Min beste kompis forgrep seg på meg og rett etterpå drysset det inn en stor spesialstyrke med politi.

[AnonymBruker]

Dette ble veldig langt og jeg regner ikke med at mange kommer til å lese så mye, men jeg hadde behov for å skrive og dele. Jeg føler ikke jeg kan bruke ordet voldtekt for det høres så alvorlig ut, men min beste kompis forgrep seg i hvert fall på meg i vinter.
Han er bipolar og var veldig manisk og paranoid. Jeg var klar over at han var dårlig og hadde holdt litt avstand fordi han begynte å skremme meg.

En kveld ringte han meg og sa han var ti min unna og lurte på om han kunne komme hjem til meg. Jeg hørte at han var ute og kjøre, og jeg prøvde først å unnskylde med at jeg var midt i middag, men klarte ikke å si nei etter overtalelse så jeg lot ham komme og slapp han inn i leiligheten.

Han var veldig stresset og det første han fortalte var at han hadde tilbrakt natten på glattcelle pga opptøyer i gata og besittelse av kniv på det tidspunktet. Han beskrev at han hadde skreket og vært voldelig mot politiet der hele natten, og var veldig stolt av det (han misliker politiet sterkt i de periodene). Jeg ble enda mer usikker og engstelig, men jeg tilbød ham litt middag og vi spiste.

Han satte seg så i sofaen og han var veldig trøtt og sliten så han holdt på å sovne, jeg prøvde å overtale han til å gå hjem og legge seg så han kunne få en god natt søvn, men han sa han heller ville overnatte hos meg.

Etterhvert nevnte han at det eneste som manglet var en joint og jeg tok med en gang sjansen og foreslo at han burde dra hjem og ta seg en og legge seg. Han ville dog fortsatt ikke gå. Så jeg foreslo at jeg kunne følge ham hjem om det var bedre, jeg ville bare gjøre alt for å få ham ut av min leilighet. Etter en stund gikk han med på det og vi slo følge hjem til ham. På veien merket jeg virkelig hvor paranoid han var, vi måtte gå bakveier og snirkle rundt omkring fordi han mente noen var etter ham og vi kunne risikere og bli skutt på. Da jeg spurte om hvem han mente dette kunne være, var svarene vage. Nevnte blant annet at han hadde slått i panseret på en bil som holdt på å kjøre på ham da han løp over veien og at de kunne finne på å komme etter ham pga det. Jeg sa at de trolig ikke ville kjenne ham igjen, men det er vanskelig å overbevise noen som har veldig vrangforestillinger så jeg lot være å presse noe særlig på temaet. Jeg ble jo også veldig usikker på om det var noen sannhet i vrangforestillingene hans og så meg stadig rundt.

Han fortalte videre at han var ute etter å kjøpe våpen og skuddsikker vest for å beskytte seg selv. Jeg var virkelig redd, men planen var å få ham hjem og så komme meg unna så fort jeg kunne.

Da vi kom til leilighetsbygget hans prøvde jeg å si hade, men han sa jeg måtte bli med opp så jeg turte ikke annet (jeg må også understreke at jeg har erfaring med at han kan bli veldig aggressiv i disse periodene). Jeg ble med opp og jeg overtalte ham til å finne frem den jointen med en gang, med et håp om at han skulle slappe av og i beste fall sovne. Jeg er ikke egentlig en hasj-bruker selv, men har tidligere røkt noen ganger, også et par ganger med ham. Han ønsket at jeg skulle delta så jeg tok et par trekk og sikkert pga dårlig toleranse så ble jeg ganske høy av de to trekkene. Han tok også noen øl og han snakket om å ta noe sopp han hadde tilgjengelig, men jeg fikk ikke helt med meg om han tok det. Vi satt litt og bare snakket, før han gikk bort til sengen og la seg ned. Jeg ble sittende i sofaen. Så sa han «kle av deg, kom hit og legg deg ned». Jeg ønsket virkelig ikke, men jeg tenkte på hele kvelden hvor han hadde vært så paranoid og skremmende og dette føltes ut som en truende beordning, ikke et forslag. Jeg tenkte også på kniven han var blitt tatt med og våpenet han snakket om å skaffe. Jeg visste ikke hva han kunne ha i leiligheten.

