Tips for å klare å deaktivere kropp og hode?

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg leter etter løsningen, men jeg har ikke funnet den.

Løsningen du leter etter finnes ikke. Du vil fjerne et symptom på et dypere problem, men du er ikke villig til å gjøre noe med problemet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er ikke noe du kan skjerpe deg frisk fra.

Anonymkode: 66fb2...07d

Jeg skulle ønske jeg kunne det, for da hadde jeg gjort det. Og jeg har prøvd. 
 

Men jeg vet jo at jeg ikke får det til; og derfor har jeg bedt om hjelp fra dps. (Eller; jeg ba om hjelp fra fastlegen, han la meg inn på Akuttpsykiatrisk, og så var det de som henviste meg til dps etter endt opphold) 

 

Jeg forsøker å få mannen til å forstå. Han prøver, men det er samtidig vanskelig for ham å sette seg inn i. Det er jo vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd selv å være i situasjonen, eller på andre måten har fått forståelsen. I hverdagen er det jo lage ting vi får til hvis vi bare fokuserer nok, eller skjerper oss nok. Men akkurat dette her får jeg det ikke til med. Men jeg skulle virkelig ønske at det gikk an. Derfor fortsetter jeg å prøve; fordi jeg opplever at det ligger en forventning fra omgivelsene om det. Og det gjør det kanskje, siden jeg ikke viser på utsiden hvor kaotisk det egentlig er på innsiden. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Løsningen du leter etter finnes ikke. Du vil fjerne et symptom på et dypere problem, men du er ikke villig til å gjøre noe med problemet.

Og der mistet du meg igjen. Hva mener du med at jeg ikke er villig til å gjøre noe med problemet? Jeg trodde det var det jeg forsøkte ved å ha bedt om hjelp? Og også sagt hva jeg trenger hjelp til nå for å i det hele tatt kunne fokusere på noe annet? Jeg trenger først hjelp til å finne ut av hvordan jeg kan klare å ikke gå i lås; og deretter kan vi gå direkte på de vanskelige temaene. Eller; har jeg tenkt feil her? 
 

Jeg er veldig villig til å endre meg hvis jeg bare vet hva jeg skal endre på. 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Eller; har jeg tenkt feil her? 

Mest sannsynlig. Det kan behandlerne dine også ha gjort.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er veldig villig til å endre meg hvis jeg bare vet hva jeg skal endre på.

Du kan begynne med å vise hele denne tråden til behandlerne dine, så tar vi det videre derfra etter at du har postet tilbakemeldingene her.

[AnonymBruker]

Be legen sykemelde deg på mandag og fokuser på helsen din. Du kan ikke gråte på jobb, da har det gått for langt.

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Be legen sykemelde deg på mandag og fokuser på helsen din. Du kan ikke gråte på jobb, da har det gått for langt.

Anonymkode: 66fb2...07d

Du har kanskje rett i det. Jeg vet jo, hvis jeg setter meg i en «se det utenfra»-posisjon, at det ikke er greit å være så på kanten at jeg gråter hver gang noe uforutsett skjer, eller en oppgave føles uoverkommelig. Jeg har nok bare jobbet for å normalisere det for meg selv. Kanskje forsøke å ufarliggjøre det. 
 

Men jeg er også veldig glad i jobben minnet kollegaene mine. Det e så mange fine folk der. Mange fine samtaler. Og fin sjef. Selv om jobben tar knekken på meg siden jeg egentlig ikke har kapasiteten til å være der, så er det samtidig en del av den som holder meg oppe. 
 

Jeg får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og jeg strekker meg lang for å gjøre den delen av arbeidet som påvirker andres arbeidshverdag. Så er det først og fremst mine egne prosjekter som lider av at jeg ikke klarer alt. 
 

Nå er det en uke til påskeferie. Jeg skal uansett ikke noe på dps før etter påske, så kanskje går det fint å jobbe denne siste uken også. Så får jeg jo en ukes pause i ferien. Jeg skal lufte det med fastlegen.

