Hva skal man egentlig gjøre nå man er usikker på behandlingen?

[mesusah]

Hei! jeg er en jente på 23 som sliter.. Gjør ikke de fleste tenker du kanskje.. Jeg ble sykemeldt for ett år siden og fikk akuttbehandlig hos en psykiater. Jeg fikk "utdelt" ett menneske og behandligen var igang. Påfølgende mnd'r var jeg to ganger i uken hos mennesket. i sommer valgte jeg og ikke møte opp mer,ikke fordi jeg ikke trengte det men fordi jeg syntes jeg var en belastning og ikke klarte snakke med dette mennesket om hva jeg tenker.. etterhvert skjønnte min fastlege at noe var galt og byttetbehandler. Nå er jeg i gang igjen.. og føler det samme enda sterkere.Hva gjør man når man ikke vil/klarer snakke med behandleren? Jeg er virkelig redd for og slippe dette mennesket til i hodet mitt kanskje fordi jeg egentlig ikke vil at hun skal være der og tror hun kan volde stor skade der inne..? Det har blitt kartlagt at jeg "lider av" depresjon, angst og paranoia.. hun la også til at jeg var sær.. (?) er det en sykdom?.. (dette sa hun ved første konsultasjon etter og ha lest papirene til den første ..Nå værende behandler vil at jeg skal ta tabeletter og har bedt meg sjekke ut legemiddler.. hum,hvilken kompetanse har jeg for det?.. Jeg er skeptisk til det hele.. de første mnd etter at det offentlige "oppdaget" meg fikk jeg ett preparat kalt Cipramil som jeg sluttet med.. Hva kan jeg nå egentlig gjøre ,føler meg låst fast i min egenhverdag. Tør jo ikke si i fra om noe.. og føler at jeg jobber mer for /med at ikke legene mine skal se/skjønne/høre at jeg ikke er fornøyd. Vil jo ikke virke utakknemlig.. Vet jo at folk står evigheter i køer for og få hjelp i dette landet. Hva kan jeg gjøre? sikkert ikke alene om og oppleve ting slik..eller?..

[Gjest stormyweather]

Men tenk så heldig du er,som faktisk får behandling!Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for,du trenger det nok,vanligvis tar det jo lang tid å få gjennom.Jeg tror litt at de fleste behandlere alltid vil være vanskelige å prate med,jeg synes det,følre meg irretabel fordi jeg igjen er avkledd.Bruk litt mer tid,er mitt råd,men ikke la det gå for langt.Behandlerene fra Ally Mcbeal finnes dessverre-og heldigvis ikke i det virkelige liv..

Lykke til!

[PieLill]

Noen behandlere er helt håpløse og burde funnet seg noe annet å slå ihjel tiden med.

Andre behandlere er greie nok.

Noen er enormt dyktige, og de som kommer til dem er priviligerte.

Uansett hvor dyktig en behandler er, vil h*n ikke kunne gi et godt tilbud til alle. Det har med både kjemi og spesialiseringer å gjøre.

Om man har problemer med en behandler må man prøve å se på problemet med litt distanse. Er det jeg selv eller behandleren som er problemet? Er det subjektivt eller objektivt, eller noe midt imellom.

For eksempel: En person har sykehusskrekk og får panikk av et hvert sykehus og enhver person i hvit frakk. Det spiller ingen rolle hvem som er inne i frakken. Problemet er subjektivt og sitter i hodet til pasienten. Så kan ulike sykhus og helsepersonell være varierende dyktige til å håndtere dette.

Annet eksempel (ytterlighet): En lege snakker over hodet på pasienten, er respektløs, lite lyttende og nærmest brutal i måten undersøkelser gjøres på. Problemet er objektivt. Legen er på bærtur. Bytter man ut legen vil pasienten garantert få det bedre.

Før man gir seg ut på en jakt på stadig nye behandlere bør man se litt kritisk på hvor problemet sitter og hva som er kjernen i det. Et godt spørsmål å stille seg er om man ville hatt dette problemet uansett hvem behandleren var. Man bør også tenke gjennom hva man ville ønsket av en ideel behandler. Så om dette er realistisk.

Iblant kan små ytre ting være med å lette. Sånn som å øke/dempe lyset. Trekke for eller trekke fra en gardin. Flytte på noen stoler. Ting som kan virke litt sære, men som er lette å forandre på og tilpasse. En fornuftig behandler etterkommer slike ønsker. Mange vil også takle det greit om man sier at når du bruker akkurat de ordene eller gjør slik med hendene blir det vanskelig.

