NHD: Tar behandlere for gitt at pasienten vet....

[Gjest Tankevekkende]

...mer enn de fleste pasienter egentlig gjør?

Kom til å tenke på det da jeg leste om tvangstanker her. Har på en måte aldri helt fått med meg hva en tvangstanke er. Hvis jeg hele tiden tenker at jeg ikke gjør god nok jobb med å oppdra ungene mine, er det en tvangstanke? Hvor går grensen egentlig for når det er normalt og når det er tvang.

Min psykiater spurte meg en gang om jeg hadde tvangstanker. Jeg svarte nei siden jeg trodde det var noe helt utpreget som jeg ville vært klar over hvis jeg hadde.

Han forklarte jo ikke hva en tvangstanke var før han spurte om jeg hadde det!!! Skjønner?

Hvis det er vanlig praksis, å innhente opplysninger for diagnostisering på den måten, så må jo grunnlaget bli veldig usikkert og feilaktig!

Psykiateren kan jo ikke uten videre forvente at et psykisk sykt menneske skal spørre når en ikke forstår. Derfor må forståelige spørsmål være behandlerens ansvar. Fagterminologi må forklares. Og faren er vel at fagpersoner ikke forstår at tvangstanker også faktisk er et faguttrykk. Det er ikke alle pasienter som har studert psykologi før de begynenr i terapi!

Etterhvert som jeg har lest meg til en del her inne, bli jeg mer og mer klar over nemlig at jeg skulle gitt andre svar på mange andre ting jeg ble spurt om av psykiateren også.

Tror mange behandlere må bli flinkere til å forklare hva de egentlig spør om. Psykiateren spør om en ting, men pasienten svarer på det vedkommende tror psykiateren spør om. Svaret blir derimot nedtegnet som et svar på det psykiateren mente å spørre om. Dette ble vel litt uklart kanskje, men tror det er mye misforståelser ute og går. Da bli jo oppklaring vanskelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet ditt er svært viktig.

Dersom det er slik du beskriver, er det dårlig intervjuteknikk.

Den kompetente behandler har selvsagt ansvar for å forsikre seg om at pasienten og behandleren har samme forståelse av begrepene. Derfor må det oftest forklaringer og opplysning til i intervjusituasjonen.

Å bli god til å gjennomføre et diagnostisk intervju, tar lang tid og krever mye trening og veiledning.

[zaxxon]

Dette her er et kjempegodt spørsmål! Har stussa og fundert om dette her selv. Helt i starten når jeg begyndte i sammtaleterapi ble jeg bedt om å fylle ut et skjema, tror det het MADRS ett eller annet. Det var ihvertfall en hel masse spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det de siste to dagene (eller var det de siste to ukene, husker ikke). Jeg skulle ikke fundere så mye før jeg svarte, det gjorde psykiateren et poeng av. Mange av spørsmålene var greie å svare på, men det var også en del spørsmål som jeg hadde, og delvis fortsatt har, problemer med å definere. Husker ikke om tvangstanker var med på MADRS skjemaet, men jeg mener det var noe om angst der.

Hva er angst. Angst har kommet opp mange ganger under sammtaleterapien og det er mulig noen vil stusse, men jeg har litt problemer med å svare på dette. Er angst å være redd? Er det å være redd ofte? Må man ha (psyko)somatiske tegn(kvalme, svimmelhet, osv.) for å kalle det angst, eller er det panikkangst? Eller er angst det å være så engstelig for trivielle ting i hverdagen slik at det hemmer livskvaliteten?

Et eksempel. Jeg har en relativt ny bil som verkstedet sier er helt fin rent teknisk, ikke noe å engste seg over altså. Det er lett og si for dem. Hver gang jeg må ut å kjøre så sitter jeg i helspenn, lytter etter lyder, redd for at ett eller annet skal ryke. Er faktisk så redd for å ta bilen ut å kjøre at det stopper en hel masse aktivitet og omgang med familie. Er dette angst, er det å være nevrotisk eller er dette bare tull.

