Ei skikkeli pyse? (langt)

[Gjest Veronica74]

Er det bare meg som er redd for nåler, sykehus, egg-uttak/-innsetting, +++?

Etter 4 års prøving og uforklarlig barnløshet (ingenting galt med verken meg el. mannen min) er det ifølge gynekologen vår på tide å prøve ivf. Hjelp!!!

Føler at han ikke har utredet oss godt nok, mht. grunner til at vi ikke blir gravide.

Er klar for å gå videre, men er likevel ikke klar. Skjønner dere?

Hvis jeg ikke "tåler" såpass, hvordan skal jeg da klare graviditet og fødsel? Det er mange tanker som kommer. Men steget fra å prøve til å "hoppe på ivf-karusellen" er ikke så lett for meg.

Kan dere fortelle meg hvilke erfaringer dere har med ivf og om det var vanskelig for dere å "hoppe på karusellen".

Klemmer fra

[Gjest lykke til]

Føler med dere! Å ikke få barn når man virkelig har lyst er ikke lett å slå seg til ro med. Ventetiden blir så ulidelig spennende, men når ikke noe skjer så forsvinner spenningen og det oppstår frustrasjon og fortvilense.

Vi fikk etter få års prøving konstatert at vi trengte hjelp.

Vel og merke var vi da KLARE til å få barn, så det var bare å hoppe i det. Jeg gråt og gråt! Helt forferdeligt syntes jeg det var, jeg visste nemlig ikke hva jeg gikk til. Etter første time hos gynekologen som sammarbeidet med klinikken var jeg helt i himmelen.

Nei, for oss (til tross for 4 forsøk) var det "ikke noe problem". Jeg fikk få bivirkninger av medisinene. Hadde oftere hodepine enn hva jeg pleier, men det var ikke værre enn å alltid ha tabletter med meg i tilfelle hodepinen kom. Jeg ble ganske varm, men ikke med skikkelige hetetokter. Våknet et par ganger skikkelig våt av svette, men det var så sjelden at det var ikke noe problem.

Faktisk var det helt greit for oss å gå igjennom forsøkene sånn helsemessig.

Det som stresset meg mest var frykten for at min kjære ville gi opp undervegs. Han forsikret meg om at han ikke ville det, men ettersom jeg selv ville fortsette til vi hadde hatt gjeld langt oppover øra, så var frykten alltid der. Tenk hvis.... Han hadde nemlig barn fra før.

Etter fire fiorsøk på rappen satt det!!!!

Tvillingene er nå ett år, og de er helt supre!!!!

Vet at det er ikke sikkert det hadde gått så greit for oss om vi måtte hatt opp i 6 og 7 forsøk, men man begynner med ett og så ser man.

Kanskje får du bivirkninger - kanskje ikke.

Jeg har sprøyteskrekk, men du verden hvor greit det gikk å sette sprøyter på seg selv. Nå høres jeg vel svært så positiv ut??? Jeg kvidde meg som bare det til hver eneste sprøyte, men jeg visste at det ikke var vondt, men har man skrekk så har man skrekk.

Kanskje er det du som må trøste mannen undervegs - kanskje må han trøste deg - dere hverandre - eller dere tar det greit begge.

Det er så vanskelig å vite.....

Er dere klare for å få barn???? Go for it!!! Man kan stoppe undervegs. Man kan ta pause dersom det ikke klaffer og det blir en stor nedtur!!

Men, det kan faktisk gå bra!!!!

Lykke til videre, og ta vare på hverandre uansett!!

[Tavira]

Er helt sikker på at dette kommer til å gå kjempebra for deg/dere! Er dere klare for å få barn, så går man gjennom ild og vann for å få dem! Vi hadde vårt første forsøk nå i sommer/høst. Etter et års prøving fikk vi greie på at mannen min hadde dårlig sædkvalitet. Noe vi hadde ventet en stund med å sjekke, siden han fikk barn med en tidligere kjæreste for noen år siden og vi trodde dermed at alt var i orden med han. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å hoppe på denne prøverørskarusellen. Jo før jo bedre!

Jeg grudde meg overhodet ikke til å spraye og sprøyte (det hører med til historien at jeg absolutt ikke har sprøyteskrekk). Var veldig spent på om jeg ville få noen bivirkninger, men den gang ei. Følte meg faktisk bedre når jeg gikk på disse medisinene enn ellers. Ingen hodepine, og jeg gikk til og med ned et par kilo! Var litt nervøs før uttaket, men det var mest fordi jeg var redd for at dem ikke skulle få ut noen egg - ikke fordi det var vondt, for det var det ikke for meg. Den verste dagen var faktisk å ringe inn til sykehuset for å høre om noen av eggene var blitt befruktet. Innsettingen gikk også utrolig greit!

