holder det å bare holde ut?

[vanilje]

Vanskelig å formulere dette, men skal prøve...

Nå for tiden så går dagene med til å bare holde ut..."klarer jeg holde ut litt til så går det nok bedre"...for meg så koster dette alt jeg har av krefter, men folk rundt meg sier jeg må ta tak nå, gjøre noe...ikke forvente at ting skal bli bedre av seg selv, jeg må selv gjøre en innsats. Jeg synes det er absolutt stor nok jobb å bare komme meg gjennom dagene...

Er jeg slapp? Eller er folk kravstor?

[Gjest Saigon]

Eneste måten å få det bedre på er å ta tak i ting og gjøre noe med dem. Noen ganger må man bare ta en dag av gangen og overleve på det viset. Men da kommer man ikke videre. Å ta en dag av gangen kan man gjøre i det uendelige. Hvis man vil komme seg ut av det MÅ man ta i et tak. Det er nå min erfaring.

[Kizza1365380506]

Ja det er nok dessverre ofte sånn. En kan bare gjøre noe med situasjonen selv. Men av og til trenger vi hjelp til det. Enten av lege, psykolog eller psykiater, en god venn eller familien. Man kan få medisinsk, sosial eller en utstrakt hånd for å komme seg inn på rett spor/vei.

Så hold ut ja, ikke gi deg over, ta imot den hjelpen du kan få.

Klem fra

[frosken]

Hei Vanilje...

Hva er det de rundt deg vil du skal gjøre mer konkret?

Spørsmålet du stiller synes jeg er neste umulig å besvare. Det er mye bedre at du holder ut enn at du utagerer og er selvdestruktiv. Du har før beskrevet perioder hvor det har vært en stor seier at du har holdt ut (i betydningen ikke har skadet deg). Men du har også beskrevet perioder hvor ting har vært mye greiere - hvor du har vært offensiv og hatt tro på at nå går det fremover. I slike perioder er det selvfølgelig viktig å gjøre mer enn å holde ut for å utnytte muligheten til å komme seg videre.

Hvis jeg ikke husker feil, så har du hatt en veldig lang periode nå hvor alt har vært vondt. De rundt deg tenker kanskje at tiden nå er moden for å forsøke å være mer aktiv i forhold til hvordan komme seg videre? Kanskje du ikke ser dine egne muligheter til å være mer aktiv?

Jeg synes det er viktig at du er aktiv mht å tenke gjennom hvorfor du ikke orker noen ting for tiden. Hvorfor har du mistet den mer offensive holdningen du hadde for f.eks. ett år siden (jeg vet ikke om tidsangivelsen er riktig)?

Samtidig er det vel også viktig at du er aksepterende i forhold til deg selv - og godtar at du er den du er også når det innebærer en form for passivitet.

Hvorvidt det holder å bare holde ut kommer til syvende og sist an på hva som er målsetningen og hva som er mulig...

[Gjest flammefugelen]

Eneste måten å få det bedre på er å ta tak i ting og gjøre noe med dem. Noen ganger må man bare ta en dag av gangen og overleve på det viset. Men da kommer man ikke videre. Å ta en dag av gangen kan man gjøre i det uendelige. Hvis man vil komme seg ut av det MÅ man ta i et tak. Det er nå min erfaring.

Hva skal jeg egentlig si....det er jo et veldig vanskelig spørsmål å svare på...Men jeg har forståelse for hva du går gjennom. Jeg håper bare at du holder ut, vennen...ikke helt greit å si hva du bør/skal/må gjøre, men klarer du å holde deg fra å være f.eks selvdestruktiv, har du vunnet mye.

Å holde ut er vanskelig, det vet jeg av egen erfaring. Sliter litt for tiden selv, så jeg har tenkt mye på det med å "holde ut" med meg selv og situasjonen jeg er oppi.

