mat-mat-mat...

[Camilla]

er rart at selv om jeg hater mat og vil helst leve uten det, så er det tankene om mat som surrer høyest inni hodet mitt for tiden.

og selv om jeg ikke vil gjøre dettte, så er jeg heller ikke villig til å gi fra meg spiseforstyrrelsen min ennå.

og selv om jeg skriver, og føler meg litt lettere etterpå,

så fylles jeg alltid opp igjen.

og er det ikke rart at selv om jeg ikke vil ha mat, så spiser jeg.

og er det ikke rart at selv om jeg vil bli tynn, og jeg tar av vekt; så blir jeg aldri tynn NOK.

og er det ikke rart når mitt største ønske er å dø, så lever jeg fortsatt..?

jeg tror jeg er litt brisen..

[Camilla]

er rart at selv om jeg hater mat og vil helst leve uten det, så er det tankene om mat som surrer høyest inni hodet mitt for tiden.

og selv om jeg ikke vil gjøre dettte, så er jeg heller ikke villig til å gi fra meg spiseforstyrrelsen min ennå.

og selv om jeg skriver, og føler meg litt lettere etterpå,

så fylles jeg alltid opp igjen.

og er det ikke rart at selv om jeg ikke vil ha mat, så spiser jeg.

og er det ikke rart at selv om jeg vil bli tynn, og jeg tar av vekt; så blir jeg aldri tynn NOK.

og er det ikke rart når mitt største ønske er å dø, så lever jeg fortsatt..?

jeg tror jeg er litt brisen..

[Gjest minnien]

Jeg vet....det er rart....jeg føler det slik jeg også. Jeg vil ikke spy men jeg vil ikke IKKE gjøre det heller...helt sløvt. Jeg har ikke lyst på mat, men jeg spiser likevel, fordi mat er godt. Men samtidig er det ekkelt, men jeg spiser jeg, og angrer etterpå. Av og til føler jeg at livet er meningsløst, og jeg vil bare forsvinne. Men jeg vil ikke DØ, for da mister jeg kanskje et godt liv, som fremtiden kanskje bringer. Først må jeg bare bli kvitt problemet mitt, men hvordan klare det når jeg egentlig ikke vil gi slipp på sykdommen?? Livet er merkelig....

Men hold ut Camilla, en gang vil solen skinne bak de mørke skyene, husk det!! Vi trenger bare en vind som kan blåse dem vekk først...og tro meg, den er på vei....bare hold ut

klems

[Gjest minnien]

Jeg vet....det er rart....jeg føler det slik jeg også. Jeg vil ikke spy men jeg vil ikke IKKE gjøre det heller...helt sløvt. Jeg har ikke lyst på mat, men jeg spiser likevel, fordi mat er godt. Men samtidig er det ekkelt, men jeg spiser jeg, og angrer etterpå. Av og til føler jeg at livet er meningsløst, og jeg vil bare forsvinne. Men jeg vil ikke DØ, for da mister jeg kanskje et godt liv, som fremtiden kanskje bringer. Først må jeg bare bli kvitt problemet mitt, men hvordan klare det når jeg egentlig ikke vil gi slipp på sykdommen?? Livet er merkelig....

Men hold ut Camilla, en gang vil solen skinne bak de mørke skyene, husk det!! Vi trenger bare en vind som kan blåse dem vekk først...og tro meg, den er på vei....bare hold ut

klems

[Gjest en til]

Jeg vet....det er rart....jeg føler det slik jeg også. Jeg vil ikke spy men jeg vil ikke IKKE gjøre det heller...helt sløvt. Jeg har ikke lyst på mat, men jeg spiser likevel, fordi mat er godt. Men samtidig er det ekkelt, men jeg spiser jeg, og angrer etterpå. Av og til føler jeg at livet er meningsløst, og jeg vil bare forsvinne. Men jeg vil ikke DØ, for da mister jeg kanskje et godt liv, som fremtiden kanskje bringer. Først må jeg bare bli kvitt problemet mitt, men hvordan klare det når jeg egentlig ikke vil gi slipp på sykdommen?? Livet er merkelig....

Men hold ut Camilla, en gang vil solen skinne bak de mørke skyene, husk det!! Vi trenger bare en vind som kan blåse dem vekk først...og tro meg, den er på vei....bare hold ut

klems

Kjære medsøstre!!