Jeg gjorde som han sa og det endte med uønsket sex, hvor jeg for det meste lå helt stiv og fryst, med unntak av når han brukte fysisk makt for å få meg til å gi ham brutal oralsex og puttet meg i stillinger som var både ukomfortable og smertefulle (også pga hvor brutalt han penetrerte meg). Jeg frakoblet meg situasjonen og etter en stund ble han ferdig. Jeg ble liggende, men tok meg etterhvert sammen og prøvde å si at nå måtte jeg hjem til hunden min. Han ble sint og sa at han var sulten så vi skulle bestille mat og at jeg kunne dra når vi hadde spist, hunden min kunne klare seg litt til. Jeg bestilte mat og fikk beskjed om at jeg måtte gå ut når det ringte på for han mente det kunne være folk som ville skyte ham.

Jeg kledde etterhvert på meg noe og når det ringte på gikk jeg bort og snakket med budet på anlegget før jeg slapp ham inn gjennom hoveddøren. Så gikk jeg ut i gangen og ventet ved heisen siden kompisen min ikke ville at budet skulle stå i døren. Han bodde i tiende etg. så jeg fulgte med mens heisen tikket oppover.

Da heisen kom og dørene gikk opp, sto det ikke noe leveringsbud der, men en horde av kanskje 6-8 politifolk iført fullt utstyr med hjelmer, skjold og bataljoner. Jeg skjønte jo med en gang at det måtte være min kamerat de var ute etter, det var ikke mange i oppgangen og det virket jo mest logisk. De ble litt paffe da de så meg stå der barbent i kun bukse og t-skjorte midt på vinteren akkurat da de kom. Jeg hvisket stille om de var ute etter «min kompises navn» og de bekreftet dette og lurte på hvorfor jeg sto der og om jeg kjente ham. Jeg sa jeg var på besøk og at jeg var på vei for å ta i mot mat vi hadde bestilt og hvisket at de måtte være forsiktig fordi han var veldig paranoid og truende mot politi og jeg ante ikke hva han var i stand til akkurat da.

Så kom matbudet opp heisen som bekreftet min historie og de måtte sende ham bort. Det kom flere og flere politi. De prøvde å få så mye informasjon som mulig ut av meg og jeg forklarte så godt jeg kunne. Etter hva jeg husker spurte de etterhvert om jeg visste hvorfor de var der, om jeg hadde sett dem komme etc. Jeg svarte at jeg trodde det var pga det som hadde skjedd dagen før, men de forklarte at grunnen var at en person hadde fått kastet et glass etter seg fra min kompises vindu som nesten hadde truffet ham i hodet, og pga bakgrunnen til min kompis tok de dette veldig alvorlig. Jeg spurte så om når dette hadde skjedd og antok at det var lenge siden, men de svarte at det skjedde for 5-10 min siden. Jeg sa jeg hadde vært med ham i flere timer, men ikke fått det med meg, men at jeg heller ikke hadde fått med meg alt (blant annet måtte jeg inn på badet etter overgrepet, men jeg utelot dette).

Mens jeg forklarte meg begynte politiet å posisjonere seg rundt døren hans og planlegge hvordan de skulle gå frem. Det kom bare fler og fler. Etter en stund skjønte kompisen min at noe var på fære siden jeg ikke var kommet tilbake. Han åpnet døren, fikk se politiet, smalt igjen og låste. Han begynte og rope og skrike og man kunne høre at han sparket, slo, kastet og knuste ting inne i leiligheten. Jeg måtte fortsette å forklare meg for politiet, om tilstanden hans, om alt jeg visste om ham, om hvordan dagen hadde forløpt seg. Jeg var jo også fortsatt litt høy på dette tidspunktet og veldig engstelig for at de skulle merke dette. Samtidig som situasjonen med reaksjonen til min kompis der inne var skremmende.

