NHD- svar til deg igjen

[susi33]

Hei

ja du har virkelig klart å provosere meg til gangs, du tar det som en selfølge at alle tør å si i fra, jeg er ikke en av de personene, men det er noe jeg jobber med.

men jeg syns til å være psykiater så har du ikke mye innsikt i selvskading, jeg gjør det ikke for moro skyld.

og når det gjelder det når jeg er på legevakta, så har jeg så mye angst. at jeg ikke tør å be om noe, men jeg trodde det var en selvfølge at en fikk bedøvelse når en skal sy mange sting,og det jeg og reagerte på var at legen ikke ville ha hjelp av sykepleieren, de har alltid hjelpt til når jeg har vært der før, så det var bare meg og legen der,og det at han ikke ville ha hjelp av sykepleieren sier meg at han ikke ville at andre skulle vite at han sydde uten bedøvelse, men kanskje jeg bare er paranoid.

og jeg er veldig klar over at det er jeg som har ansvaret for det jeg gjør og det er derfor jeg etterhvert skal innlegges på en avdeling som har veldig gått greie på det med selvskading.

for jeg er fult klar over at jeg ikke kan fortsette sånn som nå.

Men NHD du får alt til å høres så enkelt ut, hadde det vært så enkelt som du vil ha det til så hadde jeg ikke sittet her, da hadde jeg vært ute å levd livet.

[cathlin]

Jeg er ikke NHD, men må bare si at jeg synes det er bra at du kan si i fra om dette her inne i alle fall!

Du har tenkt mye over hendelsen, og reagerer!

Jeg mener at du er på rett vei. Kanskje du kan bruke dette videre på veien mot å bli bedre på å si i fra?!

[Gjest økonom]

Ref NHDs forrige svar til susi33:

Jeg er ikke selvskader, men jeg reagerer sterkt på denne forståelsen av selvskading.

Min magefølelse er at selvskadere ikke tar for LITE, men så altfor MYE ansvar, det ligger hendelser bak selvskadingen som selvskader ikke har, men likevel tar ansvar for. Behandlingen må begynne i den enden. Ellers opplever selvskader at legen går på parti med den som sto for den opprinnelige, psykiske skaden. I så fall forverres skaden. Mer detaljert:

Min magefølelse er at selvskadingen ikke er det egentlige problemet, men et symptom, et AU!!-uttrykk for en annen skade. Man "velger" ikke denne måten å si AU, nesten like lite som man "velger" å rykke til seg armen når man brenner seg. Den dramatiske uttrykksformen står i helt rimelig forhold til en kraftig psykisk skade som det er fryktelig forbudt å kommentere med ord.

Å straffe selvskadingen er dermed å si at det er veldig stygt å si AU, mao: du har ingen grunn til å klage på den bakenforliggende smerten.

Først når den bakenforliggende skade erkjennes av behandler, først da kan man begynne å dempe AU-skrikene. (dvs slutte å skade seg)

Dere som er selvskadere får si om dette er riktig forstått, men dette er i alle fall logikken innen en annen type psykiske plager som jeg kjenner veldig godt.

[susi33]

Ref NHDs forrige svar til susi33:

Jeg er ikke selvskader, men jeg reagerer sterkt på denne forståelsen av selvskading.

Min magefølelse er at selvskadere ikke tar for LITE, men så altfor MYE ansvar, det ligger hendelser bak selvskadingen som selvskader ikke har, men likevel tar ansvar for. Behandlingen må begynne i den enden. Ellers opplever selvskader at legen går på parti med den som sto for den opprinnelige, psykiske skaden. I så fall forverres skaden. Mer detaljert:

Min magefølelse er at selvskadingen ikke er det egentlige problemet, men et symptom, et AU!!-uttrykk for en annen skade. Man "velger" ikke denne måten å si AU, nesten like lite som man "velger" å rykke til seg armen når man brenner seg. Den dramatiske uttrykksformen står i helt rimelig forhold til en kraftig psykisk skade som det er fryktelig forbudt å kommentere med ord.

Å straffe selvskadingen er dermed å si at det er veldig stygt å si AU, mao: du har ingen grunn til å klage på den bakenforliggende smerten.

Først når den bakenforliggende skade erkjennes av behandler, først da kan man begynne å dempe AU-skrikene. (dvs slutte å skade seg)

Dere som er selvskadere får si om dette er riktig forstått, men dette er i alle fall logikken innen en annen type psykiske plager som jeg kjenner veldig godt.

Hei Økonom

jeg vil bare takke for svaret ditt, du har så god innsikt, du burde virkelig ha vært psykolog.

når det gjelder kuttingen min så gjør jeg det vist jeg foreks.blir sinna på noen,for jeg klarer ikke å bli sinna på andre folk så da lar jeg det heller gå ut over meg selv.

andre ganger kan det være andre følelser inni bilde som gjør at jeg kutter meg. det er på en måte blitt min måte å utrykke meg på, selvom jeg vet at det er feil å gjøre det på den måten, men det håper jeg at jeg får hjelp til når jeg blir innlagt.

jeg er en sånn person som heller kutter meg opp i steden for å si i fra vist det er noe som plager meg.

jeg vil igjen si tusen takk, og jeg håper du har det bra

klem fra susi33

[susi33]

Jeg er ikke NHD, men må bare si at jeg synes det er bra at du kan si i fra om dette her inne i alle fall!

