Umulig... KAN han forandre seg??

[Gjest Lisettte-]

(Dette har jeg også lagt inn på forum for Samliv)

La meg først si at jeg IKKE er ute etter å forandre han, jeg bare tror ikke han ville ha oppført seg sånn hvis han bare hadde SKJØNT hvordan han er

Han er først i 20-åra, jeg er hans første, jeg har hatt et par småforhold bak meg (som ikke har hatt store problemene, forelskelsen bare gikk over). Nei, jeg er ingen dørmatte som forguder mannen, har derimot sterke meninger og krav om gjensidig respekt, uten at jeg kan karakteriseres som "kontrollerende bitch".

Vi fungerer begge greit sammen med andre folk -hver for oss-, jeg er kanskje hakket mer sosial og har flere venner. (Han henger bare sammen med gjengen fra barneskolen, som "de fleste" (Dvs de jeg har snakket med) anser som veldig barnslige. Han hevder hele tiden å være mye mer voksen enn dem, og kan få seg til å si, uprovosert, at jeg skal ikke klage over han, for han er bare SÅ mye bedre enn den og den kompisen.) Jeg har et nært forhold til familien, og får til staighet bitre kommentarer fra han om hvor uselvstendig jeg er. Derfor vil han ikke høre snakk om hva DE synes om det han gjør av og til. (Det er jo mitt eneste forsvar/holdepunkt til slutt. De har vært veldig forsiktige med å si noe.. kan nevne at min mor har emb.ex. i psykologi, og reagerer sterkt på det jeg forteller.) Min familie reagerer på at det ikke virker som om han tar hverken meg eller mine interesser på alvor. Jeg opplever at han til stadighet "rakker ned på" og latteliggjør mine interesser. I neste øyeblikk kan han derimot være stikk motsatt. Det gjelds i de fleste situasjoner. Vet aldri hvor jeg har han, han kan for eksempel kjefte på meg om morgenen etter en problemfri kveld fordi han har DRØMT at jeg har vært ekkel. Jeg har prøvd det meste, å vise at jeg blir lei meg, å si hva jeg mener, å gi han "egen medisin". Sistnevnte blir jeg alltid taperen i , da han rett og slett ikke HUSKEr hvem som har sagt hva, og mener at det var ihvertfall ikke HAN som brukte sånne lattelige diskusjonsteknikker. (Hans mest brukte er herming, latterliggjøring, til direkte nedbrytende ekle ord som hvem som helst ville ha tatt seg nær av. Ting vi andre gjorde oss ferdige med på barnehagestadiet.)

Dette var bare litt, får håpe dere snille hjelpsomme sjeler fremdeles leser

Det som går igjen er altså disse skiftningene. Men han påstår bestandig hardnakket at det er HAN som er offeret, at det er jeg som er "psyko". (Ja, jeg har hatt et par anfall hvor jeg bare har sittet på gulvet og holdt for ørene og ropt... hvem ville ikke gjort det når man er i sjokk/sorg, og opplever at "kjæresten" bittert skal ta opp filleting han har DRØMT, istedet for å trøste.. I det hele tatt har jeg hatt det tøft, men det har ikke gått utover han på noen annen måte enn at jeg har vært en god del alvorlig - det han kaller mutt og sur.) Han prøver å forandre meg. Vil at jeg skal være en "bitte liten pus som er rolig og behersket hele tiden". Kan bare nevne at det er ikke meg i det hele tatt. Uten å skryte her nå, så er jeg en ressurssterk jente med mange talenter, får høre at jeg er en fornuftig reflektert person, og blir gjerne satt til tillitsverv. Venner kommer til meg når de vil ha råd og trøst. Dette er da noe jeg har fått innprentet av familie og venner

Men alt er altså min feil. Eller, etter litt betenkning sier han: "Vel, jeg sier ikke at alt er bare din feil, jeg er jo LANGTIFRA perfekt jeg..." "Nevn EN negativ side du har da?" kan jeg spørre. Men det kan han ikke. JEG er manipulerende som "stiller fram min versjon foran mine foreldre". (Ja, er enig i at foreldre ikke bør blandes inn, men jeg har hatt et tøft år, og har trengt deres råd) JEg er "temperamentsfull, sur, umulig, ondskapsfull, BARNSLIG"osv. Det er som om jeg skulle beskrevet han Mine -og de få felles vennene vi har- synes jeg er den voksne, på tross av at jeg er et par år yngre.