Jeg vet selvsagt ikke noe om hvor dyktig din tidligere og din nåværende behandler er. Kan hende passer de dårlig for deg. Men det kan også hende at du kan få god hjelp om du jobber deg gjennom det som nå er et hinder.

Hva med å ta en ærlig diskusjon med din fastlege om dette. Ta med både det du synes behandlerne gjør feil og det som kanskje er måter du vil reagere på uansett. Som regel finnes det en løsning på slike ting.

Om løsningen blir å bytte behandler enda en gang, bør du ha en veldig klar "bestilling" på hva du ønsker og forventer.

Lykke til!

[mesusah]

Men tenk så heldig du er,som faktisk får behandling!Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for,du trenger det nok,vanligvis tar det jo lang tid å få gjennom.Jeg tror litt at de fleste behandlere alltid vil være vanskelige å prate med,jeg synes det,følre meg irretabel fordi jeg igjen er avkledd.Bruk litt mer tid,er mitt råd,men ikke la det gå for langt.Behandlerene fra Ally Mcbeal finnes dessverre-og heldigvis ikke i det virkelige liv..

Lykke til!

Hei! Irritabel fordi jeg føler meg avkledd en nettopp den følelsen jeg får også.. Heldigvis eller uheldigvis(?) kjenner jeg ikke til behandlingen Ally Mcbeal fikk/får

[mesusah]

Noen behandlere er helt håpløse og burde funnet seg noe annet å slå ihjel tiden med.

Andre behandlere er greie nok.

Noen er enormt dyktige, og de som kommer til dem er priviligerte.

Uansett hvor dyktig en behandler er, vil h*n ikke kunne gi et godt tilbud til alle. Det har med både kjemi og spesialiseringer å gjøre.

Om man har problemer med en behandler må man prøve å se på problemet med litt distanse. Er det jeg selv eller behandleren som er problemet? Er det subjektivt eller objektivt, eller noe midt imellom.

For eksempel: En person har sykehusskrekk og får panikk av et hvert sykehus og enhver person i hvit frakk. Det spiller ingen rolle hvem som er inne i frakken. Problemet er subjektivt og sitter i hodet til pasienten. Så kan ulike sykhus og helsepersonell være varierende dyktige til å håndtere dette.

Annet eksempel (ytterlighet): En lege snakker over hodet på pasienten, er respektløs, lite lyttende og nærmest brutal i måten undersøkelser gjøres på. Problemet er objektivt. Legen er på bærtur. Bytter man ut legen vil pasienten garantert få det bedre.

Før man gir seg ut på en jakt på stadig nye behandlere bør man se litt kritisk på hvor problemet sitter og hva som er kjernen i det. Et godt spørsmål å stille seg er om man ville hatt dette problemet uansett hvem behandleren var. Man bør også tenke gjennom hva man ville ønsket av en ideel behandler. Så om dette er realistisk.

Iblant kan små ytre ting være med å lette. Sånn som å øke/dempe lyset. Trekke for eller trekke fra en gardin. Flytte på noen stoler. Ting som kan virke litt sære, men som er lette å forandre på og tilpasse. En fornuftig behandler etterkommer slike ønsker. Mange vil også takle det greit om man sier at når du bruker akkurat de ordene eller gjør slik med hendene blir det vanskelig.

Jeg vet selvsagt ikke noe om hvor dyktig din tidligere og din nåværende behandler er. Kan hende passer de dårlig for deg. Men det kan også hende at du kan få god hjelp om du jobber deg gjennom det som nå er et hinder.

Hva med å ta en ærlig diskusjon med din fastlege om dette. Ta med både det du synes behandlerne gjør feil og det som kanskje er måter du vil reagere på uansett. Som regel finnes det en løsning på slike ting.

Om løsningen blir å bytte behandler enda en gang, bør du ha en veldig klar "bestilling" på hva du ønsker og forventer.

Lykke til!

Hei og takk for svaret ditt PieLill! Det som du sier har du helt rett i og tro meg jeg har gått igjennom det hele utallige ganger.

Diskusjonen med legen vet jeg ikke om jeg fikser engang til. Bare det og ringe til legen og be om en sykemelding er vanskelig for meg. Jeg vil jo ikke være syk og syntes det er flaut, skammer meg over at jeg ikke er frisk. Og tror vel egentlig at legen forventer fremgang hvergang han snakker med meg. Føler ett visst forventningspress! om det er fiktivt eller rellt er kanskje spørsmålet..

