Gå til innhold

Hva gjør jeg når terapeuten min ikke forstår?


Gjest Lucas
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Lucas

Da jeg var 25 ble jeg voldatt flere ganger av 3 av mine beste kompiser. 3 år år i stillhet er over, jeg har åpnet munnen. Nå er jeg bare trist og oppgitt.

Jeg har gitt min psykolog en "kort og grei" oppsummering av hva som skjedde med meg. Etter 6måneder i terapi har jeg omsider fortalt henne at jeg ble voldtatt (Noe hun egentlig visste fra legevakts journal, men hele historien har hun ikke hørt).

Det virker som om min terapeut er "med" i samtalen når jeg snakker til henne. Det virker som om hun ser den smerten og fortvilelsen jeg har båret og fortsatt bærer. Hun svarer alltid med slike "gode og fine ord" som varmer en kald sjel. Alltid disse fantastiske ordene ..som jeg har klamret meg til den siste måneden for ikke å gli ned i dypet. Hun sier hun forstår, hun sier hun skjønner.

Men, min terapeut forstår ikke hvorfor jeg ikke våger å være alene i samme rom som min mannlige primærlege. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke oppsøker massasje for min vonde nakke. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke våger gå til tannlegen eller ta en gynekologisk undersøkelse. Hun forstår ikke hvorfor hun ikke kan ta på meg eller holde meg i hånden. Dette har hun sagt. - Jeg trodde at dette med "menn og berøring" var så "vanlige problemområder" at terapeuter visste om dette. Eller er det jeg som er unormal og reagerer helt motsatt og annerledes enn alle andre som har vært utsatt for voldekt?

Hun sier vi ikke skal gå inn på detaljer rundt overgrepene, det er noe jeg skal, ifølge henne, jobbe med alene. Hun vil vi skal sette fokuset mot fremtiden. Fremtiden. Jeg lever i fortiden. Jeg lukter fortid, jeg spiser fortid, jeg trekker ned luft fra fortiden. Jeg klarer ikke engang være tilstede i nåtiden, hvordan skal jeg i det hele tatt kunne se en fremtid? Jeg søkte jo hjelp for å pga fortiden, er det ikke den jeg bør, i første rekke, konsentrere meg om? For deretter å ta fatt på det livet som er her og nå?

Jeg mistet jobben før sommeren. Hun sier jeg bør finne en ny jobb, det er ikke bra å bare være hjemme. Jeg er enig. Jeg vil jobbe, jeg vil videre. Men kroppen min orker ikke. Hodet mitt har lukket seg. Det er dager hvor jeg ikke engang husker å ha opplevd, de bare streifer forbi mens jeg ligger der i sengen uten å være tilstede. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke finner meg en ny jobb. Hun sier "alt blir mye bedre dersom du får deg en jobb". Jeg trodde derimot at det klokeste var å angripe problemet fra roten, ikke bare klippe noen grener.

Er det slik hjelpeapparatet fungerer? Jeg opplever å bli møtt med flotte og varmende ord, men straks jeg griper etter dem sprekker de, som såpebobler.

.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest bebba

Du har opplevd mye vondt og sitter med stor smerte. Ikke gi opp den terapeuten, ingen ikke hun eller noen andre vet hvordan du har det. Prøv å jobbe videre sammen med henne det tar lang lang tid. Lykke til videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest har jobbet med overgrep

Jeg sier det motsatte av bebba. Det _skal_ være en selvfølge at terapeuten vet om senvirkninger av voldtekt og det virker det ikke som om dette mennesket gjør i det hele tatt. Jeg synes det er hårreisende det du skriver om redsel for berøring og angsten for å være alene med menn, om du bare visste hvor vanlig denne frykten er. Jeg klarer simpelten ikke å begripe hvorfor hun ikke er kjent med dette. Det er nemlig grunnleggende kunnskap.

Jeg støtter deg 100% i det du sier om å ta problemet ved roten. Etter du du har gjennomgått og fortsatt sliter med nytter det ikke å fokusere på fremtid. Fortiden må først se dagens lys, den må snakkes om ikke ties i hjel. Så, etterhvert, kan du begynne å orientere deg tilbake til nåtid og fremtid.

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke kastet bort mer tid på å forklare henne noe hun i utgangspunktet burde være kjent med. Jeg ville fulgt magefølelsen min og sett meg om etter noen som visste hva de snakket om eks. Dixie/ SMI eller terapeuter som har spesialisert seg på overgrep

(sexologer).