Så hvorfor i all verden er jeg så utrolig naiv og (..har ikke ord her..) at jeg har funnet meg i dette i snart to år?? Jo, da kommer den store klisjeen: 30% av tiden er han den voksne trygge mannen med alle de fornuftige løsningene og meningene som tar vare på meg, gir meg komplimenter i fleng. (Merk, dette er kun for utseendet, ikke "det indre".) Og da vil jeg ikke ha noen andre i hele verden.

Men så kommer det at jeg er grunnen til at han ikke får sove om natta, jeg er så umulig ---

Venner sier at jeg bør komme meg bort, for han her er en barnslig drittsekk. Halvparten av tiden er jeg mer enn nok enig, slapp av, jeg har da LITT fornuft igjen. Men så er spørsmålet, VIL han kunne forandre seg? HVA skal til for at han skjønner at alle disse dårlige egenskapene han tilegner meg, faktisk er mest hans egne?? At mine reaksjoner er "apatiske" etter to år pga at jeg er så utrolig sliten? Uansett hva jeg sier og gjør, så er det galt. (DETTE argumentet bruker han også mot meg) Det kan bli så ille at han kan bruke imot meg triste ting jeg har betrodd han i all fortrolighet, og så mobbe meg og latterliggjøre meg når jeg knekker sammen av urettferdigheten. Jeg skal ikke spørre om "dette aldri vil komme til å funke", den eneste som vil fungere med han vil vel være en 14åring med dårlig selvtillitt som kan forgude han og adlyde hans minste lille vink. Men vil han NOEN GANG _forstå_ , så han kan gjøre noe med det?? Han er jo livredd for å bli oppfattet som kontrollfrik og ustabil, Men det er jo det han er!!!

Får bare beklage at dette ble langt og rotete., men håper at en fornuftig sjel der ute har et vettugt svar å komme med... noen som har vært i samme situasjon kanskje?

(Ps. Hadde han lest dette, hadde han hevdet at "jeg hele tiden misforstår, og er overfølsom". Jeg er kanskje følsom når det gjelder andre (litt for mye empati og sympati til tider...), men når det gjelder meg selv er jeg slett ikke nærtagende. )

Mvh,

[molli]

Først vil jeg si at du virker som en utrolig grei og fornuftig jente. Ikke ett eneste sted fikk jeg inntrykk av at kjæresten din kan ha rett i noe av det han sier (ustabil, ekkel og alt det andre tullet). Du virket akkurat som du beskrev det, som en ressurssterk og moden jente. Jeg forstår det slik at du er omtrent 20 år eller litt over ? (jeg er forøvrig 33, om det er av interesse)

Det sies at en sak alltid har to sider, men jeg må tilstå at i dette tilfellet høres kjæresten din ut til å ha ett lite problem. Og når det har pågått i hele to år, så er det vanskelig å tro at det er noe som går over...Kanskje han med tiden vil vokse det av seg ? Kanskje han innser at han har ett problem, slik du etterlyser, og blir villig til å jobbe med det ?? Det er dessverre umulig å si for noen.

Spørsmålet er vel heller:

Skal du bruke av livet ditt og være tilstede der og vente på at han skal bli voksen, og for å se om han blir kvitt det ? Det tror jeg bare du kan svare på.

Du er ung bare en gang, og det er mange fisk i havet. Du KAN treffe noen som backer deg opp istedenfor å bryte deg ned hele tiden og sliter deg ut psykisk.

Tenk hvor herlig DET ville vært...!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei!

[solblomst]

Kjære Lisettte!

Jeg er enig med NHD, jeg tror ikke det. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver....håpet om endring, om at han en dag vil forstå deg osv. Glimtene kan nok komme, han blir sikkert voksnere, men er det ting som stemmer så dårlig nå så ikke la han få ødelegge deg og ditt liv. Dere har ikke barn, og tiden vil ikke gjøre det lettere for deg å gå, heller det motsatte.

Selv har jeg ikke greid å gå, pga to barn bl.a. - og så er det jo akkurat det du sier, noen ganger er ting bra, og da håper man, tror...at nå...nå har han forstått.

Men du kommer til å bli skuffet hvis du håper på det. Gang på gang.

Du er ung, og det finnes veldig mange hyggelige menn i verden. Menn du ikke treffer når du er i dette forholdet. Du utvikler deg, du har omsorg for andre.

Ha omsorg for deg selv nå - kom deg ut av dette forholdet!

Stol på magefølelsen din, du vet nok innerst inne hva som er det riktige for deg å gjøre. Tror jeg.

Lykke til!