Huff så godt jeg skjønner hva dere skriver om. Hvem ønsker å ha det så vondt. Det blir jo ikke plass til så mye annet i livet en mat, slanking....og spying.

Jeg som skriver dette har brukt alt for mange år av livet på dette, men nå har jeg endelig fått det bedre.

Jeg håper dere begge to (camilla og minnien) har søkt profesjonell hjelp. Det å jobbe seg ut av en slik vond sirkel handler nemlig om å jobbe med seg selv. Man spiser, slanker og spyr bort alle de uakseptable følelsene...så føler man seg enda mer skamfull og tyr enda mer til maten. Man bruker maten til å løse problemene sine med. For å bli frisk må man lære seg en mer hensiktsmessig måte å løse de på. Man må bryte den vonde sirkelen. Og da må man begynne der det gjør mest vondt..desverre...nemlig med følelsene. Lære seg å kjenne etter, ta seg selv på alvor og sette grenser. Making sence here?

Jeg skulle ønske jeg hadde fått bedre hjelp før, da tror jeg livet mitt hadde vært anderledes... Men det er ikke for sent, og livskvalitet måles ikke i kilo eller kalorier!!

Jeg håper dere nå får den hjelpen dere trenger. I og med at dere skriver her i dette forumet, betyr det at det største og vanskeligste skrittet er tatt...nemlig å erkjenne at man trenger hjelp.

Åhh! Jeg føler slik med dere!! Jeg vet så alt for godt!! Men jeg vet at man kan få det bedre...mye bedre!!

Lykke til jenter!!

[Gjest en til]

Jeg vet....det er rart....jeg føler det slik jeg også. Jeg vil ikke spy men jeg vil ikke IKKE gjøre det heller...helt sløvt. Jeg har ikke lyst på mat, men jeg spiser likevel, fordi mat er godt. Men samtidig er det ekkelt, men jeg spiser jeg, og angrer etterpå. Av og til føler jeg at livet er meningsløst, og jeg vil bare forsvinne. Men jeg vil ikke DØ, for da mister jeg kanskje et godt liv, som fremtiden kanskje bringer. Først må jeg bare bli kvitt problemet mitt, men hvordan klare det når jeg egentlig ikke vil gi slipp på sykdommen?? Livet er merkelig....

Men hold ut Camilla, en gang vil solen skinne bak de mørke skyene, husk det!! Vi trenger bare en vind som kan blåse dem vekk først...og tro meg, den er på vei....bare hold ut

klems

Kjære medsøstre!!

Huff så godt jeg skjønner hva dere skriver om. Hvem ønsker å ha det så vondt. Det blir jo ikke plass til så mye annet i livet en mat, slanking....og spying.

Jeg som skriver dette har brukt alt for mange år av livet på dette, men nå har jeg endelig fått det bedre.

Jeg håper dere begge to (camilla og minnien) har søkt profesjonell hjelp. Det å jobbe seg ut av en slik vond sirkel handler nemlig om å jobbe med seg selv. Man spiser, slanker og spyr bort alle de uakseptable følelsene...så føler man seg enda mer skamfull og tyr enda mer til maten. Man bruker maten til å løse problemene sine med. For å bli frisk må man lære seg en mer hensiktsmessig måte å løse de på. Man må bryte den vonde sirkelen. Og da må man begynne der det gjør mest vondt..desverre...nemlig med følelsene. Lære seg å kjenne etter, ta seg selv på alvor og sette grenser. Making sence here?

Jeg skulle ønske jeg hadde fått bedre hjelp før, da tror jeg livet mitt hadde vært anderledes... Men det er ikke for sent, og livskvalitet måles ikke i kilo eller kalorier!!

Jeg håper dere nå får den hjelpen dere trenger. I og med at dere skriver her i dette forumet, betyr det at det største og vanskeligste skrittet er tatt...nemlig å erkjenne at man trenger hjelp.

Åhh! Jeg føler slik med dere!! Jeg vet så alt for godt!! Men jeg vet at man kan få det bedre...mye bedre!!

Lykke til jenter!!

[Camilla]

Kjære medsøstre!!

Huff så godt jeg skjønner hva dere skriver om. Hvem ønsker å ha det så vondt. Det blir jo ikke plass til så mye annet i livet en mat, slanking....og spying.

