Når en ikke blir hørt på...

[Gjest flammefugelen]

Var innlagt på gastro medisinsk avdeling her for 2 dager siden. Hadde betennelse i tykktarmen og legene ville gjerne ta en titt opp med et endoskop.

Tidligere fikk jeg gjort denne typen undersøkelse i narkose, fordi det minner meg om overgrepssituasjoner å gjøre det uten narkose. jeg greier ikke å være våken under slike undersøkelser.

Under innleggelsen ble det bestemt at endoskop undersøkelse skulle gjøres i narkose. Jeg var hjertens glad for det.

MEN, på legevisitten kommer herr Gud, det vil si , overlegen, og bare overkjører meg helt ved å si at jeg ikke får narkose på undersøkelsen, selv om dette ble bestemt allerede før jeg ble lagt inn.

Han har med andre ord overkjørt både legen som vurderte meg før jeg kom inn + henvisningen før jeg ble lagt inn...Og ingen sier til han at det ikke er fair, eller at jeg som pasient har lov til å sette grenser rundt min egen kropp. Alle "assistentene" eller hva det var han hadde med seg, bare nikket og slikket han oppetter ryggen, mens jeg lå under dyna og håpet at gulvet bare kunne åpne seg og sluke meg.

Hva er det med disse legene?Lærer de ingenting om sammenhengen kropp og psyke på medisin studiet?

Det er ikke kroppen min som blir syk av den undersøkelsen, men psyken min og minnene i hodet mitt.

Skjønner ikke sånne som denne legen bæret av disse tingene?

Jeg hater å føle meg tråkka på og særlig på denne måten, hvor en blir så liten i selve situasjonen.

Overgrepene, som jeg forsøkte å si noe om , fikk jeg høre at de burde jeg ha fått gjort noe med for lenge siden.

Det er enkelt, det, når en ikke blir hørt på, og når en møter leger som kun tenker kropp og ikke psyke.....

Heldigvis ble jeg sinna nok til å skrive meg ut samme kveld, denne typen skal i hvert fall ikke få gleden av å hevde seg ovenfor meg flere ganger.

Men noen ganger blir jeg så FORTVILA OG LITEN...

[frosken]

Trist at slike situasjoner stadig oppstår, fugl. Jeg merker at jeg ikke helt forstår hvorfor det er umulig for deg å "stålsette" deg slik at du klarer slike undersøkelser slik som andre gjør. Dersom du skal ha narkose under alle "invaderende" undersøkelser, så vil du stadig møte på vanskeligheter.

Finnes det ingen muligheter for deg til å gradvis klare slike situasjoner bedre?

Dette er ikke ment som kritikk - mer som undring fra min side. Slik jeg kjenner sykehusvesenet, så blir det mye "styr" dersom de må stable ekstra ressurser på bena hver gang du skal undersøkes - og jeg hadde undt deg å slippe disse konfrontasjonene.

En annen ting er at det ikke burde være på visitten slike ting formidles!

[Gjest flammefugelen]

Trist at slike situasjoner stadig oppstår, fugl. Jeg merker at jeg ikke helt forstår hvorfor det er umulig for deg å "stålsette" deg slik at du klarer slike undersøkelser slik som andre gjør. Dersom du skal ha narkose under alle "invaderende" undersøkelser, så vil du stadig møte på vanskeligheter.

Finnes det ingen muligheter for deg til å gradvis klare slike situasjoner bedre?

Dette er ikke ment som kritikk - mer som undring fra min side. Slik jeg kjenner sykehusvesenet, så blir det mye "styr" dersom de må stable ekstra ressurser på bena hver gang du skal undersøkes - og jeg hadde undt deg å slippe disse konfrontasjonene.

En annen ting er at det ikke burde være på visitten slike ting formidles!

Jeg har jo tenkt på at det går an å gjøre endoskopi under "sedasjon", dvs ikke full narkose, men slik at en "glemmer" undersøkelsen i det den skjer og etterpå.

Har hørt at det kan gjøres , men fikk ikke spurt om det siden jeg ble så paff.

Kanskje det går an å ringe en av legene ved denne seksjonen på sykehuset og spørre om det går an?

Nå er det ikke sååå ofte jeg har endoskopier, men jeg får totalt hetta de gangene det blir bragt på bane.

Går fast til samtaler på SMI nå, og snakker veldig mye om grensesetting. Kanskje det kan være på tide å pushe de grensene bittelitt...er veldig usikker.

Vil ikke bli sånn "kjempe dårlig " igjen.

Har hatt det tøft en periode, men er på vei opp nå , kjenner jeg.

Det er ok på psykehuset, men jeg er glad jeg har en tidsbegrenset periode der.

De er ikke så flinke med overgrepsbehandling der, så det blir mest til at jeg bruker SMI, som jeg har veldig bra erfaring med.

Skal jammen ta opp dette med å flytte grensene litt, neste gang jeg skal på SMI...

Takk til deg , frosken , for et tankevekkende svar.

;-)

[Gjest Gia1]

Jeg har jo tenkt på at det går an å gjøre endoskopi under "sedasjon", dvs ikke full narkose, men slik at en "glemmer" undersøkelsen i det den skjer og etterpå.

Har hørt at det kan gjøres , men fikk ikke spurt om det siden jeg ble så paff.

Kanskje det går an å ringe en av legene ved denne seksjonen på sykehuset og spørre om det går an?

Nå er det ikke sååå ofte jeg har endoskopier, men jeg får totalt hetta de gangene det blir bragt på bane.

Går fast til samtaler på SMI nå, og snakker veldig mye om grensesetting. Kanskje det kan være på tide å pushe de grensene bittelitt...er veldig usikker.

