Tips for å klare å deaktivere kropp og hode?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor ventilere når man heller kan prosessere?

Det betyr ikke at du ikke kan ha rett på annen hjelp.

Ja, og sannsynligvis er ingen av de to riktig.

Ventilere, prosessere… Mulig det er litt av begge deler. Det er i alle fall en måte å ufarliggjøre og overleve.

 

Teolig er ingen av versjonene riktige. Og det har egentlig ikke så mye å si, tror jeg. Viktigste er å få etablert en ordning nå som faktisk kan hjelpe meg, og så jeg kan følge meg trygg på. Nå har jeg hele tiden hatt frykten om å bli skrevet ut i bak hodet, siden jeg har sett frustrasjonen vokse når jeg ikke får til å svare. Det gjør det ennå vanskeligere for meg, så jeg trenger å få bekreftet at det ikke er krise om jeg skulle gå i lås innimellom. Bare få en bekreftelse på at de vil forsøke å hjelpe meg gjennom det, heller enn å bare komme med trusler om å avslutte meg .

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bare få en bekreftelse på at de vil forsøke å hjelpe meg gjennom det, heller enn å bare komme med trusler om å avslutte meg .

Jeg kan faktisk forstå at de vil avslutte en pasient som er stum som en østers. Men du får drøfte det med fastlegen. Godnatt!

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Før, da du var velfungerende, antar jeg at du ikke var plaget av fysiske symptomer? I blant er det en årsak, i blant et symptom, på hvorfor hverdagen fungerer dårligere.

Legen din er trolig av motsatt oppfatning. Legen din er der for deg. Dersom noe ev. skulle trekke i retning av at du er en "utfordrende" pasient, er at du har nedsatt evne til egenomsorg. Det kan du ikke lastes for. Det er en av følgene av hvorfor du trolig strever i dag.

Det du beskriver, både fra egen hverdag, og dessverre fra DPS, er altfor velkjent. Kunnskap om traumer er økende, men kompleks traumatisering der kroppen reagerer annerledes enn forventet, virker det som at det gjenstår en del.

DPS bør fokusere på å skape et trygt rom (kontor), trygg terapeutisk allianse før de krever å få innsyn i det som trigger og aktiverer som mest.

Ja - det er kanskje en forsvarsstrategi? Holde fremmede unna på en armlengdes avstand før du vet om du kan stole på vedkommende. Min terapeut i dag, har sagt at svært mange av pasientene kan svare at ting går bra, ingen alvorlige traumer - bare noe bagatellmessig... Men det kliniske bildet viser noe annet.

 

Dette ble langt. Stopper der.

De kroppslige plagene kom sammen med alt dette andre. Tror de ble utløst av en lang periode med stress på den gamle jobben. Så tok det somatiske over, før det etter en lang stund begynte å dukke opp mye gammelt grums når de begynte å stille for mange spørsmål og rote for mye rundt. Og når det først hadde dukket opp så fikk jeg det ikke til å forsvinne igjen. 
 

Fastlegen er egentlig veldig god. Han vet hvordan jeg var før. Han gir aldri uttrykk for at jeg er til bry; heller det motsatte. Men jeg føler likevel at jeg er til bry siden det ikke er noe konkret å sette fingeren på. Nå har jeg ordning med sykehuset for alt somatisk; så der tar jeg direkte kontakt med dem når det er behov for behandling utenfor kontrollene. Så fastlegen bruker jeg bare de gangene verden går i svart, og da er det egentlig ikke noe han kan gjøre. Han la meg inn på tvang to ganger, men jeg har bedt ham om å ikke gjøre det flere ganger, for da ender det opp med at jeg ikke tør å ta kontakt igjen. 
 

Nå høres det ut som om jeg renner ned døren hans, men det gjør jeg altså ikke. Det går gjerne flere måneder mellom hver gang. 
 

Spørsmålet om hvordan det går blir for stort og vanskelig å svare på. Det rommer så mye. Og forsvarsmuren min er oppe utenom timene. Jeg forsøker å slippe den ned, men det tar litt tid, så det er fremdeles oppe når de spør. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (8 minutter siden):

Jeg kan faktisk forstå at de vil avslutte en pasient som er stum som en østers. Men du får drøfte det med fastlegen. Godnatt!

Det forstår jeg også; dersom det hadde vært slik at jeg var stum fordi jeg ikke ønsket å snakke med dem. Men nå er det nå engang dette som er problemet mitt, og det er også noe som de har vært klar over allerede fra starten av. Hvis jeg kunne valgt meg en annen måte vanskene mine kommer til uttrykk på så hadde jeg gjort det. For dette gjør det jo veldig vanskelig å få hjelp. Men dessverre får jeg ikke til å velge det bort.

