Hør meg!

[Gjest isdronningen]

Se meg! Se forbi de glade maskene. Se at jeg har det vanskelig. Spør meg hvordan jeg har det. Spør meg hva som har skjedd!

Jeg klarer ikke å fortelle..

Men hvis du spør, hvis du overbeviser meg om at du virkelig vil vite, at du bryr deg.. Hvis du ikke gir deg når jeg fleiper alt vekk og sier jeg har det fint. Hvis du klarer å overbevise meg om at jeg ikke irriterer deg når jeg forteller - for det vil ta tid! Du må være tålmodig og tøff for å tåle det. Jeg er så redd for å virke sutrete. Jeg pleier aldri å sutre, men dette er bare for tungt til at jeg klarer å bære det alene.

Jeg vil så gjerne få det ut, for det etser meg opp innenfra.

Ikke tro at det gjør for vondt å snakke om, ikke stopp meg!! Hjelp meg heller å komme i gang, jeg klarer det ikke selv. Spør! Bare spør om det du lurer på, det er den taktfulle tausheten som gjør at jeg alltid trekker meg når jeg har begynt å fortelle. For da blir jeg redd for at du synes det er pinlig, at jeg trenger meg på deg og gjør deg ille berørt. Bare spør.. tør du? Jeg lover, jeg VIL at du skal spørre, om detaljer og alt. Jeg trenger det for å klare å fortelle. Og jeg trenger å fortelle hvis jeg skal overleve!

Det ER vondt å snakke, men det er tusen ganger tyngre å bære på det.

Hvorfor synes det ikke utenpå hvordan jeg har det? Hvorfor kan ikke jeg bare kollapse, bli gal.. hva som helst, bare så de får øynene opp! Jeg går her som en maskin og fungerer. Kald, tilbaketrukket. Selvsikker og harmonisk kaller folk meg.

Vær så snill.. se en gang til..

[girlunknown]

Jeg ser deg. Jeg hører det du sier og forstår.