vil ha fred

[vanilje]

Så raskt det kommer tilbake, nedturen, depresjonen, smerten. Atter en innleggelse, denne ser ut til å bli lang. Får jeg bli så lenge jeg trenger denne gangen? Eller er det på hodet ut igjen så snart jeg ser klart igjen... Er det på tide å snakke? Jeg begynte med det for noen uker siden... er dette resultatet? Angsthelvetet på jord... eller kanskje ikke angst, bare masse vondter i sjela og sliten...må sove etter to timer våken, får aldri nok søvn. Ser de er bekymra for meg, ber meg slappe av, hvordan kan jeg slappe av? Kroppen er på flukt, 24/7, ingenting hjelper, skulle ønske jeg fikk fred, men sjela vrir seg i smerte. Skal det aldri ta slutt? Jeg ber bare om litt fred....

*sliten*

(takk for alle klemmene her om dagene, de hjalp)

[Ritva]

...bearbeidelseprosessen pågår så vil du alltid være i en "Berg og Dalbane"...da skifter alt på et sekund. Dette er veldig slitsomt, tøft og vondt når den pågår. Ja det er på tide å snakke....så fortsett med det! Selv om det nå føles som et angsthelvete osv...men psyken er også helt lik fysikken...Hvis du har en stor, vond og smertefull byll...du må til lege å stikke hull på den for at verk og alt dritt skal komme ute...så er det vondt, men etterpå så får du det så mye bedre. Slik er det også med sjelens byller...du må være villig til å stikke hull...la verket rennet ut før det kan heales. -Og når du kanskje også viser at du er villig til å ta hull på den sjelens byll på alvor, så får du også kanskje også være der en stund slik at du "ordentlig" får snakket ut og bearbeidet det du sliter med! Til syvende og sist så er du som må ta det valget...ikke hjelpeapparatet.

Du vil finne fred og sjelen vil slutte med å vri seg når du tar et valg med å ikke stenge det inni degselv! Det er tøft...men det må du akseptere...det er bedre å ta en "kort" periode med tøffhet og vondhet enn å velge å ha det slik du har det nå resten av ditt liv. Det er viktig at du finner en plattform du kan stå på, føler deg trygg på uansett hva alle andre skulle føle og tro. Dette gjelder deg og at du skal ha det bra, har du det bra, så har også alle rundt deg, og de som er glade i deg bra. men først og fremst må du jo ville ha det bra selv...og det vil du selvfølgelig:)

Jeg har følgt deg her på dol i endel år nå..og du har gjort enorme, flotte skritt for degselv...ikke legg deg ned nå...fortsett å gå...fortsett å gå til det målet du vil rekke...det er der...og det venter på deg!

*klem"

[goliane]

Høres ikke godt ut å ha det sånn som du har det. Har ikke noen råd å gi.

Men har noen tanker å dele.

Om søvn, så syns jeg du skal sove når du har behov for det, så sant du kan. Mye helbredelse i søvn. Da slipper du unna tankene.

Så må du arbeide deg oppover igjen. Du har klart det før.

Små skritt er tingen. Gjør det du syns er viktigst og ikke alt på en gang. Hver ting til si tid. Tid har du. Kanskje bør du prioritere å snakke nå, for å kunne bearbeide overgrep og traumer. Så kan du konsentrere deg om å klare deg uten institusjonen i stadig lengre perioder, om hobbyer ol., og så, når du er litt sterkere, om utdanning.

Dette klarer du til slutt!

Heis nebbet litt opp, da!

[vanilje]

...bearbeidelseprosessen pågår så vil du alltid være i en "Berg og Dalbane"...da skifter alt på et sekund. Dette er veldig slitsomt, tøft og vondt når den pågår. Ja det er på tide å snakke....så fortsett med det! Selv om det nå føles som et angsthelvete osv...men psyken er også helt lik fysikken...Hvis du har en stor, vond og smertefull byll...du må til lege å stikke hull på den for at verk og alt dritt skal komme ute...så er det vondt, men etterpå så får du det så mye bedre. Slik er det også med sjelens byller...du må være villig til å stikke hull...la verket rennet ut før det kan heales. -Og når du kanskje også viser at du er villig til å ta hull på den sjelens byll på alvor, så får du også kanskje også være der en stund slik at du "ordentlig" får snakket ut og bearbeidet det du sliter med! Til syvende og sist så er du som må ta det valget...ikke hjelpeapparatet.

Du vil finne fred og sjelen vil slutte med å vri seg når du tar et valg med å ikke stenge det inni degselv! Det er tøft...men det må du akseptere...det er bedre å ta en "kort" periode med tøffhet og vondhet enn å velge å ha det slik du har det nå resten av ditt liv. Det er viktig at du finner en plattform du kan stå på, føler deg trygg på uansett hva alle andre skulle føle og tro. Dette gjelder deg og at du skal ha det bra, har du det bra, så har også alle rundt deg, og de som er glade i deg bra. men først og fremst må du jo ville ha det bra selv...og det vil du selvfølgelig:)

Jeg har følgt deg her på dol i endel år nå..og du har gjort enorme, flotte skritt for degselv...ikke legg deg ned nå...fortsett å gå...fortsett å gå til det målet du vil rekke...det er der...og det venter på deg!

*klem"

tusen takk for kloke ord...

jeg vet du har rett, skal be psykiateren min lese innlegget mitt og deretter svaret ditt, tror mye blir klarere for henne da.

*klem*