 

Det jeg ønsker meg er at dps ikke avslutter meg, at jeg kan få en behandler jeg har litt bedre kjemi med, og at jeg kanskje får litt hyppigere timer en periode så jeg kan få hjelp til å deaktivere. Samtidig kan det hende det bare gjør det værre, hvis jeg fortsetter å aktiveres så ekstremt av de timene… Kanskje det er bedre med lengre avstandtagen mellom timene. De har kuttet timene fra 45 min til 25 min, så det er ikke så mye tid igjen uansett. Poenget var egentlig: hvis jeg får til et eller annet forutsigbart opplegg på dps, så jeg vet at jeg får hjelp der til å komme meg gjennom det hvis alt går i krøll, da vil jeg be om sykemelding, for da tror jeg det blir for kaotisk i hodet til at jeg i det hele tatt kan begynne å tenke jobb. Og så kan jeg heller jobbe litt innimellom hvis overskuddet dukker opp. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har kanskje rett i det. Jeg vet jo, hvis jeg setter meg i en «se det utenfra»-posisjon, at det ikke er greit å være så på kanten at jeg gråter hver gang noe uforutsett skjer, eller en oppgave føles uoverkommelig. Jeg har nok bare jobbet for å normalisere det for meg selv. Kanskje forsøke å ufarliggjøre det. 
 

Men jeg er også veldig glad i jobben minnet kollegaene mine. Det e så mange fine folk der. Mange fine samtaler. Og fin sjef. Selv om jobben tar knekken på meg siden jeg egentlig ikke har kapasiteten til å være der, så er det samtidig en del av den som holder meg oppe. 
 

Jeg får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og jeg strekker meg lang for å gjøre den delen av arbeidet som påvirker andres arbeidshverdag. Så er det først og fremst mine egne prosjekter som lider av at jeg ikke klarer alt. 
 

Nå er det en uke til påskeferie. Jeg skal uansett ikke noe på dps før etter påske, så kanskje går det fint å jobbe denne siste uken også. Så får jeg jo en ukes pause i ferien. Jeg skal lufte det med fastlegen.

 

Det jeg ønsker meg er at dps ikke avslutter meg, at jeg kan få en behandler jeg har litt bedre kjemi med, og at jeg kanskje får litt hyppigere timer en periode så jeg kan få hjelp til å deaktivere. Samtidig kan det hende det bare gjør det værre, hvis jeg fortsetter å aktiveres så ekstremt av de timene… Kanskje det er bedre med lengre avstandtagen mellom timene. De har kuttet timene fra 45 min til 25 min, så det er ikke så mye tid igjen uansett. Poenget var egentlig: hvis jeg får til et eller annet forutsigbart opplegg på dps, så jeg vet at jeg får hjelp der til å komme meg gjennom det hvis alt går i krøll, da vil jeg be om sykemelding, for da tror jeg det blir for kaotisk i hodet til at jeg i det hele tatt kan begynne å tenke jobb. Og så kan jeg heller jobbe litt innimellom hvis overskuddet dukker opp. 

Anonymkode: 3471a...f99

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Anonymkode: 66fb2...07d

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Eller få din mann til å ringe dps, forklare din situasjon og kreve en plan for hjelp fremover.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Anonymkode: 66fb2...07d

Kan man det? Da er det vel bare resepsjonen jeg får snakke med? Trodde ikke jeg kunne kontakte behandler utenom timen?

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan man det? Da er det vel bare resepsjonen jeg får snakke med? Trodde ikke jeg kunne kontakte behandler utenom timen?

Anonymkode: 3471a...f99

Alle behandlere har faste telefontider. Om hen ikke er ledig be om å bli oppringt. 

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Eller få din mann til å ringe dps, forklare din situasjon og kreve en plan for hjelp fremover.

Jeg ringer gjerne selv. Ulempen er at jeg fort trekker meg hvis jeg opplever at jeg ikke blir tatt på alvor, de bagatelliserer det jeg sier, eller de fremdeles holder på kravet om at jeg må tilpasse meg dem og deres krav til å ikke gå i lås. Jeg er så konfliktsky på dette området, så jeg er redd for dårlig stemning. Og så har ikke jeg og behandler den beste relasjonen i utgangspunktet, siden hun jo vil avslutte meg siden hun mener jeg ikke samarbeider når jeg går i lås. 
 

