Søster vil ikke snakke med meg

[Gjest Bekymret storesøster]

Innlegget er postet i foreldreforum også.

Min lillesøster på 16 har det ikke særlig godt for tiden og hun er i ferd med å få profesjonell hjelp. Sannsynligvis er hun veldig deprimert. Hun snakker mye med mamma som vi begge har et nært forhold til, men vil ikke fortelle meg noe om det som skjer med henne.

Vi er mye sammen, men da vil hun ikke snakke om det vanskelige. Jeg prøver så godt jeg kan å få henne til å sette ord på det, og når ikke det funker prøver jeg å motivere henne og gjøre slik at hun har det bra.

Men det oppleves forferdelig fortvilende når hun ikke vil åpne seg for meg. Er fryktelig redd for at hun distanserer seg fra meg og at vi glir fra hverandre. Noen råd?

[Gemini]

Kanskje hun føler at hun vil være mer enn "bare problemer", at hun ikke vil la problemene bli alt-oppslukende, og at hun har nok personer rundt seg å ta opp de vanskelige tingene med? At hun bare ønsker å kunne slappe av og ha det koselig/gøy med storesøster og forsøke å glemme det vanskelige for en stund?

Bare noen tanker...

[Gjest Bekymret storesøster]

Kanskje hun føler at hun vil være mer enn "bare problemer", at hun ikke vil la problemene bli alt-oppslukende, og at hun har nok personer rundt seg å ta opp de vanskelige tingene med? At hun bare ønsker å kunne slappe av og ha det koselig/gøy med storesøster og forsøke å glemme det vanskelige for en stund?

Bare noen tanker...

Jo, den tanken virker nærliggende, fordi vi ler mye og har det gøy sammen, gjør skolearbeid sammen og prater om alt annet.

Det er bare så vondt å kjøre henne hjem å vite at hun legger seg gråtende og korthuset plutselig raser sammen...

Hva skal jeg gjøre???

[Gemini]

Jo, den tanken virker nærliggende, fordi vi ler mye og har det gøy sammen, gjør skolearbeid sammen og prater om alt annet.

Det er bare så vondt å kjøre henne hjem å vite at hun legger seg gråtende og korthuset plutselig raser sammen...

Hva skal jeg gjøre???

Skal du gjøre noe spesielt annet enn du gjør da?

Du vet jo at hun får snakket med moren deres, og i ferd med å få profesjonell hjelp, så hun står jo ikke på bar bakke.

Om du ikke har gjort det, så si klart ifra til henne at hun kan komme til deg med det som er vanskelig, når hun selv føler for det. At du ikke vil avvise henne - uansett, at du alltid vil stille opp for henne.

Og ellers fortsett å være et lysglimt i tilværelsen hennes, gjør hyggelige ting sammen. Spør henne hva hun helst vil gjøre, om hun klarer å ta initiativ til ting. Eller ta henne med på ting hun pleide å like tidligere, uten å "pushe" for mye. En koselig kveld med en film eller to og fx. en pizza kan jo være nok om hun ikke vil ut på så mye.

Vær der, men ikke push, det tror jeg er tingen. Hadde hun ikke hatt annen hjelp ville jeg nok ment noe annet, da måtte du kanskje jobbet mer for at hun skulle få hjelp. Tror det kan bli for mye for henne om det skal komme noen fra "alle" kanter og hjelpe samtidig. Og så må man som familiemedlem eller venn passe på å ikke krysse grensen der man vil forsøke å være behandler. Man gjør som regel best med å bare være en venn. :-)

[Gjest Bekymret storesøster]

Skal du gjøre noe spesielt annet enn du gjør da?

Du vet jo at hun får snakket med moren deres, og i ferd med å få profesjonell hjelp, så hun står jo ikke på bar bakke.

Om du ikke har gjort det, så si klart ifra til henne at hun kan komme til deg med det som er vanskelig, når hun selv føler for det. At du ikke vil avvise henne - uansett, at du alltid vil stille opp for henne.

Og ellers fortsett å være et lysglimt i tilværelsen hennes, gjør hyggelige ting sammen. Spør henne hva hun helst vil gjøre, om hun klarer å ta initiativ til ting. Eller ta henne med på ting hun pleide å like tidligere, uten å "pushe" for mye. En koselig kveld med en film eller to og fx. en pizza kan jo være nok om hun ikke vil ut på så mye.

Vær der, men ikke push, det tror jeg er tingen. Hadde hun ikke hatt annen hjelp ville jeg nok ment noe annet, da måtte du kanskje jobbet mer for at hun skulle få hjelp. Tror det kan bli for mye for henne om det skal komme noen fra "alle" kanter og hjelpe samtidig. Og så må man som familiemedlem eller venn passe på å ikke krysse grensen der man vil forsøke å være behandler. Man gjør som regel best med å bare være en venn. :-)

Tusen takk for fint svar!