Jeg som skriver dette har brukt alt for mange år av livet på dette, men nå har jeg endelig fått det bedre.

Jeg håper dere begge to (camilla og minnien) har søkt profesjonell hjelp. Det å jobbe seg ut av en slik vond sirkel handler nemlig om å jobbe med seg selv. Man spiser, slanker og spyr bort alle de uakseptable følelsene...så føler man seg enda mer skamfull og tyr enda mer til maten. Man bruker maten til å løse problemene sine med. For å bli frisk må man lære seg en mer hensiktsmessig måte å løse de på. Man må bryte den vonde sirkelen. Og da må man begynne der det gjør mest vondt..desverre...nemlig med følelsene. Lære seg å kjenne etter, ta seg selv på alvor og sette grenser. Making sence here?

Jeg skulle ønske jeg hadde fått bedre hjelp før, da tror jeg livet mitt hadde vært anderledes... Men det er ikke for sent, og livskvalitet måles ikke i kilo eller kalorier!!

Jeg håper dere nå får den hjelpen dere trenger. I og med at dere skriver her i dette forumet, betyr det at det største og vanskeligste skrittet er tatt...nemlig å erkjenne at man trenger hjelp.

Åhh! Jeg føler slik med dere!! Jeg vet så alt for godt!! Men jeg vet at man kan få det bedre...mye bedre!!

Lykke til jenter!!

takk for at du er her for å støtte oss..det betyr mye forr meg å vite at noen har kommet ut av denne shitten..

*klemmer deg*

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Kjære medsøstre!!

Huff så godt jeg skjønner hva dere skriver om. Hvem ønsker å ha det så vondt. Det blir jo ikke plass til så mye annet i livet en mat, slanking....og spying.

Jeg som skriver dette har brukt alt for mange år av livet på dette, men nå har jeg endelig fått det bedre.

Jeg håper dere begge to (camilla og minnien) har søkt profesjonell hjelp. Det å jobbe seg ut av en slik vond sirkel handler nemlig om å jobbe med seg selv. Man spiser, slanker og spyr bort alle de uakseptable følelsene...så føler man seg enda mer skamfull og tyr enda mer til maten. Man bruker maten til å løse problemene sine med. For å bli frisk må man lære seg en mer hensiktsmessig måte å løse de på. Man må bryte den vonde sirkelen. Og da må man begynne der det gjør mest vondt..desverre...nemlig med følelsene. Lære seg å kjenne etter, ta seg selv på alvor og sette grenser. Making sence here?

Jeg skulle ønske jeg hadde fått bedre hjelp før, da tror jeg livet mitt hadde vært anderledes... Men det er ikke for sent, og livskvalitet måles ikke i kilo eller kalorier!!

Jeg håper dere nå får den hjelpen dere trenger. I og med at dere skriver her i dette forumet, betyr det at det største og vanskeligste skrittet er tatt...nemlig å erkjenne at man trenger hjelp.

Åhh! Jeg føler slik med dere!! Jeg vet så alt for godt!! Men jeg vet at man kan få det bedre...mye bedre!!

Lykke til jenter!!

Ville bare si at det er glimrende med denne type innlegg! Fortsett å ta vare på deg selv!

[leMoi]

Kjære medsøstre!!

Huff så godt jeg skjønner hva dere skriver om. Hvem ønsker å ha det så vondt. Det blir jo ikke plass til så mye annet i livet en mat, slanking....og spying.

Jeg som skriver dette har brukt alt for mange år av livet på dette, men nå har jeg endelig fått det bedre.

Jeg håper dere begge to (camilla og minnien) har søkt profesjonell hjelp. Det å jobbe seg ut av en slik vond sirkel handler nemlig om å jobbe med seg selv. Man spiser, slanker og spyr bort alle de uakseptable følelsene...så føler man seg enda mer skamfull og tyr enda mer til maten. Man bruker maten til å løse problemene sine med. For å bli frisk må man lære seg en mer hensiktsmessig måte å løse de på. Man må bryte den vonde sirkelen. Og da må man begynne der det gjør mest vondt..desverre...nemlig med følelsene. Lære seg å kjenne etter, ta seg selv på alvor og sette grenser. Making sence here?