Skulle gjerne visst hva jeg skulle si, eller hvordan jeg burde ordlegge meg for å få dem til å forstå at jeg ikke forsøker å være vanskelig. Og at jeg veldig veldig veldig gjerne vil ha hjelp. Jeg går med på alt! Det e bare det der med å kommunisere når alt går i lås, jeg går i frys og flukt og full redsel samtidig, jeg ikke får til å overstyre.

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle behandlere har faste telefontider. Om hen ikke er ledig be om å bli oppringt. 

Anonymkode: 66fb2...07d

Jeg visste ikke det; det har aldri blitt nevnt. Da kan jeg ringe resepsjonen å høre på mandag. Hadde uansett tenkt til å ringe å høre om å bytte tidspunkt for timen, siden de har satt den opp en dag jeg er på heldagsmøte på jobb. Og da ville de ikke satt opp ny time før etter påske. Men så begynte jeg å tenke at jeg heller skulle droppe jobbmøte…har ikke helt bestemt meg.

 

 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg ringer gjerne selv.

Hvorfor er det så viktig for deg at du ringer selv, når du kan oppnå bedre resultater av at noen andre ringer for deg? (ref. å lytte til oss som har vært gjennom dette før...)

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor er det så viktig for deg at du ringer selv, når du kan oppnå bedre resultater av at noen andre ringer for deg? (ref. å lytte til oss som har vært gjennom dette før...)

Fordi mannen ikke er så glad i å ta slike telefoner. Fordi han selv ikke ønsker det, fordi han ikke vet hva han skal si. Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal si, så hvordan skal han vite? Han ringer ikke med mindre han får vite nøyaktig hva han skal si på forhånd. 
 

Har selvfølgelig ikke spurt han om denne spesifikke telefonen, siden han sover nå. Det er basert på tidligere erfaringer og hvordan jeg kjenner ham. Han er vant med at jeg fikser alle praktiske ting for familien; det er jeg som tar det 3. skiftet. 
 

Og i tillegg så tenker jeg at det er en telefon jeg bør være i stand til å ta selv. Det der med å ta ansvar for egen helse og egen behandling. Jeg synes det e ubehagelig, men jeg er nødt til å gjøre de tingene jeg klarer. 
 

Men jeg blir nysgjerrig her nå: hvorfor tenker du at det er bedre om mannen ringer? Han kjenner jo ikke situasjonen så godt som meg? Er det en fordel her som jeg ikke klarer å se?

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Fordi mannen ikke er så glad i å ta slike telefoner. Fordi han selv ikke ønsker det, fordi han ikke vet hva han skal si. Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal si, så hvordan skal han vite? Han ringer ikke med mindre han får vite nøyaktig hva han skal si på forhånd. 

Dette er bare tull. Du har selv skrevet i denne tråden hva problemet er, da klarer du fint å skrive teksten han skal lese opp i telefonen. De som sitter i den andre enden har ingen mulighet for å vite at det er du selv som har skrevet den.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Han er vant med at jeg fikser alle praktiske ting for familien; det er jeg som tar det 3. skiftet. 

Da skal det være slutt på det fra nå av.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Og i tillegg så tenker jeg at det er en telefon jeg bør være i stand til å ta selv. Det der med å ta ansvar for egen helse og egen behandling. Jeg synes det e ubehagelig, men jeg er nødt til å gjøre de tingene jeg klarer.

Også tull. Du tar ansvar for egen helse og egen behandling ved å bruke de virkemidlene du har tilgjengelig på den mest effektive måten, ikke ved å insistere på gjøre alt selv bare fordi du skal være "flink pike" og leve opp til noen andres idealer.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er det en fordel her som jeg ikke klarer å se?

Ja, når en pårørende eller annen tredjeperson henvender seg til behandlingsstedet med en bekymringsmelding på vegne av en pasient kan de ikke avfeie, bagatellisere, ignorere eller på annen måte ugyldiggjøre henvendelsen på samme måte som de kan med direkte henvendelser fra pasienter, for de har prosedyrer de må følge i slike tilfeller. Og dere skal selvfølgelig ta lydopptak av hele samtalen så det ikke kan være noen tvil senere om hva som har vært sagt og hvem som har sagt det.

