Gå til innhold

Vil hjelpe...


Gjest Bekymret ektemann
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Bekymret ektemann

Hei.

Jeg har etter mange års ekteskap endelig fått oversikt over ting kona har opplevd i barndommen.

Gjennom mange års ekteskap har det forekommet snåle reaksjoner på ting som jeg ikke har vært i stand til å forstå. Ikke før nå.

Vi har pratet mye i de siste dagene om barndommen hennes, det psykiske presset hun har blitt utsatt for, og litt om farens overgrep. Hun sier selv at hun ikke ble misbrukt, men at det begrenset seg til klåing i fylla. Ille nok slik jeg ser det, og jeg lurer på om hun ikke holder igjen ting for å skåne meg.

Vi har startet en prosess hvor hun prater ut om ting og jeg forsøker etter beste evne å hjelpe henne med å bearbeide ting.

Jeg er ikke noen psykolog, og har ikke alle forutsetninger for å håndtere dette. Selv hadde jeg en utrivelig oppvekst med alkoholmisbruk i hjemmet, så jeg forstår i det minste to ting:

1. Dette må ut og frem. Hun må bearbeide følelsene sine og prate ut om dette. Det var dette som fikk meg på bena og har fått meg til å legge mine ting bak meg.

2. Hvis man ikke har opplevd slike ting selv, har man ganske enkelt ikke forutsetninger til å forstå hva personen føler og gjennomgår. Jeg kan med min bakrunn bare ane rekkevidden av det hele.

Hun har pr i dag ikke lyst, selvtillit, og overskudd til å oppsøke profesjonelle for behandling. Hun vil heller ha hjelp fra meg til å komme igjennom dette. Å slippe ukjente mennesker innpå seg synes umulig.

Forrige helg satt vi bort barna og krøp opp i sofakroken og bare pratet og pratet. Det så ut til å hjelpe. Dette kommer vi til å gjenta. Men er dette nok?

Foreldrene hennes har i alle år vært svært manipulerende, og har ved enhver anledning gitt henne dårlig samvittighet for alt mulig. Det har ganske enkelt ikke latt seg gjøre å leve opp til dems forventniger. Absolutt alt skal skje på deres premisser.

Slik er det i stor grad enda. Jeg ser dette, og hun begynner selv å se det selv. Likevel er det vanskelig å komme ut av sirkelen. Hun får dårlig samvittighet, er redd farens reaksjoner, synes synd på moren som lever i samme helvete.... lista er lang.

Samtidig er hun lei seg fordi hun påfører meg smerte, har problemer med nærhet, og ikke minst sliter med sexlivet.

Som en svært positiv ting, er hun svært innstillt på å gjøre noe, jobbe med dette, og legge det bak seg. Hun er utrolig sterk.

Mitt spørsmål er hvordan jeg skal forholde meg til det hele, og hjelpe på best mulig måte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

favn

Instinktivt tror jeg ikke du er den rette til å være første-terapeuten hennes. Det vil antakelig slite deg ut.

Du skal selvsagt være tilstede, lytte, snakke, gi omsorg osv., men jeg vil tro at profesjonell hjelp i form av psykolog og terapi er det hun trenger for å bearbeide opplevelser og forhold til foreldrene. Dette er vanskelige ting for henne, mange i lignende situasjoner opplever at en profesjonell utenforstående definitivt er mye bedre enn å veve inn en av sine nærmeste altfor tett for å komme seg ut og bli fri - hvis du skjønte det der :)

Sånn litt på sidelinjen vil jeg si at jeg synes det er merkelig at voksne ikke bryter med vanskelige foreldre. Man trenger dem jo strengt tatt ikke, ihvertfall ikke foreldre som forpester og forsurer, så hvorfor bakse og slite med tette og destruktive relasjoner når løsrivelsen burde skjedd i ungdommen?

Lykke til begge to, du høres ut som en god ektemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bekymret ektemann

Instinktivt tror jeg ikke du er den rette til å være første-terapeuten hennes. Det vil antakelig slite deg ut.