Vil ikke bli sånn "kjempe dårlig " igjen.

Har hatt det tøft en periode, men er på vei opp nå , kjenner jeg.

Det er ok på psykehuset, men jeg er glad jeg har en tidsbegrenset periode der.

De er ikke så flinke med overgrepsbehandling der, så det blir mest til at jeg bruker SMI, som jeg har veldig bra erfaring med.

Skal jammen ta opp dette med å flytte grensene litt, neste gang jeg skal på SMI...

Takk til deg , frosken , for et tankevekkende svar.

;-)

det klikker nesten for meg når jeg hører om sånne leger! bare tanken på endoskopi gir meg angst og dette burde en lege ha forståelse for. jeg kunne aldri ha gjennomført en slik undersøkelse uten narkose uten å bli veldig syk og slik høres det ut som det er for deg også. ikke la noen presse deg til noe sånt før du er klar for det. vi får heller håpe at det blir lettere for oss å gjøre sånt i fremtiden. men fren til det får sykehuspersonalet gjøre jobben sin å hjelpe oss! stor varm klem

[frosken]

Jeg har jo tenkt på at det går an å gjøre endoskopi under "sedasjon", dvs ikke full narkose, men slik at en "glemmer" undersøkelsen i det den skjer og etterpå.

Har hørt at det kan gjøres , men fikk ikke spurt om det siden jeg ble så paff.

Kanskje det går an å ringe en av legene ved denne seksjonen på sykehuset og spørre om det går an?

Nå er det ikke sååå ofte jeg har endoskopier, men jeg får totalt hetta de gangene det blir bragt på bane.

Går fast til samtaler på SMI nå, og snakker veldig mye om grensesetting. Kanskje det kan være på tide å pushe de grensene bittelitt...er veldig usikker.

Vil ikke bli sånn "kjempe dårlig " igjen.

Har hatt det tøft en periode, men er på vei opp nå , kjenner jeg.

Det er ok på psykehuset, men jeg er glad jeg har en tidsbegrenset periode der.

De er ikke så flinke med overgrepsbehandling der, så det blir mest til at jeg bruker SMI, som jeg har veldig bra erfaring med.

Skal jammen ta opp dette med å flytte grensene litt, neste gang jeg skal på SMI...

Takk til deg , frosken , for et tankevekkende svar.

;-)

Kanskje det går an å flytte grensene litt etter litt - over tid...

Problemet er vel ikke bare knyttet til endoskopi - men såfremt jeg ikke husker feil så er det en god del andre undersøkelser/behandlinger du heller ikke fikser? Det er dette som gjør at jeg tror du ville fått det bedre om du gradvis kunne orke å gjennomføre slike ting litt mer "normalt". Hvis du er motivert for å flytte grensene litt og bruker tid på å gjennomføre det, så tror jeg du etterhvert vil kunne klare det.

(Var det ikke en som for en tid tilbake tilbød seg å tipse deg om en lege som var flink på dette området?)

[Gjest flammefugelen]

det klikker nesten for meg når jeg hører om sånne leger! bare tanken på endoskopi gir meg angst og dette burde en lege ha forståelse for. jeg kunne aldri ha gjennomført en slik undersøkelse uten narkose uten å bli veldig syk og slik høres det ut som det er for deg også. ikke la noen presse deg til noe sånt før du er klar for det. vi får heller håpe at det blir lettere for oss å gjøre sånt i fremtiden. men fren til det får sykehuspersonalet gjøre jobben sin å hjelpe oss! stor varm klem

Tusen takk!

Sender en klem i din retning, hvor du nå enn måtte befinne deg!

Sånne ting( endoskopier, gynekologisk u.s, tannbehandling m.m)får meg til å nesten bli gal av angst.

Men , som frosken sier, så kan jeg jo forsøke å flytte grensene gradvis. Må bare komme meg til det punktet først. Det er det jeg prøver å få hjernen min til å innse nå...

Ha det bra!:-)

[PieLill]

Trist at slike situasjoner stadig oppstår, fugl. Jeg merker at jeg ikke helt forstår hvorfor det er umulig for deg å "stålsette" deg slik at du klarer slike undersøkelser slik som andre gjør. Dersom du skal ha narkose under alle "invaderende" undersøkelser, så vil du stadig møte på vanskeligheter.

Finnes det ingen muligheter for deg til å gradvis klare slike situasjoner bedre?

Dette er ikke ment som kritikk - mer som undring fra min side. Slik jeg kjenner sykehusvesenet, så blir det mye "styr" dersom de må stable ekstra ressurser på bena hver gang du skal undersøkes - og jeg hadde undt deg å slippe disse konfrontasjonene.

En annen ting er at det ikke burde være på visitten slike ting formidles!

Det ville unektelig være mer praktisk å ikke trenge full narkose for en del undersøkelser.

Når man har vært utsatt for overgrep har man mange utfordringer. Mange grenser som først må settes steilt, for så, når man selv er klar for det, flytte disse grensene.

En person som er utsatt for overgrep vil ofte ha behov for mer grenser og kontroll i enkelte situasjoner livet ut. Kunsten er å finne den beste balansen for den enkelte.

Undersøkelser av intime kropsdeler er noe man ikke gjør så ofte. Jeg ville ikke prioritert å takle dette uten narkose. Det er så mange andre ting å kjempe med. Har man overskudd er det greit nok. Hvis ikke bør det være en selvfølge at man får narkose. På et sykehus vil man aldri gjøre en undersøkelse som kan forverre en fysisk tilstand om det finnes noe alternativ. Pasienten blir ikke betegnet som vanskelig av den grunn. Det samme skulle gjelde det som kan føre til psykisk lidelse.