Endret 22. mars av psykedeliker

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (54 minutter siden):

 

Ja, når en pårørende eller annen tredjeperson henvender seg til behandlingsstedet med en bekymringsmelding på vegne av en pasient kan de ikke avfeie, bagatellisere, ignorere eller på annen måte ugyldiggjøre henvendelsen på samme måte som de kan med direkte henvendelser fra pasienter, for de har prosedyrer de må følge i slike tilfeller. Og dere skal selvfølgelig ta lydopptak av hele samtalen så det ikke kan være noen tvil senere om hva som har vært sagt og hvem som har sagt det.

Du har sikkert rett i det med pårørende. Men det er virkelig en ting jeg misliker ved dette systemet. Jeg har ingen grunn til å lyve eller programleder å lure noen, så jeg skjønner ikke hvorfor det skal bety mer om pårørende ringer enn om jeg gjør det selv. Men jeg har også tidligere opplevd at de ønsker å snakke med pårørende for å få en bekreftelse på at det jeg sier stemmer. Noe som provoserer meg, siden jeg ikke har noen som helst grunn til å fortelle annet enn fakta.
 

Jeg kan med 100% sikkerhet si at mannen ikke kommer til å ringe, selv om jeg skulle spurt. 
 

Og nå kommer det ennå en ting som du muligens tenker er tull, men som jeg synes er vanskelig: jeg er redd for å bli umyndiggjort. Ikke juridisk/formelt, siden det ville vært umulig, men for at de skal høre mer på pårørende enn på meg. Fordi mannen er såpass utenfor dette med psykisk helse, så klare ikke mannen ta inn over seg de tingene jeg forteller. Han skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen, og klarer ikke forstå hvorfor jeg ikke får til ting nå som jeg fikk til tidligere. Jeg forstår at han synes dette er vanskelig, og vil ikke presse ham til å måtte forholde seg til det mer enn det han selv velger. Jeg er derfor ikke sikker på at han ville klart å formidle det som er viktig på telefonen, selv om han skulle hatt et manus foran seg.
 

Det handler om hvem han er som person, og hva han klarer å ta inn over seg. Han er ikke en person som snakker om følelser eller de vanskelige tingene. Og det har jeg måttet lære meg å akseptere; jeg kan ikke endre hvordan har en som person. Han er en praktiker. 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har sikkert rett i det med pårørende. Men det er virkelig en ting jeg misliker ved dette systemet. Jeg har ingen grunn til å lyve eller programleder å lure noen, så jeg skjønner ikke hvorfor det skal bety mer om pårørende ringer enn om jeg gjør det selv. Men jeg har også tidligere opplevd at de ønsker å snakke med pårørende for å få en bekreftelse på at det jeg sier stemmer. Noe som provoserer meg, siden jeg ikke har noen som helst grunn til å fortelle annet enn fakta.

Du har helt rett, men nå handler det om å løse det akutte problemet uten at det tar veldig mye tid og krefter. La noen ta seg av akkurat den problemstillingen.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kan med 100% sikkerhet si at mannen ikke kommer til å ringe, selv om jeg skulle spurt. 

Du har selv valgt ham, så det får du ta på din egen kappe. Men noen andre kan også ringe.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er derfor ikke sikker på at han ville klart å formidle det som er viktig på telefonen, selv om han skulle hatt et manus foran seg.
 

Klarer ikke din mann å gjøre jobben, finner du noen andre.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Og det har jeg måttet lære meg å akseptere; jeg kan ikke endre hvordan har en som person.

Da har du ikke gått hardt nok til verks, men det er en annen diskusjon. Forøvrig er det et praktisk og juridisk anliggende å sørge for at du får den hjelpen du har rett på , akkurat den prosessen har ingenting med følelser å gjøre.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Du har helt rett, men nå handler det om å løse det akutte problemet uten at det tar veldig mye tid og krefter. La noen ta seg av akkurat den problemstillingen.

Du har selv valgt ham, så det får du ta på din egen kappe. Men noen andre kan også ringe.

Klarer ikke din mann å gjøre jobben, finner du noen andre.

