Hva nå?

[Gjest en forbannet sjel]

Jeg har skrevet ett innlegg tidligere hvor jeg spurte om det er noen som kunne hjelpe meg i svaret på hva som er galt med meg siden jeg har en del symptomer som ikke burde være der, som f.eks feber, trøtthet/slapphet, smerter i ben og armer og uforklarlige blåmerker.

Har jeg fått med meg alt? Uansett, jeg gikk altså til legen, og de tok først de vanlige blodprøvene (jern, blodsukker, kolesterol, stoffskifte etc) og kunne ikke finne noe galt med disse. Heller ikke urinprøven viste noe merkelig men den klarte de å rote bort før den ble registrert i journalen min så jeg er bedt om å ta en ny.

Legen slo seg til ro da blodprøvene var fine, så ny time måtte jeg selv be om. Denne gangen undersøkte hun blodtrykk, EKG, lyttet på hjertet og lunger etc men alt var i følge henne normalt. Med meg hjem fikk jeg tre prøvedingser som jeg skal ta prøver av avføring men jeg venter ikke at de finner noe galt der heller.

Så hva skal jeg gjøre? Ettersom jeg er ung (snart 22) er jeg redd for det meste som kan være galt, men må jo bare tro på legen. Vil ikke bli beskyldt for å være hypokonder heller. Kjæresten min dro meg med til homeopat, hadde jeg visst hva en homeopat gjør så hadde jeg aldri blitt med, men kjæresten min er bekymret og mener altså at dette kan virke.

Det han gjør i disse timene er at han gir meg strøm på ulike punkter på kroppen, og jeg får også akupunktur og B-vitamin innsprøytning, hele sulamitten tar doktormannen 450 kroner for. Det eneste jeg har merket hittil er at jeg har blitt verre de dagene jeg har vært der.

Han anbefalte meg også noen piller, kjæresten min kaller dem sukkerkuler, og jammen smaker de likt sukker også.

Men jeg bør vel komme til et poeng her, før alle dør av kjedsomhet. Jeg har problemer med å stole på det homeopaten sier, at symptomene bare er psykisk osv. For meg er en slik uttalelse det samme som å si at jeg simulerer, og jeg ville faktisk heller foretrukket en alvorlig fysisk lidelse, for den ville jeg i alle fall kunnet stå for.

Ingen ville sett rart på meg om jeg f.eks hadde hatt en infeksjon, men hva skal jeg si til venner hvis de spør hvorfor jeg er dårlig nå?

Hva skal jeg si til læreren min de dagene jeg rett og slett holder på å spy ut lunger og det som er og leksene ikke kan bli gjort?

Jeg kan ikke komme med en så teit unnskyldning at symptomene er der på psykisk grunnlag. Dessuten har jeg alltid trodd at symptomer som feber, blåmerker etc bare kom hvis det var noe, ikke fordi den teite kroppen min klager over en dårlig barndom og sånne bagateller.

Hvordan skal jeg i fremtida kunne avgjøre om symptomene jeg har er noe å være redd for eller om det bare er hjernen min som "simulerer"? Jeg har nemlig ikke som hobby å renne ned dørene hos legen, og i alle fall ikke for ting jeg kunne spart meg bryet å bestille time for.

Så hva gjør jeg nå? Må jeg avfinne meg med at jeg er et jævla persilleblad som har en kropp som reagerer slik som dette på ting jeg er kommet over for lengst? Eller er det fortsatt håp om at jeg er blant de "normale" som faktisk ikke har symptomer hvis jeg ikke er fysisk syk?

Jeg håper fortsatt, for dette er det største nederlaget i mitt liv, og hvis det er sant det homeopaten sier så vet jeg faen ikke om noe verre.

Nå ble jeg kanskje litt sint på slutten her men er det noen som skjønner meg og som kanskje vet hva annet jeg kan gjøre for å finne en fysisk forklaring som kanskje ikke ville syntes på de andre undersøkelsene. Hva som helst, om ikke annet så gi meg vitaminmangel. DET kan jeg fikse på, psykiske symptomer er tabu og døden.

Det var dagens lille solstreif, hilsen Vam og Vennerød.

[peya]

Hei forbannet sjel =)

Jeg har det akkurat som deg.. Symptomer som legen ikke finner ut av. Og jeg vet hvor fustrert og sinna du er, jeg er det oxo..