 

God natt!

Anonymkode: 3471a...f99

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Så tok det somatiske over, før det etter en lang stund begynte å dukke opp mye gammelt grums når de begynte å stille for mange spørsmål og rote for mye rundt. Og når det først hadde dukket opp så fikk jeg det ikke til å forsvinne igjen.

Jeg har opp igjennom årene  hatt noen somatiske symptomer det ikke er funnet noen fysisk årsak til. Ikke gjennom somatisk behandling. Det som har hjulpet, er terapi. I blant en kombinasjon.

 

Kanskje du skal øve deg på å ta mer hensyn til deg selv? Når du velger å delta på jobbmøter under innleggelser på somatisk/psykiatrisk med kameraet avslått, viser det at du setter deg selv i siste rekke. Jeg har gjort akkurat det samme selv, fordi ens eget krav til å fremstå som utad fungerende er enormt høyd. Hvorfor er den forventningen så høy, tror du?

 

Jobben betyr trolig mye for deg. Hva med 60-80% sykemelding?

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Spørsmålet om hvordan det går blir for stort og vanskelig å svare på.

Er det det de spør om på DPS? "Hvordan går det nå?"

Hadde det ev. vært enklere om de kom med mer konkrete spørsmål?

Er det noe du ønsker at de skal spørre om?

 

Har de lært deg teknikker for å berolige deg selv når du er så aktivert?

 

Dette ble mange spørsmål...

[Eva Sofie]

Jeg tenker at dersom du skulle bli utskrevet fra DPS...

Be fastlegen din om å skrive en anbefaling til psykomotorisk fysioterapi...

Og be om henvisning til Modum Bad - fastlegen din kan skrive den henvisningen også.

 

Om du bor i Helse Sør-Øst er det størst sjanse for å komme inn på Modum Bad, men det er lang ventetid.

 

Om du bor i Helse Midt finnes det noe tilbud rundt Trondheim/Nidaros - om det ikke er nedlagt...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Jeg har opp igjennom årene  hatt noen somatiske symptomer det ikke er funnet noen fysisk årsak til. Ikke gjennom somatisk behandling. Det som har hjulpet, er terapi. I blant en kombinasjon.

 

Kanskje du skal øve deg på å ta mer hensyn til deg selv? Når du velger å delta på jobbmøter under innleggelser på somatisk/psykiatrisk med kameraet avslått, viser det at du setter deg selv i siste rekke. Jeg har gjort akkurat det samme selv, fordi ens eget krav til å fremstå som utad fungerende er enormt høyd. Hvorfor er den forventningen så høy, tror du?

 

Jobben betyr trolig mye for deg. Hva med 60-80% sykemelding?

Er det det de spør om på DPS? "Hvordan går det nå?"

Hadde det ev. vært enklere om de kom med mer konkrete spørsmål?

Er det noe du ønsker at de skal spørre om?

 

Har de lært deg teknikker for å berolige deg selv når du er så aktivert?

 

Dette ble mange spørsmål...

Ja; jeg burde øve på det. Jeg prøver, men synes det er ekstremt vanskelig. Det føles ulovlig ut å velge egne behov fremfor andres, så jeg strekker meg heller langt for å prioritere andre. 

Jeg er ikke «flink pike». Jeg er ganske god på å si «godt nok». Jeg har innsett for lenge siden at «godt nok» er mer enn høyt nok mål. 

Angående sykemelding så opplever jeg det vanskelig med deltid. Jeg har testet tidligere, og da river dårlig samvittighet meg i stykker. Da blir jeg daglig påminnet av meg at jeg ikke bidrar nok når jeg ser hvor mye jeg egentlig burde gjøre. Jeg endre stort sett opp med å gjøre sammen jobben, men da på kortere tid, med høyere stressnivå og dertil mindre bedring. Jeg er ikke uerstattelig, og jobben hadde klart seg. Men utviklingen på fagområdet mitt hadde stoppet opp, og det er et fartøy det tar lang tid å starte opp igjen.
 

