Følelsesmessig avstumpet?

[Gjest lipzie]

Jeg har lenge lurt på om jeg har et litt unormalt følelsesliv, synes andre reagerer merkelig sterkt på småting. Jeg kan bli glad, særlig når det er fint vær, og jeg kan bli sint. Veldig sint. Litt for lett sint og irritert vil vel noen si, men jeg besinner meg stort sett... Men medfølelse med andre? Ukjent. Trodde det bare gjaldt folk jeg ikke står nær, men nå lurer jeg på om jeg er unormal. For noen dager siden kom en venninne av meg og fortalte at moren hennes hadde dødd for ikke mange uker siden, nokså uventet. Noen dager etter hadde bestemoren også dødd. Hun var jo gammel, men dobbelt tap var tungt å bære. Det var tydelig vanskelig for henne å fortelle det, og hun har det selvfølgelig fælt. Men det brydde meg liksom ikke, jeg følte... ingenting. Kom jo med noe pjatt, som liksom skulle være trøstende. Det plaget meg ikke å prate om saken, jeg synes ikke det er ubehagelig å prate om "følelsesladde" emner. Bortsett fra at det ikke er noen følelser der. Sitter med en følelse av at jeg gir blanke i venninnen min og alle andre, og det er småkjipt å tenke på. Men jeg kan jo ikke tvinge meg til å ha følelser som ikke er der? Er det vanlig å fake følelser, eller er det noe galt med hodet mitt?

[Dolores]

Hehe!

Måtte bare le litt her fordi jeg kjenner meg igjen. Er vi på en grinefilm, så er alle venninnene mine i full oppløsning, mens jeg sitter og gjesper. Og når det gjelder sånne tragiske ting som dødsfall i venners familie o.l - jeg ville ikke grått pga det. Selvfølgelig ville jeg innsett at vedkommende hadde det fælt, men så lenge man ikke kjenner mennesket så kan ingen forlange at en skal bli knust.

Jeg tror det hadde vært verre stilt med deg hvis du ikke hadde syntes det var trist hvis venninnen din hadde dødd, eller nær familie av deg.

[Gjest ikke undertegnet]

Tror nok at det er en del som har det som deg men mange er nok heller ikke slik. Merker det ofte når folk ikke bryr seg og det føles sårt når man har det vanskelig, derfor åpner jeg meg heller ikke for den typen mennesker. Mener ikke at andre skal gråte om jeg har det vondt, men at de skal forstå, lytte eller gi en oppmuntring. Da viser de at de bryr seg om meg og det er det viktigeste, men det betyr ikke at jeg forventer de skal sørge over det jeg sørger over.

[Gjest en psykolog]

Ja, skal jeg svare helt ærlig så vil jeg si det høres ut som du er følelsesmessig avstumpet som du kaller det. Det at du i tillegg blir altfor lett hissig, kan også være et tegn på det, at du har et lite nyansert følelsesregister.

Var jeg deg, ville jeg søke terapi for å finne ut hva dette skyldes. Å gå slik gjennom livet vil nok skape vansker for deg i dine relasjoner, selv om det nok er dine omgivelser som vil lide mest.

Jeg tenker at slike ting kan ha med ting i barndommen din, forholdet til foreldrene dine osv. Kanskje en fortrengning av din egen sårbarhet, som gjør det umulig for deg å relatere til andres smerte.

[Dolores]

Ja, skal jeg svare helt ærlig så vil jeg si det høres ut som du er følelsesmessig avstumpet som du kaller det. Det at du i tillegg blir altfor lett hissig, kan også være et tegn på det, at du har et lite nyansert følelsesregister.

Var jeg deg, ville jeg søke terapi for å finne ut hva dette skyldes. Å gå slik gjennom livet vil nok skape vansker for deg i dine relasjoner, selv om det nok er dine omgivelser som vil lide mest.

Jeg tenker at slike ting kan ha med ting i barndommen din, forholdet til foreldrene dine osv. Kanskje en fortrengning av din egen sårbarhet, som gjør det umulig for deg å relatere til andres smerte.

Nei, vet du hva!

Hva mener du en passende reaksjon ville vært? Å begynne å gråte av medfølelse med venninnen? Jeg synes det blir helt feil å si at man bør oppsøke psykolog pga av dette. Selvfølgelig bør Lipzie oppsøke psykolog hvis hun føler at dette blir et stort problem for henne, men utenforstående kan da ikke bare si at hun trenger det? Mennesker er forskjellige! Noen griner lett, andre gjør ikke det. Hvorfor drive å sykeliggjøre mennesker som etter all sannsynlighet er normale?

[UHU]

Tror kanskje heller du mangler evne til empati.

[Gjest lipzie]

Ja, skal jeg svare helt ærlig så vil jeg si det høres ut som du er følelsesmessig avstumpet som du kaller det. Det at du i tillegg blir altfor lett hissig, kan også være et tegn på det, at du har et lite nyansert følelsesregister.

Var jeg deg, ville jeg søke terapi for å finne ut hva dette skyldes. Å gå slik gjennom livet vil nok skape vansker for deg i dine relasjoner, selv om det nok er dine omgivelser som vil lide mest.

Jeg tenker at slike ting kan ha med ting i barndommen din, forholdet til foreldrene dine osv. Kanskje en fortrengning av din egen sårbarhet, som gjør det umulig for deg å relatere til andres smerte.

Det plager meg ikke, synes bare det er litt snodig. Ble dyttet av gårde til en psykolog en gang av samboeren min (nå x) av andre grunner, men syntes bare det var tøysete. Ingen har noe med min psyke å gjøre. Og jeg hadde en fin barndom, med foreldre som viste de var glade i meg og som satte passe med grenser... Jeg får heller avfinne meg med å være litt snodig, så lenge ingen finner det ut.

[Gjest en psykolog]

Det plager meg ikke, synes bare det er litt snodig. Ble dyttet av gårde til en psykolog en gang av samboeren min (nå x) av andre grunner, men syntes bare det var tøysete. Ingen har noe med min psyke å gjøre. Og jeg hadde en fin barndom, med foreldre som viste de var glade i meg og som satte passe med grenser... Jeg får heller avfinne meg med å være litt snodig, så lenge ingen finner det ut.

Som sagt, andre (nære personer) vil nok komme til å lide under din manglende evne til empati, mer enn du selv kommer til å gjøre. Jeg betrakter det som et alvorlig problem, utifra det du beskriver.