VG idag vedr Seroxat

[Gjest ikke undertegnet]

Har jo vært litt diskusjon i det siste vedr bla dette produktet. Forfatteren tar opp seponeringsproblematikken, det at -enkelte- får problemer de ikke hadde før medisineringen. Hvordan skal en vite på forhånd hvem som ahr enslik disposisjon?

En teori er at SSRI er best på de som har depresjon som grunnlidelse. Mange av de som har fått problemer i ettertid har hatt angst, utbrrenthet, livskriser som utgangsproblem. Kanskje er det bare depresjon som skal behandles. Noe jeg er sterkt opptatt av egentlig etter egne erfaringer. Jeg ble puttet i piller under en livskrise. Jeg var utbrent, men legene mente SSRI ville få meg tilbake i jobb raskere. Resultat: Det er mange år siden jeg har vært i jobb og jeg sliter med angst og uro av en grad jeg aldri tidlgigere har hatt. Kanskje må jeg leve med det resten av livet?

Selv så har jeg fått problemene etter Efexor-bruk, et SNRI. Dette er, i tillegg til Seroxat, et produkt som har fått mye negativ omtale i utlandet pga at det er veeeeeeeeeldig vanskelig å slutte med det. Nettopp pga at mange ikke utholder seponeringshelvetet, og dermed begynner på pillen igjen. Jaja, det blir vel livslang medisinering da, for de som ikke velger å holde ut seponeringsplagene legne nok!

Interessant debatt-innlegg. Dere burde lese det.

[Gjest Windsong]

Huff...

Skjønner jeg bør grue meg til den dagen legen foreslår at jeg skal slutte med Efexor...

[Gjest footprints]

Huff...

Skjønner jeg bør grue meg til den dagen legen foreslår at jeg skal slutte med Efexor...

Jeg skal lese det senere, men tilhører også den gruppen med ufattelig dårlig erfaring med SSRI. Mener selv jeg ikke skulle hatt det. Jeg var ikke deprimert, jeg hadde angst og en sorgreaksjon etter tapet av min bror.

Forsøkte både zoloft og Seroxat. Etter bare ett par dager på Zoloft fikk jeg elektriske støt i hele overkroppen som kulminerte med en enorm hodepine. Ringte legen som sa jeg skulle ta vival. Han hadde ikke hørt at dette kunne skje ved oppstart, men at dette var ett seponeringsproblem. Så kom enorme magesmerter, og så "tankeekkoet". Altså tanker som hang seg opp og repeterte seg. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli "gal".

Selvmordstanker kom etter en drøy uke. Jeg har aldri, jeg mener aldri vurdert selvmord i hele mitt liv. Jeg var bare lei meg, sliten og redd. For ett helvete!!!.

Ingen, jeg mener ingen skal få dytte i meg ett slik preparat igjen så lenge jeg er ved mine fulle fem.

Jeg er virkelig glad for at dette rammer ett fåtall av brukerne, altså såkalte sjeldne bivirkninger.

Og jeg var nok absolutt en av de som aldri skulle vært satt på ett SSRI. Jeg hadde ingen depresjon.

Ikke for å skremme noen, mange her inne bruker jo disse preparatene uten de store bivirkningene, men det er viktig at det kommer frem at de kan være farlige, fordi de nå pøses ut på markedet som en "super" løsning på alt. De er ikke det!!! De er ikke en løsning, men en krykke for noen i en periode man kanskje ikke finner helt veien alene. Tilleggsbehandling bør være ett "must". Altså terapi i en eller annen form.

[Gjest ikke undertegnet]

Huff...

Skjønner jeg bør grue meg til den dagen legen foreslår at jeg skal slutte med Efexor...

Det er jo ikke sikkert DU får problemer selv om jeg fikk det!

Men du burde ta dine forholdsregler ved å trappe veldig langsomt ned. Mye langsommere enn det legen sannsynligvis kommer til å foreslå.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg skal lese det senere, men tilhører også den gruppen med ufattelig dårlig erfaring med SSRI. Mener selv jeg ikke skulle hatt det. Jeg var ikke deprimert, jeg hadde angst og en sorgreaksjon etter tapet av min bror.

Forsøkte både zoloft og Seroxat. Etter bare ett par dager på Zoloft fikk jeg elektriske støt i hele overkroppen som kulminerte med en enorm hodepine. Ringte legen som sa jeg skulle ta vival. Han hadde ikke hørt at dette kunne skje ved oppstart, men at dette var ett seponeringsproblem. Så kom enorme magesmerter, og så "tankeekkoet". Altså tanker som hang seg opp og repeterte seg. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli "gal".

Selvmordstanker kom etter en drøy uke. Jeg har aldri, jeg mener aldri vurdert selvmord i hele mitt liv. Jeg var bare lei meg, sliten og redd. For ett helvete!!!.

Ingen, jeg mener ingen skal få dytte i meg ett slik preparat igjen så lenge jeg er ved mine fulle fem.

Jeg er virkelig glad for at dette rammer ett fåtall av brukerne, altså såkalte sjeldne bivirkninger.

Og jeg var nok absolutt en av de som aldri skulle vært satt på ett SSRI. Jeg hadde ingen depresjon.

Ikke for å skremme noen, mange her inne bruker jo disse preparatene uten de store bivirkningene, men det er viktig at det kommer frem at de kan være farlige, fordi de nå pøses ut på markedet som en "super" løsning på alt. De er ikke det!!! De er ikke en løsning, men en krykke for noen i en periode man kanskje ikke finner helt veien alene. Tilleggsbehandling bør være ett "must". Altså terapi i en eller annen form.

Enig, og jeg tror den politikken som er foreslått, at legene ganske raskt skal foreslå SSRI, for å få pasienten 'fungerende' (slippe sykmelding) er farlig. En gir SSRI for normale tilstander som en må forvente å jobbe seg igjennom i løpet av livet.