En person med ekstrem allergi kan forverre allergien ytterligere ved allergisjokk. Altså tåler man ennå mindre før. På samme måte virker en retraumatisering. Det er en alvorlig sak som kan rive ned år av oppbygd toleranse. Hvorfor ta sjansen?

Det forundrer meg at du har problemer med å forstå "hvorfor man ikke bare kan stålsette seg". Det er ikke så enkelt. Målet er ikke å tåle mest mulig på et sykehus, men å bli mest mulig hel i hverdagen.

Overgrepsofre får liten støtte i samfunnet. Det minste man skal kunne forlange er at helsevesnet viser hensyn, uten å beklage seg for ekstra arbeid. Det burde være like selvfølgelig som at de tar det ekstra arbeidet det er å unngå allergisjokk.

mvh

[PieLill]

For det første: Du bør være stolt av deg selv. Du satte grenser og lot deg ikke presse til noe du kjenner du ikke kan være med på. Du aksepterte ikke en brutt avtale.

Trist at du ble utsatt for noe slikt. Du hadde fortjent bedre.

For det andre: Den måten å behandle folk på er helt syk. Særlig når det gjelder noe så sårbart. Dessverre er ikke du den eneste som kommer til sykehus med en avtale om hva som skal gjøres og hvordan. Så kommer det en eller annen lege som finner det for godt å blåse en lang marsj i alt en er blitt enige om. Direkte respektløs. Jeg har inntrykk av at slik systemet er i dag har legene lov til å holde på slik. Noe jeg inderlig ønsker en endring på.

Hvis du selv kjenner det er riktig og at du har ork til det, synes jeg du bør ta opp dette med pasientombudet. Det er hårreisende. Og de bør få en solig tilbakemelding på det.

Du trenger jo også å få gjort denne undersøkelsen. Kan fastlegen og/eller pas.ombud hjelpe med å finne en løsning? Vil et annet sykehus være et alternativ?

Kan hende at du på sikt har mulighet til å flytte på denne grensen. Kan hende du aldri orker det. Akkurat nå er kanskje det viktigste at du kjenner å stå for de grenser du har satt for deg selv.

Klem

[frosken]

Det ville unektelig være mer praktisk å ikke trenge full narkose for en del undersøkelser.

Når man har vært utsatt for overgrep har man mange utfordringer. Mange grenser som først må settes steilt, for så, når man selv er klar for det, flytte disse grensene.

En person som er utsatt for overgrep vil ofte ha behov for mer grenser og kontroll i enkelte situasjoner livet ut. Kunsten er å finne den beste balansen for den enkelte.

Undersøkelser av intime kropsdeler er noe man ikke gjør så ofte. Jeg ville ikke prioritert å takle dette uten narkose. Det er så mange andre ting å kjempe med. Har man overskudd er det greit nok. Hvis ikke bør det være en selvfølge at man får narkose. På et sykehus vil man aldri gjøre en undersøkelse som kan forverre en fysisk tilstand om det finnes noe alternativ. Pasienten blir ikke betegnet som vanskelig av den grunn. Det samme skulle gjelde det som kan føre til psykisk lidelse.

En person med ekstrem allergi kan forverre allergien ytterligere ved allergisjokk. Altså tåler man ennå mindre før. På samme måte virker en retraumatisering. Det er en alvorlig sak som kan rive ned år av oppbygd toleranse. Hvorfor ta sjansen?

Det forundrer meg at du har problemer med å forstå "hvorfor man ikke bare kan stålsette seg". Det er ikke så enkelt. Målet er ikke å tåle mest mulig på et sykehus, men å bli mest mulig hel i hverdagen.

Overgrepsofre får liten støtte i samfunnet. Det minste man skal kunne forlange er at helsevesnet viser hensyn, uten å beklage seg for ekstra arbeid. Det burde være like selvfølgelig som at de tar det ekstra arbeidet det er å unngå allergisjokk.

mvh

Svaret jeg skrev var rettet til flammefuglen, som jeg gjennom flere måneder har kommentert innleggene til. Jeg oppfatter henne som en av de som setter pris på at man skriver det man tenker - også når det evt. kan virke provoserende.

Bakgrunnen for kommentaren min denne gang, var at hun gjentatte ganger har kommet opp i vanskelige situasjoner pga hennes problemer med å klare å gjennomføre undersøkelser. Du skriver at det ikke er så ofte man trenger slike undersøkelser, - men dette kommer jo an på hvor god fysisk helse man har... Flammefuglen har i løpet av noen få måneder beskrevet flere slike konfrontasjoner som denne.

Jeg tror ikke at helsevesenet har så stor forståelse for denne type problemer som er ønskelig, - men jeg tror heller ikke det alltid i en travel sykehushverdag er lett å ta såpass omfattende hensyn som det her er snakk om. I tillegg innebærer enhver narkose en betydelig tilleggsrisiko.

[PieLill]

Svaret jeg skrev var rettet til flammefuglen, som jeg gjennom flere måneder har kommentert innleggene til. Jeg oppfatter henne som en av de som setter pris på at man skriver det man tenker - også når det evt. kan virke provoserende.

Bakgrunnen for kommentaren min denne gang, var at hun gjentatte ganger har kommet opp i vanskelige situasjoner pga hennes problemer med å klare å gjennomføre undersøkelser. Du skriver at det ikke er så ofte man trenger slike undersøkelser, - men dette kommer jo an på hvor god fysisk helse man har... Flammefuglen har i løpet av noen få måneder beskrevet flere slike konfrontasjoner som denne.