Klem fra

[Gjest annemarte]

Først vil jeg si at du virker som en utrolig grei og fornuftig jente. Ikke ett eneste sted fikk jeg inntrykk av at kjæresten din kan ha rett i noe av det han sier (ustabil, ekkel og alt det andre tullet). Du virket akkurat som du beskrev det, som en ressurssterk og moden jente. Jeg forstår det slik at du er omtrent 20 år eller litt over ? (jeg er forøvrig 33, om det er av interesse)

Det sies at en sak alltid har to sider, men jeg må tilstå at i dette tilfellet høres kjæresten din ut til å ha ett lite problem. Og når det har pågått i hele to år, så er det vanskelig å tro at det er noe som går over...Kanskje han med tiden vil vokse det av seg ? Kanskje han innser at han har ett problem, slik du etterlyser, og blir villig til å jobbe med det ?? Det er dessverre umulig å si for noen.

Spørsmålet er vel heller:

Skal du bruke av livet ditt og være tilstede der og vente på at han skal bli voksen, og for å se om han blir kvitt det ? Det tror jeg bare du kan svare på.

Du er ung bare en gang, og det er mange fisk i havet. Du KAN treffe noen som backer deg opp istedenfor å bryte deg ned hele tiden og sliter deg ut psykisk.

Tenk hvor herlig DET ville vært...!

Helt enig med mollie!

[leMoi]

Han kommer ihvertfall ikke til å forandre seg mens du er sammen med han!!

Når du dropper'n så kanskje han finner ut at han må gå i seg selv,se om han muligens kan ha noen feil og tro på det.

Ligner ikke helt,men minner litt om mitt første forhold...

Jeg var ung og formbar,du derimot virker både sterk og klok.Så for all del,gå!!!Om han velger å forandre seg,så er ikke du nødt til å være der.Så lenge du er hos han,vil han fortsette å prøve å forandre deg.Mye lettere det enn å ta tak i sin egen person..

Lykke til på egen hånd!!

-først,så treffer du en som fortjener deg snart..

[Gjest Kjenner meg igjen]

Huff, som jeg kjenner meg igjen!

Var i et sånt forhold fra jeg var ca. 17 til jeg var 20, og det gjorde masse negativt med meg. Jeg fikk dårligere selvtillit, ble engstelig etc.

Min eks la alltid (!!!) skylden på meg hvis vi kranglet. Det kunne starte med sånne dumme bagateller som du nevner og han ga seg aldri, ikke før jeg grein av oppgitthet. Da fikk jeg kjeft fordi jeg grein, og hvis jeg ikke "ga" meg da så kunne han finne på å gi meg en ørefik fordi jeg var "hysterisk". Sånn gikk tida... Vi hadde det fint også innimellom, og han var min første kjæreste. Dermed var det vanskelig å vite hvordan det skulle være.

Jeg fikk en masse slengbermerkninger, han gjorde narr av meg, mente jeg var dum, korttenkt osv. Han skrøt av meg også, men som du selv skriver - det gikk kun på det ytre og da spesielt et par "fortrinn" han var veldig opptatt av.

Til slutt kom jeg meg bort fra han. Jeg fikk en del kommentarer hjemmefra, fra venner og bekjente - og de sa til meg at det ikke skal være sånn i et forhold. Så traff jeg en snill og koselig gutt, forelsket meg og kom meg da endelig vekk fra eks'en. Takk og pris.

Det er mange år siden nå, men det har faktisk preget meg i alle disse årene.

Jeg råder deg til å kutte han ut. Vet det er lett å si, men jeg har vært igjennom det selv og om du nå ser positive sider ved han, så vet du sikkert innerst inne at de negative sidene ødelegger for mye.

Lykke til!!!

[Gjest hebbe-lille]

Jenter utvikler seg som sagt raskere enn gutter. Tydeligvis så er du litt mer moden enn typen din. Han kan sikkert forandre seg, både til det bedre, eller til det værre. Men jeg tror ikke han kan forandre seg mens han har et forhold til deg. Når dere har hatt et forhold så lenge så har ting veldig lett for å låse seg. Ting har en tendens til å snevre seg inn. Om dere hadde gjort det slutt så hadde han muligens reist bort, gått skole, fått ny jobb, fått nye venner, rett og slett blitt utsatt for nye impulser. Utviklet seg litt. Kanskje han er en smule misunelig på deg? Kanskje han har et ønske om å bli like selvstending resurssterk som deg? I og med at dere har vært i et forhold så lenge er det sikkert sterkefølelser som ligger i bildet her. Og av den grunnen har kanskje verken du eller han lyst til å gjøre det slutt? Det virker som om han hadde hatt gått av nye impulser og fått utviklet seg litt.

Håper noe av det jeg sa gav noe mening.

Lykke til!