Det er virkelig trist å lese det du skriver. Jeg håper du tror meg når jeg sier du er helt normal og at du reagerer normalt.

Lykke til videre..

Hilsen en som tidligere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PieLill

Jeg sier det motsatte av bebba. Det _skal_ være en selvfølge at terapeuten vet om senvirkninger av voldtekt og det virker det ikke som om dette mennesket gjør i det hele tatt. Jeg synes det er hårreisende det du skriver om redsel for berøring og angsten for å være alene med menn, om du bare visste hvor vanlig denne frykten er. Jeg klarer simpelten ikke å begripe hvorfor hun ikke er kjent med dette. Det er nemlig grunnleggende kunnskap.

Jeg støtter deg 100% i det du sier om å ta problemet ved roten. Etter du du har gjennomgått og fortsatt sliter med nytter det ikke å fokusere på fremtid. Fortiden må først se dagens lys, den må snakkes om ikke ties i hjel. Så, etterhvert, kan du begynne å orientere deg tilbake til nåtid og fremtid.

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke kastet bort mer tid på å forklare henne noe hun i utgangspunktet burde være kjent med. Jeg ville fulgt magefølelsen min og sett meg om etter noen som visste hva de snakket om eks. Dixie/ SMI eller terapeuter som har spesialisert seg på overgrep

(sexologer).

Det er virkelig trist å lese det du skriver. Jeg håper du tror meg når jeg sier du er helt normal og at du reagerer normalt.

Lykke til videre..

Hilsen en som tidligere

Slutter meg helhjertet til dette.

Finn en annen terapeut som har peilig. Få gjerne en anbefaling fra Dixi eller lignende.

Du vil kanskje ha interesse av å følge tråen "Hvordan bearbeide traume" på forum for psykiatri.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Etter å ha lest innlegget ditt, ble jeg sittende å lure på om terapeuten virkelig "ikke forstår" reaksjonsformene dine - eller om hun forsøker å formidle noen motforestillinger mot at du velger å "ta hensyn" til de sterke følelsene dine mht. f.eks. ikke å være i samme rom som fastlegen din osv. Det er også forskjell på å formidle forståelse og aksept for følelser enn for de konsekvenser man velger å ta av sine følelser...

Jeg har startet en generell diskusjon på forum for psykiatri med delvis utgangspunkt i ditt innlegg. T

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lucas

Etter å ha lest innlegget ditt, ble jeg sittende å lure på om terapeuten virkelig "ikke forstår" reaksjonsformene dine - eller om hun forsøker å formidle noen motforestillinger mot at du velger å "ta hensyn" til de sterke følelsene dine mht. f.eks. ikke å være i samme rom som fastlegen din osv. Det er også forskjell på å formidle forståelse og aksept for følelser enn for de konsekvenser man velger å ta av sine følelser...

Jeg har startet en generell diskusjon på forum for psykiatri med delvis utgangspunkt i ditt innlegg. T

Jeg ønsker at disse tingene skal bli tatt hensyn til, klart det, men jeg ønsker også hjelp til å "mestre dem". Med det mener jeg å bli kvitt problemene for alltid.

Jeg finner det vanskelig å aktivt kunne jobbe mot dette målet da min terapeut i utgangspunktet ikke forstår hvorfor jeg har disse problemene.

Håper det ble litt klarere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

PieLill

Etter å ha lest innlegget ditt, ble jeg sittende å lure på om terapeuten virkelig "ikke forstår" reaksjonsformene dine - eller om hun forsøker å formidle noen motforestillinger mot at du velger å "ta hensyn" til de sterke følelsene dine mht. f.eks. ikke å være i samme rom som fastlegen din osv. Det er også forskjell på å formidle forståelse og aksept for følelser enn for de konsekvenser man velger å ta av sine følelser...

Jeg har startet en generell diskusjon på forum for psykiatri med delvis utgangspunkt i ditt innlegg. T

Noe av det alvorligste med et overgrep er et totalt tap av kontroll. Skal man ta tilbake denne kontrollen, trenger man ofte å begynne som kontrollfreak. Man trenger mange grenser og sterke grenser. For omgivelsene virker ikke disse grensene nødvendigvis logiske. Men de er like fuldt livsviktige. Først når man er trygg på disse strenge grensene, kan man begynne å justere til noe mer funksjonelt.

Det er fryktelig upraktisk å være redd for tannlegen og legen sin. - Og en hel masse andre ting. De fleste ønsker seg en "desensitivisering". Men her er igjen små skritt og egen kontroll esensielt. Går man for fort fram kan det bli en retraumatisering som river ned det meste. Akkurat som en overbelastning av et skadet ledd.

