suicidal?

[Gjest freaker ut snart..]

vet ikke om jeg er suicidal..fordi jeg har ingen konkrete tanker om å ta livet mitt..men tankene er der..før tenkte jeg på familien(sikkert også en unnskyldning til å la være fordi jeg egentlig ikke ville)men den siste tiden har den barrieren forsvunnet..tenker ut og hører låter jeg vil ha til begravelsen min..ser for meg åssen jeg vil ha den.har mista livsgnisten totalt,føler jeg trenger en plass å bygge meg opp igjen.går på PUT,men føler ikke det hjelper..går dit,prater,går hjem og alt er likedan..lyst til å skjære meg opp.noen ganger for å havne en plass,for at noen tar vare på meg,andre ganger for å være jævlig med meg selv..pratet med en venn igår som har vært lagt inn på psykiatrisk avdeling som mente jeg kunne trengt det..men er redd for å spørre legen på PUT.redd for å bli avvist,redd for at de skal si jeg ikke trenger det..rett og slett lei nå..ser ikkeno poeng i å fortsette..mista han jeg var glad i og som betydde noe..føler ikke jeg har en skit no lengre..

[shhh1365380495]

Så nesten ut som om du ikke egentlig vil gjøre slutt på livet. men at du bare nermer deg det punktet hvor du ikke ser noen annen utvei.

Kanskje du trenger hjelp til å finne denne?

Synes du skal fortelle de/den du prater med om dine tanker rundt selvmord.

Det er et veldig vanskelig skritt, siden en vet at en SKAL ha respekt for temaet og helst ikke vil utgi seg for å være noe en ikke er av respekt for andre som er det.

Men tenk deg om, hvor langt er du kommet i tankegangen din, og det at du i det hele tatt tenker på det vil jo si at du er på vei inn i en prosess som kan føre både opp å ned. Men nå er det en gang slik at veien nedover blir virker mere befriende jo lenger ned en beveger seg, og så går det mer og mer av seg selv.

Ikke la dg selv ende opp der hvor du ikke lenger har kontroll over din egen vilje.

Grip tvilen mens den er der!

OG bruk den personen du føler deg trygg på til å hjelpe deg med dette,-for din egen skyld!

[Thuringwethill]

Hei.

Shhh har nok rett i det han/hun sier. Du er nok ikke suicidal, men det er en hårfin balanse. Har selv vært der du er, og det går mange ganger fra å være et passivt dødsønske til å bli et reelt ønske om å dø. Man begynner å planlegge, og plutselig er døden et mer realistisk ønske enn behandling. Da er det, ihvertfall for mitt vedkommende, umulig å ytre noe ønske om hjelp.

Jo verre du blir, jo lengre tid vil det ta for å komme seg på beina igjen.

Desverre er det jo ofte sånn i dagens velferdsstat at man omtrent må blø ihjel for å få hjelp, med mindre man er statsminister da...

Gjør som shhh foreslår; gi beskjed. Hør om det er mulig å få plass ved en dagpost(tror jeg det het). Du bør ikke sitte aleine hjemme og stirre i veggen, det kommer ingenting godt ut av.