Nå som alt har blitt så låst og vanskelig tror jeg kanskje det hadde vært enklere om spørsmålene var rettet mer mot situasjonen enn mot helheten. Jeg er jo på dps fordi livet er ganske så kjipt for tiden, men å hoppe rett fra kamuflering, som jeg gjør hele tiden utenfor timer, til å slippe ned forsvarsverket og hoppe rett inn i følelser; det får jeg ikke til. Da havner jeg rett i en situasjon der jeg føler meg presset til å enten kamuflere, eller gå en situasjoner der jeg er redd for at de tror jeg lyver når jeg sier at det kanskje ikke går så bra. Jeg vet ikke hvorfor det spørsmålet er så vanskelig for meg. Det blir bare så stort. Jeg klarer ikke ramse opp alt som er vanskelig sånn på kommando. Litt i fornektelse for meg selv også, fordi jeg ikke vil at alt skal være vanskelig og være sånn som det er nå. Jeg vil helst at alt skal være bra og at jeg skal fikse selv.

 

Nei; ingen teknikker. Aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det når det er slik som det er nå. Eller mener du i timene? Har ikke lært noen teknikker der heller, men der forsøker jeg å trekke pusten dypt når jeg kjenner at det knyter seg. Og jeg forsøker å konsentrere meg om å ikke forsvinne inn i meg selv; noe jeg også kan ende opp med. Da havner hele verden på avstand og kroppen blir rolig, men da går verden i saktetempo og jeg klarer ikke henge med på spørsmålene. Da stenges alt ute. Det er behagelig, men samtidig ikke noe jeg ønsker siden det er vanskelig å komme seg ut av igjen. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at dersom du skulle bli utskrevet fra DPS...

Be fastlegen din om å skrive en anbefaling til psykomotorisk fysioterapi...

Og be om henvisning til Modum Bad - fastlegen din kan skrive den henvisningen også.

 

Om du bor i Helse Sør-Øst er det størst sjanse for å komme inn på Modum Bad, men det er lang ventetid.

 

Om du bor i Helse Midt finnes det noe tilbud rundt Trondheim/Nidaros - om det ikke er nedlagt...

Har fått psykomotorisk fysio anbefalt en gang tidligere av nevrologen. Da sjekket jeg litt opp rundt mulighetene, men det var visst  veldig lange ventelister. Og jeg har en skikkelig redsel i meg for å kjenne på følelser i kroppen. Mindfullness aktiverer meg, og det samme gjør forsøk på avspenningsteknikker. Det handler noe om å legge fra seg det å være på vakt og i beredskap, og det er så skummelt at jeg pr nå ikke klarer det. Ikke selv i alle fall; mulig en terapeut kunne hjulpet hvis de hadde hatt tålmodighet nok. Jeg skal høre med fastlegen om han kjenner til noen med litt kortere lister. Trenger vel ikke egentlig henvisning til fysio?
 

Modum tror jeg hadde vært veldig bra. Men da må jeg ført klare å komme meg gjennom utredningsskjemaene så de får satt diagnosen. Nå har jeg ikke diagnosen formelt i papirene. Jeg har ikke tatt det opp med dps, men det ble nevnt på sykehuset for en del år siden. Da var hjemmesituasjonen slik at det ikke var mulig for meg å skulle reise hjemmefra i flere måneder, så det var ikke aktuelt. Nå har det gått noen år, så nå skal det kunne la seg gjøre. Tror Modum krevet at man har en behandler som følger opp hjemme, så da holder det ikke å bare ha fastlegen. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

 

Og be om henvisning til Modum Bad - fastlegen din kan skrive den henvisningen også.

 

 

Glemte en ting. Har også sjekket ut poliklinikken til Modum her i Oslo også. Tror den også kunne vært aktuell mens jeg evt venter på plass på Modum. Men da må også diagnosen settes så jeg må klare utredningen først. Og så krever de også at jeg følges opp av egen behandler ved siden. Så hvis dps avslutter meg så går ikke det heller.

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om innleggelse på DPS og oppstart av medisinering. Full sykemelding og pause fra familien.

Anonymkode: 66fb2...07d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det føles ulovlig ut å velge egne behov fremfor andres, så jeg strekker meg heller langt for å prioritere andre. 

Jeg er ikke «flink pike». Jeg er ganske god på å si «godt nok». Jeg har innsett for lenge siden at «godt nok» er mer enn høyt nok mål.

Lever du etter godt nok-tankegangen når det gjelder deg selv?

Jeg tenkte i 15 år at jeg var egoistisk om jeg ikke satte andres behov først. Jeg så lenge ikke forskjellen på egoisme og egenomsorg.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da blir jeg daglig påminnet av meg at jeg ikke bidrar nok når jeg ser hvor mye jeg egentlig burde gjøre. Jeg endre stort sett opp med å gjøre sammen jobben, men da på kortere tid, med høyere stressnivå og dertil mindre bedring.

