lurer på om jeg er schizotyp

[Gjest tod]

Jeg er i en hypersensitiv og stressa periode. Jeg hører ting "feil", f.eks. kan jeg høre at noen roper navnet mitt hvis jeg er på butikken, men ser etter hvert at det ikke er noen kjente der. Jeg kan høre kommentarer på bussen som jeg tror er retta mot meg, jeg blir aldri helt sikker på hva som egentlig blir sagt. På et vorspiel hørte jeg at en venn av meg sa noe helt sykt og nedsettende om meg og alle lo, jeg skjønte at han vel måtte ha sagt noe annet enn det jeg hørte, men jeg veit ikke hva. Kan jo heller ikke spørre for å oppklare slike ting, det blir jo helt idiotisk. Dessuten har jeg alltid drevet med en konstant selvobservering, alle bevegelser jeg gjør og alt jeg sier, at alt jeg gjør er grunnleggende falskt. Slipper heller aldri folk helt innpå meg, føler jeg er innestengt i meg selv. Hvis jeg ikke selv kan kontrollere hvor lenge jeg må være sammen med noen, får jeg lett panikk og katastrofefølelse. I de sommerjobbene jeg har hatt har dette vært problematisk. Jeg har også alltid trodd at de andre på jobben har syntes jeg har vært en raring, at de har "overvåka" arbeidet mitt elektronisk (jeg har jobba med programmering) og at de har snakka om meg når jeg ikke har vært der. Til vanlig er jeg student og kan derfor disponere tida sjøl. I tillegg til dette har jeg et ytterst problematisk og distansert forhold til felleskap, gruppetilhørighet, samfunnet som helhet (men dette ser jeg ikke på som sykelig). Jeg føler jeg har resignert når det gjelder nære forhold, syns det koster mer enn det smaker. Dessuten føler jeg at jeg går i oppløsning som person når noen kommer nær innpå meg. Jeg aner ikke hvem jeg skal være så jeg må bare forsøke å være slik og slik, føler meg veldig falsk. Alt dette er noe som har vært tema i terapien, i tillegg til ting i barndommen som kan være åpenbart relevant, men det virker ikke som psykologen syns jeg kan svare ordentlig på det hun spør om, at det bare flyter ut. Hvis hun f.eks. spør hva jeg føler der og da aner jeg ikke hva jeg skal si, kanskje sier jeg bare noe for å svare, og så føler jeg meg falsk. Hvis hun begynner å snakke om relasjonen mellom oss blir alt uvirkelig og jeg føler at jeg forsvinner. Før trodde jeg at jeg var borderline, nå lurer på om jeg kan være schizotyp. Hvorfor ellers er jeg fortsatt hos en psykoseteam? Er det noen som er schizotype her, som kjenner seg igjen?

[ulva]

Jeg er ikke schizotyp, men schizofren, og kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Har du spurt psykologen din om hva hun mener om dette? Kanskje du skulle ta med en utskrift av innlegget ditt?

[Gjest tod]

Jeg er ikke schizotyp, men schizofren, og kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Har du spurt psykologen din om hva hun mener om dette? Kanskje du skulle ta med en utskrift av innlegget ditt?

Hei ulva. Jeg spurte den forrige psykologen hvor patologisk hun mente jeg var om om hun hadde gitt meg noen diagnose, hun brukte da halve timen på å snakke seg bort fra dette og jeg fikk aldri noe ordentlig svar, men antagelig trodde hun jeg var borderline, for hun snakka stadig om svart-hvitt tenkninga mi. Jeg har tatt opp omtrent alt som står i innelgget (bortsett fra at jeg hører feil) med psykologen. Det er snarere sånn at ting i terapien har fått meg til å tenke på dette. Særlig gjelder dette isolasjonen og følelsen av falskhet, som ikke er åpenbar, men likevel grunnleggende. Jeg har ganske mange venner og kan ofte fungere greit i overflatiske sosiale situasjoner, men jeg slipper aldri folk helt innpå meg. De gangene jeg har prøvd har jeg følt at jeg har blitt inflitrert, at de har fått makt over meg, at jeg har gått i oppløsning. Frister derfor ikke til gjentakelse. Føler jeg står på utsida av alt og at ingenting jeg gjør er ekte, føler meg fremmedgjort også i forhold til egne tanker og følelser. Dette, sammen med noen (periodeavhengige) paranoide tendenser, og en del merkelige ideer, som at enkelte kan forstå ting ved meg, avsløre meg, lese tankene mine. Jeg _veit_ at folk ikke kan lese tankene mine, men jeg får en følelse av at de gjør det, og jeg merker at dette kan påvirke hvordan jeg tenker. Jeg tror altså ikke hundre prosent på det, men kan allikevel bruke tid på å gruble på det. Det er også visse ord jeg ikke kan si eller skrive av frykt for visse ting. Kjenner du deg igjen i dette? Hva med følelsen av stadig selvobservasjon og falskhet, og å være fundamentalt innestengt i seg selv, kjenner du deg igjen i det?