Jeg skulle ønske jeg hadde fått bedre hjelp før, da tror jeg livet mitt hadde vært anderledes... Men det er ikke for sent, og livskvalitet måles ikke i kilo eller kalorier!!

Jeg håper dere nå får den hjelpen dere trenger. I og med at dere skriver her i dette forumet, betyr det at det største og vanskeligste skrittet er tatt...nemlig å erkjenne at man trenger hjelp.

Åhh! Jeg føler slik med dere!! Jeg vet så alt for godt!! Men jeg vet at man kan få det bedre...mye bedre!!

Lykke til jenter!!

Er det sant,finnes det en slutt på dette?

Hva gjorde du,hvem hjalp deg-tok

det lang tid?

Visste du hvilke følelser du måtte ta tak i?

Selv vet jeg ikke,vet bare at denne vonde sirkelen føles ubrytelig.

Psyk. min har foreslått å ta tak i matproblemene mine,men jeg skyver det unna,sa sist at jeg trenger å spy ennå..Vil ta problemet fra den andre enden,tror det løser opp hele floken.Men hvor skal jeg begynne når jeg ikke vet hvorfor jeg har det så lævlig vondt?Innimellom er jeg jævlig stygg og misunner de som har vært misbrukt,mishandlet-samme hva.De har ihvertfall noe å henge sinnet sitt på.Mener det ikke så stygt,men blir så frustrert,for hvem kan jeg anklage,annet enn meg selv?Det er jeg ekspert på fra før.jeg ønsker meg en punshing-ball til

jul!!Men egentlig skulle jeg ønske at det ikke ble jul i år...

er SÅÅ LEI av å spy!!!!

-er så lei av meg selv

[Ephyra]

takk for at du er her for å støtte oss..det betyr mye forr meg å vite at noen har kommet ut av denne shitten..

*klemmer deg*

Til Camilla...

Jeg er 14, jeg har hatt spiseforstyrrelser i 3 år, fikk det da jeg var elleve. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor jeg fikk spiseforstyrrelser, det er ikke poenget....

Jeg hadde anorexia, men det har gått over til bulimi. Nå spiser og spyr jeg rundt 1 gang i løpet av en måned, jeg har det ikke bra med det, men jeg klarer å leve og ha et nogenlunde normalt sosialt liv, jeg føler jeg har kontroll over spiseforstyrrelsen, holder den i sjakk på en måte...

Men som du skrev i ditt innlegg "matkick" sf en vil ALLTID være der. I hodet mitt ligger sf en som et grønt virus og sprer tentaklene sine inn i sinnet mitt. Det er jævlig at livet mitt er styrt av denne lille bakterien som ligger der og tar kontroll over alt, selv om jeg iblant kan føler at jeg har god kontroll over den.

Du må forstå at all din usikkerhet, all din utrygghet, redsel, depresjon og negative følelser generelt henger sammen med spiseforstyrrelsen.

Det jeg gjorde for å få en MYE bedre forståelse av meg selv, som gjorde at jeg klarer å leve med spiseforstyrrelsen fram til jeg får den hjelpen jeg skal få (skal inn hos Finn Skårderud, norges beste på området, har stått LENGE på venteliste der)var at jeg snakket med noen som har det som meg face to face.

Denne jenta jeg snakket med (jeg velger å kalle henne det) er 30 år gammel, har hatt anorexi/bulimi i 15 år, har gått lenge til behandling, men er ikke helt frisk for det.

Jeg lærte så MYE av henne!!! Jeg vil anbefale deg å lete, lete, lete til du finner en som har det som deg, men som kanskje helst er voksen (de er flinkere til å lære bort) og så SNAKKE med den personen.

Jeg ble sittende og gråte da jeg snakke med denne jenta, jeg kjente meg sånn igjen i så mye hun sa, det var helt vanvittig.

Det hjalp STORT....

Med dette vil jeg ønske både deg og meg selv lykke til på den tunge og lærerike veien vi må gå for å bli friske, det kan vi trenge....

Send meg gjerne en e-mail:

[email protected]

Store klemmer

Ephyra

[Gjest en til]

Er det sant,finnes det en slutt på dette?

Hva gjorde du,hvem hjalp deg-tok

det lang tid?

Visste du hvilke følelser du måtte ta tak i?