Jeg har det riktig nok litt bedre nå enn på samme tid i fjor når jeg ble sykemeldt første gang.

Aller helst vil jeg kunne si; Nå er jeg frisk - det er ikke lenger nødvendig med oppmerksomheten rettet mot meg.

Så kan jeg smile og fortsette og late som ...

[PieLill]

Hei og takk for svaret ditt PieLill! Det som du sier har du helt rett i og tro meg jeg har gått igjennom det hele utallige ganger.

Diskusjonen med legen vet jeg ikke om jeg fikser engang til. Bare det og ringe til legen og be om en sykemelding er vanskelig for meg. Jeg vil jo ikke være syk og syntes det er flaut, skammer meg over at jeg ikke er frisk. Og tror vel egentlig at legen forventer fremgang hvergang han snakker med meg. Føler ett visst forventningspress! om det er fiktivt eller rellt er kanskje spørsmålet..

Jeg har det riktig nok litt bedre nå enn på samme tid i fjor når jeg ble sykemeldt første gang.

Aller helst vil jeg kunne si; Nå er jeg frisk - det er ikke lenger nødvendig med oppmerksomheten rettet mot meg.

Så kan jeg smile og fortsette og late som ...

Jeg synes det er råflaut å bulke bilen. Har ikke gjort det så ofte, heldig vis. Det er ennå mer flaut å kjøre rundt med en bulket bil. Det er også flaut å ta en bulket bil til verkstedet. Men det aller flaueste er å ikke gjøre noe med det. Derfor tar jeg bilen til verkstedet og blir ferdig med det.

Jeg forstår at du er flau over å være syk og at du ikke er bra ennå. Det hjelper sikkert lite at jeg sier at det ikke er noe å være flau for. Jeg forstår også at du ønsker å bare kunne trykke på en knapp og så var alt bra.

Fakta er derimot at du er syk og trenger hjelp, flaut eller ikke. Hvis du ikke trosser dine flaue følelser blir tiden du har "grunn" til å være flau lengre.

En lege med interesse for sine pasienter ønsker selvsagt å se dem friskest mulig fortest mulig. Men det betyr ikke at den samme legen KREVER dette av pasienten. Og legen vet at det finnes oppturer og nedturer, framgang og tilbakeslag.

Det går an å gå så langt i å prøve å tilfredtstille de forventninger du tror legen har, at du faktisk hindrer h*n i å gjøre en god jobb for deg. Noe av det leger ønsker seg aller mest er fakta på bordet, positivt eller negativt.

Men i bunn og grunn er det uinteressant hva legen din forventer. H*n får saftig betalt. Så da får h*n tåle å jobbe litt for pengene også. Det ser det ut til at de fleste legene tar greit.

Kanskje et grunntema i terapien bør være en overdreven trang til å tilfredstille andres ønsker og forventninger, innbildte eller reelle. Vil skamfølelse og sjenanse være andre nyttige tema?

Lykke til!

[cathlin]

Hei! Irritabel fordi jeg føler meg avkledd en nettopp den følelsen jeg får også.. Heldigvis eller uheldigvis(?) kjenner jeg ikke til behandlingen Ally Mcbeal fikk/får

Kjenner meg absolutt igjen i det du skriver av mine tidligere små forsøk hos psykologer da jeg var yngre. Likte ikke å åpne meg for en fremmed og var veldig sårbar og irritert når jeg ikke ble forstått. Tanker som gikk på at denne persone kan umulig forstå meg. Og jeg klarte heller ikke å gjøre meg forstått gjennom språket.

Gjenkjenner det å bruke energien sin på feil sted. Vet ikke helt hva jeg ville forsøkt å gjøre i dag. Kanskje prøvd å forklare meg på best mulig måte, og få med hvordan jeg tenker om det uten å tråkke terapeuten på tærne. Skriftlig eller muntlig. Det finnes også sannsynligvis en grunn for at du blir irritert når noen kommer for nær deg. Prøve å forklare dette?

Den dårlige erfaringen du hadde med den forrige behandleren spiller vel også en rolle, som gjør at det er vanskeliger å stole på den nye. Men la h*n få en sjanse.

