Hvor mye kunnskap har egentlig en psykiatrisk sykepleier?

[AnonymBruker]

Hvor mye kunnskap har egentlig en psykiatrisk sykepleier? Hva med vernepleier, miljøterapeut, ergoterapeut, sosionom?

Jeg tenker på hvor mye kunnskap de egentlig har for å jobbe med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og problemer. Fordi det ofte er disse man blir satt i samtale med eller får som kontaktperson på et sykehus. Har de egentlig noe særlig forståelse og kunnskap om psykiske lidelser eller er de bare opplært til å observere pasienter og se etter symptomer og forverring?

Anonymkode: 54929...7d5

[AnonymBruker]

De er utdannet og har kanskje også videreutdanning mens de jobber i post. 

Anonymkode: 92374...da8

[Fru2020]

Titlene du nevner er jo på helt forskjellige utdannelser så det er jo veldig forskjellig hva de kan. En ergoterapeut og en sosionom er jo totalt forskjellige yrker.

Psykiatrisk sykepleier og vernepleier vil være yrkene som kan mest. Begge yrkene har psykiatri som en del av utdannelsen.

Tittelen miljøterapeut sier ingenting om utdannelsen. Det er ikke et yrke, mer plassering i lønnssystem.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor mye kunnskap har egentlig en psykiatrisk sykepleier?

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

[Fru2020]

nachnoo skrev (37 minutter siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

Men hvorfor skulle de ha så mye kunnskap om diagnostiske kriterier og psykofarmaka? Det ville jo vært helt bortkastet å bruke mye tid på det i utdannelsen. Det er jo din jobb. 

 

[AnonymBruker]

 

nachnoo skrev (52 minutter siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

De har egne emner på studiet om dette, både sykdomslære, diagnostiske kriterier og psykofarmaka. Og det er kun på grunnstudiet. 

Anonymkode: dd8f0...be7

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

Hvorfor utreder sykepleiere da for f.eks psykoselidelser?

Anonymkode: 54929...7d5

[AnonymBruker]

Hvis det @nachnoo sier er sant med at de alle fleste vet veldig lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka er det jo helt latterlig at de blir satt til å utrede for diagnoser som psykoselidelser? Hvordan er det de egentlig opererer da når de utreder? Bare spør pasienten og krysser av på et skjema?

Anonymkode: 54929...7d5

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

Vel. Her drar du den gjerne i lengste laget? Hvorfor så negativ? Hva er hensikten? 

Trådstarters nevnte utdannelser er vidt forskjellige og ikke sammenlignbare. Her skal også presiseres at det er stor forskjell på sykepleier og spesialsykepleier. Sistnevnte med videreutdanning i psykisk helse og rus. Det burde være et krav dersom man skal jobbe innen feltet etter min mening. 
 

En spesialsykepleiers oppgave er ikke å diagnostisere eller å kunne alt fra a-å om de ulike farmaka men å observere, rapportere og intervenere i den daglig kontakten med pasienten. Medisinering og behandlingsavgjørelser gjøres etter psykiaters bestemmelser. Dog er det sykepleiers/vernepleiers oppgave å dele ut foreskrevne medisiner. Min personlige oppfatning er at de fleste med noen år bak seg har sånn noenlunde koll på de vanlisgste farmaka de nesten daglig leverer ut. 