Du har tenkt mye over hendelsen, og reagerer!

Jeg mener at du er på rett vei. Kanskje du kan bruke dette videre på veien mot å bli bedre på å si i fra?!

hei cathlin

jeg vil og takke deg for det du har skrevet, og jeg er helt enig at jeg kan bruke denne siden til å tørre å si i fra vist det er noe, hadde det her vært for noen måneder siden så hadde jeg aldri tørt å skrive inn, så jeg har no kommet meg litt.

håper du har det bra.

klem fra susi33

[nhd]

Diskusjonen er avsluttet fra min side,

[Gjest økonom]

Hei Økonom

jeg vil bare takke for svaret ditt, du har så god innsikt, du burde virkelig ha vært psykolog.

når det gjelder kuttingen min så gjør jeg det vist jeg foreks.blir sinna på noen,for jeg klarer ikke å bli sinna på andre folk så da lar jeg det heller gå ut over meg selv.

andre ganger kan det være andre følelser inni bilde som gjør at jeg kutter meg. det er på en måte blitt min måte å utrykke meg på, selvom jeg vet at det er feil å gjøre det på den måten, men det håper jeg at jeg får hjelp til når jeg blir innlagt.

jeg er en sånn person som heller kutter meg opp i steden for å si i fra vist det er noe som plager meg.

jeg vil igjen si tusen takk, og jeg håper du har det bra

klem fra susi33

Veldig OK hvis du synes du har nytte av det. Det er bra for meg også at noen andre skjønner hvordan jeg tenker!

Jeg har stusset så veldig på at ikke dette er vanlig tankegang. Et bilde:

Hvis man setter fast hånda inni en peis og den begynner å svi, da blir hovedfokus å få ut hånda, uansett om man i farten røsker ned bord og stoler og banner som fy. Folk som ser opptrinnet, vil si "åhh - brant du deg - la meg hjelpe". De vil ikke klage på knuste kopper og kar eller uhøflig banning, i alle fall ikke i første omgang.

Den som rykker til seg hånda, tar selvfølgelig ansvar for skadene har dermed gjør. Selvfølgelig! Men han har ikke krefter til å sitte og lure og planlegge hvordan unngå oppstyret. HÅNDA MÅ UT! - smerten må ned.

I psykiatrien er den brennende fingeren gjerne usynlig, dermed blir resten av oppførselen "rar" for utenforstående - man er "gal", for der er jo ingen synlig brann. Men behandlere

som ikke skjønner at det må være en høyst reell brent finger et sted, og som utelukkende klager på velting og banning, de kan drive meg til fortvilelse.

Mens gode behandlere lærer meg at peiser er farlige for meg, hjelper meg til å sette opp peisgitter og løser problemet på den måten.

Nå må jeg slutte! Kunne skrive en lang bok om dette.

[Jente1976]

Ref NHDs forrige svar til susi33:

Jeg er ikke selvskader, men jeg reagerer sterkt på denne forståelsen av selvskading.

Min magefølelse er at selvskadere ikke tar for LITE, men så altfor MYE ansvar, det ligger hendelser bak selvskadingen som selvskader ikke har, men likevel tar ansvar for. Behandlingen må begynne i den enden. Ellers opplever selvskader at legen går på parti med den som sto for den opprinnelige, psykiske skaden. I så fall forverres skaden. Mer detaljert:

Min magefølelse er at selvskadingen ikke er det egentlige problemet, men et symptom, et AU!!-uttrykk for en annen skade. Man "velger" ikke denne måten å si AU, nesten like lite som man "velger" å rykke til seg armen når man brenner seg. Den dramatiske uttrykksformen står i helt rimelig forhold til en kraftig psykisk skade som det er fryktelig forbudt å kommentere med ord.

Å straffe selvskadingen er dermed å si at det er veldig stygt å si AU, mao: du har ingen grunn til å klage på den bakenforliggende smerten.

Først når den bakenforliggende skade erkjennes av behandler, først da kan man begynne å dempe AU-skrikene. (dvs slutte å skade seg)

Dere som er selvskadere får si om dette er riktig forstått, men dette er i alle fall logikken innen en annen type psykiske plager som jeg kjenner veldig godt.

Vil bare si at jeg aldri har lest et innlegg fra en som ikke er selvskader, men som forstår det så godt som du gjør! Det er akkurat slik det fungerer for meg ihvertfall! Synes også det er rart at dette ikke er en mer allmenn måte å se det på..

[frosken]

Kanskje du kan finne andre måter å kanalisere følelsene dine enn gjennom selvskading?

Jeg har ikke lest alle innleggene om denne saken, men ut i fra det jeg har lest så tenker jeg at du kanskje har nok energi til å kjempe mot din egen selvdestruktivitet. Kanskje vil du også klare å si fra en annen gang du mener deg dårlig behandlet - du har jo klart å si fra høyt og tydelig hva du mener i forhold til nhd i denne saken.

Jeg synes ikke at mange sting bør sys uten tilbud om bedøvelse, men kanskje kan episoden fortelle deg noe om hva en del helsepersonell føler i forhold til selvskading. Mange får lyst til å be deg skjerpe deg - selv om de har lært at det ikke er hensiktsmessig.

Lykke til med videre behandling!