Såra...

[Gjest snilt lite beist]

Natt til i dag ble jeg veldig dårlig, mye flashbacks og destruktiv tankegang. Ble derfor plassert på en akuttpost over natta.

Forøvrig samme akuttpost hvor det klikket for meg for en del år tilbake og som førte til en fengselsdom...Som jeg er ferdig med nå.

Så, i morges da jeg våknet , kom en psykepleier inn til meg og sa at jeg bare fikk komme meg ut og opp i den avdelinga jeg egentlig tilhører.

Det var jo greit nok, hadde det ikke bare vært for at jeg fikk vite at personalet der hadde reagert veldig negativt på at jeg hadde overnattet i posten og de ville ha meg ut.

Det som skjedde , skjedde for snart 4 år siden. Jeg har sonet en lang fengselsstraff på grunn av det som skjedde, noe jeg er fullt innforstått med at jeg måtte gjøre.

Det jeg ikke skjønner er at denne episoden skal brukes i mot meg ennå. Når skal de bli ferdig med det jeg gjorde?Og hvordan skal jeg noengang få bearbeidet det jeg gjorde da jeg faktsik var ganske sjuk?

Å plassere meg i akkurat den akuttavdelinga var en nødløsning der og da. Ingen her på posten hadde trodd at jeg skulle få en slik tilbakemelding i etterkant.Det var en lege som tok beslutningen om at jeg skulle overnatte i en akuttpost, og jeg var bare glad for at jeg kunne bli passa på litt.

Hadde aldri trodd at jeg skulle bli konfrontert på nytt med min egen dumskap.

Jeg er såra langt inn i sjela, som om noen har sparket meg mens jeg lå nede.

Jeg kan se ting fra deres side også, men jeg forventer uansett en viss respekt og at de ser MINE GRENSER,tilbake.

Tror de at jeg er en kynisk, følelsesløs faen som ikke bryr meg?

Har heldigvis fått snakket med psykepleiere her i avdelinga nå i kveld, for dette ble way too much for meg.

Men det er jo greit å vite at jeg ikke er velkommen. Fint å vite hvor en ikke kan/bør søke hjelp.

Jeg er bare så vanvittig lei meg inni meg nå.

[frosken]

Hei beistet:-)

Jeg skjønner at du ble såret - men skjønner vel også personalet på akuttposten.

Vet ikke helt om du kan forvente at de skal slutte å være redde for "reprise" dersom grunnen til at du plasseres på akuttposten ligner på den tilstanden du var i da du utagerte den gangen.

Jeg synes at du for din egen del bør fokusere på hvordan du kan beholde ansvaret for deg selv i vanskelige situasjoner - og hva du kan gjøre for å unngå for å nærme deg utagerende atferd.

Sannsynligvis er det best både for deg og for den akuttposten at du ikke legges inn der. Personalets holdninger i forhold til deg øker sannsynligvis også din "farlighet".

Hvordan går det med jakten på leilighet? Og når skal du skrives ut fra psykehuset?

Jeg tror at du vil få det mye bedre etterhvert som psykiatri ikke lenger utgjør hovedinnholdet i livet ditt!

Ha en fin dag:-)

[Jente1976]

Dette synes jeg var helt tragisk! Herregud, de må jo kunne klare å være litt proffesjonelle da. Jobber de ikke faktisk i psykiatrien hvor folk er psyke? Du var ganske sikkert ikke frisk når den episoden skjedde for 4 år siden, og du HAR faktisk sonet for det.

Når det likevel bare var en nødløsning burde de kanskje fått til et annet opplegg for deg der du er i den krisesituasjonen. Det ble jo bare mer traumer ut av det. Det burde de kanskje ha sett. Hvis det var den eneste ledige akuttavd mener jeg.

Føler virkelig med deg nå..

Klemmer fra

[Gjest slitent men sniltlite beist]

Hei beistet:-)

Jeg skjønner at du ble såret - men skjønner vel også personalet på akuttposten.

Vet ikke helt om du kan forvente at de skal slutte å være redde for "reprise" dersom grunnen til at du plasseres på akuttposten ligner på den tilstanden du var i da du utagerte den gangen.

Jeg synes at du for din egen del bør fokusere på hvordan du kan beholde ansvaret for deg selv i vanskelige situasjoner - og hva du kan gjøre for å unngå for å nærme deg utagerende atferd.

Sannsynligvis er det best både for deg og for den akuttposten at du ikke legges inn der. Personalets holdninger i forhold til deg øker sannsynligvis også din "farlighet".

Hvordan går det med jakten på leilighet? Og når skal du skrives ut fra psykehuset?

Jeg tror at du vil få det mye bedre etterhvert som psykiatri ikke lenger utgjør hovedinnholdet i livet ditt!

Ha en fin dag:-)

Den episoden likner ikke på den som skjedde for 4 år siden. Var mersliten og nedkjørt og ulykkelig natt til i går , og trengte en beskyttende atmosfære. Det kunne jeg ikke få her pga mye uro og bråk i avdelinga her. På akuttan hadde de færre pasienter og det var mye roligere.

Derfor ble jeg sendt dit....

Men det gikk jo til blokksberg, og jeg burde vel vært den første til å skjønne det. Men sliten og sløv som jeg var greide jeg ikke å tenke så langt en gang.

Det har jeg lært noe av...tenk, før du blir for sliten...