Tenk å gi en pille for sorg. Sorg er jo entilstand du må jobbe deg igjennom. Ellers kan den bli kronisk, for den popper opp så snart du slutter med pillene.

Det var mye sorg innblandet i min utbrenthet også. De stoppet tårene effektivt med piller. Jeg gråt ikke, og det er ikke sunt i enslik situasjon. Flere år etter, etter pilleslutt, fossgråt jeg hver terapitime i et halv år, pluss nesten hver dag hjemme hvis jeg var alene. Det var DEILIG å få det ut. Bare synd at jeg ikke fikk lov til å fullende sorgprossessen den gangen den var fersk! SSRI var for meg en fryktelig bjørnetjeneste som ble til ny sorg for meg og hele min nære familie. Jeg mistet meg selv, og de mistet den omsorgspersonen de kjente.

[zaxxon]

Enig, og jeg tror den politikken som er foreslått, at legene ganske raskt skal foreslå SSRI, for å få pasienten 'fungerende' (slippe sykmelding) er farlig. En gir SSRI for normale tilstander som en må forvente å jobbe seg igjennom i løpet av livet.

Tenk å gi en pille for sorg. Sorg er jo entilstand du må jobbe deg igjennom. Ellers kan den bli kronisk, for den popper opp så snart du slutter med pillene.

Det var mye sorg innblandet i min utbrenthet også. De stoppet tårene effektivt med piller. Jeg gråt ikke, og det er ikke sunt i enslik situasjon. Flere år etter, etter pilleslutt, fossgråt jeg hver terapitime i et halv år, pluss nesten hver dag hjemme hvis jeg var alene. Det var DEILIG å få det ut. Bare synd at jeg ikke fikk lov til å fullende sorgprossessen den gangen den var fersk! SSRI var for meg en fryktelig bjørnetjeneste som ble til ny sorg for meg og hele min nære familie. Jeg mistet meg selv, og de mistet den omsorgspersonen de kjente.

Ja men kjære dere! Sorg er vell, og kommer aldrig til å bli noen indikasjon for et SSRI preparat.

En ting er å fyre løs på SSRI preparater fordi det for enkelte gir alvorlige bivirkninger eller seponeringsproblemer. Det er helt greit og legitimt. Men ikke fyr løs på SSRI preparater fordi du/dere mener subjektivt at for mange med hverdagslige problemer får disse. Hvis du eller andre mener at for mange mennesker med hverdagslige problmer får utskrevet SSRI medisiner, og det finnes belegg for dette så må jo kritikken fyres av mot legestanden/helsevesenet. Ikke blande kortene og gi godt over 90% av (potensielle)brukere smånerver.

Beste hilsner

[elise-linnea]

Ja men kjære dere! Sorg er vell, og kommer aldrig til å bli noen indikasjon for et SSRI preparat.

En ting er å fyre løs på SSRI preparater fordi det for enkelte gir alvorlige bivirkninger eller seponeringsproblemer. Det er helt greit og legitimt. Men ikke fyr løs på SSRI preparater fordi du/dere mener subjektivt at for mange med hverdagslige problemer får disse. Hvis du eller andre mener at for mange mennesker med hverdagslige problmer får utskrevet SSRI medisiner, og det finnes belegg for dette så må jo kritikken fyres av mot legestanden/helsevesenet. Ikke blande kortene og gi godt over 90% av (potensielle)brukere smånerver.

Beste hilsner

Jeg hadde ingen problemer da jeg seponerte Efexor. Og Seroxat har gitt meg en mye bedre tilværelse. Så jeg har ingen betenkeligheter med å bruke denne medisinen. Men jeg skjønner jo at du er skremt, med slike erfaringer, det hadde sikkert jeg og vært.

[Gjest ikke undertegnet]

Ja men kjære dere! Sorg er vell, og kommer aldrig til å bli noen indikasjon for et SSRI preparat.

En ting er å fyre løs på SSRI preparater fordi det for enkelte gir alvorlige bivirkninger eller seponeringsproblemer. Det er helt greit og legitimt. Men ikke fyr løs på SSRI preparater fordi du/dere mener subjektivt at for mange med hverdagslige problemer får disse. Hvis du eller andre mener at for mange mennesker med hverdagslige problmer får utskrevet SSRI medisiner, og det finnes belegg for dette så må jo kritikken fyres av mot legestanden/helsevesenet. Ikke blande kortene og gi godt over 90% av (potensielle)brukere smånerver.

Beste hilsner

Men dette henger jo veldig sammen da! De fleste pasienter er avhengig av legens goodwill. Det er legensomforeslår SSRI ved feks sort, tap ar arbeid ol. Noenl eger blir veldig sure hvis pasienten er 'ulydig' og nekter medisinering. Mange pasienter har også stor tiltro til legen sin, og godtar alle forslag. Det er ikke alle pasienter som leser seg til det ene og det andre.

Så med andre ord, det er legens ansvar å ikke overmedisinere pasienten. Annerledes kan det vel ikke være? Det er legen som er den profesjonelle. Med det medisinske ansvaret!

Selv så nektet jeg ved ett tilfelle å ta SSRI. Pga dårlige erfaringer tidligere med slike medikamenter. Med det som resultat at legen tok fra meg sykmeldingen. Hvilket valg hadde jeg da? Jeg var uten ytelser fra folketrygden i ett år pga legens vurdering.

[zaxxon]

Men dette henger jo veldig sammen da! De fleste pasienter er avhengig av legens goodwill. Det er legensomforeslår SSRI ved feks sort, tap ar arbeid ol. Noenl eger blir veldig sure hvis pasienten er 'ulydig' og nekter medisinering. Mange pasienter har også stor tiltro til legen sin, og godtar alle forslag. Det er ikke alle pasienter som leser seg til det ene og det andre.

Så med andre ord, det er legens ansvar å ikke overmedisinere pasienten. Annerledes kan det vel ikke være? Det er legen som er den profesjonelle. Med det medisinske ansvaret!

