Medisinere bort virkeligheten?

[ulva]

Virkeligheten? Hva er det? Hvem er det som bestemmer hva som er virkelig? Og kan de virkelig tro at de kan medisinere bort min virkelighet? Er så full av angst for de fremmede at jeg ikke kan sove eller hvile. Vil ikke ta det opp med terapeuten min, for han kommer bare til å si at det er vrangforestillinger.

[Gjest tod]

Hei ulva. Jeg leste nettopp ei bok som jeg syntes var meget relevant: R.D. Laing "The Divided Self" (fins også på norsk - "Det spaltede selv"). Boka omhandler schizoide og schizofrene tilstander (Laing bruker begerepet schizoid på en annen, mer utvida måte enn det vanligvis brukes i dag).

Jeg begynte på boka med stor skepsis, da Laing er assosiert med den antipsykiatriske bevegelsen, en bevegelse jeg ikke har særlig sans for. Laing bedriver imidlertid ingen romantisering av sinnslidelser, tvert imot.

Et av hovedpoengene hans er at dagens (boka kom ut på sekstitallet, men kritikken er minst like aktuell i dag) psykiatri mangler en fenomenologisk og eksistensiell forståelse av psykotiske opplevelser; disse ses som symptomer, men en lar være å anerkjenne disse som virkelige. I følge Laing er det helt nødvendig for en forståelse av pasienten at man betrakter psykotiske "symptomer" som meningsfulle ytringer, noe som forteller noe om hvordan pasienten opplever sin eksistens. Han gjør også et poeng ut av at behandlingen må ta utgangspunkt i disse. (Jeg har for øvrig inntrykk av at du har en behandler som ikke er fremmed for disse tankene?)

I tillegg til dette beskriver boka en del dynamikker bak schizoide tilstander som ga meg en a-ha opplevelse, særlig mht. en følelse av avsondrahet fra verden og andre, samt følelsen av å alltid spille roller, være falsk. For meg var dette som å få formulert noe som mest har vært en språkløs erfaring.

Laing var visstnok selv en ganske plaga mann i perioder, og tung på flaska. Antakelig visste han alt for godt hva han skreiv om, og antakelig var det derfor han skreiv så godt om det.

[ulva]

Hei ulva. Jeg leste nettopp ei bok som jeg syntes var meget relevant: R.D. Laing "The Divided Self" (fins også på norsk - "Det spaltede selv"). Boka omhandler schizoide og schizofrene tilstander (Laing bruker begerepet schizoid på en annen, mer utvida måte enn det vanligvis brukes i dag).

Jeg begynte på boka med stor skepsis, da Laing er assosiert med den antipsykiatriske bevegelsen, en bevegelse jeg ikke har særlig sans for. Laing bedriver imidlertid ingen romantisering av sinnslidelser, tvert imot.

Et av hovedpoengene hans er at dagens (boka kom ut på sekstitallet, men kritikken er minst like aktuell i dag) psykiatri mangler en fenomenologisk og eksistensiell forståelse av psykotiske opplevelser; disse ses som symptomer, men en lar være å anerkjenne disse som virkelige. I følge Laing er det helt nødvendig for en forståelse av pasienten at man betrakter psykotiske "symptomer" som meningsfulle ytringer, noe som forteller noe om hvordan pasienten opplever sin eksistens. Han gjør også et poeng ut av at behandlingen må ta utgangspunkt i disse. (Jeg har for øvrig inntrykk av at du har en behandler som ikke er fremmed for disse tankene?)

I tillegg til dette beskriver boka en del dynamikker bak schizoide tilstander som ga meg en a-ha opplevelse, særlig mht. en følelse av avsondrahet fra verden og andre, samt følelsen av å alltid spille roller, være falsk. For meg var dette som å få formulert noe som mest har vært en språkløs erfaring.

Laing var visstnok selv en ganske plaga mann i perioder, og tung på flaska. Antakelig visste han alt for godt hva han skreiv om, og antakelig var det derfor han skreiv så godt om det.

Det høres ut som en svært spennende bok! Får man lånt den på biblioteket? Den er vel ikke å få kjøpt lenger, dersom den kom ut på seksti-tallet.