Jeg håper du ikke har mistet troen på at det kommer bedre dager, også for deg. Du har greid dette før, og jeg tror du holder ut denne gangen også.Det spørs vel mye på hvilken måte en velger denne "utholdinga" på.

Husk at det ikke er noe nederlag å søke hjelp om du virkelig føler at du IKKE holder ut....

Vet ikke hva mer jeg kan si for å trøste deg, men jeg tenker i alle fall på deg og håper din situasjon skal bli bedre...some day...

Vi er her om du trenger oss!

Mange trøste klemmer, om du vil ha fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg tror faktisk at det mange ganger i livet er akkurat det som skal til : Å holde ut.

Om en ikke gir seg over, bryter forholdet, blir sykemeldt fra jobben, slutter i terapien, slutter med medisinene osv, så vil ting langsomt (eller raskt?) begynne å bli bedre igjen.

[vanilje]

Hei Vanilje...

Hva er det de rundt deg vil du skal gjøre mer konkret?

Spørsmålet du stiller synes jeg er neste umulig å besvare. Det er mye bedre at du holder ut enn at du utagerer og er selvdestruktiv. Du har før beskrevet perioder hvor det har vært en stor seier at du har holdt ut (i betydningen ikke har skadet deg). Men du har også beskrevet perioder hvor ting har vært mye greiere - hvor du har vært offensiv og hatt tro på at nå går det fremover. I slike perioder er det selvfølgelig viktig å gjøre mer enn å holde ut for å utnytte muligheten til å komme seg videre.

Hvis jeg ikke husker feil, så har du hatt en veldig lang periode nå hvor alt har vært vondt. De rundt deg tenker kanskje at tiden nå er moden for å forsøke å være mer aktiv i forhold til hvordan komme seg videre? Kanskje du ikke ser dine egne muligheter til å være mer aktiv?

Jeg synes det er viktig at du er aktiv mht å tenke gjennom hvorfor du ikke orker noen ting for tiden. Hvorfor har du mistet den mer offensive holdningen du hadde for f.eks. ett år siden (jeg vet ikke om tidsangivelsen er riktig)?

Samtidig er det vel også viktig at du er aksepterende i forhold til deg selv - og godtar at du er den du er også når det innebærer en form for passivitet.

Hvorvidt det holder å bare holde ut kommer til syvende og sist an på hva som er målsetningen og hva som er mulig...

Det er spesielt en kommentar fra ei av de jeg snakker med som jeg synes er vanskelig. Hun har problemer med å forstå at jeg ikke bare kan bestemme meg for å snu negativiteten. Altså...har jeg en dårlig dag, så mener hun at jeg bør kunne snu det. Jeg mener derimot at jeg vanskelig kan snu angst og depresjon til godt humør, jeg må bare følge med på berg- og dalbanen. Jeg føler jeg ikke har noen som helst innflytelse på humøret mitt. Derfor har strategien min blitt å holde ut..funnet mestringsstrategier (eller dessverre skadet meg i perioder) som har kunnet lindre, men jeg har ikke kunnet snu svingningene.

Men denne personen får meg til å føle meg som om jeg VIL fortsette å være dårlig fordi jeg ikke klarer å snu depresjonen og det liker jeg ikke. Jeg skulle gitt alt for å være i godt humør, men hun får det til å høres ut som om det handler om viljestyrke...jeg vet ikke jeg, kanskje er jeg bare lat og egoistisk...jeg klarer i hvert fall ikke mer enn å bare holde ut for tiden.

[Gjest Saigon]

Det er spesielt en kommentar fra ei av de jeg snakker med som jeg synes er vanskelig. Hun har problemer med å forstå at jeg ikke bare kan bestemme meg for å snu negativiteten. Altså...har jeg en dårlig dag, så mener hun at jeg bør kunne snu det. Jeg mener derimot at jeg vanskelig kan snu angst og depresjon til godt humør, jeg må bare følge med på berg- og dalbanen. Jeg føler jeg ikke har noen som helst innflytelse på humøret mitt. Derfor har strategien min blitt å holde ut..funnet mestringsstrategier (eller dessverre skadet meg i perioder) som har kunnet lindre, men jeg har ikke kunnet snu svingningene.

