Et lite innlegg for oss suicidale og depressive

[musikeren]

Nei det er jo det jeg sier. Men nå derimot, jeg lever jo for nåtiden. Så får vi se hva sm skjer etter at jeg dør. Om det finnes noen himmel eller helvete eller om jeg er så uheldig å bli født på ny.

Den tid den sorg.

Gjenfødelse høres ut som en god løsning, spør du meg. Har også sans for åssen det framstilles i "Drømmenes verden", med bla Robin Williams, der du kan velge når du vil bli gjenfødt, og husker alle dine liv, ... bortsett fra når du faktisk lever. Det var vel klart;-)

[Gjest Rusle]

Men når alle de du er glad i om ei viss tid er døde, så spiller det ingen rolle for dem hvorvidt du var der, eller hva du betydde for dem.

Jo, det spiller en stor rolle om jeg betydde noe for dem eller ikke.

Nei, dette ble for dypt for meg nå ;o)

[Kizza1365380506]

Gjenfødelse høres ut som en god løsning, spør du meg. Har også sans for åssen det framstilles i "Drømmenes verden", med bla Robin Williams, der du kan velge når du vil bli gjenfødt, og husker alle dine liv, ... bortsett fra når du faktisk lever. Det var vel klart;-)

Jeg går for den løsningen. Høres ganske ok ut. Men om du har flere menn du er glad i da, hva gjør du da? Hmm, ikke lett å velge den rette å dele dette etterlivet med skulle jeg tro. Men alikevel høres ok ut, ja jeg velger den versjonen.

Mvh

[musikeren]

Jo, det spiller en stor rolle om jeg betydde noe for dem eller ikke.

Nei, dette ble for dypt for meg nå ;o)

Vel, det betyr ihvertfall noe mens vi lever, det er helt sikkert. Så får vi kanskje bare leve i trua på at det finnes noe mer etter dette livet. Jeg håper.

[musikeren]

Jeg går for den løsningen. Høres ganske ok ut. Men om du har flere menn du er glad i da, hva gjør du da? Hmm, ikke lett å velge den rette å dele dette etterlivet med skulle jeg tro. Men alikevel høres ok ut, ja jeg velger den versjonen.

Mvh

Overser glatt at du snakker til om "menn" å være glad i, og svarer som så: Jo, sant nok. Det må bli problematisk. Og hva med alle de du er glad i etter utallige liv? Kanskje det er det som er å være en del av den kosmiske bevisstheten? Jeg er glad i alle, og alle er glad i meg:-)

[punkyB]

Vet ikke helt om jeg skjønner hva du helt vil med dette innlegget ditt.

De fleste vet jo ikke hvor lenge man ha igjen å leve - heldigvis.

Er man dødssyk så vet man jo at man skal dø - så kommer det jo an på formen hvordan man lever den siste tiden. De fleste er vel opptatt av å si hadet til alle - og evnt. lette på dårlig samvittighet o.l.

Er man depressiv og vil ta selvmord - så vil vel de fleste også ta farvel. Dette gjør jo at de fleste ikke får mulighet til å gjennomføre selvmordet.

Men hvor står du i denne situasjonen?

[naiv]

Satt på spissen så går vi alle på vent for å dø. Derfor er det viktig å leve slik en blir fornøyd.

[Kizza1365380506]

Overser glatt at du snakker til om "menn" å være glad i, og svarer som så: Jo, sant nok. Det må bli problematisk. Og hva med alle de du er glad i etter utallige liv? Kanskje det er det som er å være en del av den kosmiske bevisstheten? Jeg er glad i alle, og alle er glad i meg:-)

Ja kanskje. Litt dypt for meg kanskje sent en søndags kveld. Må tenke litt på det. Kan ta litt tid )

[laguna1365380434]

Ikke nok med det: har du tenkt over at det er fult mulig, i tillegg til altså det ekle faktum at egen eksistens er forgjengelig og mest sannsynelig totalt meningsløs, så er det mulig at en ikke eksisteter(nå) og aldri har gjort det heller?

Kjedelig og lang tanke rekke basert på at det eneste reelle er det sansbare, og hva når det sansbare opphører osv, osv.. Og mye mer så klart, men altså jeg har blitt overbevist om at det er minst like mulig som alternativet.

Jeg kan bli veldig mørkredd av det der, men vanligvis går det over med f.eks en god bok eller en tur ut i været.

Jeg er pessimist og totalt overbevist om at livet mitt mest sannsynelig ikke spiller noen rolle, men samtidig lar jeg ikke denne pessimismen prege meg til daglig;) Det går an å innse egen uvesentlighet og manglende konstans og samtidig gripe dagen på en måte som om den var viktig i den store sammenhengen..