Har du snakket med lederen din om dette? Om du har en forståelsesfull leder, bør du vurdere å legge de viktigste kortene på bordet. Gjerne sammen med fastlegen din. På sikt kan dette bryte deg ned..

 

- Dette er ikke noe man bare skjerper seg fra, vil noe nok eller tar seg sammen fra. Da hadde svært mange gjort det for lengst og før det går så langt at kroppen reagerer somatisk på stress/traumebelastninger..

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det føles ulovlig ut å velge egne behov fremfor andres, så jeg strekker meg heller langt for å prioritere andre. 

...

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er ikke «flink pike».

Jo, det er akkurat det du er, ref. sitatet over. Og det er noe du velger å være, uansett hvordan du bortforklarer det for deg selv.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da sjekket jeg litt opp rundt mulighetene, men det var visst  veldig lange ventelister.

Ja, nå er det ekstremt lange ventelister, ca. ett år, omtrent overalt. Der må en bare sette seg opp og vente på å rykke stadig fremover i køen, dersom ikke somatisk sykehus kan legge inn en god begrunnelse for hvorfor du skal bli prioritert?

Om DPS bestemmer seg for å avslutte DPS, handler det om å fortsette en form for behandlingsforløp eller å la være.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og jeg har en skikkelig redsel i meg for å kjenne på følelser i kroppen. Mindfullness aktiverer meg, og det samme gjør forsøk på avspenningsteknikker.

Akkurat - og dette er kjerneområdene til psykomotorisk fysioterapeut. Mindfulness og avslapning er naturlig at trigger en kropp som er på vakt og vil ha kontroll - jeg liker det ikke selv. Gi beskjed om dette skriftlig i starten og fysioterapeuten tar hensyn til det.

 

Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut i 3 år for lenge siden. Senere ett år. Jeg har f.eks. jobbet mye med selv å ta plass, sette grenser, ikke la andre bestemme, bli bevisst hvordan jeg står/sitter... Og gradvis kunne jeg tillate å ligge på magen med et teppe over meg mens fysioterapeuten rullet en knotteball over kroppen - det var helt utenkelig de to første årene. Det handler om relasjonell trygghet. Noen få eksempler.

 

Det å jobbe med seg selv, enten gjennom samtaleterapi eller andre former, forutsetter én ting: At vi er villige til å utfordre oss selv. Ikke si at "det blir for vanskelig" og trekke oss straks noe blir skummelt. Terapeutisk fremgang skjer gjennom endring. Endring skjer gjennom å utfordre gradvis nye områder. Men - det må skje i en trygg allianse. Og ikke kaste en håndgranat inn i det mest sårbare - det gjør vondt verre.

[AnonymBruker]

Tusentall for tilbakemeldinger. 
 

Jeg er relativt åpen med sjefen. Jeg er en ganske åpen bok som ikke har noe problem med å si i fra at ting er vanskelig. Og møter bare forståelse og forslag til løsninger. Fantastisk sjef!

 

Jeg ser jo har at jeg kanskje fremstår som flink pike. Jeg er ikke det i den klassiske betydningen om at jeg alltid må prestere perfekt, men jeg strekker meg jo samtidig ekstremt langt for å ikke la meg og min helse påvirke andre negativt på jobben. Så lenge det bare går utover meg selv så legger jeg listen lavt, men så lenge det påvirker andre strekker jeg strikken langt forbi det som er fornuftig. Jeg er klar over det.

 

Og ja; det er mitt valg. Det er noen en strategi jeg har endt opp med av ulike grunner. Det er ikke en god strategi i lengden. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å finne balansen mellom å sette grenser for meg selv, og å bidra der jeg kan.

 

jeg lever stort sett etter «si ja når jeg kan, og nei når jeg må», men jeg burde nok lære meg å senke den terskelen for når jeg må si nei. Samtidig vet jeg hvor vondt der er å ikke få støtte, hjelp og bli sett, og derfor er det vanskelig å ikke strekke meg uendelig langt for å hjelpe til der jeg kan. 
 

Jeg har forsøkt å lese om psykomotorisk fysioterapi, men ikke blitt helt klok på hva det er for noe. Kan høre mer med fastlegen om han kan forklare for meg. 
 

Igjen; tusen takk for at dere tar dere tid til å svare og komme med innspill. Jeg setter pris på det!

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tusentall for tilbakemeldinger. 
 

Jeg er relativt åpen med sjefen. Jeg er en ganske åpen bok som ikke har noe problem med å si i fra at ting er vanskelig. Og møter bare forståelse og forslag til løsninger. Fantastisk sjef!