En ting er sikkert og det er at det går utover livskvaliteten. Så hva skal du svare når spørsmålet om angst dukker opp under en time. “Jo, jeg er redd for å ta ut bilen!” Det høres litt moldbo ut. Er man ny pasient så er sjangsen for at man svarer nei på om man har angst ganske stor tror jeg. Faktum kan jo alikevel være at man har en hel del problemer som klart forringer livskvaliteten, men av ulike årsaker ikke klarer å, skal vi si, “sortere” problemene. Er man ny i psykiatrien tror jeg også det er veldig lett å bli forvirra, man vet rett og slett ikke bak frem på en del ting lengre. Det klassiske hvem, hva, hvorfor!

Beste hilsner

[Gjest Gjenkjennende]

Dette her er et kjempegodt spørsmål! Har stussa og fundert om dette her selv. Helt i starten når jeg begyndte i sammtaleterapi ble jeg bedt om å fylle ut et skjema, tror det het MADRS ett eller annet. Det var ihvertfall en hel masse spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det de siste to dagene (eller var det de siste to ukene, husker ikke). Jeg skulle ikke fundere så mye før jeg svarte, det gjorde psykiateren et poeng av. Mange av spørsmålene var greie å svare på, men det var også en del spørsmål som jeg hadde, og delvis fortsatt har, problemer med å definere. Husker ikke om tvangstanker var med på MADRS skjemaet, men jeg mener det var noe om angst der.

Hva er angst. Angst har kommet opp mange ganger under sammtaleterapien og det er mulig noen vil stusse, men jeg har litt problemer med å svare på dette. Er angst å være redd? Er det å være redd ofte? Må man ha (psyko)somatiske tegn(kvalme, svimmelhet, osv.) for å kalle det angst, eller er det panikkangst? Eller er angst det å være så engstelig for trivielle ting i hverdagen slik at det hemmer livskvaliteten?

Et eksempel. Jeg har en relativt ny bil som verkstedet sier er helt fin rent teknisk, ikke noe å engste seg over altså. Det er lett og si for dem. Hver gang jeg må ut å kjøre så sitter jeg i helspenn, lytter etter lyder, redd for at ett eller annet skal ryke. Er faktisk så redd for å ta bilen ut å kjøre at det stopper en hel masse aktivitet og omgang med familie. Er dette angst, er det å være nevrotisk eller er dette bare tull.

En ting er sikkert og det er at det går utover livskvaliteten. Så hva skal du svare når spørsmålet om angst dukker opp under en time. “Jo, jeg er redd for å ta ut bilen!” Det høres litt moldbo ut. Er man ny pasient så er sjangsen for at man svarer nei på om man har angst ganske stor tror jeg. Faktum kan jo alikevel være at man har en hel del problemer som klart forringer livskvaliteten, men av ulike årsaker ikke klarer å, skal vi si, “sortere” problemene. Er man ny i psykiatrien tror jeg også det er veldig lett å bli forvirra, man vet rett og slett ikke bak frem på en del ting lengre. Det klassiske hvem, hva, hvorfor!

Beste hilsner

Kjenner igjen den der! Leste i mange år om 'angst' i ukeblader og andre steder. Skjønte ikke hva det var. Som mange andre heller ikke skjønner.

Etter å ha fått problemer selv, så skjønte jeg etter lang tid at, aha, DETTE må være angst. Da skjønte jeg også at egentlig hadde jeg hatt angst som liten også, men da hadde jeg ikke ord for det.

Det samme er det med uttrykket 'indre uro'! Høres helt søkt ut, helt til du opplever 'fenomenet', og da er det egentlig ganske beskrivende.

Samme med depresjon. Du tror det er det samme som 'deppa', helt til du sitter i klisteret selv.

Tror ikke det er MULIG å skjønne det uten å ha opplevd det. Samme hvor mye du leser og studerer.

Det er ikke for ingenting at enkelte mener at de absolutt beste behandlerne er de som har følt problemet på kroppen selv. Synd da at mange tror de ikke kan studere til å bli feks psykolog hvis de har slitt psykisk selv. Det kan være en fordel i bestrebelsen på å hjelpe andre med lignende problemer.