Jeg tror ikke at helsevesenet har så stor forståelse for denne type problemer som er ønskelig, - men jeg tror heller ikke det alltid i en travel sykehushverdag er lett å ta såpass omfattende hensyn som det her er snakk om. I tillegg innebærer enhver narkose en betydelig tilleggsrisiko.

Jeg leste flammefuglens positive respons på ditt innlegg før jeg skrev et svar til deg.

Jeg er enig i at man kan vurdere hvilke grenser man skal flytte, også i forhold til medisinske undersøkelser.

Du skriver: "Jeg merker at jeg ikke helt forstår hvorfor det er umulig for deg å "stålsette" deg slik at du klarer slike undersøkelser slik som andre gjør."

Et slikt utsagn gir meg uvergelig en følelse av at det er en del grunnleggende problematikk omkring overgrep som du ikke helt ser omfanget av. Det finnes faktisk situasjoner der man ikke kan og ikke bør prøve og stålsette seg. Resultatet kan bli katastrofalt. Selv om en million mennesker takler noe greit, må det være rom og respekt for den ene som ikke gjør det. Ditt utsagn bærer preg av: Jeg-fikser-det-så-hvorfor-ikke-du? Bli-normal-som-oss-flotte-andre!

Grunnleggende for alt helsearbeid er at pasienten ikke skal forlate behandlingsstedet i en verre tilstand enn de kom. Et sykehus må ikke foråsake unødig lidelse og sykdom, også psykisk lidelse.

Å bebreide personer som trenger en "psykisk" narkose for at de er for resurskrevende blir å snu det hele på hodet. Like logisk som å klage over at pasienter på isolat krever for mye hygiene.

Det man også må være klar over ved slike "innvaderende" undersøkelser er at de blir utført med en sterkt varierende grad av respekt for pasienten. Det er ofte umulig å forutsi hvilken repekt man blir tilgodesett med. Det i seg selv taler for narkose for de som har lite å gå på.

Det vil alltid være pasienter som i kortere tid eller livslangt trenger spesialforpleining for å takle undersøkelser / behandling psykisk. Det er på tide at helsevesnet oppfatter dette og slutter å syte og bære seg over det som er en selvfølgelig del av deres jobb.

En narkose innebærer alltid en viss risiko. Å la være å gjøre en undersøkelse er en annen risiko. En retraumatisering kan i verste fall føre til selvmord. (Snakker nå generelt, og ikke spesifikt om flammefugelen.) Så får man vurdere hva som er viktigst i det enkelte tilfellet.

Sykehusene gjør lurt i å vise hensyn og respekt - og ikke minst holde ord. Det er nemlig noe av den beste kuren mot sykehusskrekk. På sikt blir da pasienten enklere å behandle og krever færre spesialtiltak. Gjør de det motsatt, får de en stadig mer redd og motvillig pasient.

Slik jeg ser det er ikke flammefugelens største problem hennes fobier, men helsevesnets manglende evne og vilje til å ta hensyn til disse.

mvh

[frosken]

Jeg leste flammefuglens positive respons på ditt innlegg før jeg skrev et svar til deg.

Jeg er enig i at man kan vurdere hvilke grenser man skal flytte, også i forhold til medisinske undersøkelser.

Du skriver: "Jeg merker at jeg ikke helt forstår hvorfor det er umulig for deg å "stålsette" deg slik at du klarer slike undersøkelser slik som andre gjør."

Et slikt utsagn gir meg uvergelig en følelse av at det er en del grunnleggende problematikk omkring overgrep som du ikke helt ser omfanget av. Det finnes faktisk situasjoner der man ikke kan og ikke bør prøve og stålsette seg. Resultatet kan bli katastrofalt. Selv om en million mennesker takler noe greit, må det være rom og respekt for den ene som ikke gjør det. Ditt utsagn bærer preg av: Jeg-fikser-det-så-hvorfor-ikke-du? Bli-normal-som-oss-flotte-andre!

Grunnleggende for alt helsearbeid er at pasienten ikke skal forlate behandlingsstedet i en verre tilstand enn de kom. Et sykehus må ikke foråsake unødig lidelse og sykdom, også psykisk lidelse.

Å bebreide personer som trenger en "psykisk" narkose for at de er for resurskrevende blir å snu det hele på hodet. Like logisk som å klage over at pasienter på isolat krever for mye hygiene.

Det man også må være klar over ved slike "innvaderende" undersøkelser er at de blir utført med en sterkt varierende grad av respekt for pasienten. Det er ofte umulig å forutsi hvilken repekt man blir tilgodesett med. Det i seg selv taler for narkose for de som har lite å gå på.

Det vil alltid være pasienter som i kortere tid eller livslangt trenger spesialforpleining for å takle undersøkelser / behandling psykisk. Det er på tide at helsevesnet oppfatter dette og slutter å syte og bære seg over det som er en selvfølgelig del av deres jobb.

En narkose innebærer alltid en viss risiko. Å la være å gjøre en undersøkelse er en annen risiko. En retraumatisering kan i verste fall føre til selvmord. (Snakker nå generelt, og ikke spesifikt om flammefugelen.) Så får man vurdere hva som er viktigst i det enkelte tilfellet.

Sykehusene gjør lurt i å vise hensyn og respekt - og ikke minst holde ord. Det er nemlig noe av den beste kuren mot sykehusskrekk. På sikt blir da pasienten enklere å behandle og krever færre spesialtiltak. Gjør de det motsatt, får de en stadig mer redd og motvillig pasient.

Slik jeg ser det er ikke flammefugelens største problem hennes fobier, men helsevesnets manglende evne og vilje til å ta hensyn til disse.

mvh

Som i en del andre situasjoner blir det stor avstand mellom det ideelle og det realistiske.