At sykepleiere utreder tror jeg er svært uvanlig. I såfall tenker jeg det må være i helt spesielle tilfeller hvor man har jobbet innen ett felt i lang lang tid og har tatt ulike ekstra kurs og eller etterutdannelser, men dette vet jeg overhodet ikke noe om til å uttale meg. Det er med rette en legeoppgave da dette ikke inngår i hverken vanlig sykepleier eller spesialsykepleier utdannelsen. Sykdomslære har man derimot  litt av (langt fra nok) på spl. utdannelsen og mer av på videreutdannelsen. Jeg tror i motsetning til deg at de fleste med denne videreutdannelsen (såfremt man også har jobbet noen år) skulle klart å differensiere panikklidelse og GAD. Det finnes svært mange dyktige psykiatriske sykepleiere. Og jeg synes du gir yrkesgruppen generalisert lite kred. Sant skal sies at sykepleier/vernepleier tilbringer oftere (avhengig av hvor man jobber) totalt sett mer tid sammen med pasienten. Og psykiater gjør det således lurt i å sammarbeide og respektere sine tverrfaglige kollegaer og noen ganger senke sitt eget hovmod noen hakk! Det også til det beste for pasienten. Men så er det som i de aller fleste yrker noen som er dyktigere i arbeidet sitt enn andre tross samme yrkestittel. 

Anonymkode: 20f0c...e61

[psykedeliker]

nachnoo skrev (6 timer siden):

de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka.

Det er vel heller ikke meningen, fordi spesialistene i de respektive fagfelt tar hånd om det.

De jeg har hatt kontakt med - og fått god hjelp fra - har vært praktisk orienterte om hvordan å løse problemer i hverdagen.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (8 timer siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vel. Her drar du den gjerne i lengste laget? Hvorfor så negativ? Hva er hensikten? 

Trådstarters nevnte utdannelser er vidt forskjellige og ikke sammenlignbare. Her skal også presiseres at det er stor forskjell på sykepleier og spesialsykepleier. Sistnevnte med videreutdanning i psykisk helse og rus. Det burde være et krav dersom man skal jobbe innen feltet etter min mening. 
 

En spesialsykepleiers oppgave er ikke å diagnostisere eller å kunne alt fra a-å om de ulike farmaka men å observere, rapportere og intervenere i den daglig kontakten med pasienten. Medisinering og behandlingsavgjørelser gjøres etter psykiaters bestemmelser. Dog er det sykepleiers/vernepleiers oppgave å dele ut foreskrevne medisiner. Min personlige oppfatning er at de fleste med noen år bak seg har sånn noenlunde koll på de vanlisgste farmaka de nesten daglig leverer ut. 

At sykepleiere utreder tror jeg er svært uvanlig. I såfall tenker jeg det må være i helt spesielle tilfeller hvor man har jobbet innen ett felt i lang lang tid og har tatt ulike ekstra kurs og eller etterutdannelser, men dette vet jeg overhodet ikke noe om til å uttale meg. Det er med rette en legeoppgave da dette ikke inngår i hverken vanlig sykepleier eller spesialsykepleier utdannelsen. Sykdomslære har man derimot  litt av (langt fra nok) på spl. utdannelsen og mer av på videreutdannelsen. Jeg tror i motsetning til deg at de fleste med denne videreutdannelsen (såfremt man også har jobbet noen år) skulle klart å differensiere panikklidelse og GAD. Det finnes svært mange dyktige psykiatriske sykepleiere. Og jeg synes du gir yrkesgruppen generalisert lite kred. Sant skal sies at sykepleier/vernepleier tilbringer oftere (avhengig av hvor man jobber) totalt sett mer tid sammen med pasienten. Og psykiater gjør det således lurt i å sammarbeide og respektere sine tverrfaglige kollegaer og noen ganger senke sitt eget hovmod noen hakk! Det også til det beste for pasienten. Men så er det som i de aller fleste yrker noen som er dyktigere i arbeidet sitt enn andre tross samme yrkestittel. 

Anonymkode: 20f0c...e61

 

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Det er vel heller ikke meningen, fordi spesialistene i de respektive fagfelt tar hånd om det.

De jeg har hatt kontakt med - og fått god hjelp fra - har vært praktisk orienterte om hvordan å løse problemer i hverdagen.

Anonymkode: 20f0c...e61 og Psykedeliker, leste dere ikke det han skrev som jeg har uthevet?