[ulva]

Hei ulva. Jeg spurte den forrige psykologen hvor patologisk hun mente jeg var om om hun hadde gitt meg noen diagnose, hun brukte da halve timen på å snakke seg bort fra dette og jeg fikk aldri noe ordentlig svar, men antagelig trodde hun jeg var borderline, for hun snakka stadig om svart-hvitt tenkninga mi. Jeg har tatt opp omtrent alt som står i innelgget (bortsett fra at jeg hører feil) med psykologen. Det er snarere sånn at ting i terapien har fått meg til å tenke på dette. Særlig gjelder dette isolasjonen og følelsen av falskhet, som ikke er åpenbar, men likevel grunnleggende. Jeg har ganske mange venner og kan ofte fungere greit i overflatiske sosiale situasjoner, men jeg slipper aldri folk helt innpå meg. De gangene jeg har prøvd har jeg følt at jeg har blitt inflitrert, at de har fått makt over meg, at jeg har gått i oppløsning. Frister derfor ikke til gjentakelse. Føler jeg står på utsida av alt og at ingenting jeg gjør er ekte, føler meg fremmedgjort også i forhold til egne tanker og følelser. Dette, sammen med noen (periodeavhengige) paranoide tendenser, og en del merkelige ideer, som at enkelte kan forstå ting ved meg, avsløre meg, lese tankene mine. Jeg _veit_ at folk ikke kan lese tankene mine, men jeg får en følelse av at de gjør det, og jeg merker at dette kan påvirke hvordan jeg tenker. Jeg tror altså ikke hundre prosent på det, men kan allikevel bruke tid på å gruble på det. Det er også visse ord jeg ikke kan si eller skrive av frykt for visse ting. Kjenner du deg igjen i dette? Hva med følelsen av stadig selvobservasjon og falskhet, og å være fundamentalt innestengt i seg selv, kjenner du deg igjen i det?

Nå har jeg forsøkt å svare fire ganger, men pc'en bare kræsjer hver gang. Skal forsøke å få av gårde det viktigste: Etter å ha gått igjennom det du skriver nøye, syne jeg du har trekk fra borderline, men også en del symptomer som går utover denne diagnosen. Du har også en del trekk som jeg kjenner igjen fra meg selv, og som er typiske for tvang (at du må la være å si eller skrive ting) og dissosiasjoner (fremmedfølelse). For øvrig kommer det litt dårlig frem hvor virkelig du opplever hallusinasjoner og vrangforestillingene dine (som at andre vet noe om deg, leser tankene dine, ler av deg). Det går heller ikke noe klart skille mellom psykotisk og ikke-psykotisk, det finnes alle grader av hvor virkelig det oppleves. Det er i det minste virkelig nok til å påføre deg bekymringer og uro. Schizofreni er det nok ikke, for du beskriver veldig lite av det som er typisk for en begynnende schizofreni. Men samtidig har du enkelte trekk som stemmer med schizofreni. Dersom du i tillegg har trekk fra bipolar, er jo dette nettopp en schizotyp personlighetsforstyrrelse. Jeg syns i det minste det ikke høres så urimelig ut - noe mer enn borderline er det i det minste. Men hva med maniske perioder? Har du det? Har psykologen din sagt det til deg?