Dessverre så ville ikke våre 2 flotte egg sette seg fast denne gangen , men snart er det på’n igjen - og jeg teller ned dager til jeg kan begynne på spray igjen!

Ønsker dere masse lykke til - og stå på! Dette er en kjempespennende prosess, som forhåpentligvis ender med at dere får deres etterlengtede gullunger!

Klem fra

[Gjest veronica74]

Er helt sikker på at dette kommer til å gå kjempebra for deg/dere! Er dere klare for å få barn, så går man gjennom ild og vann for å få dem! Vi hadde vårt første forsøk nå i sommer/høst. Etter et års prøving fikk vi greie på at mannen min hadde dårlig sædkvalitet. Noe vi hadde ventet en stund med å sjekke, siden han fikk barn med en tidligere kjæreste for noen år siden og vi trodde dermed at alt var i orden med han. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å hoppe på denne prøverørskarusellen. Jo før jo bedre!

Jeg grudde meg overhodet ikke til å spraye og sprøyte (det hører med til historien at jeg absolutt ikke har sprøyteskrekk). Var veldig spent på om jeg ville få noen bivirkninger, men den gang ei. Følte meg faktisk bedre når jeg gikk på disse medisinene enn ellers. Ingen hodepine, og jeg gikk til og med ned et par kilo! Var litt nervøs før uttaket, men det var mest fordi jeg var redd for at dem ikke skulle få ut noen egg - ikke fordi det var vondt, for det var det ikke for meg. Den verste dagen var faktisk å ringe inn til sykehuset for å høre om noen av eggene var blitt befruktet. Innsettingen gikk også utrolig greit!

Dessverre så ville ikke våre 2 flotte egg sette seg fast denne gangen , men snart er det på’n igjen - og jeg teller ned dager til jeg kan begynne på spray igjen!

Ønsker dere masse lykke til - og stå på! Dette er en kjempespennende prosess, som forhåpentligvis ender med at dere får deres etterlengtede gullunger!

Klem fra

Hei! Tusen takk for svar. Det var synd at det ikke gikk bra forrige gang. Håper at det går supert denne gang da!!!

Skulle ønske jeg var som deg som hoppet ut i det uten noe men, det hadde vært så godt å kommet igang, men jeg går og håper og håper at vi skal greie dette selv, selv om jeg vet at det er det vi har gjort nå de siste fire år.

I følge legen er det ingenting i veien med noen av oss, så hvorfor går det ikke da??? Ja, jeg er sikkert ikke alene om disse tanker, men har altfor ofte fått gode råd og velmente tips. Som f.eks. å ikke tenke for mye på det, prøv et halvt/ett år til så skal du nok se at det skjer noe osv.

Har til og med begynt å tenke tanken om det ikke er meningen at jeg skal ha barn. At det er en grunn til at vi ikke får barn. Ja,ja, er litt tankefull, håper du skjønner.

Lykke til!

Klem

[Gjest prillaguri]

skjønner godt du gruer deg, men det er ingenting å grue seg for! se på det som et "spennende prosjekt" edelig har du muligheteten til å bli mamma!

din situasjon minner litt om min. vi prøvde i 5 år å lage barn på egenhånd, fikk endelig fortgang i sakene og meldte oss til ivf. det ble full klaff på første forsøk!

om noen måneder vil jeg igang med ett nytt forsøk.

alle disse velmenende rådene må du bare lukker ørene for. ikke tenke på graviditet osv-så skjer det! nei faktisk ikke.

det er ikke slik det henger sammen.

ingenting var feil med meg eller min mann. alle prøver var bra, men åra gikk og vi fikk det ikke til. uforklarelig. sånn er det bare. frustrerende.

et godt råd er få fortgang i sakene! åra bare går og går. jeg angrer til og med i dag, at vi venta så lenge med å få skikkelig hjelp! og med skikkelig hjelp mener jeg ivf!

det er ikke "meningen" at noen ikke skal få barn. det er helt tilfeldig, naturen som spiller oss et puss.

du gruer deg selvsagt for dette har du ikke vært igjennom før. men du er ingen pyse.

ivf er ingenting å grue seg for. det er din vei til å få en deilig liten baby.

lykke til ! gode ønske til dere.