Anonymkode: dd29f...6b9

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (11 timer siden):

Det lurer jeg også på. Litt vet jeg om det da jeg har undervist dem i 30 år. Det finnes hederlige unntak, men de aller fleste vet svært lite om sykdomslære, diagnostiske kriterier og om psykofarmaka. Jeg er helt sikker på at mindre enn halvparten kan forklare forskjellen på panikklidelse og GAD.

På den annen side er det mange flere som er gode på behandling, og det er jo primært det de skal brukes til.

Enda verre er det med vernepleiere. 

Anonymkode: 6d4be...894

[Glitter]

Min mor var klinisk sosionom (masterutdanning) og jobbet med å utrede psykoselidelser på en psykosepost. Men hun samarbeidet jo med psykologene og psykiaterne. Hun gjorde jo ikke alt på egenhånd. 

[emilie321]

Min erfaring er at det er enorm forskjell på kunnskap hos psykiatriske sykepleiere. De som er ivrigst, kan utrolig mye og er virkelig dyktige.

[Marye]

Har kjempegod erfaring med sykepleiere fra FACT team 

veldig dyktige

[AnonymBruker]

Anonymkode… 6b9

Å være god på behandling krever nødvendigvis kunnskap og forståelse gjør det ikke? 
 

Jeg synes svaret til nachnoo er bastant og undervurderer en hel yrkesgruppe. Og måten han formulerer seg på med visshet om at han er profesjonell, synes jeg kunne vært litt mer gjennomtenkt. Det er min personlige mening. Visst finnes det mindre kompetente enkeltindivid og man kan være uheldig å treffe på dem begge både spl og psykiatere. Og jeg understreker igjen at man må vite hvilke yrkesgrupper man sammenligner. Noen som jobber innen psykisk helse (spesielt helg og kveld) er også tatt inn som ekstrapersonale og vil mangle utdanning innen psykisk helse. 

Anonymkode: 20f0c...e61

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Anonymkode: 20f0c...e61 og Psykedeliker, leste dere ikke det han skrev som jeg har uthevet?

En psykiatrisk sykepleier er ikke en behandler, har jeg fått opplyst av en av de jeg hadde kontakt med. (At pasienter kan oppleve kontakten som behandling er selvfølgelig mulig.)

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (9 minutter siden):

En psykiatrisk sykepleier er ikke en behandler, har jeg fått opplyst av en av de jeg hadde kontakt med. (At pasienter kan oppleve kontakten som behandling er selvfølgelig mulig.)

På en dps jeg var på, var det en psykiatrisk sykepleier, som var behandler (i allefall når behandler var sykemeldt). Hun hadde eget kontor. Koselig person, men veldig mange kunskapshull. Ikke enkel å kommunisere med og hun ga meg feil informasjon. Å gå til henne var ikke særlig produktivt. 

Men det varierer sikkert fra person til person hvor mye kunnskap de har. 

 

Anonymkode: 2ff6a...c4b

[nachnoo]

Sammen med en kollega ble jeg invitert til planlegging av videreutdanning i psykiatrisk sykepleie. Dessverre virket det som om faget sykdomslære nærmest var tabu å diskutere, og det virket som det var uønsket innen utdanningen. På oss virket det som om noen ideologiske områder var prioritert over alt annet.