Som noen andre skrev her, det kan ta tid å stole på behandleren. Kanskje flere måneder.

Prøv å tenk på hvorfor du blir sint. Og er det virkelig noe behandleren å gjøre?

[Gjest eval]

Jeg har prøvd ulike psykologer. Ingen av dem har vært perfekte, men det har likevel vært enorm forskjell.

Her er noen ting som har vært bra i mitt tilfelle:

- Be terapeuten forklare på forhånd hva som sannsynligvis vil skje, hvorfor og hvordan terapien vil hjelpe, hvordan hun konkret har hjulpet andre. Hvis du ikke synes den historia er overbevisende, si det til henne.

Hvis du ikke tør å stole på henne, snakk om nettopp det aller først. Det er alltid en SVÆRT god grunn for det! Enten den ligger i her og nå eller noen tidligere har krenket din tillit grusomt, og terapeuten minner om dem. Det er helt normalt å ikke vite med en gang hvor utryggheten kommer fra. Hvis terapeuten ikke godtar at du har en slik god grunn, og vil presse deg til å stole på henne, er hun helt på jordet. Man kurerer ikke vannskrekk ved å kaste folk på vannet. Man kurerer ikke folk med benbrudd ved å beordre dem ut på løpetrening.

Hvis terapeuten foreslår noe svært ubehagelig, f.eks. å snakke om en voldtekt, prøv å finne et mye mindre skritt som føles overkommelig, f.eks. snakke om en venninne som har skuffet deg ved å komme for sent til en avtale. Føl på det ubehaget du da får, og prøv sammen med terapeuten å finne ut hvor det stammer fra - er det terapeuten som ikke har innlevelsesevne eller er det noe annet.

Hvis også det er for ekkelt, ta ti minutter og snakk om noe helt annet enn sykdommen, noe du har greie på, der du opplever deg selv som frisk og dyktig, helt ikke-syk. Synes du terapeuten virker fornuftig og respektfull da?

Selv når man har tillit, kan det være en ide å unngå øyenkontakt med terapeuten når man snakker om vanskelige ting - sitte så man ikke ser på hverandre, litt a la katolsk skriftemål. Da blir man ikke så opptatt av å se på terapeutens kroppsspråk om hun synes jeg er teit. Da snakker man halvveis til seg selv, og tør å snakke mer usensurert.

Lykke til!

[PieLill]

Jeg har prøvd ulike psykologer. Ingen av dem har vært perfekte, men det har likevel vært enorm forskjell.

Her er noen ting som har vært bra i mitt tilfelle:

- Be terapeuten forklare på forhånd hva som sannsynligvis vil skje, hvorfor og hvordan terapien vil hjelpe, hvordan hun konkret har hjulpet andre. Hvis du ikke synes den historia er overbevisende, si det til henne.

Hvis du ikke tør å stole på henne, snakk om nettopp det aller først. Det er alltid en SVÆRT god grunn for det! Enten den ligger i her og nå eller noen tidligere har krenket din tillit grusomt, og terapeuten minner om dem. Det er helt normalt å ikke vite med en gang hvor utryggheten kommer fra. Hvis terapeuten ikke godtar at du har en slik god grunn, og vil presse deg til å stole på henne, er hun helt på jordet. Man kurerer ikke vannskrekk ved å kaste folk på vannet. Man kurerer ikke folk med benbrudd ved å beordre dem ut på løpetrening.

Hvis terapeuten foreslår noe svært ubehagelig, f.eks. å snakke om en voldtekt, prøv å finne et mye mindre skritt som føles overkommelig, f.eks. snakke om en venninne som har skuffet deg ved å komme for sent til en avtale. Føl på det ubehaget du da får, og prøv sammen med terapeuten å finne ut hvor det stammer fra - er det terapeuten som ikke har innlevelsesevne eller er det noe annet.

Hvis også det er for ekkelt, ta ti minutter og snakk om noe helt annet enn sykdommen, noe du har greie på, der du opplever deg selv som frisk og dyktig, helt ikke-syk. Synes du terapeuten virker fornuftig og respektfull da?

Selv når man har tillit, kan det være en ide å unngå øyenkontakt med terapeuten når man snakker om vanskelige ting - sitte så man ikke ser på hverandre, litt a la katolsk skriftemål. Da blir man ikke så opptatt av å se på terapeutens kroppsspråk om hun synes jeg er teit. Da snakker man halvveis til seg selv, og tør å snakke mer usensurert.