Jeg tror min undring i forhold til dette er ganske representativ for hva man kan forvente å møte både hos legfolk og i helsevesenet. For min egen del setter jeg pris på andres oppriktige undring, og anser ikke det å være uttrykk for manglende respekt eller aksept av følelser. Jeg har ikke påberopt meg noen spesiell innsikt i overgrepsproblematikk, men har en ganske nærgående kjennskap til hva man kan forvente av helsevesenet på flere områder. I en hverdag hvor man ikke engang kan tilby pasienter som lider av dødelige sykdommer på langt nær optimal behandling, så tror jeg at helsepersonell i stressede situasjoner vil ha vanskelig for å imøtekomme ønsker som er spesielt ressurskrevende dersom de ut i fra sin egen vurdering ikke oppfatter det som helt nødvendig.

Jeg har diskutert dette temaet ganske inngående med en av mine nærstående som har vært utsatt for grove overgrep, og vedkommende mener at det har vært mye vekst i å innstille seg på å gjennomføre medisinske undersøkelser på normalt vis. Dette gjelder helt sikkert ikke for alle - men er kanskje en erfaring også noen andre kan gjøre.

Å bli behandlet med respekt burde være en selvfølge - men er det dessverre ikke - hverken i helsevesenet eller andre steder. Jeg synes selvfølgelig det er forkastelig at pasienter blir forespeilet en ting, og at en annen person så kommer og sørger for at de inngåtte avtaler blir brutt.

[PieLill]

Som i en del andre situasjoner blir det stor avstand mellom det ideelle og det realistiske.

Jeg tror min undring i forhold til dette er ganske representativ for hva man kan forvente å møte både hos legfolk og i helsevesenet. For min egen del setter jeg pris på andres oppriktige undring, og anser ikke det å være uttrykk for manglende respekt eller aksept av følelser. Jeg har ikke påberopt meg noen spesiell innsikt i overgrepsproblematikk, men har en ganske nærgående kjennskap til hva man kan forvente av helsevesenet på flere områder. I en hverdag hvor man ikke engang kan tilby pasienter som lider av dødelige sykdommer på langt nær optimal behandling, så tror jeg at helsepersonell i stressede situasjoner vil ha vanskelig for å imøtekomme ønsker som er spesielt ressurskrevende dersom de ut i fra sin egen vurdering ikke oppfatter det som helt nødvendig.

Jeg har diskutert dette temaet ganske inngående med en av mine nærstående som har vært utsatt for grove overgrep, og vedkommende mener at det har vært mye vekst i å innstille seg på å gjennomføre medisinske undersøkelser på normalt vis. Dette gjelder helt sikkert ikke for alle - men er kanskje en erfaring også noen andre kan gjøre.

Å bli behandlet med respekt burde være en selvfølge - men er det dessverre ikke - hverken i helsevesenet eller andre steder. Jeg synes selvfølgelig det er forkastelig at pasienter blir forespeilet en ting, og at en annen person så kommer og sørger for at de inngåtte avtaler blir brutt.

Noe av det mest smertefulle for mange med overgrepsproblematikk er at det er så ensomt. Det er få som forstår og mange som synser. Det er ingen grenser for hva folk kan komme med av billige løsninger. Derfor lærer man seg å holde det for seg selv.

Det er fint at du ikke mener kritikk med din undring, men slik du uttrykker det kan det lett oppfattes slik. Kanskje en ide å bake inn litt aksept for andres opplevelser sammen med undringen? Man vinner ofte mye på å være tydelig på at man er klar over at andre sitter inne med en erfaring man selv ikke har.

Har ingen problemer med å forstå at legfolk ikke greier å sette seg inn i hva overgrep innebærer. (Litt større problemer med de som mener en hel masse om noe de ikke har peiling på.)

At helsepersonell ikke har gjort hjemmeleksen sin vet jeg er sørgelig vanlig, men etter mitt syn helt uakseptabelt.

Tror jeg har stoff nok til et par bøker om helsevesenet. Og mitt inntrykk av deg er at du kunne skrevet minst dobbelt så mye. (?)

En av de tingene som forundrer meg mest er mangelen på evne til helhetlig tenkning og konsekvensanalyse. I helsevesnet finnes særdeles dyktige folk, middels dyktige og de som burde funnet seg noe annet å gjøre. Systemet er slik at folk sjeldent må rydde opp i sine egne tabber og rot. Ansvaret er pulverisert. Skjer noe galt har legene monopol på sannheten. Et opplegg som gir lite inspirasjon til forbedring og å lære av sine feil.

Slike ting fører til feilbehandling, urasjonell drift, no compliance, sykere pasienter og flere konsultasjoner. Alt dette koster tid og penger.

Av og til får man følelsen av at det aldri er tid til å gjøre ting riktig, men alltid tid til å gjøre det på nytt.

Det å kunne behandle mennesker med omtanke og respekt kan der og da virke for tidkrevende. Særlig om spesielle hensyn må tas. Men å ikke gjøre det er som å si at man ikke har tid til å kvesse øksen fordi man har så mange trær å hogge. Få ting er mer tidkrevende og demotiverende enn redde, sinte og frustrete pasienter som har mistet tilliten til sine behandlere.

Et overgrep er en dyp og alvorlig krenkelse av grenser, vilje, kropp, verdighet og integritert. En vanlig konsekvens av dette er problemer med å sette grenser, vite hva en vil og å stole på sine egne opplevelser.

For å komme seg videre må en gjøre nettopp dette. Ville noe, ta avgjørelser for seg selv, sette grenser - spesielt for egen kropp, stole på sine egne opplevelser.

