svare når man ikke kjenner sakene.

)