Dette ble rotete, sorry..

Forøvrig tror jeg kanskje det er litt Tao alt sammen : Ingenting er, men det er alt:o)

P.S Jeg er ikke gal. Ikke så veldig hvertfall;)

[musikeren]

Vet ikke helt om jeg skjønner hva du helt vil med dette innlegget ditt.

De fleste vet jo ikke hvor lenge man ha igjen å leve - heldigvis.

Er man dødssyk så vet man jo at man skal dø - så kommer det jo an på formen hvordan man lever den siste tiden. De fleste er vel opptatt av å si hadet til alle - og evnt. lette på dårlig samvittighet o.l.

Er man depressiv og vil ta selvmord - så vil vel de fleste også ta farvel. Dette gjør jo at de fleste ikke får mulighet til å gjennomføre selvmordet.

Men hvor står du i denne situasjonen?

Hva jeg vil? Jeg vil diskutere. Gjerne få gode argumenter for at det er en mening med livet.

[musikeren]

Ikke nok med det: har du tenkt over at det er fult mulig, i tillegg til altså det ekle faktum at egen eksistens er forgjengelig og mest sannsynelig totalt meningsløs, så er det mulig at en ikke eksisteter(nå) og aldri har gjort det heller?

Kjedelig og lang tanke rekke basert på at det eneste reelle er det sansbare, og hva når det sansbare opphører osv, osv.. Og mye mer så klart, men altså jeg har blitt overbevist om at det er minst like mulig som alternativet.

Jeg kan bli veldig mørkredd av det der, men vanligvis går det over med f.eks en god bok eller en tur ut i været.

Jeg er pessimist og totalt overbevist om at livet mitt mest sannsynelig ikke spiller noen rolle, men samtidig lar jeg ikke denne pessimismen prege meg til daglig;) Det går an å innse egen uvesentlighet og manglende konstans og samtidig gripe dagen på en måte som om den var viktig i den store sammenhengen..

Dette ble rotete, sorry..

Forøvrig tror jeg kanskje det er litt Tao alt sammen : Ingenting er, men det er alt:o)

P.S Jeg er ikke gal. Ikke så veldig hvertfall;)

Den tankerekka der må du fortelle meg litt mer om...

Og vi er litt wacko alle sammen:-) Ja, noen mer enn andre da;-)

[punkyB]

Hva jeg vil? Jeg vil diskutere. Gjerne få gode argumenter for at det er en mening med livet.

Selvsagt er det en mening med livet - selv om man kan føle at det ikke er noe særlig til tider. Nå legger jeg til grunn at man ikke vet hvor lenge man har igjen - for det gjør jo de fleste ikke.

Kan jo snu spm. tilbake til deg - er det noen gang akseptabelt å ta sitt eget liv? Hva skal til for at man skal kunne gjøre det?

[Lillelurven]

Selvsagt er det en mening med livet - selv om man kan føle at det ikke er noe særlig til tider. Nå legger jeg til grunn at man ikke vet hvor lenge man har igjen - for det gjør jo de fleste ikke.

Kan jo snu spm. tilbake til deg - er det noen gang akseptabelt å ta sitt eget liv? Hva skal til for at man skal kunne gjøre det?

Jeg tror det er sundt å være litt "nede" innimellom. Ikke slik at man står der med hårføneren, og vurderer å hoppe i badekaret...Mer lei, melankolssk og med tanker, som gjør, at man husker bedre dager, små glimt av lykke.

Samtidig som man klarer å se, det er lys i tunellen.

Det er grodd mye god kunst, musikk og bøker, fra melankoliens sørpe.

Jeg registrerer det er mange "hårsåre" her inne.

Alle har levd et liv, noen har flere sår i sjela si, enn andre.

Jeg tror også vi alle har ulike måter å takle sorg og kriser på.

Selvsagt avhenig av hvilket støtteaparat vi har rundt oss.

Å ta sitt eget liv.

Vel, jeg kan se grunner, og jeg kan skjønne tanken. Men derifra, til å virkelig gjøre det?

Jeg måtte ha rydda i alle skuffer og skap, gamle kjærlighetsbrev, kasta stygge truser etc. Og det orker jeg ikke.

Dessuten er jeg mor.

Og jeg ville ikke latt dem etter meg, hatt det helvete på jord, men å lure på, hva de kunne gjort anderledes. Om det var deres feil.

Hadde jeg derimot opplevd en sykdom, eller en ulykke, som gjorde meg helt "grønnsak", ville det stillt seg anderledes.

At livet noen ganger er et helvete, at man kan angre på valg man har tatt, som i ettertiden viste seg å være feil.

