Hvorfor vi misunner de uføre

[AnonymBruker]

God kronikk i VG:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-hvorfor-vi-misunner-de-ufoere/a/10147317/

En vanlig kommentar i diskusjonen om uføre er «De som virkelig ikke kan jobbe skal få uføretrygd, men det er mange som jukser». Tilsynelatende er det en grei argumentasjon, der man i prinsippet støtter ordningen, men samtidig advarer mot misbruk. Graver man litt dypere viser det seg mange oppfatter uførhet som suspekt i seg selv, siden den uføre i teorien kan være en juksemaker.

Den teoretiske muligheten for at den uføre kanskje kan jobbe, er tilstrekkelig til å påføre uføre som gruppe et stigma som unnasluntrere. I tillegg er de uføre fattige, og fattigdom er forbundet med skam i alle kulturer.

Vi har også en tendens til å tro at livet er rettferdig, og at hvis du ikke har lyktes, er det din egen feil. Å ikke ha synlige bevis på den lønnsfesten Norge har hatt de siste tiårene, får folk til å lure. «Hva er galt med deg?» Annerledesheten blir påtrengende, og utløser et mentalt behov for en forklaring. Den enkleste løsningen på denne kognitive dissonansen er å anta at uføre selv har skylden. På den måten fritar man seg selv for bekymrende tanker, og en kan vurdere uføres materielle underlegenhet som et tegn på deres mangel på innsatsvilje og ambisjoner.

De faktiske forholdene er at uføre er fratatt drømmen om et normalt liv, sammen med helsen, jobben, økonomien, arbeidskameratene og fjellturene. Alt kjent er borte. Uføre føler ofte en tung sorg for alt de har mistet. De er redde, for fremtiden er usikker og fylt med tomme dager. De er skamfulle, og bebreider seg selv. Uføre er også langt oftere enn andre deprimerte. Enten er det grunnen til at de ble uføre, eller så blir de det av uvirksomhet, fattigdom og meningsløshet som følge av å ikke kunne bidra.

Det som gir oss lykke i livet er vitalitet: den intense gledesfølelsen av å bruke hele seg. For uføre er veien ut av depresjon og sorg å finne tilbake til denne vitaliteten. Det må være et håp om glede i hverdagen for at en potensiell restarbeidsevne skal kunne mobiliseres. Dessverre har dette aldri blitt løftet opp som et politisk mål. Redskapene som brukes er malplasserte: kutt i ytelser og tilbud, strengere oppfølging og overarbeidede NAV-ansatte som hverken har innsikten eller ordningene som trengs for å løfte den uføre ut av passivitet der det faktisk er noe å hente.

Vi vet at bare et halvt års lediggang kan være nok til at mennesker aldri kommer tilbake i arbeid, og vi vet at vitalitet er nødvendig for å snu utviklingen mot tomhet, selvforakt og depresjon.

I stedet blir uføre stemplet som en trussel, og brukt som begrunnelse for kutt i offentlig velferd. Spesielt fra høyresiden i politikken kommer det ubegrunnede anklager, uten statistisk eller forskningsmessig belegg. Erlend Wiborg fra Frp skriver f.eks. i sin blogg: «Jeg tror også en god del mennesker lurer til seg uføretrygd og vi bør derfor styrke kontrollrutinene for å få dette avdekket». Wiborg vet sikkert at NAV Kontroll årlig avdekker omtrent 1100 tilfeller med juks, at omtrent 90 prosent av tilfellene dreier seg arbeidsledighetstrygd eller sykepenger, og at svært få er uføretrygdede. Likevel «tror» han at mange jukser, og at enda strengere kontrollrutiner vil fungere.

Uføre har «fri» hele dagen, derfor er det lett å anta at deres tilværelse er bedre enn friske, arbeidende menneskers. Uføre «får» bare penger, og kan boltre seg i fritid. Folk tror at med mer fritid ville alt blitt enklere, og meningen med livet ville åpenbare seg i yogatimer, spanskkurset man aldri fikk tatt, eller i et skjult talent for malerkunst eller aksjehandel. Jobben står i veien for alt dette, innbiller vi oss.

