Manisk depressiv legning?

[Gjest Ikke psykotisk]

Psykologen mente jeg har en manisk-depressiv legning, men at dette ikke var psykotisk.

Hva mente han med det?

Jeg merker jo tendensen med "opp og ned" stemning og i det ene øyeblikket har jeg dager hvor jeg skal gjøre ALT på en gang, lever livet og gjør av og til ting som jeg vil kalle på impuls og uten spesielt kontroll over konsekvensene. Disse periodene varer gjerne en uke eller tre.

Det sliter meg ut og når jeg blir sliten, blir jeg irritabel og oppfarende noen dager, etterpå kan jeg være skikkelig deprimert og ha angst i mange dager/uker/måneder.

Bare synd de "maniske" periodene ikke varer så lenge, for da har jeg verken angst, eller depresjoner, bare stresser.... Selv om det også blir slitsomt i lengden.

Hva kan man gjøre?

Jeg har gått til psykolog i 6-7 år, men først nå har han sagt en av de tingene han tror jeg lider av og sliter med.

Han sa også at han ikke hadde kompetanse til å stille en skikkelig diagnose, for det måtte en psykiater gjøre.

Psykiateren må også vurdere medisinering og behovet for det. Jeg har forsøkt utallige antidepressiva og har grei effekt av det, men jeg hater "zombiefølelsen" pluss at jeg har sinnsyke bivirkninger jeg ikke klarer å leve med.

Så, hva slags konklusjon kan jeg trekke nå?

Er jeg "skadet" for livet?

Kan jeg bli bra av kun terapi?

Hvordan forklarer en den "merkelige" oppførselen for familie og venner??

Jeg har forsøkt å si "diagnosen" til et par av de som kjenner meg, men fikk rare blikk tilbake som sa meg at "det feiler jo ikke deg noe".... så fortsatte de å prate om andre ting.

Litt undrende hilsen

[Eivind T]

Jeg kan nok ikke gi deg råd på de spørsmålene du stiller, men jeg tror jeg forstår hva du mener.

Jeg er også en slik person som ser "eplekjekk" ut i ansiktet - derfor sier alle at "du kan da ikke ha psykiske problemer, du som er så sterk og kan ta avgjørelser og jobber og slikt".

Jeg har det slik selv, den følelsen med hva familien og vennekretsen tenker, men har klart meg i mange år.

Har jobbet med IT i over 20 år og møter nå veggen.

Jeg har hatt en økende Tinnitus (inkl. intens hyling) i tre år. Får ikke sove skikkelig, blir grepet av angst (begynt å skje de siste tre-fire måneder). Legen min kan ikke gi meg råd, han husker ikke hva han har sagt siden sist (omtrent). ØNH-leger jeg har vært i kontakt med trekker på skuldrene (skal til ny 12/12, kanskje han er bedre?).

Det jævlige er at jeg ikke lenger klarer å jobbe (er senior programmerer i et firma). Data er det mest krevende du kan jobbe med, man skal HELE TIDEN oppdatere seg. Hvis man slapper av er det "rett ut i kulden".

Jeg har begynt å bli skikkelig redd de siste månedene, hva hvis jeg blir ute av stand til å jobbe? Hva skal jeg leve av da? Man får ikke attføring/uføretrygd av Tinnitus har jeg blitt fortalt. Noen ganger tenker jeg på selvmord fordi fremtiden er så obskur, tanken på min datter hindrer meg, gudskjelov, foreløpig.

De verste er at man til slutt sitter i saksa, kan ikke jobbe fordi jaget blir for stort, kan ikke være syk for man får ikke hjelp.

Men en ting vet jeg, å bli ydmyket av det offentlige ("våre tjenere", jommen sa jeg smør!) der går grensen min. Jeg går aldri på et sosialkontor og ber om hjelp, da raner jeg heller en bank! Jeg har hørt altfor mange historier både i aviser og av kjente som har hatt trøbbel, at jeg kan ikke tenke meg å trygle om hjelp fra sosialen (mine skattepenger er ikke "mine" lenger, om du skjønner hva jeg mener).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne lidelsen kalles bipolar lidelse nå.

Det er den mest biologiske av alle psykiske lidelser, og den kan ikke behandles med psykoterapi alene.

Den viktigste medisinen er såkalt stemningsstabiliserende medisin som Litium, Tegretol, Orfiril og Lamictal.

Jeg støtter psykologen din i at du bør diagnostiseres og medisineres av en psykiater. Deretter vil du sikkert ha stor nytte av å fortsette hos psykologen din.

Det finnes mange gode pasientbrosjyrer om bipolar lidelse. En slik vil være til hjelp når du skal forklare dine venner om din oppførsel under maniske/hypomane faser.