[ulva]

Hei ulva. Jeg spurte den forrige psykologen hvor patologisk hun mente jeg var om om hun hadde gitt meg noen diagnose, hun brukte da halve timen på å snakke seg bort fra dette og jeg fikk aldri noe ordentlig svar, men antagelig trodde hun jeg var borderline, for hun snakka stadig om svart-hvitt tenkninga mi. Jeg har tatt opp omtrent alt som står i innelgget (bortsett fra at jeg hører feil) med psykologen. Det er snarere sånn at ting i terapien har fått meg til å tenke på dette. Særlig gjelder dette isolasjonen og følelsen av falskhet, som ikke er åpenbar, men likevel grunnleggende. Jeg har ganske mange venner og kan ofte fungere greit i overflatiske sosiale situasjoner, men jeg slipper aldri folk helt innpå meg. De gangene jeg har prøvd har jeg følt at jeg har blitt inflitrert, at de har fått makt over meg, at jeg har gått i oppløsning. Frister derfor ikke til gjentakelse. Føler jeg står på utsida av alt og at ingenting jeg gjør er ekte, føler meg fremmedgjort også i forhold til egne tanker og følelser. Dette, sammen med noen (periodeavhengige) paranoide tendenser, og en del merkelige ideer, som at enkelte kan forstå ting ved meg, avsløre meg, lese tankene mine. Jeg _veit_ at folk ikke kan lese tankene mine, men jeg får en følelse av at de gjør det, og jeg merker at dette kan påvirke hvordan jeg tenker. Jeg tror altså ikke hundre prosent på det, men kan allikevel bruke tid på å gruble på det. Det er også visse ord jeg ikke kan si eller skrive av frykt for visse ting. Kjenner du deg igjen i dette? Hva med følelsen av stadig selvobservasjon og falskhet, og å være fundamentalt innestengt i seg selv, kjenner du deg igjen i det?

Sorry, jeg tenkte på schizoaffektiv, og ikke schizotyp. Det er schizoaffektiv som er en blanding av bipolar og schizofreni.

[Gjest trrrish]

jeg ville KREVD å få en diagnose, var jeg deg.

[Gjest tod]

Nå har jeg forsøkt å svare fire ganger, men pc'en bare kræsjer hver gang. Skal forsøke å få av gårde det viktigste: Etter å ha gått igjennom det du skriver nøye, syne jeg du har trekk fra borderline, men også en del symptomer som går utover denne diagnosen. Du har også en del trekk som jeg kjenner igjen fra meg selv, og som er typiske for tvang (at du må la være å si eller skrive ting) og dissosiasjoner (fremmedfølelse). For øvrig kommer det litt dårlig frem hvor virkelig du opplever hallusinasjoner og vrangforestillingene dine (som at andre vet noe om deg, leser tankene dine, ler av deg). Det går heller ikke noe klart skille mellom psykotisk og ikke-psykotisk, det finnes alle grader av hvor virkelig det oppleves. Det er i det minste virkelig nok til å påføre deg bekymringer og uro. Schizofreni er det nok ikke, for du beskriver veldig lite av det som er typisk for en begynnende schizofreni. Men samtidig har du enkelte trekk som stemmer med schizofreni. Dersom du i tillegg har trekk fra bipolar, er jo dette nettopp en schizotyp personlighetsforstyrrelse. Jeg syns i det minste det ikke høres så urimelig ut - noe mer enn borderline er det i det minste. Men hva med maniske perioder? Har du det? Har psykologen din sagt det til deg?

"For øvrig kommer det litt dårlig frem hvor virkelig du opplever hallusinasjoner og vrangforestillingene dine (som at andre vet noe om deg, leser tankene dine, ler av deg)."

Der og da, i øyeblikket, oppleves det virkelig, i den forstand at jeg faktisk hører at folk sier nedsettende ting om meg. Så begynner jeg å tolke situasjonen for å finne ut om dette faktisk kan være tilfelle, og da kommer jeg som regel til at jeg må ha hørt feil.

Når det gjelder dette med tankelesning, så tror jeg egentlig ikke på det, det er mer en fiks idé, men det kan være vanskelig å ikke tenke på det.

Psykotisk er jeg nok ikke. En ting jeg ikke har sett beskrevet noe sted er denne konstante selvbevisstheten og følelsen av falskhet.

Du har diagnosen borderline i tillegg til schizofreni, har du ikke? Jeg har problemer med diagnosesystemet, jeg tror ikke folk passer så entydig inn i den ene eller den andre lidelsen, og i alle fall ikke når det gjelder personlighetsforstyrrelser.