Sosial Angst?

[Lucretia]

Kan noen forklare hva det er? Trodde en stund jeg hadde det. Men er ikke sikker lenger, for vet ikke helt hva det er.

Jeg er 20 år. Jobber med SFO. Mine kolleger kommenterer av og til at jeg er så stille... ja, for jeg er sjenert. Jeg snakker lite selv med venner. Da jeg gikk på skole og skulle ha fremføring, satt jeg hjemme og gråt kvelden før og var redd. Jeg er mye hjemme. Tar sjelden kontakt med venner. Blir nesten irritert når de ber med være med på ting, for jeg har sjelden lyst. Men kan jo ikke si nei hver gang, da mister jeg dem. Føler meg som en dårlig venninne pga det. Men jeg vil helst være alene.

F.eks. i familieselskap hvor jeg kjenner alle godt sitter jeg bare og lytter. Har jeg noe å si, sier jeg det lavt til min mor eller søster som sitter ved siden av meg. Hvis de andre slutter å prate for å høre på meg blir jeg frustrert og avslutter fortest mulig.

MEN! Kjenner ei som har sosial angst. Hun har problemer med å gå ut på byn. Fordi det er masse mennesker der. Det problemet har ikke jeg. Syns derimot det er gøy. Det jeg egentlig har angst for er oppmerksomhet fra en mengde - rettet mot meg.

Hva kalles dette? Og kan noe gjøres? Jeg kvier meg for å gå til lege. Har hatt det sånn i mange år nå. Ihvertfall i 4-5 år. Deprisjoner i tillegg.

[Gjest Windsong]

Sosial angst kan sikkert arte seg forskjellig fra person til person. Men det som er vanlig er at man gjerne er redd for å dumme seg ut foran andre. Ofte fører dette til at en isolerer seg unødig ved å unngå sosiale situasjoner. Man kan i grunnen like gjerne kalle det skandaliseringsangst.

Legen din har antageligvis vært borti slikt en rekke ganger allerede. Du er nemlig ikke alene om å ha dette problemet!

[Lucretia]

Sosial angst kan sikkert arte seg forskjellig fra person til person. Men det som er vanlig er at man gjerne er redd for å dumme seg ut foran andre. Ofte fører dette til at en isolerer seg unødig ved å unngå sosiale situasjoner. Man kan i grunnen like gjerne kalle det skandaliseringsangst.

Legen din har antageligvis vært borti slikt en rekke ganger allerede. Du er nemlig ikke alene om å ha dette problemet!

Takk for svar. Skandaliseringsangst? Aldri hørt om det, men høres ut som noe jeg kan ha, ja. Jeg VIL jo snakke med folk, Bare tør ikke, finner ikke på noe å si. Kan ikke blande meg inn i andres samtaler for jeg må tenke grundig igjennom først, for å finne ut at det jeg skal si passer seg.. og når jeg finner det ut, er det for sent. For da snakker de om noe annet. Så jeg sitter der og smiler, og nikker. Og føler meg DUM.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Som for de fleste andre sykdommer er det ikke et enten eller. Det finnes også ulike alvorlighetsgrader av sosial angst. Du har dte nok i mild grad, din venninne har en alvorligere form.

Bruk søk-funksjonen har på Dr. Online, og søk på sosial fobi. Da vil du få svært mange treff.

[Gjest ikke undertegnet]

Takk for svar. Skandaliseringsangst? Aldri hørt om det, men høres ut som noe jeg kan ha, ja. Jeg VIL jo snakke med folk, Bare tør ikke, finner ikke på noe å si. Kan ikke blande meg inn i andres samtaler for jeg må tenke grundig igjennom først, for å finne ut at det jeg skal si passer seg.. og når jeg finner det ut, er det for sent. For da snakker de om noe annet. Så jeg sitter der og smiler, og nikker. Og føler meg DUM.

Jaja, DUM kan vi jo se fra innlegget ditt at du ikke er. Men det vet du sikekrt selv. Men at en føler seg slik kan jeg huske fra ungdommen. Det var slitsomt. Egentlig tror jeg mange har det slik. Kanskje særlig i dag hvor det er mye større krav til hvordan er er personlig enn når jeg var ung for en generasjn siden.

Det er nok ingen trøst for deg nå, men jeg kjente meg igjen i deg. Og de sosiale problemene har avtatt sakte og sikkert eter som jeg ble eldre.

[Gjest slitern]

Takk for svar. Skandaliseringsangst? Aldri hørt om det, men høres ut som noe jeg kan ha, ja. Jeg VIL jo snakke med folk, Bare tør ikke, finner ikke på noe å si. Kan ikke blande meg inn i andres samtaler for jeg må tenke grundig igjennom først, for å finne ut at det jeg skal si passer seg.. og når jeg finner det ut, er det for sent. For da snakker de om noe annet. Så jeg sitter der og smiler, og nikker. Og føler meg DUM.

Har det litt på samme måten. Jeg tror nok du er redd for å dumme deg ut og bli ledd av. Men det er ikke så farlig å si noe dumt - andre gjør det hele tiden uten at de blir flaue engang. Det er heller ikke noe galt i å være stille, men det går vel mest utover deg selv. Prøv å gi litt blaffen i hva andre tenker om deg. Sjenase tror jeg også er noe man vokser litt av seg - man blir litt romsligere med årene.

[Gjest eliner]

Jeg er spesial pedagog, da jeg leste innlegget ditt kom jeg på et spørsmål en av professorene stilte oss under studiene. "Hva tror dere barn er mest redd for", det kom en del forslag og de fleste trodde at de var redde for at far eller mor ville dø. Nei, langt de fleste var redde for å dumme seg ut i forsamlinger. Du har et meget vanlig problem, men jeg sier dette ikke for å gjøre lite av problemet ditt. Bare for å gjøre deg oppmerksom på hvor vanlig det er.