Den friske feilvurderer imidlertid verdien av fritid som ressurs, og konkluderer med at uføre har fått mer enn dem selv. Fritid bevirker nemlig selvrealisering bare i små doser. Fritiden er fri for grenser, fri for retning, og i siste instans fri for mening. De færreste klarer å fylle den særlig godt over tid. Etter noen uker med strandliv begynner blikket å flakke, og det er ikke lenger befriende å trene yoga to timer hver dag.

Fritidens tiltrekningskraft blekner, og vi begynner å drømme om jobben. Selvsagt trenger vi også fritid, men det er bare jobben som gir oss utfordringer vi kan forlate hver ettermiddag og helg. Det er på jobb vi må grave dypt ned i oss selv etter ressurser, og lære oss hva som kan skje når vi legger hele vår sjel i noe. Å jobbe er for de fleste dermed et «nødvendig onde» for å finne vår vitalitet og lykke.

De uføre går glipp av denne muligheten. De har ingen illusjoner om fritidens lineære korrelasjon med lykke. Det er ingen bonus å ha «fri» hele dagen, det er et syrebad der selvfølelse og mening oppløses, uansett om man bor i Syden.

Anonymkode: ad589...fcd

[ISW]

Er helt enig i det som står i artikkelen men jeg mener at det ikke peker på problemstillingen. Har full forståelse for at det ikke er glamorøst å være ufør og er enig i det. 

Problemet ligger mest i helsevesenet. I leger med holdninger fra 60-tallet som mener at å bli ufør bidrar til bedring og eventuelt "mer tid til å gjennomføre behandling" (har hørt den mange ganger). I inkompetente behandlere som kunne gitt korrekt diagnose og behandling så man kunne vært arbeidsfør. Hva bør man gjøre med dem?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Er helt enig i det som står i artikkelen men jeg mener at det ikke peker på problemstillingen. Har full forståelse for at det ikke er glamorøst å være ufør og er enig i det. 

Problemet ligger mest i helsevesenet. I leger med holdninger fra 60-tallet som mener at å bli ufør bidrar til bedring og eventuelt "mer tid til å gjennomføre behandling" (har hørt den mange ganger). I inkompetente behandlere som kunne gitt korrekt diagnose og behandling så man kunne vært arbeidsfør. Hva bør man gjøre med dem?

Er helsevesenet virkelig så inkompetent? Og hvor stor andel mener du blir uføre pga ikke korrekt diagnose?

Anonymkode: ad589...fcd

[AnonymBruker]

Det finnes ingen "korrekt" diagnose eller "korrekt" behandling/medisinering. Det er diagnoser og behandling som passer i større eller mindre grad.

Anonymkode: 35ebf...f18

[AnonymBruker]

Mange av de som er uføretrygdet er vel late og dumme. Ikke at jeg syns det er noe merkelig at folk har slike syn, se f.eks. hvordan romfolk-tiggere behandles. Ta f.eks. WW2, det var mennesker som satte igang det og.

Anonymkode: 35ebf...f18

[AnonymBruker]

Jeg tenkte på pippi langstrømpe som synes det var urettferdig når skolebarna fikk ferie, så hun ville også begynne på skolen.

Fri har en helt annen betydning for den som er i jobb, enn det er for den som alltid har fri. 

Så de som er så heldig å få være i arbeid har en mye bedre opplevelse av fri og ferie enn de fleste uføretrygdede. Som i tillegg kan ha en veldig redusert livskvalitet. Så det er ingen grunn til misunnelse.

Trygdemisbrukere er et annet spørsmål. Men de er ofte flinke til å lure seg unna uansett hvordan det strammes inn.

Anonymkode: 24635...db6

[AnonymBruker]

46 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg tenkte på pippi langstrømpe som synes det var urettferdig når skolebarna fikk ferie, så hun ville også begynne på skolen.

Fri har en helt annen betydning for den som er i jobb, enn det er for den som alltid har fri. 