Selv så nektet jeg ved ett tilfelle å ta SSRI. Pga dårlige erfaringer tidligere med slike medikamenter. Med det som resultat at legen tok fra meg sykmeldingen. Hvilket valg hadde jeg da? Jeg var uten ytelser fra folketrygden i ett år pga legens vurdering.

Jada, jeg er helt enig at man er prisgitt legen sin hvis man da ikke har en spesiell interesse for sin egen situasjon. Nå har jeg ikke noe belegg for å si at leger overmedisinerer pasienter med SSRI preparater. Men hvis det er tilfelle, som du antyder, så må jo energi rettes mot dette.

For meg høres det ut som grov uaktsomhet hvis en lege skriver ut f.eks Cipralex til en person som akkurat har mistet jobben sin og er litt trist og nedstemt av den grunn. Helt vilt spørr du meg. Hvis vedkommende over tid utvikler en dpresjon er noe helt annet. Da vil vedkommende bli sendt til et spesialistmiljø for vurdering.

I ditt scenario har SSRI preparater ingen skyld.

Beste hilsner

[Gjest footprints]

Jada, jeg er helt enig at man er prisgitt legen sin hvis man da ikke har en spesiell interesse for sin egen situasjon. Nå har jeg ikke noe belegg for å si at leger overmedisinerer pasienter med SSRI preparater. Men hvis det er tilfelle, som du antyder, så må jo energi rettes mot dette.

For meg høres det ut som grov uaktsomhet hvis en lege skriver ut f.eks Cipralex til en person som akkurat har mistet jobben sin og er litt trist og nedstemt av den grunn. Helt vilt spørr du meg. Hvis vedkommende over tid utvikler en dpresjon er noe helt annet. Da vil vedkommende bli sendt til et spesialistmiljø for vurdering.

I ditt scenario har SSRI preparater ingen skyld.

Beste hilsner

Du tegner en drømmesituasjon.

Det er ikke mulighet for å komme til ett spesialistmiljø uten først å ha vært hos fastlegen, som gjør sin vurdering og gjerne prøver 2 SSRI før du blir videresendt uavhengig av om det er sorg, spiseproblematikk, sosial fobi, utbrenthet, sjenerthet, svetting, rødming, overvekt, røykeslutt, problembarn, angst, samlivsproblemer, skilsmisse, PMS. Ja man kan nevne i det uendelige. Disse pillene invaderer oss. Og det er tunge medisingiganter som står bak.

Du skal være rimelig tøff for å takke nei til disse preparatene og du er ikke tøff i overnevnte situasjoner. Du er sliten og trenger hjelp. Seff er det lett å ta det som virker som det enkleste, nemlig ett SSRI som kan gi rask lindring og hjelp i en håpløs situasjon.

Overnevnte ting/episoder er forventet at du skal klare, du skal raskest mulig tilbake i jobb/skole/livet og legene griper etter reseptblokka, i sikkert god tro om at de hjelper deg.

Og seff at de ikke kan hjelpe deg på noen annen måte. Det står ikke noe "kjempeapparat" rede til å ta vare på mennesker og deres evnt "problemer" og følelser. Det er bare ikke slik. Det hadde vært en drømmesituasjon.

Det er ikke tvil om at disse medisinene i en del situasjoner er nødvendige, men de er i ferd med å bli "problemløsere" på enhver menneskelig normal følelse.

Og det er en svært skremmende og lite ønskelig utvikling.

[zaxxon]

Du tegner en drømmesituasjon.

Det er ikke mulighet for å komme til ett spesialistmiljø uten først å ha vært hos fastlegen, som gjør sin vurdering og gjerne prøver 2 SSRI før du blir videresendt uavhengig av om det er sorg, spiseproblematikk, sosial fobi, utbrenthet, sjenerthet, svetting, rødming, overvekt, røykeslutt, problembarn, angst, samlivsproblemer, skilsmisse, PMS. Ja man kan nevne i det uendelige. Disse pillene invaderer oss. Og det er tunge medisingiganter som står bak.

Du skal være rimelig tøff for å takke nei til disse preparatene og du er ikke tøff i overnevnte situasjoner. Du er sliten og trenger hjelp. Seff er det lett å ta det som virker som det enkleste, nemlig ett SSRI som kan gi rask lindring og hjelp i en håpløs situasjon.

Overnevnte ting/episoder er forventet at du skal klare, du skal raskest mulig tilbake i jobb/skole/livet og legene griper etter reseptblokka, i sikkert god tro om at de hjelper deg.

Og seff at de ikke kan hjelpe deg på noen annen måte. Det står ikke noe "kjempeapparat" rede til å ta vare på mennesker og deres evnt "problemer" og følelser. Det er bare ikke slik. Det hadde vært en drømmesituasjon.

Det er ikke tvil om at disse medisinene i en del situasjoner er nødvendige, men de er i ferd med å bli "problemløsere" på enhver menneskelig normal følelse.

Og det er en svært skremmende og lite ønskelig utvikling.

Kjære vakre vene!

Alle er jo ening med deg i at den utviklingen du beskriver er svært lite heldig. MEN, har du noe som helst belegg for å si at slik er tilfell. På meg så virker uttalelsene dine tabloide og tendensiøse.

Hvilket belegg har du for å si følgende? Sitat "fastlegen, som gjør sin vurdering og gjerne prøver 2 SSRI før du blir videresendt uavhengig av om det er sorg, spiseproblematikk, sosial fobi, utbrenthet, sjenerthet, svetting, rødming, overvekt, røykeslutt, problembarn, angst, samlivsproblemer, skilsmisse, PMS. Ja man kan nevne i det uendelige" sitat slutt

Etter egen og familie og venners erfaring har jeg aldrig vert borti noe som du beskriver. Det betyr ikke at det ikke skjer, det gjør det sikkert. Det finnes sikkert leger som aldrig skulle hatt en resptblokk mellom fingrene. Å si at det er en "invasjon" av SSRI preparater for trivielle ting virker litt paranoid på meg.