Den beste hjelpen omgivelsene, helsevesnet innkludert, kan gi, er aksept for disse grensene og avgjørelsene. Å ikke stille spørsmål ved nødvendiheten og legitimiteten av dem. Men i stedet understreke at de setter pris på at man sier hva som gjelder og at de ønsker å respektere dette. Å la være å fortelle at man burde følt og opplevd ting annerledes. Tålt mer etc.

Først når man er trygg i sine grenser er man i stand til å flytte på dem. Men da gjør man det for sin egen skyld, for å få det bedre selv, ikke for å tilfredstille et eller annet ytre krav. Og slett ikke for å gjøre hverdagen til en eller annen lege med millionlønn lettere.

Hvis man bruker flammefugelens opplevelse som eksempel:

Jo, en narkose koster tid å penger. Men hva koster det at en lege fant for godt å bestemme hva hun opplever og tåler, hvor hennes grenser skal gå?

Det utredningsarbeidet som allerede var gjort må kanskje gjøres igjen. Uutnyttet kapasitet etter som hun skrev seg ut før planlagt. Fastlegen må på banen igjen for å finne et nytt fornuftig opplegg. Masse fram og tilbake og masse ekstraarbeid i alle ender. Kanskje mer sykemelding. Og jeg kan vanskelig tenke meg at Flammefugelen har fått styrket tilliten til helsevesenet.

Hvis hun ikke hadde satt ned foten og trødd seg gjennom noe hun ikke tålte?

Langvarig sykemelding? Psykiater? Medisiner? Sykhusfobi? Store innhugg i helsebudsjettet for ikke å snakke om de menneskelige kostnadene.

En lege som ser det som unødig ekstraarbeid å ta vare på en pasients psykiske helse har store og alvorlige hull i sin kompetanse.

Vi har et av verdens mest påkostede helsevesen. Like vel bruker de pengemangel som unnskyldning når de heller burde gå i seg selv, sine egne holdninger og organisering. På en del områder er det ikke pengene, men vettet som mangler.

Jeg tror som deg at det kan være mye og hente for enkelte på å kunne takle medisinske undersøkelser på "normal" måte. Men bare når det kommer fra "innsiden" på den det gjelder og ikke for å tilfredstille et ytre krav.

Det er god samfunns- og helseøkonomi og ta godt vare på både overgrepsofre, døende og deres pårørende. De negative ringvirkningene ved å ikke gjøre det har høye kostnader menneskelig og økonomisk.

Det frustrerer meg enormt at dette virker så umulig å innarbeide i "helse-systemet".

Det er et sørgelig faktum at mange deler av helsevesnet mangler kompetanse og interesse(?) for å ta hensyn til overgrepsofre. Jeg tror ikke løsningen på dette er å fortelle ofrene at dette må de lære seg å tåle. Tvert imot tror jeg på sikt det er bedre å stå på sitt. Så vil forhåpentlig vis helsevesenet etter hvert lære at det er enklest å gjøre det riktig med en gang.

Om noen selv finner ut at de fint kan tåle en undersøkelse uten "særbehandling" er dette selvfølgelig supert. Men det blir helt galt om utenforstående krever noe slikt.

Jeg er så optimistisk at jeg tror helsevesnet kan forandres. Men det er en seig og treig materie å bearbeide. En av tingene som kan medvirke til forandring er at pasientene gjør sine problemer til sykehusets. Eventulet blir et problem til sykehuset er villig til å løse pasientes problem... ;-)

mvh

[frosken]

Noe av det mest smertefulle for mange med overgrepsproblematikk er at det er så ensomt. Det er få som forstår og mange som synser. Det er ingen grenser for hva folk kan komme med av billige løsninger. Derfor lærer man seg å holde det for seg selv.

Det er fint at du ikke mener kritikk med din undring, men slik du uttrykker det kan det lett oppfattes slik. Kanskje en ide å bake inn litt aksept for andres opplevelser sammen med undringen? Man vinner ofte mye på å være tydelig på at man er klar over at andre sitter inne med en erfaring man selv ikke har.

Har ingen problemer med å forstå at legfolk ikke greier å sette seg inn i hva overgrep innebærer. (Litt større problemer med de som mener en hel masse om noe de ikke har peiling på.)

At helsepersonell ikke har gjort hjemmeleksen sin vet jeg er sørgelig vanlig, men etter mitt syn helt uakseptabelt.

Tror jeg har stoff nok til et par bøker om helsevesenet. Og mitt inntrykk av deg er at du kunne skrevet minst dobbelt så mye. (?)

En av de tingene som forundrer meg mest er mangelen på evne til helhetlig tenkning og konsekvensanalyse. I helsevesnet finnes særdeles dyktige folk, middels dyktige og de som burde funnet seg noe annet å gjøre. Systemet er slik at folk sjeldent må rydde opp i sine egne tabber og rot. Ansvaret er pulverisert. Skjer noe galt har legene monopol på sannheten. Et opplegg som gir lite inspirasjon til forbedring og å lære av sine feil.

Slike ting fører til feilbehandling, urasjonell drift, no compliance, sykere pasienter og flere konsultasjoner. Alt dette koster tid og penger.

Av og til får man følelsen av at det aldri er tid til å gjøre ting riktig, men alltid tid til å gjøre det på nytt.

Det å kunne behandle mennesker med omtanke og respekt kan der og da virke for tidkrevende. Særlig om spesielle hensyn må tas. Men å ikke gjøre det er som å si at man ikke har tid til å kvesse øksen fordi man har så mange trær å hogge. Få ting er mer tidkrevende og demotiverende enn redde, sinte og frustrete pasienter som har mistet tilliten til sine behandlere.