Så de som er så heldig å få være i arbeid har en mye bedre opplevelse av fri og ferie enn de fleste uføretrygdede. Som i tillegg kan ha en veldig redusert livskvalitet. Så det er ingen grunn til misunnelse.

Trygdemisbrukere er et annet spørsmål. Men de er ofte flinke til å lure seg unna uansett hvordan det strammes inn.

Anonymkode: 24635...db6

Hva er en trygdemisbruker? Mange vil nok hevde at majoriteten av de med uføretrygd er nettopp det.

Anonymkode: 35ebf...f18

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er en trygdemisbruker? Mange vil nok hevde at majoriteten av de med uføretrygd er nettopp det.

Anonymkode: 35ebf...f18

Alle som hevder det skal være klar over at alt ikke vises utenpå.

Trygdemisbruk er å spille syk for de gidder ikke å jobbe. Om det er majoriteten tviler jeg på.

Så har du de som kunne fungert litt i jobb hvis alt var tilrettelagt. Det finnes mange fine ord om tilrettelegging. Men ofte vil ingen ha disse i arbeid. Enkelte kan komme inn et sted der tilrettelegging fungerer. Har du en jobb i IA bedrift når du blir syk, er de pliktet til å prøve tilrettelegging. Men jeg har sett at ofte fungerer det bedre i ord enn praksis. Derfor vil det nok også være enkelte som kunne fungert litt i jobb, men er uføretrygdet. Denne gruppen vil ikke jeg kalle trygdemisbrukere.

Anonymkode: 24635...db6

[frosken]

14 timer siden, issomethingwrong skrev:

Er helt enig i det som står i artikkelen men jeg mener at det ikke peker på problemstillingen. Har full forståelse for at det ikke er glamorøst å være ufør og er enig i det. 

Problemet ligger mest i helsevesenet. I leger med holdninger fra 60-tallet som mener at å bli ufør bidrar til bedring og eventuelt "mer tid til å gjennomføre behandling" (har hørt den mange ganger). I inkompetente behandlere som kunne gitt korrekt diagnose og behandling så man kunne vært arbeidsfør. Hva bør man gjøre med dem?

Problemstillingen for artikkelen er så vidt jeg oppfatter feiloppfatninger knyttet til et liv som uføretrygdet, noe jeg synes den drøfter på en utmerket måte. Jeg synes det er på tide at noen løfter frem de tap det kan innebære for individet å bli ufør.

Jeg er enig i at det fortsatt er mangler mht. gode løsninger for hvordan hjelpe syke mennesker til å forbli eller komme inn i arbeidslivet, men at det er så enkelt at det primært handler om inkompetente behandlere er jeg uenig i.

[frosken]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

God kronikk i VG:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-hvorfor-vi-misunner-de-ufoere/a/10147317/

En vanlig kommentar i diskusjonen om uføre er «De som virkelig ikke kan jobbe skal få uføretrygd, men det er mange som jukser». Tilsynelatende er det en grei argumentasjon, der man i prinsippet støtter ordningen, men samtidig advarer mot misbruk. Graver man litt dypere viser det seg mange oppfatter uførhet som suspekt i seg selv, siden den uføre i teorien kan være en juksemaker.

Den teoretiske muligheten for at den uføre kanskje kan jobbe, er tilstrekkelig til å påføre uføre som gruppe et stigma som unnasluntrere. I tillegg er de uføre fattige, og fattigdom er forbundet med skam i alle kulturer.

Vi har også en tendens til å tro at livet er rettferdig, og at hvis du ikke har lyktes, er det din egen feil. Å ikke ha synlige bevis på den lønnsfesten Norge har hatt de siste tiårene, får folk til å lure. «Hva er galt med deg?» Annerledesheten blir påtrengende, og utløser et mentalt behov for en forklaring. Den enkleste løsningen på denne kognitive dissonansen er å anta at uføre selv har skylden. På den måten fritar man seg selv for bekymrende tanker, og en kan vurdere uføres materielle underlegenhet som et tegn på deres mangel på innsatsvilje og ambisjoner.