Ja såklart det er tunge medisingiganter som står bak. De er de eneste som kan bære de enorme kostnadene det er å bruke årevis med utvikling av et medikament før det triller kroner i kassa.

Sitat "Og seff at de ikke kan hjelpe deg på noen annen måte. Det står ikke noe "kjempeapparat" rede til å ta vare på mennesker og deres evnt "problemer" og følelser. Det er bare ikke slik. Det hadde vært en drømmesituasjon" sitat slutt. Dette her er dirkte feil, muligens litt avhengi av der du bor (hvor bor du?. På poliklinikken hvor jeg går vet jeg det går mennesker som ikke har noen psykisk lidelse. De får timer der fordi de kan ha opplevd noe tungt, være i familie med personer som er psykiatriske pasienter der osv. Altså det er et apparat som også kan ta seg av denne typer pasienter. Dette er heller ikke unikt for regionen jeg bor i, det kan jeg dokumentere.

Bottom line. Verden er ikke alltid slik du oppfatter den. Ser man dypere på ting så får man seg kanskje noen overraskelser.

[Gjest footprints]

Kjære vakre vene!

Alle er jo ening med deg i at den utviklingen du beskriver er svært lite heldig. MEN, har du noe som helst belegg for å si at slik er tilfell. På meg så virker uttalelsene dine tabloide og tendensiøse.

Hvilket belegg har du for å si følgende? Sitat "fastlegen, som gjør sin vurdering og gjerne prøver 2 SSRI før du blir videresendt uavhengig av om det er sorg, spiseproblematikk, sosial fobi, utbrenthet, sjenerthet, svetting, rødming, overvekt, røykeslutt, problembarn, angst, samlivsproblemer, skilsmisse, PMS. Ja man kan nevne i det uendelige" sitat slutt

Etter egen og familie og venners erfaring har jeg aldrig vert borti noe som du beskriver. Det betyr ikke at det ikke skjer, det gjør det sikkert. Det finnes sikkert leger som aldrig skulle hatt en resptblokk mellom fingrene. Å si at det er en "invasjon" av SSRI preparater for trivielle ting virker litt paranoid på meg.

Ja såklart det er tunge medisingiganter som står bak. De er de eneste som kan bære de enorme kostnadene det er å bruke årevis med utvikling av et medikament før det triller kroner i kassa.

Sitat "Og seff at de ikke kan hjelpe deg på noen annen måte. Det står ikke noe "kjempeapparat" rede til å ta vare på mennesker og deres evnt "problemer" og følelser. Det er bare ikke slik. Det hadde vært en drømmesituasjon" sitat slutt. Dette her er dirkte feil, muligens litt avhengi av der du bor (hvor bor du?. På poliklinikken hvor jeg går vet jeg det går mennesker som ikke har noen psykisk lidelse. De får timer der fordi de kan ha opplevd noe tungt, være i familie med personer som er psykiatriske pasienter der osv. Altså det er et apparat som også kan ta seg av denne typer pasienter. Dette er heller ikke unikt for regionen jeg bor i, det kan jeg dokumentere.

Bottom line. Verden er ikke alltid slik du oppfatter den. Ser man dypere på ting så får man seg kanskje noen overraskelser.

Jeg bor i Akershus om det skulle spille noen stor rolle, men Akershus er vel neppe eneste fylke i dette landet som uttrykker problemer i forhold til ikke å kunne ta seg av pasienter med psykiske lidelser eller andre lidelser for den sakens skyld. Hvor bor du? Som har en poliklinikk som fungerer sånn?

At ingen av dine venner og bekjente har opplevd noe av det jeg skriver om, får man jo bare prise seg lykkelig for.

Fetteren min tok livet av seg i påvente av hjelp, han spiste andtidepp, men stod på venteliste hos pyskolog. Ikke at det har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at medisinene var på plass, men den hjelpen han trengte ved siden av i form av en samtalepartner tok veldig lang tid (for lang).

Selv fikk jeg plass i en gruppe på poliklinikken her etter 6 mnd hjemme i mitt eget helvete med angst. Plassen var da vel og merke ikke i angstgruppen, men i en type "oppsamlinsgruppe" de hadde stuet sammen, som ikke hadde fått plass der de skulle ha vært. Altså 8 personer med vidt forskjellig problematikk. Jeg har aldri vært så dårlig som når jeg valgte å frivillig gå ut av den gruppa. Da hadde jeg fått med meg selvmordsforsøk, skriking og hyling i fortvilelse, tvangsinnleggelser, spiseproblematikk og jeg vet ikke hva. Men nok var nok. 1 1/2 år etter hadde jeg time hos psykriater, og har hatt det en gang i uka siden.

Venninna mi ventet i 6 mnd på avrusningsplass etter at hun hadde tatt avgjørelsen om å gjøre noe med pilleproblemene sine. Hun bor på Østlandet.

Jeg tror du trenger å lukke opp både øyne og øre og høre alle som roper på hjelp som ikke får det. Kanskje nettopp du trenger å åpne øynene, fordi du er heldigere stillt enn de fleste andre som venter på hjelp. Du kan jo feks lese artikkelen til høyre her fra Aftenposten som en start.

Og spar meg for kjære vene....

[zaxxon]

Jeg bor i Akershus om det skulle spille noen stor rolle, men Akershus er vel neppe eneste fylke i dette landet som uttrykker problemer i forhold til ikke å kunne ta seg av pasienter med psykiske lidelser eller andre lidelser for den sakens skyld. Hvor bor du? Som har en poliklinikk som fungerer sånn?

At ingen av dine venner og bekjente har opplevd noe av det jeg skriver om, får man jo bare prise seg lykkelig for.

Fetteren min tok livet av seg i påvente av hjelp, han spiste andtidepp, men stod på venteliste hos pyskolog. Ikke at det har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at medisinene var på plass, men den hjelpen han trengte ved siden av i form av en samtalepartner tok veldig lang tid (for lang).

