Hjelpe meg... det er vanskelig, det

[Mimmy]

Jeg har nå fått snakket med psykolog, og får ingen hjelp til å få tilrettelagt ting. Ihvertfall ikke på lang tid ennå, og etter at jeg får slik hjelp, så tar det kanskje lang tid da også, før jeg får noen hjelp. Jeg vil ha et så normalt liv som mulig, men jeg greier faktisk ikke dette uten å få hjelp til det. Jeg vet at mange tror jeg kan klare meg uten hjelp, men det kan jeg ikke. Jeg blir så sliten, og det er det heller ingen som ser, det er så usynlig alt. Jeg tror kanskje ikke hverken legen eller psykologen tror på meg, når jeg sier hvor sliten jeg er. Enten det, eller så bryr de seg ikke om det. Jeg har kanskje skyld i dette selv, det er kanskje derfor da, at ingen vil hjelpe meg.

Det føles så vondt. Jeg føler at først så ble jeg sviktet, da de ikke oppdaget denne lidelsen da jeg var barn (det vanlige er å oppdage dette i 4 - 6 års alder) og nå, når de faktisk har oppdaget det, men ingen vil hjelpe meg. Hva gjør jeg, jeg er så betydningsløs, jeg er så lite verdt som menneske, selv om psykologen sa at det var jeg ikke, så tror jeg allikevel at det er det hun synes, fordi de personlighetstrekkene man får med denne lidelsen, er ikke så utpreget sympatiske. Med egosentrisiteten, med sosial tilbaketrekning osv.

[Gjest trinelisa]

Dra til trygdekontoret og hør på hva slags rettigheter som du har til å få hjelp.Dem kan sikkert gi deg litt informasjon om denne diagnosen.

Ta kontakt med autismeforeningen som også kan gi råd og veileding også i forbindelse med asperger syndrom diagnosen.

Lykke til!