Det er menneskelig.

Så får vi bruke tiden vi har, til å igjen velge.

Skal vi gjøre noe med det, eller la det suse og gå.

Alle har vi ulike håp og ønsker.

Jeg skulle ofte ønske jeg var en smule mer "enkelt" sammensatt.

For mitt vedkommene, har det vært en udelt positiv ting, å ha eldre venner. Jeg har sprettne folk rundt meg på 45-50 år. Og jeg ser, livet er aldeles praktfullt, også da.

I motsetning til Molli, føler ikke jeg at ungene mine er hele livet.

Jeg vil ha noe mer.

Og hver dag, øver jeg meg på, å få en liten bit.....akkurat slik, som jeg vil ha det.

Små øyeblikk, hver dag.

Alt fra en stund alene, heftig sex, et smil fra et barn jeg har greid å trøste, til en deilig latte.

De store ting, som en vingård i Italia, venter jeg litt med:-)

[pip]

Hm. Takk for dine dyptloddende synspunkter. Sjelden jeg får slike tankevekkere.

vet du?

[flisa]

Jeg klarer ikke å tenke meg verden uten MEG jeg, selv om sikkert alle andre kan det.

rart.....prøver i grunn å holde meg unna sånne tanker - men noen ganger, ja - - - *sukk*

[laban]

Jeg klarer ikke å tenke meg verden uten MEG jeg, selv om sikkert alle andre kan det.

rart.....prøver i grunn å holde meg unna sånne tanker - men noen ganger, ja - - - *sukk*

Har du sett "Hipp, hipp hurra!" om Skagen-malerne? Og husker du slutten?

Jeg ble helt satt ut av den sluttscenen da han (Kreyer?) forsto hvorfor han ikke fant seg selv i det idylliske, solrike bildet - "dette er jo en helt annen dag på stranden, og jeg fins ikke lenger..."

Blir mest sint jeg, når jeg tenker på at jeg ikke skal være her støtt.

[flisa]

Har du sett "Hipp, hipp hurra!" om Skagen-malerne? Og husker du slutten?

Jeg ble helt satt ut av den sluttscenen da han (Kreyer?) forsto hvorfor han ikke fant seg selv i det idylliske, solrike bildet - "dette er jo en helt annen dag på stranden, og jeg fins ikke lenger..."

Blir mest sint jeg, når jeg tenker på at jeg ikke skal være her støtt.

Ja, enig - blir også sint!

har ikke sett den - den må jeg se!

[flisa]

Det er klart det gjør. Men ingenting kan sidestilles med det, mener jeg. Slik føler jeg det, og det er min oppriktige mening.

Når det er sagt, så påstår jeg ikke at det er slik for alle. Men det er MIN følelse.

Min mann var 43 før han ble pappa - og skjønner VELDIG hva du snakker om - men, før det var han lykkelig uvitende....:-)

Så jeg tror nok at folk kan leve et vel så lykkelig liv uten barn også - men det vet jeg du også vet

Det verste med å få barn er at man blir så utrolig ENGSTELIG, -og det gir seg ikke selv om de er voksne. Min gamle mormor har 47 barnebarn - enda fler oldebarn og et 10-talls oldebarn - jeg skjønner ikke at hun klarer å sove om natten! *s*

[flisa]

Det er klart det gjør. Men ingenting kan sidestilles med det, mener jeg. Slik føler jeg det, og det er min oppriktige mening.

Når det er sagt, så påstår jeg ikke at det er slik for alle. Men det er MIN følelse.

Min mann var 43 før han ble pappa - og skjønner VELDIG hva du snakker om - men, før det var han lykkelig uvitende....:-)

Så jeg tror nok at folk kan leve et vel så lykkelig liv uten barn også - men det vet jeg du også vet

Det verste med å få barn er at man blir så utrolig ENGSTELIG, -og det gir seg ikke selv om de er voksne. Min gamle mormor har 47 barnebarn - enda fler oldebarn og et 10-talls oldebarn - jeg skjønner ikke at hun klarer å sove om natten! *s*

[flisa]

Min mann var 43 før han ble pappa - og skjønner VELDIG hva du snakker om - men, før det var han lykkelig uvitende....:-)

Så jeg tror nok at folk kan leve et vel så lykkelig liv uten barn også - men det vet jeg du også vet

Det verste med å få barn er at man blir så utrolig ENGSTELIG, -og det gir seg ikke selv om de er voksne. Min gamle mormor har 47 barnebarn - enda fler oldebarn og et 10-talls oldebarn - jeg skjønner ikke at hun klarer å sove om natten! *s*

.