Trist på Universitetet

[Gjest Nybegynnerstudenten]

Hei! Jeg håper dere kan gi meg noen råd i denne saken, da jeg føler meg ganske trist og nedfor akkurat nå.

Jeg har akkurat begynt på Universitetet, men mistrives allerede nå. I begynnelsen da jeg ikke hadde snakket med noen enda, var det endel som snakket med meg. Ettersom man begynte å snakke litt løst og fast om hvor man kom fra osv, fortalte jeg som sant var at min far var fra *et land nær Tyskland* og min mor fra *et land i sør-europa* (Vil prøve å holde meg litt anonym). Jeg snakker mange språk flytende, hvilket jeg bekreftet da de spurte. (Spør de, svarer jeg jo selvsagt som sant er) Jeg har aldri ment å fortelle noe om megselv for å skryte til andre, jeg har bare fortalt disse tingene da de ble et samtaleemne. Jeg studerer ved et språkprogram.

I begynnelsen ble invitert med på en kollokviegruppe sammen med et par andre. I forrgie uke var jeg syk et par dager, hvilket jeg også gav min proffessor beskjed om via SMS. Hun vet jeg var med på kollokviegruppe sammen med disse par andre, så hun har nok gitt dem beskjed om det, slik jeg ba henne om. I etterkant har en av de på gruppen spurt om jeg var frisk og jeg svarte blid og fornøyd at jada, jeg hadde det fint.

Denne uken, har de som var med på denne gruppen bare løpt raskt avgårde etter timeslutt. Det er akkurat som de ikke kan komme fort nok ut av klasserommet, og jeg har hørt de har avtalt osv. Jeg tenkte jeg skulle spørre om jeg også kunne få være med, men jeg rekker det aldri fordi de alltid stikker av så fort. Det virker som det rett og slett ikke er meningen at jeg skal få være med. Jeg kunne sikkert ha engasjert meg mer med disse menneskene, men jeg vet ikke hva jeg gjør eller har gjort feil. Det virker rett og slett som de bare ikke liker meg. Jeg føler også at folk måler meg med øynene og snakker over hodet mitt hele tiden. De fleste er et par år eldre enn meg og har studert ting før, mens jeg er "freshman" på Universitetet.

Er de sjalu på meg fordi jeg kan flere språk (har aldri brifa med det forresten) fordi jeg er halvt ditt og halvt datt, er de misunnelig for et eller annet? Det er spesielt to jenter som jeg føler behandler meg som en ingenting. Kanskje er jeg bare paranoid, men jeg føler meg virkelig trist på skolen, og synes ikke det er noe koselig i det hele tatt å være der.

Hilsen meg,

[Gjest martamor]

Kjære deg.

Jeg er også ny på universitetet i høst - og jeg har foreløpig klart meg bra, sosialt sett, takket være faddergruppa jeg hadde den første uka. Nå er flere av oss der blitt gode venninner.

Jeg vet ikke hvilket kurs du går på, men hos meg er jeg på flere av forelesningene i ganske små grupper på rundt 20-30 elever. Flere av disse sitter alene. Om du får sjansen ved slike anledninger, prat med noen av dem! Husk at mange,mange av de på universitetet kjenner få eller ingen mennesker der. Om de ser sure eller overlegne ut, kan det godt være fordi de er usikre.

Angående de jentene du skrev om - drit i dem! Du skal ikke måtte "klenge" deg på dem og føle at du ikke er ønsket! Det virker som en utrolig barnslig ungdomsskole-oppførsel, som jeg trodde de fleste faktisk hadde vokst fra.

Snakk med noen andre! Bli med på sport (innebandy, badmintonkurs), bli med i en studentforening! Om du tør, kan du jo henge opp en lapp på oppslagstavla om at du søker en kollokviegruppe, eller rett og slett venner! Se om du får svar!

Da vi begynte på universitetet, følte vi oss alle like små og sjenerte. At jeg har fått noen venninner og du ikke, har bare med tilfeldigheter å gjøre. Kom deg opp, engasjer deg, vis at du er der! Det er mange som gjerne vil bli kjent med deg!

Jeg ønsker deg lykke til:)

[Gjest jfgh]

Er du gutt eller jente?

[grå mus]

Hei!

Slik oppførsel som du oplever fra dine medstudenter tror jeg egentlig kommer av usikkerhet fra de andre. De er redde for å ikke være flinke nok, for å ikke bli populære nok, får å ikke lykkes rett og slett. Slik vil det som oftest være når man begynner på et nytt studium. Noen "takler" denne følelsen på den måten som du beskriver dine medstudenter.