Lykke til!

Mange gode ideer. ;-)

[Gjest tod]

Du skriver:

"Jeg er virkelig redd for og slippe dette mennesket til i hodet mitt kanskje fordi jeg egentlig ikke vil at hun skal være der og tror hun kan volde stor skade der inne..?"

Har du tenkt over hva som skal til hos et menneske for at du skal slippe det til i hodet ditt? Mener du at psykiateren din ikke har de egenskapene som skal til for å få slippe til i hodet ditt, eller ønsker du ikke å slippe noen som helst inn dit?

Jeg tror du er nødt til å ta et valg her. Enten nekter du noen innsyn i din indre verden, men da vil du forbli isolert med de problemene det medfører - eller du tar sjansen på å slippe noen inn, noe som kan medføre frykt for å miste seg selv, bli oppslukt o.l.

Begge alternativene har altså omkostninger, men jeg tror det er det siste som lønner seg på sikt.

[Gjest stormyweather]

Hei! Irritabel fordi jeg føler meg avkledd en nettopp den følelsen jeg får også.. Heldigvis eller uheldigvis(?) kjenner jeg ikke til behandlingen Ally Mcbeal fikk/får

jeg brukte bare ally mcbeal fordi i den serien ser du sånne teite,erkeamerikanske psykologer,som er morsomme og slagferdige hele tiden,og som har gode råd å gi HELE tiden,og plutselig danser de litt,og alt er nesten bare kjempeartig.Heldigvis er vi ikke der..hehe.

Jeg føler meg avkledd under behandling,og har derfor lett for å bli i forsvar,egentlig synes jeg hele greia fører ingensteds,men jeg vet ikke,kanskje jeg bare er mer ute enn jeg skjønner..

Kanskje livet skulle vært en amerikansk serie allikevel!

[Gjest stormyweather]

Noen behandlere er helt håpløse og burde funnet seg noe annet å slå ihjel tiden med.

Andre behandlere er greie nok.

Noen er enormt dyktige, og de som kommer til dem er priviligerte.

Uansett hvor dyktig en behandler er, vil h*n ikke kunne gi et godt tilbud til alle. Det har med både kjemi og spesialiseringer å gjøre.

Om man har problemer med en behandler må man prøve å se på problemet med litt distanse. Er det jeg selv eller behandleren som er problemet? Er det subjektivt eller objektivt, eller noe midt imellom.

For eksempel: En person har sykehusskrekk og får panikk av et hvert sykehus og enhver person i hvit frakk. Det spiller ingen rolle hvem som er inne i frakken. Problemet er subjektivt og sitter i hodet til pasienten. Så kan ulike sykhus og helsepersonell være varierende dyktige til å håndtere dette.

Annet eksempel (ytterlighet): En lege snakker over hodet på pasienten, er respektløs, lite lyttende og nærmest brutal i måten undersøkelser gjøres på. Problemet er objektivt. Legen er på bærtur. Bytter man ut legen vil pasienten garantert få det bedre.

Før man gir seg ut på en jakt på stadig nye behandlere bør man se litt kritisk på hvor problemet sitter og hva som er kjernen i det. Et godt spørsmål å stille seg er om man ville hatt dette problemet uansett hvem behandleren var. Man bør også tenke gjennom hva man ville ønsket av en ideel behandler. Så om dette er realistisk.

Iblant kan små ytre ting være med å lette. Sånn som å øke/dempe lyset. Trekke for eller trekke fra en gardin. Flytte på noen stoler. Ting som kan virke litt sære, men som er lette å forandre på og tilpasse. En fornuftig behandler etterkommer slike ønsker. Mange vil også takle det greit om man sier at når du bruker akkurat de ordene eller gjør slik med hendene blir det vanskelig.

Jeg vet selvsagt ikke noe om hvor dyktig din tidligere og din nåværende behandler er. Kan hende passer de dårlig for deg. Men det kan også hende at du kan få god hjelp om du jobber deg gjennom det som nå er et hinder.

Hva med å ta en ærlig diskusjon med din fastlege om dette. Ta med både det du synes behandlerne gjør feil og det som kanskje er måter du vil reagere på uansett. Som regel finnes det en løsning på slike ting.

Om løsningen blir å bytte behandler enda en gang, bør du ha en veldig klar "bestilling" på hva du ønsker og forventer.

Lykke til!

Glimrende innlegg,er hjertens enig!