De faktiske forholdene er at uføre er fratatt drømmen om et normalt liv, sammen med helsen, jobben, økonomien, arbeidskameratene og fjellturene. Alt kjent er borte. Uføre føler ofte en tung sorg for alt de har mistet. De er redde, for fremtiden er usikker og fylt med tomme dager. De er skamfulle, og bebreider seg selv. Uføre er også langt oftere enn andre deprimerte. Enten er det grunnen til at de ble uføre, eller så blir de det av uvirksomhet, fattigdom og meningsløshet som følge av å ikke kunne bidra.

Det som gir oss lykke i livet er vitalitet: den intense gledesfølelsen av å bruke hele seg. For uføre er veien ut av depresjon og sorg å finne tilbake til denne vitaliteten. Det må være et håp om glede i hverdagen for at en potensiell restarbeidsevne skal kunne mobiliseres. Dessverre har dette aldri blitt løftet opp som et politisk mål. Redskapene som brukes er malplasserte: kutt i ytelser og tilbud, strengere oppfølging og overarbeidede NAV-ansatte som hverken har innsikten eller ordningene som trengs for å løfte den uføre ut av passivitet der det faktisk er noe å hente.

Vi vet at bare et halvt års lediggang kan være nok til at mennesker aldri kommer tilbake i arbeid, og vi vet at vitalitet er nødvendig for å snu utviklingen mot tomhet, selvforakt og depresjon.

I stedet blir uføre stemplet som en trussel, og brukt som begrunnelse for kutt i offentlig velferd. Spesielt fra høyresiden i politikken kommer det ubegrunnede anklager, uten statistisk eller forskningsmessig belegg. Erlend Wiborg fra Frp skriver f.eks. i sin blogg: «Jeg tror også en god del mennesker lurer til seg uføretrygd og vi bør derfor styrke kontrollrutinene for å få dette avdekket». Wiborg vet sikkert at NAV Kontroll årlig avdekker omtrent 1100 tilfeller med juks, at omtrent 90 prosent av tilfellene dreier seg arbeidsledighetstrygd eller sykepenger, og at svært få er uføretrygdede. Likevel «tror» han at mange jukser, og at enda strengere kontrollrutiner vil fungere.

Uføre har «fri» hele dagen, derfor er det lett å anta at deres tilværelse er bedre enn friske, arbeidende menneskers. Uføre «får» bare penger, og kan boltre seg i fritid. Folk tror at med mer fritid ville alt blitt enklere, og meningen med livet ville åpenbare seg i yogatimer, spanskkurset man aldri fikk tatt, eller i et skjult talent for malerkunst eller aksjehandel. Jobben står i veien for alt dette, innbiller vi oss.

Den friske feilvurderer imidlertid verdien av fritid som ressurs, og konkluderer med at uføre har fått mer enn dem selv. Fritid bevirker nemlig selvrealisering bare i små doser. Fritiden er fri for grenser, fri for retning, og i siste instans fri for mening. De færreste klarer å fylle den særlig godt over tid. Etter noen uker med strandliv begynner blikket å flakke, og det er ikke lenger befriende å trene yoga to timer hver dag.

Fritidens tiltrekningskraft blekner, og vi begynner å drømme om jobben. Selvsagt trenger vi også fritid, men det er bare jobben som gir oss utfordringer vi kan forlate hver ettermiddag og helg. Det er på jobb vi må grave dypt ned i oss selv etter ressurser, og lære oss hva som kan skje når vi legger hele vår sjel i noe. Å jobbe er for de fleste dermed et «nødvendig onde» for å finne vår vitalitet og lykke.

De uføre går glipp av denne muligheten. De har ingen illusjoner om fritidens lineære korrelasjon med lykke. Det er ingen bonus å ha «fri» hele dagen, det er et syrebad der selvfølelse og mening oppløses, uansett om man bor i Syden.

Anonymkode: ad589...fcd

Dette synes jeg var en svært god kronikk. Bra at noen løfter frem både holdninger knyttet til uføre og hvilken realitet uførhet kan innebære for mange uføre.