Men jeg ville vel bare egentlig si at du MÅ stå på!!! ikke gi opp.. )

mvh

[Kizza1365380506]

Kjære deg, vi er mange som har følt oss fortvilet når vi får beskjed om at vi er psyke. Kanskje vet vi ikke hva vi skal jobbe med og mot. Jeg husker selv at jeg gråt når jeg gikk fra legen med sykemeldig og resept på medisin i vesken. Å innrømme nederlaget er ett skritt mot helbreden. En fysisk defekt/skade/sykdom er noe alle forstår og kan sånn noenlunde sette seg inn i. Å gå rundt å føle seg syk uten å få noen som helst respons kan gjøre hvem som helst sint. Det er velgjørende det og.

En annen ting. Er du sikker på at stoffskiftet ditt er i orden. Uforklarlige blåmerker, tretthet osv. er ganske vanlige symptomer på sykdommen (http://www.stoffskifte.org/) En annen ting er at hypokonderi er en sykdom i seg selv. Ikke noe å skamme seg over, mer enn andre psykdommer. Smertene kjennes virkelige ut samt at man kan psyke på seg smerter også.

Om du ikke får noen respons av legen din kan du kanskje be om en henvisning til en indremedisiner eller skifte fastlege.

Mvh

[siriil]

Stå på, innlegget ditt gjorde inntrykk på meg,

håper du får det bedre snart og at det blir stilt en diagnose.

Varme tanker fra meg :- )

[Gjest en forbannet sjel]

Kjære deg, vi er mange som har følt oss fortvilet når vi får beskjed om at vi er psyke. Kanskje vet vi ikke hva vi skal jobbe med og mot. Jeg husker selv at jeg gråt når jeg gikk fra legen med sykemeldig og resept på medisin i vesken. Å innrømme nederlaget er ett skritt mot helbreden. En fysisk defekt/skade/sykdom er noe alle forstår og kan sånn noenlunde sette seg inn i. Å gå rundt å føle seg syk uten å få noen som helst respons kan gjøre hvem som helst sint. Det er velgjørende det og.

En annen ting. Er du sikker på at stoffskiftet ditt er i orden. Uforklarlige blåmerker, tretthet osv. er ganske vanlige symptomer på sykdommen (http://www.stoffskifte.org/) En annen ting er at hypokonderi er en sykdom i seg selv. Ikke noe å skamme seg over, mer enn andre psykdommer. Smertene kjennes virkelige ut samt at man kan psyke på seg smerter også.

Om du ikke får noen respons av legen din kan du kanskje be om en henvisning til en indremedisiner eller skifte fastlege.

Mvh

Legen sa hun hadde tatt prøver for å finne ut om det var stoffskifte, og det var visst ikke det. Og hypokonder er jeg slett ikke, da hadde jeg vært hos legen mye oftere enn jeg er. Jeg er heller redd for å be henne ta prøver fordi jeg ikke vil hun skal oppfatte meg som pyse eller noe slikt.

Jeg bærer heller det meste inni meg, men av og til blir jeg så forbanna.

[Gjest en forbannet sjel]

Stå på, innlegget ditt gjorde inntrykk på meg,

håper du får det bedre snart og at det blir stilt en diagnose.

Varme tanker fra meg :- )

tenk at mitt lille solstreif kunne gjøre inntrykk på noen, jeg var heller forberedt på masse kjeft.

takk og varme klemmer tilbake.

[Kizza1365380506]

Legen sa hun hadde tatt prøver for å finne ut om det var stoffskifte, og det var visst ikke det. Og hypokonder er jeg slett ikke, da hadde jeg vært hos legen mye oftere enn jeg er. Jeg er heller redd for å be henne ta prøver fordi jeg ikke vil hun skal oppfatte meg som pyse eller noe slikt.

Jeg bærer heller det meste inni meg, men av og til blir jeg så forbanna.

Det har du full rett til å være. Ingenting er mer frustrerende enn når du føler at noe er riv ruskende galt og du ikke får hjelp hvor du enn vender deg.

Jeg mente ikke å insinuere at du var hypokonder. Men du antydert jo at de fikk deg til å føle deg slik.

Jeg mener du bør bytte fastlege dersom du ikke får den hjelpen du mener du behøver.

Lykke til! )

Mvh