Et overgrep er en dyp og alvorlig krenkelse av grenser, vilje, kropp, verdighet og integritert. En vanlig konsekvens av dette er problemer med å sette grenser, vite hva en vil og å stole på sine egne opplevelser.

For å komme seg videre må en gjøre nettopp dette. Ville noe, ta avgjørelser for seg selv, sette grenser - spesielt for egen kropp, stole på sine egne opplevelser.

Den beste hjelpen omgivelsene, helsevesnet innkludert, kan gi, er aksept for disse grensene og avgjørelsene. Å ikke stille spørsmål ved nødvendiheten og legitimiteten av dem. Men i stedet understreke at de setter pris på at man sier hva som gjelder og at de ønsker å respektere dette. Å la være å fortelle at man burde følt og opplevd ting annerledes. Tålt mer etc.

Først når man er trygg i sine grenser er man i stand til å flytte på dem. Men da gjør man det for sin egen skyld, for å få det bedre selv, ikke for å tilfredstille et eller annet ytre krav. Og slett ikke for å gjøre hverdagen til en eller annen lege med millionlønn lettere.

Hvis man bruker flammefugelens opplevelse som eksempel:

Jo, en narkose koster tid å penger. Men hva koster det at en lege fant for godt å bestemme hva hun opplever og tåler, hvor hennes grenser skal gå?

Det utredningsarbeidet som allerede var gjort må kanskje gjøres igjen. Uutnyttet kapasitet etter som hun skrev seg ut før planlagt. Fastlegen må på banen igjen for å finne et nytt fornuftig opplegg. Masse fram og tilbake og masse ekstraarbeid i alle ender. Kanskje mer sykemelding. Og jeg kan vanskelig tenke meg at Flammefugelen har fått styrket tilliten til helsevesenet.

Hvis hun ikke hadde satt ned foten og trødd seg gjennom noe hun ikke tålte?

Langvarig sykemelding? Psykiater? Medisiner? Sykhusfobi? Store innhugg i helsebudsjettet for ikke å snakke om de menneskelige kostnadene.

En lege som ser det som unødig ekstraarbeid å ta vare på en pasients psykiske helse har store og alvorlige hull i sin kompetanse.

Vi har et av verdens mest påkostede helsevesen. Like vel bruker de pengemangel som unnskyldning når de heller burde gå i seg selv, sine egne holdninger og organisering. På en del områder er det ikke pengene, men vettet som mangler.

Jeg tror som deg at det kan være mye og hente for enkelte på å kunne takle medisinske undersøkelser på "normal" måte. Men bare når det kommer fra "innsiden" på den det gjelder og ikke for å tilfredstille et ytre krav.

Det er god samfunns- og helseøkonomi og ta godt vare på både overgrepsofre, døende og deres pårørende. De negative ringvirkningene ved å ikke gjøre det har høye kostnader menneskelig og økonomisk.

Det frustrerer meg enormt at dette virker så umulig å innarbeide i "helse-systemet".

Det er et sørgelig faktum at mange deler av helsevesnet mangler kompetanse og interesse(?) for å ta hensyn til overgrepsofre. Jeg tror ikke løsningen på dette er å fortelle ofrene at dette må de lære seg å tåle. Tvert imot tror jeg på sikt det er bedre å stå på sitt. Så vil forhåpentlig vis helsevesenet etter hvert lære at det er enklest å gjøre det riktig med en gang.

Om noen selv finner ut at de fint kan tåle en undersøkelse uten "særbehandling" er dette selvfølgelig supert. Men det blir helt galt om utenforstående krever noe slikt.

Jeg er så optimistisk at jeg tror helsevesnet kan forandres. Men det er en seig og treig materie å bearbeide. En av tingene som kan medvirke til forandring er at pasientene gjør sine problemer til sykehusets. Eventulet blir et problem til sykehuset er villig til å løse pasientes problem... ;-)

mvh

Vi er sannsynligvis enige om mye når det gjelder manglende rasjonalitet i helsevesenet. Vi får håpe på bedring.

Jeg tror ikke vi er helt enige mht hva som er ok og ikke ok å si til andre mennesker. Du synes jeg viser manglende respekt/aksept av andres følelser - mens jeg nok synes at du i for stor grad formidler at man bør gå på "tå-hev" mht hva man sier til mennesker som har vært utsatt.

Overgrepsutsatte er ikke like - og derfor vil f.eks. min tilbakemelding til folk bli helt forskjellig ut i fra hvor jeg opplever at folk er i sin egen utvikling. Jeg har sagt til flammefuglen flere ganger at hun kan be meg "holde kjeft" dersom jeg tråkker for nærme grensene hennes i mine kommentarer - hittil har hun snarere gitt signaler om at hun synes det er ok. Jeg opplever henne som en jente med stort potensiale for vekst - derfor oppfordrer jeg henne også til å undersøke om de grensene hun har satt er de som best tjener henne i lengden.

Jeg tror det kan være greit å ha et realistisk syn mht hva man kan forvente seg av forståelse og innsikt fra andre - også når det gjelder helsepersonell. Dermed kan man kanskje klare å unngå å ta de negative opplevelser man sannsynligvis vil få som rettet mot en selv som person - det å vite at det sannsynligvis ikke er noe ved en selv som gjør at man opplever behandling man burde slippe, kan være en god beskyttelse mot å få svekket sin selvfølelse ytterligere.