Selv fikk jeg plass i en gruppe på poliklinikken her etter 6 mnd hjemme i mitt eget helvete med angst. Plassen var da vel og merke ikke i angstgruppen, men i en type "oppsamlinsgruppe" de hadde stuet sammen, som ikke hadde fått plass der de skulle ha vært. Altså 8 personer med vidt forskjellig problematikk. Jeg har aldri vært så dårlig som når jeg valgte å frivillig gå ut av den gruppa. Da hadde jeg fått med meg selvmordsforsøk, skriking og hyling i fortvilelse, tvangsinnleggelser, spiseproblematikk og jeg vet ikke hva. Men nok var nok. 1 1/2 år etter hadde jeg time hos psykriater, og har hatt det en gang i uka siden.

Venninna mi ventet i 6 mnd på avrusningsplass etter at hun hadde tatt avgjørelsen om å gjøre noe med pilleproblemene sine. Hun bor på Østlandet.

Jeg tror du trenger å lukke opp både øyne og øre og høre alle som roper på hjelp som ikke får det. Kanskje nettopp du trenger å åpne øynene, fordi du er heldigere stillt enn de fleste andre som venter på hjelp. Du kan jo feks lese artikkelen til høyre her fra Aftenposten som en start.

Og spar meg for kjære vene....

Såklart det spiller noen rolle hvor man bor. Tilgjengelighet, kvalitet og volum av helsetilbud varier jo hvor man bor. Selv så bor jeg i Telemark og til opplysning så er det mange poliklinikker som tar inn pasienter uten at det foreligger tegn på alvorlige psykiske problemer. Det heter forebygging!

Jeg vet det er veldig politisk korrekt å klage på kapasiteten i det norske helsevesenet. Det er ikke noe nytt. Jeg står selv i kø for en nevrologisk utredelse og der må jeg belage meg på å vente minst 6 måneder, hvis jeg ikke drar langt avsted da. Smerten og skammen tar ikke pause 6 måneder, jeg vet det! Men istedenfor å hive meg inne i hylekoret over hvor tragisk helsevesenet er så kan jeg komme med følgende fakta. Synes det er greit med fakta siden enkelte har litt anstrengt forhold til det:

Følgende fylker har (pr. idag) i snitt 35 dager med ventetid for å få poliklinisk time (vopp). Dette er fylker hvor brorparten av innbyggerene har akseptabel reisetid til avdelingen.

Oslo, Troms, Nordland, Buskerud, Hordaland, Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal

Som sagt, bare en liten faktasnutt av virkeligheten

Såklart ventetiden skulle vært 0, men 35 dager er ikke så værst synes nå jeg. F.eks. Dikonsykehuset rapporterer nå 28 dager for poliklinisk time. Jeg synes det er litt viktig å ikke bare spy eder og galle over helsevesenet, men fremmheve at det aller meste som skjer innenfor helsevesenet er positivt og til stor nytte for alle norges innbyggere.

Jeg har helt siden jeg var barn levet i mitt eget lille helvete, i det stille skreket etter hjelp og oppmerksomhet så neigu om du skal få meg til å føle dårlig sammvittighet fordi jeg har vert heldig og kommet innenfor "systemet" Dette er rett og slett patetisk av deg. Jeg har nær familie og en stor slekt som er overrepresentert med Bipolare og Schizofrene personer så ikke kom og fortell meg om å rope om hjelp og ikke få det.

Ok, kjære vene var litt "ovenfra og ned" så jeg beklager det. Unskjyld.

Beste hilsner

[Gjest footprints]

Såklart det spiller noen rolle hvor man bor. Tilgjengelighet, kvalitet og volum av helsetilbud varier jo hvor man bor. Selv så bor jeg i Telemark og til opplysning så er det mange poliklinikker som tar inn pasienter uten at det foreligger tegn på alvorlige psykiske problemer. Det heter forebygging!

Jeg vet det er veldig politisk korrekt å klage på kapasiteten i det norske helsevesenet. Det er ikke noe nytt. Jeg står selv i kø for en nevrologisk utredelse og der må jeg belage meg på å vente minst 6 måneder, hvis jeg ikke drar langt avsted da. Smerten og skammen tar ikke pause 6 måneder, jeg vet det! Men istedenfor å hive meg inne i hylekoret over hvor tragisk helsevesenet er så kan jeg komme med følgende fakta. Synes det er greit med fakta siden enkelte har litt anstrengt forhold til det:

Følgende fylker har (pr. idag) i snitt 35 dager med ventetid for å få poliklinisk time (vopp). Dette er fylker hvor brorparten av innbyggerene har akseptabel reisetid til avdelingen.

Oslo, Troms, Nordland, Buskerud, Hordaland, Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal

Som sagt, bare en liten faktasnutt av virkeligheten

Såklart ventetiden skulle vært 0, men 35 dager er ikke så værst synes nå jeg. F.eks. Dikonsykehuset rapporterer nå 28 dager for poliklinisk time. Jeg synes det er litt viktig å ikke bare spy eder og galle over helsevesenet, men fremmheve at det aller meste som skjer innenfor helsevesenet er positivt og til stor nytte for alle norges innbyggere.

Jeg har helt siden jeg var barn levet i mitt eget lille helvete, i det stille skreket etter hjelp og oppmerksomhet så neigu om du skal få meg til å føle dårlig sammvittighet fordi jeg har vert heldig og kommet innenfor "systemet" Dette er rett og slett patetisk av deg. Jeg har nær familie og en stor slekt som er overrepresentert med Bipolare og Schizofrene personer så ikke kom og fortell meg om å rope om hjelp og ikke få det.

Ok, kjære vene var litt "ovenfra og ned" så jeg beklager det. Unskjyld.

Beste hilsner

Det nytter sjelden å rope i det stille, det er nemlig ingen som hører det......