Men denne personen får meg til å føle meg som om jeg VIL fortsette å være dårlig fordi jeg ikke klarer å snu depresjonen og det liker jeg ikke. Jeg skulle gitt alt for å være i godt humør, men hun får det til å høres ut som om det handler om viljestyrke...jeg vet ikke jeg, kanskje er jeg bare lat og egoistisk...jeg klarer i hvert fall ikke mer enn å bare holde ut for tiden.

Når man kjenner at man har en dårlig dag så må man prøve å finne på noe hyggelig. Finne en aktivitet som man kan bli i godt humør av. Da kan dagen snu seg. Dette fungerer for meg og det er noe jeg bruker for å gjøre dagene best mulig.

[Gjest uten signatur]

Det er spesielt en kommentar fra ei av de jeg snakker med som jeg synes er vanskelig. Hun har problemer med å forstå at jeg ikke bare kan bestemme meg for å snu negativiteten. Altså...har jeg en dårlig dag, så mener hun at jeg bør kunne snu det. Jeg mener derimot at jeg vanskelig kan snu angst og depresjon til godt humør, jeg må bare følge med på berg- og dalbanen. Jeg føler jeg ikke har noen som helst innflytelse på humøret mitt. Derfor har strategien min blitt å holde ut..funnet mestringsstrategier (eller dessverre skadet meg i perioder) som har kunnet lindre, men jeg har ikke kunnet snu svingningene.

Men denne personen får meg til å føle meg som om jeg VIL fortsette å være dårlig fordi jeg ikke klarer å snu depresjonen og det liker jeg ikke. Jeg skulle gitt alt for å være i godt humør, men hun får det til å høres ut som om det handler om viljestyrke...jeg vet ikke jeg, kanskje er jeg bare lat og egoistisk...jeg klarer i hvert fall ikke mer enn å bare holde ut for tiden.

Slike uvettige personer treffer vi alle, Vanilje!

Noen av dem TROR jeg tror at det er en strategi som skal hjelpe oss ut av håpløsheten. AT de mener det godt egentlig, men ikke skjønner hvor teit det er.

De som er utrustet med et lyst sinn og et godt humør TROR av og til at andre har samme utrustningen, siden de selv aldri har opplevd tungsinn og nedstemthet.

Når slike mennesker sier depresjon, så tenker de påd en følelsen de selv har når de ikke rekker bussen før en viktig date, at de ikke har råd til å gå ut med vennene, at det ikke ble noe av ferien. Slike enkle ting er depresjon for dem. Så tror de rett og slett at det er DENNE følelser vi andre ikke 'gidder' å kjempe oss ut av.

Bullshit!

Det er ikke BARE å ta seg sammen. Men en kan prøve av og til. Trene og trene på å ikke gi seg helt over til tungsinnet og angsten.

Men noen av oss for leve med at det helt gode jevne humøret ikke blir vår følgessvenn. Men vi har jo forståelse å tilby de som er som oss da! Så LITT nytte kan vi jo gjøre!

[Gjest Engelen33]

Hei, vennen.

Ville bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Sånn har jeg det også. Er innlagt nå, og her forteller de meg at ting tar tid, og at jeg må gi meg selv tid. Vet det er vanskelig å la "masken falle". Man vil jo så gjerne at alt skal gå bra.. hm, eller er det fordi man føler det forventes av en.. vet ikke helt. En kombinasjon kanskje? Uansett så blir man jo mer sliten av at folk forventer at man skal "ta seg sammen", bli frisk etc.

Vil bare si at jeg føler med deg. *holder hånden*

Varm klem.

[vanilje]

Slike uvettige personer treffer vi alle, Vanilje!