Du skal selvsagt være tilstede, lytte, snakke, gi omsorg osv., men jeg vil tro at profesjonell hjelp i form av psykolog og terapi er det hun trenger for å bearbeide opplevelser og forhold til foreldrene. Dette er vanskelige ting for henne, mange i lignende situasjoner opplever at en profesjonell utenforstående definitivt er mye bedre enn å veve inn en av sine nærmeste altfor tett for å komme seg ut og bli fri - hvis du skjønte det der :)

Sånn litt på sidelinjen vil jeg si at jeg synes det er merkelig at voksne ikke bryter med vanskelige foreldre. Man trenger dem jo strengt tatt ikke, ihvertfall ikke foreldre som forpester og forsurer, så hvorfor bakse og slite med tette og destruktive relasjoner når løsrivelsen burde skjedd i ungdommen?

Lykke til begge to, du høres ut som en god ektemann.

Takker for svar.

Jeg er helt enig dette med at en profesjonell burde ta dette, men nå er det nå en gang slik at hun ikke vil. Ikke enda.....

Med hensyn til foreldre som forsurer og forpester er jeg også enig. Man skal naturlig gjennomgå en fase i ungdommen hvor man løsriver seg og blir selvstendig. Selvstendig nok til å få nødvendig avstand til dem.

Hun fikk aldri lov til dette. Ved tegn til selvstendighet ble det drept ved roten. Hun ble psyket ned med ansvar for ditt og datt, og konfrontert med farens sinne hvis ting ikke var slik han mente det skulle være. Og han stillte umulige krav, og de spillte på samvittigheten hennes.

Leste på sidene til Feline en artikkel om når barn brukes til å oppfylle foreldrenes behov, og spesiellt delen om delegater.

Det er vel langt på vei saken i ett nøtteskall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

favn

Takker for svar.

Jeg er helt enig dette med at en profesjonell burde ta dette, men nå er det nå en gang slik at hun ikke vil. Ikke enda.....

Med hensyn til foreldre som forsurer og forpester er jeg også enig. Man skal naturlig gjennomgå en fase i ungdommen hvor man løsriver seg og blir selvstendig. Selvstendig nok til å få nødvendig avstand til dem.

Hun fikk aldri lov til dette. Ved tegn til selvstendighet ble det drept ved roten. Hun ble psyket ned med ansvar for ditt og datt, og konfrontert med farens sinne hvis ting ikke var slik han mente det skulle være. Og han stillte umulige krav, og de spillte på samvittigheten hennes.

Leste på sidene til Feline en artikkel om når barn brukes til å oppfylle foreldrenes behov, og spesiellt delen om delegater.

Det er vel langt på vei saken i ett nøtteskall.

Jeg mener faktisk at voksne mennesker er i sin fulle rett og absolutt bør bryte helt og fullt med destruktive foreldre.

Hvis stikkordene vanskjøtsel, misbruk, vold er knyttet til barndom og ungdom har ikke de nå voksne barna den minste forpliktelse overfor nå godt voksne / gamle foreldre og slett ikke hvis det triste og uhyggelige fortsatt pågår.

For å få et rimelig godt liv med seg selv og derfor også det som er hennes familie nå, bør hun overveie å skille seg fra foreldrene istedet for å kjempe for den kjærligheten hun ikke fikk og aldri, aldri kommer til å få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Daraan

Tja,om hun -vil- prate å få det ut er vel det beste å vise interesse og omsorg ved å "spørre og grave" i hennes eget tempo,samtidig med å ta seg goooood tid til å lytte.

Viktig å ikke bli "redd" å trekke seg bort fra hennes selv om noe hun forteller kan være groteske. Det tenker jeg blir som et slag i ansiktet hennes. Blir det vanskelig kan jo kanskje hun støtte -deg-. Viktig å ikke "backe ut" både for henne og deg.

Hun vil ikke ha fremmede inn i livet sitt nå,men noen hun stoler på å er glad i..

Kanskje ringe en lege eller psykolog bare sånn for å få tips til hvordan du kan forholde deg og hva du kan gjøre sånn for din egen del??