Jeg betviler ikke at du trenger hjelp og at du rettmessig har fått det du har behov for. Jeg skjønner ikke helt hvor du tok det fra. Men ut ifra utsagnet ditt og at ingen i din familie eller omgangskrets har hørt om problematikken, så antok jeg at du og dine ikke har hadde gjort dere de store reisene i psykiatriens verden. Men det viser seg jo at dere bor i ett fylke hvor disse tingene er bedre ivaretatt enn her hvor meg og mine ferdes....

Ingen misunner dere det. Godt å vite at det funker noen steder.

Men jeg skriker så lenge jeg har stemme og forteller så lenge noen vil høre....

Og jeg synes ikke det er imponerende at 1 sykehus har 28 dagers ventetid for time på poliklinikken..........

Jeg synes ikke 35 dager er imponerende heller..........

[zaxxon]

Det nytter sjelden å rope i det stille, det er nemlig ingen som hører det......

Jeg betviler ikke at du trenger hjelp og at du rettmessig har fått det du har behov for. Jeg skjønner ikke helt hvor du tok det fra. Men ut ifra utsagnet ditt og at ingen i din familie eller omgangskrets har hørt om problematikken, så antok jeg at du og dine ikke har hadde gjort dere de store reisene i psykiatriens verden. Men det viser seg jo at dere bor i ett fylke hvor disse tingene er bedre ivaretatt enn her hvor meg og mine ferdes....

Ingen misunner dere det. Godt å vite at det funker noen steder.

Men jeg skriker så lenge jeg har stemme og forteller så lenge noen vil høre....

Og jeg synes ikke det er imponerende at 1 sykehus har 28 dagers ventetid for time på poliklinikken..........

Jeg synes ikke 35 dager er imponerende heller..........

Nei, egen stillhet hjelper ingen, det er jeg enig i.

Men, ikke ta lett på fakta nå. Jeg sa ikke at det var 1 sykehus (og kun 1) som hadde 28 dagers ventetid. Det jeg trakk frem var et eksempel på at man faktisk idag kan, i Oslo, få time innen 28 dager (som snitt) på en psykiatrisk poliklinikk. Det synes jeg faktisk er ganske bra. Ikke supert, ikke topp, men bra.

Snitt er snitt. Kommer man til fastlegen med tegn på alvorlige psykiske plager så vil man komme fortere inn.

I min liste over fylker er det mange poliklinikker, flere fra hvert fylke. Disse poliklinikkene har ventetid fra 14 dager til 35 dager. Altså de dårligste har 35 dagers ventetid. Når jeg første gangen kom til VOPP så kom jeg inn etter 7 dager, mens den offisielle ventetiden var 14 dager.

Men tilbake til saken. Det er sikkert fastleger som er for kjappe med blokka og kanskje heller ikke klarer å fange opp personer som skulle bli sendt videre til f.eks. VOPP. Men forskjellen på deg å meg er at jeg ikke har noen tro på at dette skjer i så stort omfang som du mener det gjør. Det skjer enkeltindivider og det er ille nok det for dem det gjelder. Men at legestanden går helt amokk med blokka og vi blir invadert av SSRI piller for enhver anledning klarer jeg ikke å kjøpe rett og slett fordi det ikke stemmer i det totale norgesbildet.

Vi blir sikkert ikke enige, men det er jo ihvertfall en god ordveksling

Beste hilsner

[Gjest footprints]

Nei, egen stillhet hjelper ingen, det er jeg enig i.

Men, ikke ta lett på fakta nå. Jeg sa ikke at det var 1 sykehus (og kun 1) som hadde 28 dagers ventetid. Det jeg trakk frem var et eksempel på at man faktisk idag kan, i Oslo, få time innen 28 dager (som snitt) på en psykiatrisk poliklinikk. Det synes jeg faktisk er ganske bra. Ikke supert, ikke topp, men bra.

Snitt er snitt. Kommer man til fastlegen med tegn på alvorlige psykiske plager så vil man komme fortere inn.

I min liste over fylker er det mange poliklinikker, flere fra hvert fylke. Disse poliklinikkene har ventetid fra 14 dager til 35 dager. Altså de dårligste har 35 dagers ventetid. Når jeg første gangen kom til VOPP så kom jeg inn etter 7 dager, mens den offisielle ventetiden var 14 dager.

Men tilbake til saken. Det er sikkert fastleger som er for kjappe med blokka og kanskje heller ikke klarer å fange opp personer som skulle bli sendt videre til f.eks. VOPP. Men forskjellen på deg å meg er at jeg ikke har noen tro på at dette skjer i så stort omfang som du mener det gjør. Det skjer enkeltindivider og det er ille nok det for dem det gjelder. Men at legestanden går helt amokk med blokka og vi blir invadert av SSRI piller for enhver anledning klarer jeg ikke å kjøpe rett og slett fordi det ikke stemmer i det totale norgesbildet.

Vi blir sikkert ikke enige, men det er jo ihvertfall en god ordveksling

Beste hilsner

Hei igjen

Nei, vi blir nok ikke enige.

Jeg er fortsatt av den oppfatning at SSRI er preparater som bør brukes i minst mulig omfang pga skadevirkningene både ved oppstart, underveis og ved seponering.

Jeg er også av den oppfatning at de brukes i for stor grad i feil øyemed, fordi det ikke finnes nok annen behandling tilgjengelig.

Tilbake til det jeg nevnte i stad med minimum 2 forsøk med medikamenter før man rekvirerer pasienter videre til terapeut (dette anbefales faktisk i retningslinjene til Statens helsetilsyn - skremmende nok) Seff forsøker da de fleste leger det, tror du ikke?

At SSRI brukes i behandling av barn ned i 8 års alder og ikke minst i utstrakt grad på sjenerte ungdommer med sosial fobi, er betenkelig og en forsåvidt ny nisje. Til tross for en stor britisk undersøkelse som viser at barn og unge helst ikke skal ha disse preparatene pga utstrakt fare for selvmord. Sjenerthet (inkl. rødming) - forøvrig en helt vanlig følelsesmessig greie mange går igjennom kunne kanskje vært løst for mange med litt snakk om det i klassetimene. Det største problemet her er jo at unge tror de er annerledes enn alle andre og utvikler sosial fobi.