Det som imidlertid alltid er vanskelig når det gjelder temaer som dette, er at selv om mange uføre nok kunne ønske at folk flest skjønte mer av hvilke tap som kan være involvert, så ønsker man samtidig ikke at andre skal synes synd på en. Heldigvis er det slik at mange også klarer å etablere meningsfylte liv som uføre - og sett fra mitt perspektiv så er det bra hver gang en som er ufør finner muligheter til å leve et godt liv på egne premisser - uten skam og uten opplevd stigmatisering fra omgivelsene.

[Lillemus]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle som hevder det skal være klar over at alt ikke vises utenpå.

Trygdemisbruk er å spille syk for de gidder ikke å jobbe. Om det er majoriteten tviler jeg på.

Jeg velger å tro at de aller fleste som har fått innvilget uføretrygd har fått det med rette. Men samtidig kan man jo lure når snekkere har blitt uføre pga ryggen, men jobber svart som snekker i omtrent full stilling! Eller spiller trekkspill på offentlige opptredener titt og ofte (et trekkspill er tungt!). Det er dessverre disse som ødelegger for de som er uføre med rette.

[Gjest Gargamel]

Jeg regner med at ren svindel er veldig sjelden. Det som er komplisert er å si om noen kan jobbe eller ikke kan jobbe, som om det var helt svart/hvitt. Jeg tror de fleste teoretisk sett kan utføre en eller annen jobb, men blir for ustabile eller ineffektive til at det fungerer i praksis. Det kan nok også føles uutholdelig å jobbe om man har psykiske problemer eller fysiske  smerter som stjeler 90% av fokus og energi.

[frosken]

1 minutt siden, Gargamel skrev:

Jeg regner med at ren svindel er veldig sjelden. Det som er komplisert er å si om noen kan jobbe eller ikke kan jobbe, som om det var helt svart/hvitt. Jeg tror de fleste teoretisk sett kan utføre en eller annen jobb, men blir for ustabile eller ineffektive til at det fungerer i praksis. Det kan nok også føles uutholdelig å jobbe om man har psykiske problemer eller fysiske  smerter som stjeler 90% av fokus og energi.

Dersom det fantes jobber hvor folk kunne få utnytte sin restarbeidsevne, så er det svært få som ville trenge 100 % uføretrygd. All erfaring viser at denne muligheten sjelden finnes, noe som blant annet fremkommer i undersøkelser av hvor mange funksjonshemmede som sier de er blitt "ufrivillig" uføretrygdet.

Antallet uføre i et samfunn vil alltid ha sammenheng både med arbeidsmarkedet _og_ med individers funksjonsevne. (At det  finnes_noen_som utnytter velferdsordningene, bør ikke alltid få være hovedfokus i vår tenkning om dette temaet. Det vil alltid være noen som snyter på skatten, bruker svart arbeidskraft, mottar korrupsjonslignende goder, utnytter andre mennesker osv. osv. osv. )

[Trine]

1 time siden, Lillemus skrev:

Jeg velger å tro at de aller fleste som har fått innvilget uføretrygd har fått det med rette. Men samtidig kan man jo lure når snekkere har blitt uføre pga ryggen, men jobber svart som snekker i omtrent full stilling! Eller spiller trekkspill på offentlige opptredener titt og ofte (et trekkspill er tungt!). Det er dessverre disse som ødelegger for de som er uføre med rette.

Jeg tenker at å spille trekkspill en gang i ny og ne ikke kan sammenlignes med å jobbe som snekker (jeg ser du skrev titt og ofte, tid er vel et definisjonsspørsmål). Noen ganger velger man dager med mye smerte for øyeblikk med noe man liker. F.eks. mine fjellturer. Gjør bra vondt i potene ja, men det er godt for hodet og sånn sett en nødvendighet. Ikke at jeg tror trekkspill er bra for hodet, det er jo forferdelig å høre på. Men noen "hobbyer" må man ha selv om det fører til mye smerte. Det er også sånn at selv om man skulle tro at enkelte ting ville være smertefullt, så er det nødvendigvis ikke det. Jeg kan f.eks gå mye mer i terreng, enn på flatt og hardt underlag. Kanskje kan denne fyren holde et trekkspill mens han står rett opp og ned, men ikke bøye seg ned (noe en snekker gjør ganske ofte). Men på den annen side, kan han stadig opptre med trekkspill så er han vel oppegående nok til å kunne ha en jobb, om ikke nødvendigvis snekring.