Jeg har ikke tro på at det nytter å være Polyanna som oppfordrer til å leke "være glad leken". Men noen ganger tror jeg at det kunne vært greit å sette ting i litt større perspektiv. Etter å ha sett hvor store mangler det er mht tilbud til alvorlig syke, så tenker jeg at man godt kan forsøke å ikke forbruke større ressurser enn nødvendig i sine møter med helsevesenet. Jeg er dog enig med deg i at til syvende og sist er det kun den enkelte som er i stand til å avgjøre hva hun eller han er i stand til å tåle.

.

[PieLill]

Vi er sannsynligvis enige om mye når det gjelder manglende rasjonalitet i helsevesenet. Vi får håpe på bedring.

Jeg tror ikke vi er helt enige mht hva som er ok og ikke ok å si til andre mennesker. Du synes jeg viser manglende respekt/aksept av andres følelser - mens jeg nok synes at du i for stor grad formidler at man bør gå på "tå-hev" mht hva man sier til mennesker som har vært utsatt.

Overgrepsutsatte er ikke like - og derfor vil f.eks. min tilbakemelding til folk bli helt forskjellig ut i fra hvor jeg opplever at folk er i sin egen utvikling. Jeg har sagt til flammefuglen flere ganger at hun kan be meg "holde kjeft" dersom jeg tråkker for nærme grensene hennes i mine kommentarer - hittil har hun snarere gitt signaler om at hun synes det er ok. Jeg opplever henne som en jente med stort potensiale for vekst - derfor oppfordrer jeg henne også til å undersøke om de grensene hun har satt er de som best tjener henne i lengden.

Jeg tror det kan være greit å ha et realistisk syn mht hva man kan forvente seg av forståelse og innsikt fra andre - også når det gjelder helsepersonell. Dermed kan man kanskje klare å unngå å ta de negative opplevelser man sannsynligvis vil få som rettet mot en selv som person - det å vite at det sannsynligvis ikke er noe ved en selv som gjør at man opplever behandling man burde slippe, kan være en god beskyttelse mot å få svekket sin selvfølelse ytterligere.

Jeg har ikke tro på at det nytter å være Polyanna som oppfordrer til å leke "være glad leken". Men noen ganger tror jeg at det kunne vært greit å sette ting i litt større perspektiv. Etter å ha sett hvor store mangler det er mht tilbud til alvorlig syke, så tenker jeg at man godt kan forsøke å ikke forbruke større ressurser enn nødvendig i sine møter med helsevesenet. Jeg er dog enig med deg i at til syvende og sist er det kun den enkelte som er i stand til å avgjøre hva hun eller han er i stand til å tåle.

.

Mine forsiktighetsregler når jeg nærmer meg mennesker med (smertefulle) erfaringer som jeg kjenner lite til gjelder ganske generelt. Jeg forsøker, men lykkes ikke alltid, i å ikke gi følelsen av å trenge noen opp i et hjørne. Jeg ønsker alltid å gi siste ordet til den som har skoen på og vet hvor den trykker.

Også når jeg erfaringsmessig er på egen hjemmebane synes jeg det er viktig å være forsiktig. Nettopp fordi andre opplever ting annerledes enn meg. Jeg vil ikke gjøre mine referanser til en standard for andre.

Den første årsaken til dette er at jeg må prøve å gjøre ordene mine søte, for det hender titt og ofte jeg må spise dem. :-)

Det andre er at min erfaring tilsier at de fleste tar inn nye ideer lettest når de ikke føler seg presset til å gjøre det. Om noen føler seg dømt og missforstått låser de seg for selv de beste argumenter. Jeg har stor tro på å gi folk god tid og godt armslag til å komme fram til sine egne konklusjoner.

Det tredie er den retrospektive biten. Når jeg gjør egne erfaringer priser jeg meg enten lykkelig over en del ganger jeg holdt mine uviselige tanker for meg selv. Eller jeg skammer meg tilsvarende over hva jeg har klart å lire ut av meg. Å møte seg selv i døren kalles det. ;-) La en person leve med sin lære, og h*n vil forandre den.

Det fjerde er at jeg ikke ønsker å forårsake unødig smerte. Der jeg ikke kjenner toleransen er det best og være forsiktig.

Det finnes ganger da denne framgangsmåten ikke er den beste. Men for meg er det unntaktet og ikke regelen. Og da skal jeg vite rimelig godt hva jeg holder på med.

Jeg prøver å huske å spørre meg selv: Hva vet og forstår jeg egentlig av dette?

Jeg velger å være forsiktig om jeg ikke har oversikt over konsekvensene av å ikke være det.

Dette er altså mitt ideal. Så kan andre bedømme mer objektivt hvor vidt jeg lever opp til det.

Er enig med deg i at det absolutt er en fordel å ha et realistisk syn på hva man kan forvente av helsevesnet og ikke. Og å forstå at når man blir overkjørt er man ikke den første, og det har ikke med ens egen person og gjøre. Det er også en fordel å ha tenkt gjennom på forhånd hva man kan utsettes for og hvordan man skal "forsvare" seg. Dessuten kan det være livsviktig å på forhånd ha noen absolutt krav til hva som må og ikke må skje. Og tanker om hvordan man skal gjøre disse kravene gjeldende.

Jeg er ingen forkjemper for frotsing i helsetjenester. Samtidig mener jeg at enhver skal kunne be om og mota den hjelp h*n trenger med hevet hode, også om det innebærer ekstra resursbruk. Det vil alltid være noen som har det verre og har større behov. Men jeg tror ikke man hjelper dem ved å ofre egen integritet.

Tvert imot tror jeg at hver eneste pasient som krever å bli møtt med respekt, som et individ med sine ikke standardiserte behov, er et lite dytt i riktig retning for helsevesnet.

mvh