Redd!

[petrine22]

Jeg har sagt opp jobben min,og i dag var min siste dag! Jeg har fått en ny og mer utfordrende jobb! Flott sier alle,men inni meg er jeg livredd! Får angst av det,blir urolig å redd! Det var så trygt å godt der jeg jobbet men tjente ikke så bra! Jeg er så redd for å ikke takle det,redd for det nye og for forandring! det har vært tøft og jeg tror det vil bli tøft! jeg sliter mye med angst, og depresjonen kommer å går og gjør meg tiltaksløs!

Jeg vil så gjerne kunne jobbe,men kjenner meg så sliten! er det noen som har noen gode råd til meg når det gjelder å jobbe med depresjon og angst! Jobben vil kreve mye av meg nå!! er så redd for å bukke under!

[Gjest MammyBlue]

To eksempler (fra virkeligheten): Begge (kvinner i familien min, til forskjellig tid og ikke i forbindelse med hverandre) fikk ny og utfordrende jobb. Begge grudde seg noe helt usannsynlig, begge fikk kjempenerver. Den ene overkom startvanskene, har vært sjef i mange år nå og trives. Nervøs av seg er hun ennå, men det e rnaturen hennes. Den andre prøvde lenge, stresset for mye med sitt eget forventningspress og ble til slutt sykemeldt. Etter en stund hadde hun vett til å slutte, og finne seg noe hun kunne ha et roligere tempo i.

Poenget mitt er at enten går det bra for deg i den nye jobben, og du blir ikke for stressa - eller så blir det etter en stund slik at du ikke syns det er verdt jobben å være så redd/deprimert, og da finner du deg med tida en annen jobb.

Veit det er lett sagt, men det hjelper å se for seg to utveier her og ingen av dem er forbundet med dette å mislykkes. Enten blir det greit, eller så kan du slutte etter en tid. En jobb er ikke et fengsel. Fengselet skaper vi sjøl rundt oss.

Sånn tenking hjelper meg når jeg beveger meg ut på livets forskjellige stupebrett. Vær redd, du, det dør du ikke av, men trøst deg med at det går an å forandre situasjonen hvis det blir for hard. Og kanskje du rett og slett kommer til å trives, og vokse, om du er heldig, hvem veit?

[petrine22]

To eksempler (fra virkeligheten): Begge (kvinner i familien min, til forskjellig tid og ikke i forbindelse med hverandre) fikk ny og utfordrende jobb. Begge grudde seg noe helt usannsynlig, begge fikk kjempenerver. Den ene overkom startvanskene, har vært sjef i mange år nå og trives. Nervøs av seg er hun ennå, men det e rnaturen hennes. Den andre prøvde lenge, stresset for mye med sitt eget forventningspress og ble til slutt sykemeldt. Etter en stund hadde hun vett til å slutte, og finne seg noe hun kunne ha et roligere tempo i.

Poenget mitt er at enten går det bra for deg i den nye jobben, og du blir ikke for stressa - eller så blir det etter en stund slik at du ikke syns det er verdt jobben å være så redd/deprimert, og da finner du deg med tida en annen jobb.

Veit det er lett sagt, men det hjelper å se for seg to utveier her og ingen av dem er forbundet med dette å mislykkes. Enten blir det greit, eller så kan du slutte etter en tid. En jobb er ikke et fengsel. Fengselet skaper vi sjøl rundt oss.

Sånn tenking hjelper meg når jeg beveger meg ut på livets forskjellige stupebrett. Vær redd, du, det dør du ikke av, men trøst deg med at det går an å forandre situasjonen hvis det blir for hard. Og kanskje du rett og slett kommer til å trives, og vokse, om du er heldig, hvem veit?

Takk for kjempetrøst! Er litt stolt som har tatt skrittet å skiftet jobb! For meg er det stort!! Det er kanje ikke verdens undergang om jeg ikke takler det,men det føles slik når man er deprimert! Man er så langt nede og man er så sliten både sykisk og physisk at man føler at en rett å slett ikke kan leve ett normalt liv! skremmende...men som sagt,jeg er litt stolt:) jeg kommer meg,nekter å sitte hjemme! Og jeg finner nok tryggheten der også! håper jeg.