Hvis arbeidet hadde vært drevet slik det skal være, hadde ikke det jeg beskrev vært et stort problem. Men praksis på de aller fleste DPS er at andre enn leger og psykologer faktisk driver utredning inkl. diagnostisering. Jeg har til og med opplevd at ergoterapeuter og barnevernspedagoger har vært brukt til slikt arbeid. SÅ må det nevnes at det finnes mange utrolig dyktige psykiatriske sykepleiere som i kraft av egne evner og interesse har et meget høyt kompetansenivå. Det jeg er skeptisk til er det generelle nivået som utdannelsen gir. Kan nevne et eksempel fra grunnutdannelsen: Da jeg begynte i psykiatrien, underviste jeg i psykiatri på sykepleiestudiet. Jeg hadde 30 undervisningstimer, og før det hadde en psykolog hatt 50 timer psykologi. For å spare penger kuttet de ut psykologen og erstattet han med en sykepleielærer som ikke hadde jobbet i psykiatrien de siste 15 år. Jeg merket et enorm svekkelse av kunnskapen. Så reduserte de gradvis timetallet i psykiatri. Da de kom ned til 13 timer sa jeg opp. Jeg sa rett ut til rektor at de kunne risikere at en nyutdannet sykepleier kunne mindre om psykiatri enn en fast leser av Hjemmet.

Ja, det er viktig å ha god kunnskaper om de sykdommer man skal observere og behandle.

Ja, det er viktig å kunne en god del om medisiner for både å observere effekt og bivirkninger. Og det er viktig for pasientsikkerheten når en legger opp medisiner at en vet av Cipralex er AD, mens Zyprexsa er AP og at den medisinen man legger opp passer til den diagnosen man vet pasienten har.

[ISW]

nachnoo skrev (3 timer siden):

Sammen med en kollega ble jeg invitert til planlegging av videreutdanning i psykiatrisk sykepleie. Dessverre virket det som om faget sykdomslære nærmest var tabu å diskutere, og det virket som det var uønsket innen utdanningen. På oss virket det som om noen ideologiske områder var prioritert over alt annet.

Hvis arbeidet hadde vært drevet slik det skal være, hadde ikke det jeg beskrev vært et stort problem. Men praksis på de aller fleste DPS er at andre enn leger og psykologer faktisk driver utredning inkl. diagnostisering. Jeg har til og med opplevd at ergoterapeuter og barnevernspedagoger har vært brukt til slikt arbeid. SÅ må det nevnes at det finnes mange utrolig dyktige psykiatriske sykepleiere som i kraft av egne evner og interesse har et meget høyt kompetansenivå. Det jeg er skeptisk til er det generelle nivået som utdannelsen gir. Kan nevne et eksempel fra grunnutdannelsen: Da jeg begynte i psykiatrien, underviste jeg i psykiatri på sykepleiestudiet. Jeg hadde 30 undervisningstimer, og før det hadde en psykolog hatt 50 timer psykologi. For å spare penger kuttet de ut psykologen og erstattet han med en sykepleielærer som ikke hadde jobbet i psykiatrien de siste 15 år. Jeg merket et enorm svekkelse av kunnskapen. Så reduserte de gradvis timetallet i psykiatri. Da de kom ned til 13 timer sa jeg opp. Jeg sa rett ut til rektor at de kunne risikere at en nyutdannet sykepleier kunne mindre om psykiatri enn en fast leser av Hjemmet.

Ja, det er viktig å ha god kunnskaper om de sykdommer man skal observere og behandle.

Ja, det er viktig å kunne en god del om medisiner for både å observere effekt og bivirkninger. Og det er viktig for pasientsikkerheten når en legger opp medisiner at en vet av Cipralex er AD, mens Zyprexsa er AP og at den medisinen man legger opp passer til den diagnosen man vet pasienten har.

Jeg er helt enig med deg i dette.

Jeg undres imidlertid litt når jeg leser denne tråden, rundt hvilke forventninger man har til rollen sykepleier. Etter hva jeg forstår, skal ikke en sykepleier være en "light-versjon" av en lege. Det er vel heller ikke i sykepleierens rolle å stille diagnoser. Sykepleieren skal utøve etter instruks fra lege. 

Så forstår jeg at i en overbelastet psykiatri i Norge, så settes i noen tilfeller uegnede personer til å både stille diagnoser og gjennomføre behandling. At det gir dårlige resultater er vel neppe de som gjør jobben sin skyld (i min verden er det forventet), men de som har ansvaret.