Men, denne svartjobbinga. Fader det irriterer meg. Jeg jobbet med en engang som var 50% sykemeldt pga kona (det er jo ikke godkjent sykemeldingsårsak engang). Da han hadde jobbet sine 50% så dro han for å styre med firmaet han selv hadde ved siden av jobben. Så altså, han var ikke syk, ikke engang i nærheten, men han måtte være tilgjengelig for å kunne kjøre kona til sykehuset. Hadde han enda fått aktiv sykemelding, men da hadde han vel utnyttet seg maks av den tenker jeg. Og like utrolig er det at folk som er uføre kan gjøre den samme jobben svart, men ikke hvitt. Og en ting til jeg ikke forstår er at folk spør om du kan utføre jobber for dem, enda de vet at du er sykemeldt/ufør pga akkurat det. Jada, jeg står gladelig og vrir meg i smerte så du skal få lys i lampene dine. Jeg kan hjelpe familien min, men da får jeg stort sett de til å gjøre mesteparten, mens jeg bare veileder. Så kan jeg sitte på stumpen og koble det hele sammen. Jeg syns jo det er gøy å sitte og skru litt.

 

56 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg regner med at ren svindel er veldig sjelden. Det som er komplisert er å si om noen kan jobbe eller ikke kan jobbe, som om det var helt svart/hvitt. Jeg tror de fleste teoretisk sett kan utføre en eller annen jobb, men blir for ustabile eller ineffektive til at det fungerer i praksis. Det kan nok også føles uutholdelig å jobbe om man har psykiske problemer eller fysiske  smerter som stjeler 90% av fokus og energi.

Ja, det er langt i fra svart/hvitt det der. Jeg tror du har rett i at mange i teorien kunne jobbet med ett eller annet, men at det ikke fungerer i praksis. Det kommer vel til et punkt hvor mer tilrettelegging ikke er lønnsomt. Og så lenge vi har arbeidsledighet så er vel en frisk og rask person mer attraktiv for arb.giver enn en med både det ene og det andre problemet.

Dette med smerter/problemer som stjeler tid er også et poeng. Det stjeler veldig mye tid faktisk. Og en som er ufør kan ende opp med mindre fritid enn en som er i full jobb, nettopp fordi sykdommen i seg selv er en jobb.

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Alle som hevder det skal være klar over at alt ikke vises utenpå.

Trygdemisbruk er å spille syk for de gidder ikke å jobbe. Om det er majoriteten tviler jeg på.

Så har du de som kunne fungert litt i jobb hvis alt var tilrettelagt. Det finnes mange fine ord om tilrettelegging. Men ofte vil ingen ha disse i arbeid. Enkelte kan komme inn et sted der tilrettelegging fungerer. Har du en jobb i IA bedrift når du blir syk, er de pliktet til å prøve tilrettelegging. Men jeg har sett at ofte fungerer det bedre i ord enn praksis. Derfor vil det nok også være enkelte som kunne fungert litt i jobb, men er uføretrygdet. Denne gruppen vil ikke jeg kalle trygdemisbrukere.

Anonymkode: 24635...db6

Men hvordan vet man hvem som spiller syk og ikke, om det ikke vises utenpå? Jeg tror mye av negatviteten går på nettopp dette med å "spille syk". De kan si "uføretrygd er helt greit for dem som er syke, men for de som ikke er syk så er det feil". Da hjelper argumentet ditt fint lite som motsvar, i og med at du sier nøyaktig det samme selv, eneste forskjellen er at du mener det er færre som spiller syk enn den gruppen vi snakker om.