Vi blir nok aldri enig du og jeg. Jeg mener det er svært betenkelig at disse preparatene pøses ut på markedet, at de stadig finner nye nisjer og at fremtiden dessverre vil ha mange ofre etter dette. Og hva skal man tilby dem?

Helsevesenet i Norge er generelt for dårlig, det tror jeg de aller fleste er enige om. Det finnes grunnlag for bedring på alle områder.

Men jeg er enig i at meningsutvekslinger er spennende og interessant

[zaxxon]

Hei igjen

Nei, vi blir nok ikke enige.

Jeg er fortsatt av den oppfatning at SSRI er preparater som bør brukes i minst mulig omfang pga skadevirkningene både ved oppstart, underveis og ved seponering.

Jeg er også av den oppfatning at de brukes i for stor grad i feil øyemed, fordi det ikke finnes nok annen behandling tilgjengelig.

Tilbake til det jeg nevnte i stad med minimum 2 forsøk med medikamenter før man rekvirerer pasienter videre til terapeut (dette anbefales faktisk i retningslinjene til Statens helsetilsyn - skremmende nok) Seff forsøker da de fleste leger det, tror du ikke?

At SSRI brukes i behandling av barn ned i 8 års alder og ikke minst i utstrakt grad på sjenerte ungdommer med sosial fobi, er betenkelig og en forsåvidt ny nisje. Til tross for en stor britisk undersøkelse som viser at barn og unge helst ikke skal ha disse preparatene pga utstrakt fare for selvmord. Sjenerthet (inkl. rødming) - forøvrig en helt vanlig følelsesmessig greie mange går igjennom kunne kanskje vært løst for mange med litt snakk om det i klassetimene. Det største problemet her er jo at unge tror de er annerledes enn alle andre og utvikler sosial fobi.

Vi blir nok aldri enig du og jeg. Jeg mener det er svært betenkelig at disse preparatene pøses ut på markedet, at de stadig finner nye nisjer og at fremtiden dessverre vil ha mange ofre etter dette. Og hva skal man tilby dem?

Helsevesenet i Norge er generelt for dårlig, det tror jeg de aller fleste er enige om. Det finnes grunnlag for bedring på alle områder.

Men jeg er enig i at meningsutvekslinger er spennende og interessant

Det er en sammenheng i det meste. Logger man seg in på SSB så finner man ut at økningen i salget av SSRI preparater fra 1998 til 2002 har steget med 11,5% Leter man sammtidng etter antall konsultasjoner på polikliniske avdelinger så ser man at den polikliniske psykiatrien har hatt en økning på omlag 33% i det samme tidsrommet. Dette er ikke vitenskap, men det indikere ihvertfall noe for meg. Kanskje jeg er litt tendensiøs selv, men jeg tror det er en god indikasjon.

Og så vet vi at mørketallene innenfor psykiatrien etter all sannsynelighet er store. Så det er nok mange flere der ute som kunne fått kjempehjelp av et SSRI preparat.

For ordensskjyld. Dette med barn og ungdomm i forhold mere hverdagslige problemer så er jeg helt med deg på det.

Beste "SSRI" Hilsen fra

.-)

[Gjest footprints]

Det er en sammenheng i det meste. Logger man seg in på SSB så finner man ut at økningen i salget av SSRI preparater fra 1998 til 2002 har steget med 11,5% Leter man sammtidng etter antall konsultasjoner på polikliniske avdelinger så ser man at den polikliniske psykiatrien har hatt en økning på omlag 33% i det samme tidsrommet. Dette er ikke vitenskap, men det indikere ihvertfall noe for meg. Kanskje jeg er litt tendensiøs selv, men jeg tror det er en god indikasjon.

Og så vet vi at mørketallene innenfor psykiatrien etter all sannsynelighet er store. Så det er nok mange flere der ute som kunne fått kjempehjelp av et SSRI preparat.

For ordensskjyld. Dette med barn og ungdomm i forhold mere hverdagslige problemer så er jeg helt med deg på det.

Beste "SSRI" Hilsen fra

.-)

Hei igjen

Fra 1994 (SSRI kom på det norske markedet) og frem til i dag har økningen av dokumenterte tilfeller av angst, depresjoner og fobier økt med 50%.

Er dette tilfeldig???

Markedsføringen under navnet "lykkepille" tilfeldig???

Neppe, og som sagt de finner nye nisjer til stadighet.

Det mest urovekkende med dette er at en depresjon faktisk i de fleste tilfeller går over i løpet av 9 mnd, og kognitiv terapi har en god effekt på depresjon, angst og fobier. Så i stedet for å spise medisiner, som oftest ikke virker før etter 2-3 mnd (og med et uttall bivirkninger), kunne man hjulpet disse menneskene i 9 mnd og depresjonen hadde vært over Og ingen seponeringsproblematikk.

De aller fleste gjør heller ikke som anbefalt, altså slutter med SSRI etter 1 år, men de fortsetter fordi de nå er "avhengig" i den forstand at de ikke tørr slutte - da de er redd depresjonen vil vende tilbake eller de frykter bivirkninger ved seponering.

Mao i løpet av 1 år, hvor du med riktig hjelp og terapi kunne kvittet deg med depresjonen, stått i den, lært deg selv og din kropp og kjenne og ikke minst kunne ha innsikt til å takle en tilbakevendende depresjon, så har du i stedet tilført kroppen din noe egentlig "ingen" vet sikkert hva slags skade gjør, ikke lært noe, fått en ny angst, lidd under bivirkninger og sitter igjen på ett preparat du ikke "tørr" kvitte deg med.

Jeg vet hva jeg hadde går for

I USA har man et mer passende navn på disse medisinene "mind altering drugs" (sinnsforandrende medikamenter).