Lykke til da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest pomona

Jeg mener faktisk at voksne mennesker er i sin fulle rett og absolutt bør bryte helt og fullt med destruktive foreldre.

Hvis stikkordene vanskjøtsel, misbruk, vold er knyttet til barndom og ungdom har ikke de nå voksne barna den minste forpliktelse overfor nå godt voksne / gamle foreldre og slett ikke hvis det triste og uhyggelige fortsatt pågår.

For å få et rimelig godt liv med seg selv og derfor også det som er hennes familie nå, bør hun overveie å skille seg fra foreldrene istedet for å kjempe for den kjærligheten hun ikke fikk og aldri, aldri kommer til å få.

Altså oppskriften for oss som sliter med foreldrene våre er å bryte tvert og aldri se dem igjen.? Hm, det er lettere sagt enn gjort tro du meg.Har du selv opplevd slike ting favn eller er du bare ute med gode tips???

Til bekymret ektemann. Du er flink, stå på. Vær der for henne, vis omsorg og våg å høre på det som er vondt. Før eller siden vil det nok løsne. Du virker som en fin fyr med mye sunn fornuft. Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Bekymret ektemann

Altså oppskriften for oss som sliter med foreldrene våre er å bryte tvert og aldri se dem igjen.? Hm, det er lettere sagt enn gjort tro du meg.Har du selv opplevd slike ting favn eller er du bare ute med gode tips???

Til bekymret ektemann. Du er flink, stå på. Vær der for henne, vis omsorg og våg å høre på det som er vondt. Før eller siden vil det nok løsne. Du virker som en fin fyr med mye sunn fornuft. Lykke til.

Først av alt vil jeg si takk. Takk for at dere bryr dere, gir små tips, og ikke minst oppmuntring.

Det Favn sier om foreldre er som pomona påpeker ikke lett.

Men det er nødvendig!

Når man i ett halvt liv har forsøkt å oppnå kjærlighet, aksept, og anerkjennelse fra dem som burde være de første til å kunne gi dette, må man på ett tidspunk se det i øynene at man ALDRI vil kunne få det. De er ganske enkelt ikke i stand til å gi det.

Når de i tillegg er manipulerende, selvopptatt, kontrollerende.....

Dere skjønner tegninga.

Greia er den at uansett hva og hvor mye du gjør vil det ganske enkelt ikke bli bra nok.

Vi bodde en periode langt(veldig langt) fra dem. Jeg ser i ettertid at hun hadde en frihet over seg vi ikke har i dag. Derfor tror jeg at første bud er å bryte med dem og få dem på avstand. Først da kan andre ting jobbes med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

favn

Altså oppskriften for oss som sliter med foreldrene våre er å bryte tvert og aldri se dem igjen.? Hm, det er lettere sagt enn gjort tro du meg.Har du selv opplevd slike ting favn eller er du bare ute med gode tips???

Til bekymret ektemann. Du er flink, stå på. Vær der for henne, vis omsorg og våg å høre på det som er vondt. Før eller siden vil det nok løsne. Du virker som en fin fyr med mye sunn fornuft. Lykke til.

Noen oppskrift finnes neppe, jeg har den ihvertfall ikke.

Det jeg sier er at istedet for fåfengt å kretse rundt og halse etter kjærlighet fra stygge og destruktive foreldre, tror jeg ganske bestemt at voksne mennesker vil få et betydelig bedre liv ved å bryte med slike foreldre - slik voksne bryter / bør bryte med andre mennesker som for en overveiende del kreerer mørke og styggedom.

For øvrig trenger ikke 'bryte med' bety 'aldri se igjen'...

Det er nok slik at bindinger av negativ art har sine grunner i komplekse forhold. Slik torturofre knytter seg til torturisten, vil kanskje ofre for stygge ting i barndom / ungdom ikke bare hate, men også lengte etter positive bekreftelser. Jeg er ingen ekspert, men det synes sannsynlig...

Ingen har for øvrig sagt at det er enkelt med relasjoner. Det er det aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...