Psykiateren min er faktisk ganske flink til å se psykoser som uttrykk for virkelighetsoppfatninger, men han mener at medisinering må til. Og med medisineringen følger depresjonen. Det er faktisk svært vanlig at man blir mer deprimert etter at man har begynt med anti-psykotika. Hva mener forfatteren om medisinering? Jeg er i økende grad mot det; ikke minst fordi det ikke beskytter meg mot den delen av schizofrenien som er mest slitsom for meg. Jeg har fortsatt problemer med at mennesker brått forandrer seg, at lyder og synsinntrykk fordreies og blir truende. Hva skriver han om medisinering? Hvordan beskriver han schizofreni?

[Gjest tod]

Det høres ut som en svært spennende bok! Får man lånt den på biblioteket? Den er vel ikke å få kjøpt lenger, dersom den kom ut på seksti-tallet.

Psykiateren min er faktisk ganske flink til å se psykoser som uttrykk for virkelighetsoppfatninger, men han mener at medisinering må til. Og med medisineringen følger depresjonen. Det er faktisk svært vanlig at man blir mer deprimert etter at man har begynt med anti-psykotika. Hva mener forfatteren om medisinering? Jeg er i økende grad mot det; ikke minst fordi det ikke beskytter meg mot den delen av schizofrenien som er mest slitsom for meg. Jeg har fortsatt problemer med at mennesker brått forandrer seg, at lyder og synsinntrykk fordreies og blir truende. Hva skriver han om medisinering? Hvordan beskriver han schizofreni?

Jeg vil tro du kan bestille den fra amazon. Ellers antar jeg den norske utgaven er å finne på biblioteket.

"Jeg har fortsatt problemer med at mennesker brått forandrer seg, at lyder og synsinntrykk fordreies og blir truende."

Mener du at folk forandrer seg totalt (f.eks. får et helt annet ansikt), eller er det mer at trekkene virker annerledes, at de ser merkelige ut, stygge, fiendtlige etc? Når jeg har hatt dissosiative tilstander har jeg opplevd at alt virker merkelig og kaotisk og folk kan se utrolig stygge og kunstige ut, lyder kan virke mye nærmere enn de reelt sett er, som om de er inne i hodet o.l. Er det slik du opplever det, eller forandrer ting seg faktisk og ser ut som andre ting enn de er?

"Hva skriver han om medisinering?"

Laing skriver lite konkret om medisinering, men ut fra det andre han sier vil jeg tro at han er ganske skeptisk til det, bortsett antakelig fra angstdempende (men antpsykotika virker jo som regel også angstdempende).

"Hvordan beskriver han schizofreni?"

Laing mener schizoide og schzofrene tilstander kommer av en splittelse, en form for fremmedgjøring på to plan: 1) en indre splittelse mellom kropp og sinn (en føler seg fremmedgjort i forhold til kroppen) og en splittelse mellom det han kaller et "falsk" selv (sosial fasade) og et sant selv; og 2) en ytre splittelse mellom en selv og verden/andre.

Laing bygger på eksistensialistisk filosofi og sier at det grunnleggende problemet er ontologisk (det som er, væren, eksistensen) utrygghet. Dermed må en bruke masse energi på å "holde virkeligheten sammen". Man erfarer seg ikke som virkelig, levende og hel, men som "i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden - slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom. [...] Hvis individet ikke kan ta sin egen verden og andres virkelighet, livsfølelse, selvstendighet og identitet for gitt - da blir han fullstendig opptatt av å finne ut hvordan han skal forsøke å bli virkelig, hvordan han skal bevare livet i seg selv og andre, hvordan han skal bevare sin identitet, hvordan han skal kjempe for at han mister sitt jeg."

Laing ser altså på schizofrene tilstander som primært knytta til identitet, selvet. Han betrakter det som en uheldig mestringsmekanisme, ikke som en sykdom, selv om han ikke utelukker biologiske sårbarhetsfaktorer.

Jeg er nok ikke schizofren, men jeg kjente meg igjen i veldig mye i denne boka. Mye av Laings poeng er at schizofreni/psykose ikke er et enten-eller mellom frisk/syk, men en glidende overgang, og at schizofreni har utganspunkt i ting (identiet, selv) som alle mennesker må forholde seg til.

