avslutte

[Gjest tod]

Hva skjer hvis man bare slutter å gå til psykologen, begynner de å ringe og mase eller slipper man å høre mer fra dem?

[Gjest Saigon]

Tror ikke de maser. De vil nok ringe en gang for å høre hva som har skjedd. Det kan også hende at du bare får brev i posten om ny tid. Vet ikke hva som skjer hvis man ikke møter opp i det hele tatt og ikke ringer og sier at man ikke vil mer.

Det beste er uansett å ringe og si i fra at man ønsker å slutte eller allerhelst si i fra når man har en samtale time at man ikke ønsker flere samtaler.

[Gjest Calóni]

Da jeg begynte ved poliklinikken jeg går nå, fikk jeg vite at dersom jeg 2 ganger ikke møtte til avtalt tid uten å gi beskjed, ville jeg miste mitt tilbud. Går utifra at du vil få et brev om et nytt tidspunkt første gang du uteblir, ja.

Men hvorfor kan du ikke bare gi beskjed om at du ikke vil gå dit mer? Om du ikke vil si det til psykologen din av en eller annen grunn, så kan du vel bare ringe til kontordama og avbestille time og si at du ikke vil ha noen ny?

[frosken]

Finnes ikke noe fasitsvar her. Noen ringer mens andre lar det være pasientens ansvar å ta kontakt hvis de ønsker ny time.

Enkelte velger å utebli fra time nettopp for å finne ut om terapeuten bryr seg nok om hvordan de har det til å gjøre noe hvis de ikke møter.

[Gjest tod]

Finnes ikke noe fasitsvar her. Noen ringer mens andre lar det være pasientens ansvar å ta kontakt hvis de ønsker ny time.

Enkelte velger å utebli fra time nettopp for å finne ut om terapeuten bryr seg nok om hvordan de har det til å gjøre noe hvis de ikke møter.

"Enkelte velger å utebli fra time nettopp for å finne ut om terapeuten bryr seg nok om hvordan de har det til å gjøre noe hvis de ikke møter."

Det er sikkert et element i det av det. Jeg merker bare at jeg er så piss lei for tida og syns terapien er et ork. Dessuten er jeg drit sur på psykologen og jeg aner ikke hvorfor og jeg har heller ingen grunn til å være det, men jeg fantaserer om å bare slutte å gå dit slik at hun skal bli lei seg. Det er jo ganske barnslig, men slik er det.

Men idet jeg skriver dette skjønner jeg at grunnen til denne fantasien er at jeg er redd for å bli avvist av henne, men hvis jeg bare slutter å gå dit er det jeg som har avvist henne og dermed kan hun aldri avvise meg. Og alle disse funderingene er jo selvsagt noe jeg burde ta opp med henne, men det er bare å innse at jeg aldri i verden vil få meg til å innrømme en slik avhengighet, og det igjen får meg til å føle meg som en mislykka pasient, men det vil jeg heller ikke innrømme overfor henne, og da føler jeg meg som et avsondra menneske som ikke vil åpne seg for andre, og så ender det med at jeg sier dette ene til psykolgen: at jeg føler meg innestengt i meg selv.

Ahhh!