Så forbasket mye angst idag

[Gjest Windsong]

Skjelver over hele kroppen, og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre dagens planer (skal på en gruppe ved psyk. dagsenter). Vet jeg blir mer deprimert av å holde meg hjemme hele dager, men samtidig blir jeg helt ødelagt om jeg går ut i den tilstanden jeg befinner meg i nå.

Vet ikke hva jeg er redd for, men den siste tiden har jeg bare følt at jeg er i ferd med å bli dårligere igjen. Alt rundt meg virker så fjærnt. Føles som om jeg snakker igjennom en tunnel, en tunnell alt annet befinner seg i motsatt ende av enn den jeg befinner meg i. En ting jeg forresten vet jeg er redd for er å bli psykotisk, har noe tilløp til stemmer i hodet igjen og det er veldig skremmende. Har time hos psykiateren min på fredag, men det er sammen med foreldrene mine og den psykiatriske hjemmetjenesten. Vet ikke om jeg klarer å møte opp med så mange til stede, men jeg trenger sårt hjelp nå. Men jeg har totalt noia for å snakke med psyk. aleine også... men jeg vet jo at det sikkert er det eneste som kan hjelpe meg.

Hovedgrunnen til at jeg har problemer med å gå ut blant foklk om dagen er at jeg får en sprø følelse av at de rundt meg kan se/lese tankene mine. Føler det er øyne som stirrer på meg overalt. Hjemme må jeg trekke for gardinene.

Skjønner egentlig ikke vitsen med livet. Har leeenge følt at jeg lever av plikt overfor andre, ikke fordi jeg vil det selv. Går nærmest og håper at jeg havner i en ulykke eller får en dødelig sykdom. Klarer ikke tanken på å risikere å måtte holde ut til jeg blir 80-90 (folk har stort sett blitt utgamle i slekta mi).

Sliter også med etekick. Dytter i meg (helst søtsaker og kaker), og får det kjøret med blodsukkeret etterpå (diabetes). Vet jo at det skjer når jeg ikke holder måten, men jeg klarer ikke la det være. Det har blitt en erstatning for den idiotiske kuttinga jeg dreiv med.

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Føler at jeg MÅ ha noe slags hjelp, men jeg er for redd til å søke den.

[Mimmy]

Angående det å gå utendørs og føle at alle kan lese tankene dine.....de andre bryr seg nok ikke så mye om deg som det du tror. De aller fleste mennesker (og spesielt på gaten) har mer enn nok med seg selv og sitt. Bare tenk på hvor ofte DU ofrer andre en tanke, når DU går utendørs (utover å tenke på hva de tenker om deg).

Hvis du kan holde fast på den tanken, så tror jeg det på sikt kan bli lettere for deg å bevege deg utendørs. Men jeg har også hatt det slik, på den måten som du beskriver, så jeg vet det er veldig vanskelig. Er det slik at du føler deg gjennomsiktig og svært sårbar, så kan det føles godt å være hjemme, men det er nok ikke det som er løsningen, nødvendigvis, men bedre å komme seg ut og kanskje oppleve at ting ikke ble så vanskelig som det man trodde.