Anonymkode: 35ebf...f18

[Lillemus]

42 minutter siden, Trine skrev:

Jeg tenker at å spille trekkspill en gang i ny og ne ikke kan sammenlignes med å jobbe som snekker (jeg ser du skrev titt og ofte, tid er vel et definisjonsspørsmål). Noen ganger velger man dager med mye smerte for øyeblikk med noe man liker. F.eks. mine fjellturer. Gjør bra vondt i potene ja, men det er godt for hodet og sånn sett en nødvendighet. Ikke at jeg tror trekkspill er bra for hodet, det er jo forferdelig å høre på. Men noen "hobbyer" må man ha selv om det fører til mye smerte. Det er også sånn at selv om man skulle tro at enkelte ting ville være smertefullt, så er det nødvendigvis ikke det. Jeg kan f.eks gå mye mer i terreng, enn på flatt og hardt underlag. Kanskje kan denne fyren holde et trekkspill mens han står rett opp og ned, men ikke bøye seg ned (noe en snekker gjør ganske ofte). Men på den annen side, kan han stadig opptre med trekkspill så er han vel oppegående nok til å kunne ha en jobb, om ikke nødvendigvis snekring.

Jeg kjenner til denne karen jeg snakker om her og han er snekker og jobber masse svart og drasser på det tunge trekkspillet temmelig ofte og er ufør på grunn av ryggen...

[Trine]

4 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg kjenner til denne karen jeg snakker om her og han er snekker og jobber masse svart og drasser på det tunge trekkspillet temmelig ofte og er ufør på grunn av ryggen...

Kan du ikke ta et balltre og slå han hardt i ryggen og si at siden han er ufør pga ryggen så tenkte du det var greit at han faktisk hadde vondt i den?

[AnonymBruker]

4 timer siden, Trine skrev:

Jeg tenker at å spille trekkspill en gang i ny og ne ikke kan sammenlignes med å jobbe som snekker (jeg ser du skrev titt og ofte, tid er vel et definisjonsspørsmål). Noen ganger velger man dager med mye smerte for øyeblikk med noe man liker. F.eks. mine fjellturer. Gjør bra vondt i potene ja, men det er godt for hodet og sånn sett en nødvendighet. Ikke at jeg tror trekkspill er bra for hodet, det er jo forferdelig å høre på. Men noen "hobbyer" må man ha selv om det fører til mye smerte. Det er også sånn at selv om man skulle tro at enkelte ting ville være smertefullt, så er det nødvendigvis ikke det. Jeg kan f.eks gå mye mer i terreng, enn på flatt og hardt underlag. Kanskje kan denne fyren holde et trekkspill mens han står rett opp og ned, men ikke bøye seg ned (noe en snekker gjør ganske ofte). Men på den annen side, kan han stadig opptre med trekkspill så er han vel oppegående nok til å kunne ha en jobb, om ikke nødvendigvis snekring.

Men, denne svartjobbinga. Fader det irriterer meg. Jeg jobbet med en engang som var 50% sykemeldt pga kona (det er jo ikke godkjent sykemeldingsårsak engang). Da han hadde jobbet sine 50% så dro han for å styre med firmaet han selv hadde ved siden av jobben.

Du skulle meldt fra til NAV.

Anonymkode: ad589...fcd

[Trine]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skulle meldt fra til NAV.

Anonymkode: ad589...fcd

Ja, jeg burde egentlig det. Men det tenkte jeg så klart ikke på da.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan vet man hvem som spiller syk og ikke, om det ikke vises utenpå? Jeg tror mye av negatviteten går på nettopp dette med å "spille syk". De kan si "uføretrygd er helt greit for dem som er syke, men for de som ikke er syk så er det feil". Da hjelper argumentet ditt fint lite som motsvar, i og med at du sier nøyaktig det samme selv, eneste forskjellen er at du mener det er færre som spiller syk enn den gruppen vi snakker om.

Anonymkode: 35ebf...f18

Det er ikke alltid lett og se, og det er heller ikke vår oppgave og finne det ut. Nav sitter inne med mange opplysninger som ikke vi har. Ser vi noe vi tror er graverende misbruk har vi anledning til å melde til nav. Men vi har ingen rett til å dømme. Som tidligere sagt så er det mye vi ikke vet.

Jeg synes frosken fikk mye viktig frem i forrige innlegg. 

Anonymkode: 24635...db6