Selv har jeg alltid vært veldig flink i realfag og glemmer aldri mitt første møte med universitetet. Jeg var 19 år og begynte ved realfag ved UiB. Meldte meg likegodt på til eksamen i 30 vekttal samme semester. Hadde tro på at dette skulle gå fint.

I og meg at jeg tok så mange fag, kom jeg i "klasse" med folk som hadde studert realfag i både tre og fire år allerede. Jeg sa som sant var hvilke fag jeg tok. Jeg ble skikkelig holdt utenfor, både kollokvier og det meste sosiale. Folk fortalte meg stadig at jeg kom til å stryke på alt sammen og jeg merka godt at folk snakke bak ryggen på meg.

Jeg valgte å ignorere oppførselen deres så godt jeg kunne. Var hyggelig mot dem, selv om de oppførte seg dårlig mot meg. Og etterhvert ordna det seg. etterhvert innså de at jeg ble flinkest i klassen på tross av mine ambisiøse planer.. Og plutselig snudde alt seg til at alle ville være venn med meg.

De fleste viste seg faktisk å være veldig hyggelige mennesker. Men, de som verst i å kritisere meg, var de som gjorde det dårligst på eksamen...,

Ta det med ro, studiet har nettopp begynt. Tenk på at de som bitcher mest, ofte er de som er mest usikre.

Nesten sikker på at det ordner seg, bare du prøver å være ok mot dem.

Lykke til!

[Gjest Nybegynnerstudenten]

Kjære deg.

Jeg er også ny på universitetet i høst - og jeg har foreløpig klart meg bra, sosialt sett, takket være faddergruppa jeg hadde den første uka. Nå er flere av oss der blitt gode venninner.

Jeg vet ikke hvilket kurs du går på, men hos meg er jeg på flere av forelesningene i ganske små grupper på rundt 20-30 elever. Flere av disse sitter alene. Om du får sjansen ved slike anledninger, prat med noen av dem! Husk at mange,mange av de på universitetet kjenner få eller ingen mennesker der. Om de ser sure eller overlegne ut, kan det godt være fordi de er usikre.

Angående de jentene du skrev om - drit i dem! Du skal ikke måtte "klenge" deg på dem og føle at du ikke er ønsket! Det virker som en utrolig barnslig ungdomsskole-oppførsel, som jeg trodde de fleste faktisk hadde vokst fra.

Snakk med noen andre! Bli med på sport (innebandy, badmintonkurs), bli med i en studentforening! Om du tør, kan du jo henge opp en lapp på oppslagstavla om at du søker en kollokviegruppe, eller rett og slett venner! Se om du får svar!

Da vi begynte på universitetet, følte vi oss alle like små og sjenerte. At jeg har fått noen venninner og du ikke, har bare med tilfeldigheter å gjøre. Kom deg opp, engasjer deg, vis at du er der! Det er mange som gjerne vil bli kjent med deg!

Jeg ønsker deg lykke til:)

Tusen takk for alle de fine svarene! Det var veldig koselig! Fint å høre at det ikke (bare) er meg det er noe feil med. Jeg er forresten jente på 20 år.

[Tornerose]

Jeg vet ikke hvilket universitet du går på, men jeg synes i allefall Blindern er trist og det er vanskelig å bli kjent. Jeg studerte 3 år ved et lite universitet i England (bare 2-3000 studenter) og der var det mye koseligere, alle var veldig inkluderende og interessert i å bli kjent med nye.

[mimo1365380465]

Tusen takk for alle de fine svarene! Det var veldig koselig! Fint å høre at det ikke (bare) er meg det er noe feil med. Jeg er forresten jente på 20 år.

Hvilket universitet studerer du ved?

[Gjest Nybegynnerstudenten]

Hvilket universitet studerer du ved?

Vel, jeg vil helst være anonym..hvordan det?

[mimo1365380465]

Vel, jeg vil helst være anonym..hvordan det?

Ville bare komme med noen forslag til ulike aktiviteter du kan være med på for å treffe nye folk. :-)

Hvis du studerer ved UiB vil jeg anbefalle studentstedet Det Akademiske Kvarter. Arbeidet der er på frivillig basis, og det er masse å velge mellom. Det jobber vel ca 400 studenter der tilsammen, så du vil helt sikkert bli kjent med noen.

Hvis du studerer ved UiO- i Oslo har de Studentersamfunnet Chateau Neuf, som er noe liknende det de har i Bergen (tror jeg....).

I Trondheim finnes studentstedet Samfundet (Studentersamfundet).

I Tromsø har de helt sikkert noe liknende der og.