Noen av dem TROR jeg tror at det er en strategi som skal hjelpe oss ut av håpløsheten. AT de mener det godt egentlig, men ikke skjønner hvor teit det er.

De som er utrustet med et lyst sinn og et godt humør TROR av og til at andre har samme utrustningen, siden de selv aldri har opplevd tungsinn og nedstemthet.

Når slike mennesker sier depresjon, så tenker de påd en følelsen de selv har når de ikke rekker bussen før en viktig date, at de ikke har råd til å gå ut med vennene, at det ikke ble noe av ferien. Slike enkle ting er depresjon for dem. Så tror de rett og slett at det er DENNE følelser vi andre ikke 'gidder' å kjempe oss ut av.

Bullshit!

Det er ikke BARE å ta seg sammen. Men en kan prøve av og til. Trene og trene på å ikke gi seg helt over til tungsinnet og angsten.

Men noen av oss for leve med at det helt gode jevne humøret ikke blir vår følgessvenn. Men vi har jo forståelse å tilby de som er som oss da! Så LITT nytte kan vi jo gjøre!

dere har skjønt noe viktig, helt klart...

Nei, det er ikke bare å kjempe seg ut av motløshet og tristhet, jeg klarer i hvert fall ikke det. Jeg prøver ofte å finne på ting jeg liker, male/tegne, se på film, treffe venner, men tristheten ligger der murrende i bakgrunnen og trekker meg ned. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke prøver...

Av og til blir det bare for mye av alle velmenende folk som kommer med gode råd, men jeg skjønner at det er vanskelig å takle lidelse hos en man er glad i, man går vel tom for ord og prøver i desperasjon å gi "et spark bak".

Jeg får prøve å fortsette med å holde ut, gjør mine små "greier" som får meg gjennom dagene. En dag snur vel denne nedturen, som alle andre nedturer, men det kommer en ny og en ny og en ny...

På dette stadiet, i denne nedturen, så holder det for meg å bare holde ut. En time av gangen, så en dag, så en uke, til det snur, for det vil nok snu en dag, håper jeg.

Takk for svar alle sammen, godt å høre at dette er noe som flere har tanker omkring.

[Gjest uten signatur]

dere har skjønt noe viktig, helt klart...

Nei, det er ikke bare å kjempe seg ut av motløshet og tristhet, jeg klarer i hvert fall ikke det. Jeg prøver ofte å finne på ting jeg liker, male/tegne, se på film, treffe venner, men tristheten ligger der murrende i bakgrunnen og trekker meg ned. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke prøver...

Av og til blir det bare for mye av alle velmenende folk som kommer med gode råd, men jeg skjønner at det er vanskelig å takle lidelse hos en man er glad i, man går vel tom for ord og prøver i desperasjon å gi "et spark bak".

Jeg får prøve å fortsette med å holde ut, gjør mine små "greier" som får meg gjennom dagene. En dag snur vel denne nedturen, som alle andre nedturer, men det kommer en ny og en ny og en ny...

På dette stadiet, i denne nedturen, så holder det for meg å bare holde ut. En time av gangen, så en dag, så en uke, til det snur, for det vil nok snu en dag, håper jeg.

Takk for svar alle sammen, godt å høre at dette er noe som flere har tanker omkring.

Det er riktig innstilling! Bruker også den der. Har funnet ut at jeg har det bedre ute blant folk når jeg er nedstemt enn alene. Men det verste folk kan gjøre mot meg på slike dager er å si 'Så stille du er i dag da!' Det er det DUMMESTE en kan si til folk som er nedstemte. En blir bare mer nedstemt av det. Så la oss få komme oss til hektene i fred og ro, selv når vi er sammen med andre folk, UTEN at det skal være et krav at vi må være med på 'festlighetene'. Det er deilig slike dager bare å få lov til å iaktta andre og høre dem prate. Det blir for mye å delta. Men ved å bemerke at vi er stille så skremmer dere oss vekk!