Mvh

[frosken]

Den episoden likner ikke på den som skjedde for 4 år siden. Var mersliten og nedkjørt og ulykkelig natt til i går , og trengte en beskyttende atmosfære. Det kunne jeg ikke få her pga mye uro og bråk i avdelinga her. På akuttan hadde de færre pasienter og det var mye roligere.

Derfor ble jeg sendt dit....

Men det gikk jo til blokksberg, og jeg burde vel vært den første til å skjønne det. Men sliten og sløv som jeg var greide jeg ikke å tenke så langt en gang.

Det har jeg lært noe av...tenk, før du blir for sliten...

Mvh

Kanskje du kunne skrive et brev til de som jobber på akuttposten og si noe om dine tanker rundt dette og hvor såret du blir av deres holdninger?

Jeg skjønner at du blir såret - og synes det var unødvendig at du skulle oppleve deres motvilje.

Det bekymrer meg allikevel å lese om hvordan det ser ut som om du vikler deg inn i "psykdom" for tiden. De innleggene du skrev for noen måneder siden handlet jo nettopp om ulempene ved å være innlagt og hvor lite nyttig det hadde vært for deg. Jeg tror at den situasjonen du nå er i, i seg selv disponerer for at du opplever deg selv som psyk. Jeg tenker at det blir viktig for deg fremover å finne ut av hvordan ha omsorg for deg selv - og hvordan begynne å orientere seg mot hverdagslivet i stedet for institusjonslivet. Det betyr ikke at jeg undervurderer hvordan du sliter - jeg tror bare at du må jobbe mer med her og nå - og kanskje forholde deg mindre til fortiden.

Hvis du ikke ønsker at jeg skal "bry" meg med dette - så kan du bare si fra, så skal jeg holde "fingra fra fatet" :-)

[Gjest snilt lite beist]

Kanskje du kunne skrive et brev til de som jobber på akuttposten og si noe om dine tanker rundt dette og hvor såret du blir av deres holdninger?

Jeg skjønner at du blir såret - og synes det var unødvendig at du skulle oppleve deres motvilje.

Det bekymrer meg allikevel å lese om hvordan det ser ut som om du vikler deg inn i "psykdom" for tiden. De innleggene du skrev for noen måneder siden handlet jo nettopp om ulempene ved å være innlagt og hvor lite nyttig det hadde vært for deg. Jeg tror at den situasjonen du nå er i, i seg selv disponerer for at du opplever deg selv som psyk. Jeg tenker at det blir viktig for deg fremover å finne ut av hvordan ha omsorg for deg selv - og hvordan begynne å orientere seg mot hverdagslivet i stedet for institusjonslivet. Det betyr ikke at jeg undervurderer hvordan du sliter - jeg tror bare at du må jobbe mer med her og nå - og kanskje forholde deg mindre til fortiden.

Hvis du ikke ønsker at jeg skal "bry" meg med dette - så kan du bare si fra, så skal jeg holde "fingra fra fatet" :-)

Det er mye i det du sier rundt det med å vikle seg inn i "psykdommen".Det har vært kjempevanskelig for meg , ettersom jeg egentlig VIL være frisk. Men å komme rett ut fra et helt lukka fengsel og møte verden som den jo faktisk er, ble alt for tøft. Og særlig da de som skulle være med i prossessen fra jeg kom ut, falt fra en etter en. Nå er jeg i ferd med å skaffe meg hus/leilighet. Skal ta opp lån og kjøpe mitt eget lille krypinn for første gang i mitt liv!!! Det er ganske spennende og i grunnen veldig skummelt. Jeg er enormt takknemlig over avdelinga jeg er på nå som har tatt i mot meg og som hjelper meg underveis mot mitt nye liv , som fri og uavhengig. Jeg vil slippe taket i psykehuset og psykdommen sakten, men sikkert. Målet er å greie meg helt for meg selv, med kun en poliklinisk behandler og fastlege. Jeg ser selv at jeg snart er ved det målet og at det går kjappere enn hva jeg hadde tenkt meg. Det skremmer meg litt. Når jeg satt inne gikk ting treigt. Nå når jeg er ute, er det nesten helt motsatt. Hjernen tar inn for mye, det blir lett kaos. Dagen idag har vært bedre enn på en god stund. Har fått ordnet opp i alle papirene ang lån og prospekter på ulike leiligheter og kommunen og banken har vist seg å være positive. Det går opp og ned ...løslatelsen ble etterhvert tøffere enn hva jeg hadde forestilt meg. Men jeg har håp om at livet skal forbedre seg , jeg skal ut herfra. Fortiden har en lei tendens til å innhente oss alle. Den har tatt kvelertak på meg mer enn en gang, som for noen dager siden. Og, ja - jeg skal skrive et brev til de folkene på den "andre" avdelinga om hva dette jeg opplevde gjorde med meg. Folk kan forandre seg.Det burde selv ansatte i psykiatrioen greie å se. Noen burde sørge for at de som jobber der får bearebidet sine følelser rundt det som skjedde. Og jeg må få bli ferdig med mine... Håpet nå er en leilighet før jul. Tror det blir godt å kunne trekke meg tilbake i noe som er mitt eget, at jeg får tilbake min selvstendighet oppi alt det som skjer. Det er det jeg ønsker meg mest av alt nå - et eget krypinn, mine egne regler i mitt hus, mine faste rutiner, uavhengighet. Livet mitt skal ikke være her på psykehuset, det er i hvert fall 100% sikkert. Hej då!!! Med vennlig hilsen