 

Jeg ser jo har at jeg kanskje fremstår som flink pike. Jeg er ikke det i den klassiske betydningen om at jeg alltid må prestere perfekt, men jeg strekker meg jo samtidig ekstremt langt for å ikke la meg og min helse påvirke andre negativt på jobben. Så lenge det bare går utover meg selv så legger jeg listen lavt, men så lenge det påvirker andre strekker jeg strikken langt forbi det som er fornuftig. Jeg er klar over det.

 

Og ja; det er mitt valg. Det er noen en strategi jeg har endt opp med av ulike grunner. Det er ikke en god strategi i lengden. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å finne balansen mellom å sette grenser for meg selv, og å bidra der jeg kan.

 

jeg lever stort sett etter «si ja når jeg kan, og nei når jeg må», men jeg burde nok lære meg å senke den terskelen for når jeg må si nei. Samtidig vet jeg hvor vondt der er å ikke få støtte, hjelp og bli sett, og derfor er det vanskelig å ikke strekke meg uendelig langt for å hjelpe til der jeg kan. 
 

Jeg har forsøkt å lese om psykomotorisk fysioterapi, men ikke blitt helt klok på hva det er for noe. Kan høre mer med fastlegen om han kan forklare for meg. 
 

Igjen; tusen takk for at dere tar dere tid til å svare og komme med innspill. Jeg setter pris på det!

Anonymkode: 3471a...f99

Hvordan har du hatt det i dag?

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

Du er som en åpen bok mot sjefen men hos DPS er du helt stum?

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

Det er mer enn nok av det du skriver her som dps kan jobbe med altså  Ingen forventer at man skal si noe om det konkrete traumet, men det er veldig mye i det du har skrevet som dps kan jobbe med fremover. Jeg synes heller ikek du skal sykemelde deg, men være flink på å sette grenser for deg selv når du trenger det. Du trenger ikke sitte å føle på dette hver dag hele tiden, tror det er bra for deg å ha en jobb å noe annet å gjøre  

Anonymkode: 195bb...6a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvordan har du hatt det i dag?

Anonymkode: 66fb2...07d

Takk som spør.

 

Jeg sov ingenting i natt, og i dag har jeg forsøkt å holde meg opptatt med hagearbeid. Mer eller mindre vellykket, men tenkte det var lurt å holde meg opptatt. Dum nok til å sjekke journalen min, og da hadde det kommet inn to notater fra timen på dps. Det sendte meg rett tilbake i maks alarmberedskap igjen, og nå har jeg ikke mer energi igjen til å holde meg opptatt, så da går det vel ikke helt topp akkurat. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk som spør.

 

Jeg sov ingenting i natt, og i dag har jeg forsøkt å holde meg opptatt med hagearbeid. Mer eller mindre vellykket, men tenkte det var lurt å holde meg opptatt. Dum nok til å sjekke journalen min, og da hadde det kommet inn to notater fra timen på dps. Det sendte meg rett tilbake i maks alarmberedskap igjen, og nå har jeg ikke mer energi igjen til å holde meg opptatt, så da går det vel ikke helt topp akkurat. 

Anonymkode: 3471a...f99

Hva stod det i notatene? Hvordan du oppførte deg i timen?

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du er som en åpen bok mot sjefen men hos DPS er du helt stum?

Anonymkode: 66fb2...07d

Med sjefen, kollegaer og venner kan jeg snakke om alt siden det aldri blir snakk om detaljer. Det holder å si at det er litt vel mye med jobb og hverdagslogistikk nå, til at folk forstår et ting ikke er tipp-topp. Jeg går ikke i detaljer om hvorfor eller hvordan. Men sjefen fikk f.eks vite det sist da verden gikk i svart, og hun hjalp meg med å innse at jeg måtte ta kontakt med fastlegen. Hun holdt kontakten med meg mens jeg var innlagt, og fulgte meg opp da jeg kom tilbake. Hun trenger ikke vite detaljene i hvorfor ting var så svart. Det er det jeg mener med å være en åpen bok på jobb. 
 

På dps er det annerledes. Der har vi ikke en likestilt relasjon, og jeg føler meg ikke trygg på relasjonen. Der holder det ikke å snakke rundt tingene; der krever de at jeg snakker om detaljer. Og jeg forstår hvorfor. Jeg er en åpen bok der også, på den måten at jeg ikke holder noe skjult om at ting er vanskelig og at jeg trenger hjelp. Jeg forsøker å ikke holde noenting tilbake, men det er jo vanskelig å si alt i detalj når kroppen ikke samarbeider. 

Anonymkode: 3471a...f99