[Gjest veronica74]

Føler med dere! Å ikke få barn når man virkelig har lyst er ikke lett å slå seg til ro med. Ventetiden blir så ulidelig spennende, men når ikke noe skjer så forsvinner spenningen og det oppstår frustrasjon og fortvilense.

Vi fikk etter få års prøving konstatert at vi trengte hjelp.

Vel og merke var vi da KLARE til å få barn, så det var bare å hoppe i det. Jeg gråt og gråt! Helt forferdeligt syntes jeg det var, jeg visste nemlig ikke hva jeg gikk til. Etter første time hos gynekologen som sammarbeidet med klinikken var jeg helt i himmelen.

Nei, for oss (til tross for 4 forsøk) var det "ikke noe problem". Jeg fikk få bivirkninger av medisinene. Hadde oftere hodepine enn hva jeg pleier, men det var ikke værre enn å alltid ha tabletter med meg i tilfelle hodepinen kom. Jeg ble ganske varm, men ikke med skikkelige hetetokter. Våknet et par ganger skikkelig våt av svette, men det var så sjelden at det var ikke noe problem.

Faktisk var det helt greit for oss å gå igjennom forsøkene sånn helsemessig.

Det som stresset meg mest var frykten for at min kjære ville gi opp undervegs. Han forsikret meg om at han ikke ville det, men ettersom jeg selv ville fortsette til vi hadde hatt gjeld langt oppover øra, så var frykten alltid der. Tenk hvis.... Han hadde nemlig barn fra før.

Etter fire fiorsøk på rappen satt det!!!!

Tvillingene er nå ett år, og de er helt supre!!!!

Vet at det er ikke sikkert det hadde gått så greit for oss om vi måtte hatt opp i 6 og 7 forsøk, men man begynner med ett og så ser man.

Kanskje får du bivirkninger - kanskje ikke.

Jeg har sprøyteskrekk, men du verden hvor greit det gikk å sette sprøyter på seg selv. Nå høres jeg vel svært så positiv ut??? Jeg kvidde meg som bare det til hver eneste sprøyte, men jeg visste at det ikke var vondt, men har man skrekk så har man skrekk.

Kanskje er det du som må trøste mannen undervegs - kanskje må han trøste deg - dere hverandre - eller dere tar det greit begge.

Det er så vanskelig å vite.....

Er dere klare for å få barn???? Go for it!!! Man kan stoppe undervegs. Man kan ta pause dersom det ikke klaffer og det blir en stor nedtur!!

Men, det kan faktisk gå bra!!!!

Lykke til videre, og ta vare på hverandre uansett!!

Hei og takk for svar.

Flott å høre at det gikk bra for dere og at dere har fått tvillinger!!!

Det gir meg litt mer mot til å ta neste steg.

Skal ta meg en prat med min mann, så får vi se.

Lykke til deg selv og din familie!!!

Klem fra

[Gjest veronica74]

skjønner godt du gruer deg, men det er ingenting å grue seg for! se på det som et "spennende prosjekt" edelig har du muligheteten til å bli mamma!

din situasjon minner litt om min. vi prøvde i 5 år å lage barn på egenhånd, fikk endelig fortgang i sakene og meldte oss til ivf. det ble full klaff på første forsøk!

om noen måneder vil jeg igang med ett nytt forsøk.

alle disse velmenende rådene må du bare lukker ørene for. ikke tenke på graviditet osv-så skjer det! nei faktisk ikke.

det er ikke slik det henger sammen.

ingenting var feil med meg eller min mann. alle prøver var bra, men åra gikk og vi fikk det ikke til. uforklarelig. sånn er det bare. frustrerende.

et godt råd er få fortgang i sakene! åra bare går og går. jeg angrer til og med i dag, at vi venta så lenge med å få skikkelig hjelp! og med skikkelig hjelp mener jeg ivf!

det er ikke "meningen" at noen ikke skal få barn. det er helt tilfeldig, naturen som spiller oss et puss.

du gruer deg selvsagt for dette har du ikke vært igjennom før. men du er ingen pyse.

ivf er ingenting å grue seg for. det er din vei til å få en deilig liten baby.

lykke til ! gode ønske til dere.

Hei og takk for svar!

Flott å høre at det gikk bra for dere på første forsøk. Håper det går like bra på neste!

Har lett litt rundt omkring etter informasjon om ivf, men har ikke funnet så mye. Skulle gjerne visst litt mer om hva som skjer og hva vi har i vente. Hvis du eller noen andre vet hvor jeg kan finne slik informasjon vil jeg bli veldig takknemlig for tips!

Lykke til videre!

Klemmer fra