[ulva]

Jeg vil tro du kan bestille den fra amazon. Ellers antar jeg den norske utgaven er å finne på biblioteket.

"Jeg har fortsatt problemer med at mennesker brått forandrer seg, at lyder og synsinntrykk fordreies og blir truende."

Mener du at folk forandrer seg totalt (f.eks. får et helt annet ansikt), eller er det mer at trekkene virker annerledes, at de ser merkelige ut, stygge, fiendtlige etc? Når jeg har hatt dissosiative tilstander har jeg opplevd at alt virker merkelig og kaotisk og folk kan se utrolig stygge og kunstige ut, lyder kan virke mye nærmere enn de reelt sett er, som om de er inne i hodet o.l. Er det slik du opplever det, eller forandrer ting seg faktisk og ser ut som andre ting enn de er?

"Hva skriver han om medisinering?"

Laing skriver lite konkret om medisinering, men ut fra det andre han sier vil jeg tro at han er ganske skeptisk til det, bortsett antakelig fra angstdempende (men antpsykotika virker jo som regel også angstdempende).

"Hvordan beskriver han schizofreni?"

Laing mener schizoide og schzofrene tilstander kommer av en splittelse, en form for fremmedgjøring på to plan: 1) en indre splittelse mellom kropp og sinn (en føler seg fremmedgjort i forhold til kroppen) og en splittelse mellom det han kaller et "falsk" selv (sosial fasade) og et sant selv; og 2) en ytre splittelse mellom en selv og verden/andre.

Laing bygger på eksistensialistisk filosofi og sier at det grunnleggende problemet er ontologisk (det som er, væren, eksistensen) utrygghet. Dermed må en bruke masse energi på å "holde virkeligheten sammen". Man erfarer seg ikke som virkelig, levende og hel, men som "i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden - slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom. [...] Hvis individet ikke kan ta sin egen verden og andres virkelighet, livsfølelse, selvstendighet og identitet for gitt - da blir han fullstendig opptatt av å finne ut hvordan han skal forsøke å bli virkelig, hvordan han skal bevare livet i seg selv og andre, hvordan han skal bevare sin identitet, hvordan han skal kjempe for at han mister sitt jeg."

Laing ser altså på schizofrene tilstander som primært knytta til identitet, selvet. Han betrakter det som en uheldig mestringsmekanisme, ikke som en sykdom, selv om han ikke utelukker biologiske sårbarhetsfaktorer.

Jeg er nok ikke schizofren, men jeg kjente meg igjen i veldig mye i denne boka. Mye av Laings poeng er at schizofreni/psykose ikke er et enten-eller mellom frisk/syk, men en glidende overgang, og at schizofreni har utganspunkt i ting (identiet, selv) som alle mennesker må forholde seg til.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver om identitet og fremmedfølelse. Når jeg skriver om at mennesker forandrer seg, mener jeg at de blir stygge og fiendtlige - det er som om de kommer nærmere og nærmere inntil det ikke er noen grense mellom oss lenger og de oppsluker meg. Lyder og lys kan jeg oppfatte som smertefulle og forvirrende. Det er som om de "treffer" meg som vonde slag. Og de er fullstendig meningsløse. Slik blir jeg fullstendig fremmedgjort for verden rundt meg og virrer rundt uten å vite hvem eller hvor jeg er. At det er dissosiativt, tror jeg ikke lenger, for anti-psykotika demper disse symptomene. Dessuten hører ikke denne typen fordreininger med i en dissosiativ fremmedgjøring. Det går mer på en utvisking av grenser, og er typiske symptomer ved tidlig schizofreni. Jeg hører og ser også ting som andre ikke kan. Kan tidvis tilogmed føle dem ta på meg. Det er temmelig skremmende, og det hjelper ikke at andre påstår det bare er hallusinasjoner.

Når det gjelder schizofreni, er psykiateren min svært opptatt av sårbarhet. Han mener det er en medfødt sårbarhet for livets påvirkninger/stress, som medfører disse uheldige mestringsstrategiene.