Selv vet jeg ikke,vet bare at denne vonde sirkelen føles ubrytelig.

Psyk. min har foreslått å ta tak i matproblemene mine,men jeg skyver det unna,sa sist at jeg trenger å spy ennå..Vil ta problemet fra den andre enden,tror det løser opp hele floken.Men hvor skal jeg begynne når jeg ikke vet hvorfor jeg har det så lævlig vondt?Innimellom er jeg jævlig stygg og misunner de som har vært misbrukt,mishandlet-samme hva.De har ihvertfall noe å henge sinnet sitt på.Mener det ikke så stygt,men blir så frustrert,for hvem kan jeg anklage,annet enn meg selv?Det er jeg ekspert på fra før.jeg ønsker meg en punshing-ball til

jul!!Men egentlig skulle jeg ønske at det ikke ble jul i år...

er SÅÅ LEI av å spy!!!!

-er så lei av meg selv

Kjære Deg!

Ja visst er det en vei ut, og det er bare du som kan finne den. Og du må ville det selv.

Jeg er nå blitt godt voksen (tror jeg da..), men jeg har ikke glemt 16 åringen som låste seg inne på hybelen med masse mat...helt sikker på at hun aldri kom til å få det bedre....full av skam og skyldfølelse...stygg og feit (trodde jeg). Jeg nesten skrek om hjelp, men det var nok ingen rundt meg som fanget opp signalene. Det gikk alt for mange år før jeg fikk god hjelp.

Det viktigste er å BE om hjelp og å selv ønske å bli frisk.

Jeg er helt enig med deg i at du må begynne med følelsene og at maten er det du bruker for å løse problemene med i dag. Du må derfor lære deg å svømme før du tar av redningsvesten. Det er ikke lett å gjøre det du gjør nå, men det er i motbakke det går oppover, litt opp og litt ned, men oppover!! Se ikke på overspisingen som et nederlag, men tillat deg å bruke maten nå. Jobb med deg selv og finn ut hvorfor akkurat du fikk en spiseforstyrrelse og hvorfor du fortsetter med det. Det handler nemlig ikke om slanking(selv om det ofte var det som utløste det) men om vonde følelser man ikke vet å takle....man spiser,sulter eller spyr dem vekk.

Jeg trodde også at jeg var verdens mest mislykkede menneske og derfor ikke hadde livets rett. Jeg er nok ikke perfekt, og det blir jeg nok aldri, men jeg synes livet er helt greit. Liten og lubben og snerten...ok..ser meg selv i speilet og tenker du er jo slett ikke så værst tross alt. Jeg er iallefall glad i meg og da så!!

Stå på, og tenk på at det å jobbe med seg selv er den viktigste investeringen du kan gjøre. Jeg tror du kommer ut av dette med mer selvinsikt en mange andre. Lykke til.

[leMoi]

Kjære Deg!

Ja visst er det en vei ut, og det er bare du som kan finne den. Og du må ville det selv.

Jeg er nå blitt godt voksen (tror jeg da..), men jeg har ikke glemt 16 åringen som låste seg inne på hybelen med masse mat...helt sikker på at hun aldri kom til å få det bedre....full av skam og skyldfølelse...stygg og feit (trodde jeg). Jeg nesten skrek om hjelp, men det var nok ingen rundt meg som fanget opp signalene. Det gikk alt for mange år før jeg fikk god hjelp.

Det viktigste er å BE om hjelp og å selv ønske å bli frisk.

Jeg er helt enig med deg i at du må begynne med følelsene og at maten er det du bruker for å løse problemene med i dag. Du må derfor lære deg å svømme før du tar av redningsvesten. Det er ikke lett å gjøre det du gjør nå, men det er i motbakke det går oppover, litt opp og litt ned, men oppover!! Se ikke på overspisingen som et nederlag, men tillat deg å bruke maten nå. Jobb med deg selv og finn ut hvorfor akkurat du fikk en spiseforstyrrelse og hvorfor du fortsetter med det. Det handler nemlig ikke om slanking(selv om det ofte var det som utløste det) men om vonde følelser man ikke vet å takle....man spiser,sulter eller spyr dem vekk.