Du ville ikke kastet en unge ut i sjøen for å kurrere vannskrekk? Ville du sagt at du skjønner ikke hva h*n er redd for? Tvert imot, du ville tatt det sakte og forsiktig på barnets premisser.

Fobier som kommer som resultat av overgrep er ikke et uttrykk for vrangvilje eller fikse idéer. Det er et tegn på alvorlig psykisk skade etter traume. At en terapeut kan si at h*n ikke forstår dette, er etter mitt syn helt forkastelig. Selv om motivet skal være å motivere.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Noe av det alvorligste med et overgrep er et totalt tap av kontroll. Skal man ta tilbake denne kontrollen, trenger man ofte å begynne som kontrollfreak. Man trenger mange grenser og sterke grenser. For omgivelsene virker ikke disse grensene nødvendigvis logiske. Men de er like fuldt livsviktige. Først når man er trygg på disse strenge grensene, kan man begynne å justere til noe mer funksjonelt.

Det er fryktelig upraktisk å være redd for tannlegen og legen sin. - Og en hel masse andre ting. De fleste ønsker seg en "desensitivisering". Men her er igjen små skritt og egen kontroll esensielt. Går man for fort fram kan det bli en retraumatisering som river ned det meste. Akkurat som en overbelastning av et skadet ledd.

Du ville ikke kastet en unge ut i sjøen for å kurrere vannskrekk? Ville du sagt at du skjønner ikke hva h*n er redd for? Tvert imot, du ville tatt det sakte og forsiktig på barnets premisser.

Fobier som kommer som resultat av overgrep er ikke et uttrykk for vrangvilje eller fikse idéer. Det er et tegn på alvorlig psykisk skade etter traume. At en terapeut kan si at h*n ikke forstår dette, er etter mitt syn helt forkastelig. Selv om motivet skal være å motivere.

mvh

Jeg tror vi er enige om mye her - men noe uenige i hvorvidt en terapeut skal kunne uttrykke annet enn fullstendig aksept av irrasjonelle handlinger.

Jeg mener at det er helt grunnleggende å formidle aksept av enhver følelse - men ikke nødvendigvis være like støttende i forhold til visse valg.

Du brukte sammenligningen unge med med vannskrekk. Jeg ville i forhold til barnet uttrykke forståelse for at det var redd - men ville også ha brukt både humor og fornuft til å formidle det absurde i å være redd for å stikke tærne i vannet. Jeg ville brukt mye energi på å gradvis få barnet ut i vannet - jeg ville ikke sittet å ventet på at det skulle gå over av seg selv dersom barnet var i en alder hvor ønsket om å holde seg unna vannet var irrasjonelt og ødeleggende for dets sosiale liv.

Hvis mennesker selv etter lengre tids behandling har en sterk tendens til å trekke seg unna situasjoner som er nødvendige for å ha en ok hverdag - så mener jeg at terapeuter kan ha et stort ansvar for å gjøre annet enn å vente på forandring. Det er essensielt å skille mellom følelser og handling både for pasient og behandler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Jeg ønsker at disse tingene skal bli tatt hensyn til, klart det, men jeg ønsker også hjelp til å "mestre dem". Med det mener jeg å bli kvitt problemene for alltid.

Jeg finner det vanskelig å aktivt kunne jobbe mot dette målet da min terapeut i utgangspunktet ikke forstår hvorfor jeg har disse problemene.

Håper det ble litt klarere.

Det er pussig dersom hun virkelig ikke kan se noen grunn til at du har slike problemer... Det tror jeg faktisk folk flest ville hatt innsikt i. Prøv å snakke med henne om akkurat det at hun sier hun ikke forstår - fortell hva det gjør med deg at hun sier det.

Lykke til :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

caroliiine

Du har opplevd mye vondt og sitter med stor smerte. Ikke gi opp den terapeuten, ingen ikke hun eller noen andre vet hvordan du har det. Prøv å jobbe videre sammen med henne det tar lang lang tid. Lykke til videre.

Hei! jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har vært utsatt for noe av det samme selv. mitt råd til deg er å snakke med noen som har opplevd noe av det samme som deg. feks Dixi selv går jeg på pilar (incest senter). Før turde ikke jeg heller å gå til lege eller andre mannlige jeg måtte være alene med, men etter å ha hatt med noen hver gang jeg må disse tingene, har jeg blitt tryggere å tryggere på legen, tannlegen osv.. noen av de tørr jeg nå å gå til alene..

lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...