Meg selv ....(til Frosken og Gemini)

[Mimmy]

Er så veldig glad for at jeg ble anbefalt disse bøkene til Donna Williams. Mannen min og jeg, vi leser disse. Mannen min har "hoppet over" andre bok, og driver nå og leser ferdig bok nr. 3, så han skal antakeligvis lese bok nr. 2 snart, fordi den er jeg ferdig med. Mannen min tror selv også nå at han har en del autistiske trekk, han kjenner seg igjen i veldig mye av det Donna Williams skriver om, både i første bok og i den boken han leser nå. Selv kjenner jeg meg igjen i de betraktninger Donna gjør om kjærlighetsforhold, det med barnsligheten blant annet. Jeg føler meg også veldig barnslig på en del svært viktige områder. Og følte det som en lettelse å lese om at Donna og Ian også kunne ha det slik. Jeg har fornektet følelsene mine, men allikevel prøvd å unngå å gå inn i de forskjellige situasjonene som er vanskelige, og som også kan gjøre direkte vondt. Men ofte så har jeg rett og slett ikke tatt hensyn til meg selv, men vært opptatt av å være en "normal" og "god" ektefelle.

[Gemini]

Om mannen din kan ha autistiske trekke eller asperger han også, det er jo umulig for oss å si. MEN - det jeg kan si, er at både en venninne og jeg som leste Donna Williams' bøker følte en viss gjenkjenning i ting hun skriver. Allikevel er vi ikke aspergere. Men noe av det hun skriver er også flott om det å utvikle seg som menneske, uavhengig av diagnose og andre merkelapper.

[Mimmy]

Om mannen din kan ha autistiske trekke eller asperger han også, det er jo umulig for oss å si. MEN - det jeg kan si, er at både en venninne og jeg som leste Donna Williams' bøker følte en viss gjenkjenning i ting hun skriver. Allikevel er vi ikke aspergere. Men noe av det hun skriver er også flott om det å utvikle seg som menneske, uavhengig av diagnose og andre merkelapper.

Enig i det, med diagnose og andre merkelapper. Mannen min tror kanskje at han er autistisk fordi han har hatt en hjerneskade som oppsto i helt tidlig barndom. Han kunne blant annet ikke å snakke ordentlig før langt opp i skolealder. Men har klart seg veldig bra yrkesmessig allikevel (i motsetning til meg, som bare sliter på omtrent alle livets områder).

[Mimmy]

Om mannen din kan ha autistiske trekke eller asperger han også, det er jo umulig for oss å si. MEN - det jeg kan si, er at både en venninne og jeg som leste Donna Williams' bøker følte en viss gjenkjenning i ting hun skriver. Allikevel er vi ikke aspergere. Men noe av det hun skriver er også flott om det å utvikle seg som menneske, uavhengig av diagnose og andre merkelapper.

Jeg har endelig fått overbevist mannen min også, om det at hvor vidt han er autist eller ikke er det ingen andre enn psykolog/psykiater som kan fortelle ham, og ihvertfall ikke jeg, så han har "kjøpt" dette argumentet mitt, etter litt om og men. Han vil ha en utredning for å se hva det er som gjør at enkelte ting er vanskelig for ham også. Kanskje det er på grunn av den hjerneskaden han hadde som lite barn. Han har tidligere prøvd å få behandling av psykolog, men den psykologen han da hadde, var ikke interessert i å ha ham i behandling. Da vi hadde en felles time, var psykologen mye mer interessert i meg og mitt. Så jeg "overtok" på en måte timen, til mannen min sin store fortvilelse, fordi han følte selv at han trengte en del hjelp. Kanskje han psykologen trodde at mannen min egentlig ikke hadde noen problemer, eller at de ihvert fall ikke var av en slik karakter at man trengte behandling for det. Men dette var lenge siden, og jeg vet at han blir veldig sliten og orker ikke så mye. Så jeg har tenkt at det kanskje ikke var så dumt om han fikk snakke med psykolog...men jeg har ikke sagt noe om det, det er han selv som hele tiden har styrt dette. Det har vært sagt her, på forumet her, at jeg er svært opptatt av denne diagnosen jeg har fått. Og det kan hende det, men mannen min er nesten enda mere opptatt av det. Hva tror du om dette?