Og igjen, vi blir nok ALDRI enige på dette feltet )

[Gjest ikke undertegnet]

Hei igjen

Fra 1994 (SSRI kom på det norske markedet) og frem til i dag har økningen av dokumenterte tilfeller av angst, depresjoner og fobier økt med 50%.

Er dette tilfeldig???

Markedsføringen under navnet "lykkepille" tilfeldig???

Neppe, og som sagt de finner nye nisjer til stadighet.

Det mest urovekkende med dette er at en depresjon faktisk i de fleste tilfeller går over i løpet av 9 mnd, og kognitiv terapi har en god effekt på depresjon, angst og fobier. Så i stedet for å spise medisiner, som oftest ikke virker før etter 2-3 mnd (og med et uttall bivirkninger), kunne man hjulpet disse menneskene i 9 mnd og depresjonen hadde vært over Og ingen seponeringsproblematikk.

De aller fleste gjør heller ikke som anbefalt, altså slutter med SSRI etter 1 år, men de fortsetter fordi de nå er "avhengig" i den forstand at de ikke tørr slutte - da de er redd depresjonen vil vende tilbake eller de frykter bivirkninger ved seponering.

Mao i løpet av 1 år, hvor du med riktig hjelp og terapi kunne kvittet deg med depresjonen, stått i den, lært deg selv og din kropp og kjenne og ikke minst kunne ha innsikt til å takle en tilbakevendende depresjon, så har du i stedet tilført kroppen din noe egentlig "ingen" vet sikkert hva slags skade gjør, ikke lært noe, fått en ny angst, lidd under bivirkninger og sitter igjen på ett preparat du ikke "tørr" kvitte deg med.

Jeg vet hva jeg hadde går for

I USA har man et mer passende navn på disse medisinene "mind altering drugs" (sinnsforandrende medikamenter).

Og igjen, vi blir nok ALDRI enige på dette feltet )

Sinnsforandrende medikamenter....

Kunne ikke sagt det klarere!!!! Det er jo det det er.

Bare så synd at de fleste ikke vet noe om pillen når de får den av legen, putter den bare i seg lydig som de fleste pasienter er. Men så kommer bivirkningene, DA begynner mange å lese her og der og innhente informasjon. Men da er det jo allerede for sent....

Om femti år så kommer nok dommen til å falle over legenes lemfeldige omgang med SSRI. Det er slik det alltid har vært med 'vidundermedisin'. Sin generasjons mirakel, neste generasjons ser tilbake med gru på menneskenes dumhet. Men lærer en av det? Nei da, neste generasjon forskere og leger gjør akkruat samme feil!

Slik kommer det nok alltid til å være. HVORDAN skal de ellers få testet ut om en medisin er virksom eller ikke, om ikke vi pasienter er prøvekaniner? Og skal en vite noe sikkert om langtidsvirkning på mennesker så må noen menneskelige forsøkskaniner bruke disse medisinene i lang tid og så kanskje vente i ti år på senvirkningene.

Vi pasienter godtar dette på den måten at vi bruker vår tids medisiner. Vi er glad for virkningen, tar bivirkningene på kjøpet, og prøver å la være å tenke på hva som kan skje om tjue år. Men IRRITERENDE er det når leger VET (er de synske?) at dette ikke kommer til å gi senskader hvis en bringer den bekymringen på bane. Det er lite ydmykt historien sett i perspektiv, og viser lite respekt for at pasienten har IQ til å trekke slutninger og tenke selv. At en pasient er bekymret behøver ikke bety at en ikke vil ta pillen. Men en ønsker å lufte sin bekymring med legen.

[zaxxon]

Sinnsforandrende medikamenter....

Kunne ikke sagt det klarere!!!! Det er jo det det er.

Bare så synd at de fleste ikke vet noe om pillen når de får den av legen, putter den bare i seg lydig som de fleste pasienter er. Men så kommer bivirkningene, DA begynner mange å lese her og der og innhente informasjon. Men da er det jo allerede for sent....

Om femti år så kommer nok dommen til å falle over legenes lemfeldige omgang med SSRI. Det er slik det alltid har vært med 'vidundermedisin'. Sin generasjons mirakel, neste generasjons ser tilbake med gru på menneskenes dumhet. Men lærer en av det? Nei da, neste generasjon forskere og leger gjør akkruat samme feil!

Slik kommer det nok alltid til å være. HVORDAN skal de ellers få testet ut om en medisin er virksom eller ikke, om ikke vi pasienter er prøvekaniner? Og skal en vite noe sikkert om langtidsvirkning på mennesker så må noen menneskelige forsøkskaniner bruke disse medisinene i lang tid og så kanskje vente i ti år på senvirkningene.

Vi pasienter godtar dette på den måten at vi bruker vår tids medisiner. Vi er glad for virkningen, tar bivirkningene på kjøpet, og prøver å la være å tenke på hva som kan skje om tjue år. Men IRRITERENDE er det når leger VET (er de synske?) at dette ikke kommer til å gi senskader hvis en bringer den bekymringen på bane. Det er lite ydmykt historien sett i perspektiv, og viser lite respekt for at pasienten har IQ til å trekke slutninger og tenke selv. At en pasient er bekymret behøver ikke bety at en ikke vil ta pillen. Men en ønsker å lufte sin bekymring med legen.

Jeg bor Maran-Ata land, dere vet han broder Åge Samuelsen. Liksom broder Åge så er dere to også ganske fornøyelige å høre på da.

Er ikke nedlatende nå, er på godt humør idag så jeg har lov til å trekke litt på smilebåndet.

Hvis verden er en eneste stor prøvekanin og alt går åt skogen en gang hvorfor kan da fly flyve, hvorfor kan AIDS pasienter ha et nogenlunde liv, hvorfor føler jeg mindre tannverk etter en ibux, osv, osv, osv, osv, osv....

Med andre ord, verden går fremmover.

:-)))

Beste hilsner