Samtaler ang psykiske problemer, NHD

[Gjest solenskinnerikke]

Jeg har vært pysisk syk i ca tre år nå... I begynnelsen hadde jeg et stort behov for å prate med noen hver dag. Jeg trengte noe der og måtte prate mye.

Nå etter at enkelte ting har blitt bedre og andre verre, så har jeg begynt igjen med at jeg ikke har noe å snakke om og at det er ingen som forstår.

Jeg har ringt til mental helse, men det var bare en gang i løpet av to månder og da klarte jeg å prate med dem i to timer. Stakkars folk, hehe..

Jeg føler igjen at jeg ikke trenger noen, at jeg har det best på egenhånd og at jeg ikke har noe å snakke om.

Er dette en fase eller er det en ny tur på vei til helvete?`

Jeg ikke klarer lenger å overbevise meg selv om at jeg har det bra med sosial kontakt og at jeg må prate om det som plager meg. Jeg hater alle, alle er i veien, jeg holder kun ut med meg selv. Det er "slitsomt" å ha et sosialt forhold.

PS! Ja, jeg er fullt klar over den selvhjelpsmedtoden, men på en måte syns jeg at den har overtatt litt for mye og at jeg faktisk ikke klarer å hjelpe meg selv lenger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva ønsker du å oppnå med samtalene?

Hva er å bli forstått? Hva skal den/de andre si eller ikke si, gjøre eller ikke gjøre for at du skal oppleve å bli "forstått"?

Når du har hatt en god samtale, hva gjør du da med den i det virkelige liv? Hvordan endrer den din adferd i fremtiden?

Uendelige lange og mange samtaler uten at de følges opp med endringer i livet, kan bli en form for "prostitusjon uten sex". En tømmer seg hos en annen som er betalt for det, og deretter er alt som før.

Har en derimot et mål med samtalene, og følger opp med noen endringer også i handling, kan en kommer seg opp og frem.