Da har du ikke gått hardt nok til verks, men det er en annen diskusjon. Forøvrig er det et praktisk og juridisk anliggende å sørge for at du får den hjelpen du har rett på , akkurat den prosessen har ingenting med følelser å gjøre.

Vi har hatt en del runder på dette her med følelser og kommunikasjon, og vi har nok konkludert med at vi er ulike der. Når jeg har behov for å ventilere tar jeg det heller med en kollega eller en venninne. Da får jeg i alle fall ventilert litt generelt selv om jeg ikke legger alle detaljer på bordet. 
 

Det er mulig fastlegen kan når frem til dps dersom jeg føler at jeg ikke når frem? Han er veldig på tilbudssiden for å hjelpe meg. Kan lufte det også med ham hvis jeg først tar kontakt for å snakke om medisiner. 
 

Hvis dps selv mener de har gitt meg et forsvarlig tilbud, så kommer jeg vel ikke så langt uansett.
 

Det er jo minst to måter å se på dette her:

- kanskje gir de meg det beste de har å tilby; det er bare jeg som ikke klarer å benytte meg av det. 
- kanskje er de for opptatte av at pasienten skal tilpasse seg deres standardiserte opplegg, i stedet for å finne ut hva som skal til for å hjelpe denne individuelle pasienten som sliter med å få uttrykt slik det er forventet/påkrevd 

 

Jeg tenker at behandlerne og jeg nok har to ulike oppfatninger av situasjonen, men jeg aksepterer raskt deres versjon dersom de presser meg. Derfor trenger jeg noen i mitt hjørne til å hjelpe meg å støtte meg i å fortsette å argumentere for meg selv. Jeg har bare ingen sånn person sånn umiddelbart. Men jeg kan høre med fastlegen om han kan være min person her. 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når jeg har behov for å ventilere tar jeg det heller med en kollega eller en venninne.

Hvorfor ventilere når man heller kan prosessere?

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis dps selv mener de har gitt meg et forsvarlig tilbud, så kommer jeg vel ikke så langt uansett.

Det betyr ikke at du ikke kan ha rett på annen hjelp.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er jo minst to måter å se på dette her:

Ja, og sannsynligvis er ingen av de to riktig.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Skjønner ikke hvordan det har endt opp her. Før klarte jeg å ta meg sammen, men nå virker alt umulig.

Anonymkode: 3471a...f99

Før, da du var velfungerende, antar jeg at du ikke var plaget av fysiske symptomer? I blant er det en årsak, i blant et symptom, på hvorfor hverdagen fungerer dårligere.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Og kanskje til fastlegen, hvis jeg tør å be om time. Er så redd for å være til bry der også.

Legen din er trolig av motsatt oppfatning. Legen din er der for deg. Dersom noe ev. skulle trekke i retning av at du er en "utfordrende" pasient, er at du har nedsatt evne til egenomsorg. Det kan du ikke lastes for. Det er en av følgene av hvorfor du trolig strever i dag.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er instinkt å kjempe imot; å ikke miste oversikten over omgivelsene. Jeg har ikke vært slik tidligere; det er noe som har dukket opp etter at alt dette andre kom til overflaten.

Det du beskriver, både fra egen hverdag, og dessverre fra DPS, er altfor velkjent. Kunnskap om traumer er økende, men kompleks traumatisering der kroppen reagerer annerledes enn forventet, virker det som at det gjenstår en del.

DPS bør fokusere på å skape et trygt rom (kontor), trygg terapeutisk allianse før de krever å få innsyn i det som trigger og aktiverer som mest.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

siden hun insisterte på å fylle ut standard-skjemaer, og da ble alt bare feil siden jeg ikke klarte å svare annet enn at «det går bra» på alle spørsmål.

Ja - det er kanskje en forsvarsstrategi? Holde fremmede unna på en armlengdes avstand før du vet om du kan stole på vedkommende. Min terapeut i dag, har sagt at svært mange av pasientene kan svare at ting går bra, ingen alvorlige traumer - bare noe bagatellmessig... Men det kliniske bildet viser noe annet.

 

Dette ble langt. Stopper der.