Jeg måtte så tegne leiligheten hans for de posisjonerte politi på taket og på bakken og de måtte finne ut hvordan de best mulig kunne komme seg inn. Så begynte de å snakke til ham gjennom døren og til slutt over telefon. Han ville ha mat og de ønsket jeg skulle prøve å få budet til å komme tilbake med maten, men det ble ikke så enkelt å få til.

Noen av politifolkene var veldig hyggelige mot meg og spurte stadig hvordan jeg hadde det, mens jeg følte andre så mer ned på meg og tenkte jeg var med på det eller at jeg var en dum jente som tilbrakte tid med en «slik» person, at jeg nok ikke var noe «bedre» enn ham. Jeg prøvde flere ganger å si jeg ikke var det av «fri vilje», men at jeg hadde vært redd hele dagen og ikke hadde klart å komme meg unna selv om det var det jeg prøvde på.

Da de hadde fått informasjonen de trengte fra meg og det hadde gått et par timer uten at de hadde kommet noen vei begynte de å si at de nok kom til å trekke seg tilbake. Han falt på en måte mellom to stoler, han hadde ikke gjort noe hvor de hadde gode nok bevis til at de kunne arrestere ham og han var nok ikke syk nok til at de kom til å klare å tvangsinnlegge ham siden de trodde han ville kunne snakke seg unna. Jeg spurte hva som ville skje med meg, hva jeg skulle gjøre. Jeg var veldig redd for at han trodde jeg hadde ringt politiet. De så dumt på meg og spurte hvorfor jeg ikke bare dro hjem. Jeg poengterte at jeg ikke engang hadde på sokker og at alt av klær, ting og mobil lå i hans leilighet.

Etter enda en stund fikk de kommet inn i leiligheten hans og tatt en prat med ham og de hjalp meg med å få ut tingene mine. De var snille og kjørte meg hjem. Jeg hadde så mye adrenalin da jeg kom hjem midt på natten og var våken resten av natten.

Morgenen etterpå fikk jeg snakket med en jeg kjenner hvor jeg egentlig kun hadde tenkt å fortelle om hendelsen med politiet, men jeg endte med å legge til overgrepet også. Personen overbeviste meg om å dra til overgrepsmottaket og fulgte meg dit. Jeg fikk god hjelp der.

Jeg har dog blitt møtt av andre helsepersonell i ettertid som lurte på om jeg var mer påvirket av politihendelsen enn selve overgrepet og at det da ikke hadde gått så inn på meg, men for meg var det heller hele situasjonen hvor jeg først hadde opplevd ham som skremmende for så å bli utsatt for overgrep og så en veldig traumatiserende hendelse. Alt ble bare ti ganger verre, og at jeg følte politiet sto og så ned på meg rett etter jeg hadde opplevd en av de verste hendelsene i mitt liv. Jeg følte meg så liten og dum.

Jeg har så mye skyldfølelse. Jeg føler jeg har full skyld i det selv og at alt kunne vært avverget. Folk sier jeg er naiv. Hvorfor var jeg venn med ham når han var slik? Men han var absolutt supersnill og god når han var frisk. Vi studerte sammen og hadde masse fine stunder. Jeg ville ikke bare forlate ham når han ble syk, jeg tenkte han ikke kunne gjøre for det.

Folk tror nok at jeg har kommet helt over situasjonen, men jeg har virkelig ikke det. Det plager meg fortsatt og jeg sørger til og med over at jeg mistet en av mine beste venner. Og at han ikke brukt vold eller fysisk makt for å få meg i sengen. Jeg føler meg svak, og at jeg ikke fortjener å ta på meg noen offerrolle. 

Anonymkode: f7675...019

[Grendel]

Jeg synes du tenker rasjonelt rundt dette. Det var en situasjon hvor du hadde god grunn til å være redd for ham. Alle ville vært redd for en person som ham inkludert politiet som stilte mannsterke i full mundur.

Jeg synes du kan kalle det akkurat hva du vil. Om det er voldtekt, uaktsom voldtekt, overgrep eller noe annet. Det høres ut som en traumatisk opplevelse.

Jeg ser på ham som en naturkatastrofe utløst av rus og psykiatri. Han er årsaken til at du opplevde en voldtekt, uansett om han forsto det eller ikke. Det viktigste er bare å holde seg unna.