Jeg trodde også at jeg var verdens mest mislykkede menneske og derfor ikke hadde livets rett. Jeg er nok ikke perfekt, og det blir jeg nok aldri, men jeg synes livet er helt greit. Liten og lubben og snerten...ok..ser meg selv i speilet og tenker du er jo slett ikke så værst tross alt. Jeg er iallefall glad i meg og da så!!

Stå på, og tenk på at det å jobbe med seg selv er den viktigste investeringen du kan gjøre. Jeg tror du kommer ut av dette med mer selvinsikt en mange andre. Lykke til.

Skal egentlig være godt voksen jeg også nå,men hva hjelper det når den lille redde jenta inni meg ikke vil slippe meg-eller var det motsatt?

Tusen takk for svar i allefall,

det var som en ny verden åpnet seg da jeg fant dette forum!!

Spørs om ikke tlf.regninga vil gå opp en del framover...

[leMoi]

Kjære Deg!

Ja visst er det en vei ut, og det er bare du som kan finne den. Og du må ville det selv.

Jeg er nå blitt godt voksen (tror jeg da..), men jeg har ikke glemt 16 åringen som låste seg inne på hybelen med masse mat...helt sikker på at hun aldri kom til å få det bedre....full av skam og skyldfølelse...stygg og feit (trodde jeg). Jeg nesten skrek om hjelp, men det var nok ingen rundt meg som fanget opp signalene. Det gikk alt for mange år før jeg fikk god hjelp.

Det viktigste er å BE om hjelp og å selv ønske å bli frisk.

Jeg er helt enig med deg i at du må begynne med følelsene og at maten er det du bruker for å løse problemene med i dag. Du må derfor lære deg å svømme før du tar av redningsvesten. Det er ikke lett å gjøre det du gjør nå, men det er i motbakke det går oppover, litt opp og litt ned, men oppover!! Se ikke på overspisingen som et nederlag, men tillat deg å bruke maten nå. Jobb med deg selv og finn ut hvorfor akkurat du fikk en spiseforstyrrelse og hvorfor du fortsetter med det. Det handler nemlig ikke om slanking(selv om det ofte var det som utløste det) men om vonde følelser man ikke vet å takle....man spiser,sulter eller spyr dem vekk.

Jeg trodde også at jeg var verdens mest mislykkede menneske og derfor ikke hadde livets rett. Jeg er nok ikke perfekt, og det blir jeg nok aldri, men jeg synes livet er helt greit. Liten og lubben og snerten...ok..ser meg selv i speilet og tenker du er jo slett ikke så værst tross alt. Jeg er iallefall glad i meg og da så!!

Stå på, og tenk på at det å jobbe med seg selv er den viktigste investeringen du kan gjøre. Jeg tror du kommer ut av dette med mer selvinsikt en mange andre. Lykke til.

Nytt for meg det her,sendte svar til meg selv-lurt!

Prøver igjen da;

Tusen takk for svaret!

[Gjest svak]

Jeg vet....det er rart....jeg føler det slik jeg også. Jeg vil ikke spy men jeg vil ikke IKKE gjøre det heller...helt sløvt. Jeg har ikke lyst på mat, men jeg spiser likevel, fordi mat er godt. Men samtidig er det ekkelt, men jeg spiser jeg, og angrer etterpå. Av og til føler jeg at livet er meningsløst, og jeg vil bare forsvinne. Men jeg vil ikke DØ, for da mister jeg kanskje et godt liv, som fremtiden kanskje bringer. Først må jeg bare bli kvitt problemet mitt, men hvordan klare det når jeg egentlig ikke vil gi slipp på sykdommen?? Livet er merkelig....

Men hold ut Camilla, en gang vil solen skinne bak de mørke skyene, husk det!! Vi trenger bare en vind som kan blåse dem vekk først...og tro meg, den er på vei....bare hold ut

klems

synes det hele er temmelig forvirrende, jeg har lyst på mat men når jeg spiser har jeg lyst til å kaste det opp igjen.

er så redd for å bli tykk...

folk sier: 'å du er så tynn' men det er noe helt annet jeg ser i speilet...

jeg søkte hjelp, men vet ikke om jeg vil ha det..vet ikke om jeg vil bli kvitt mat greia mi.. vil fremdeles sulte...

er så forvirret nå..gleder meg bare til å få fri fra skolen, skolen som bare gjør det værre, fri til å få tenke....