Tips for å klare å deaktivere kropp og hode?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det noe beroligende, eller annen type medisin, du kan ta som kan hjelpe deg å roe ned og ikke gå slik i lås, slik at du får sagt/skrevet mer detaljert omkring dette til helsepersonell?

Anonymkode: 52731...3aa

Ja, det ville jeg spurte legen om å få.

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det noe beroligende, eller annen type medisin, du kan ta som kan hjelpe deg å roe ned og ikke gå slik i lås, slik at du får sagt/skrevet mer detaljert omkring dette til helsepersonell?

Anonymkode: 52731...3aa

Har ingenting beroligende her hjemme. Men kan sikkert få det av fastlegen hvis jeg spør. Men er så redd for å ta det, siden jeg da bruker alle krefter på å motarbeide medisinen. Har testet sobril, imovane/stillnoct og remeon i ulike omganger på somatisk på sykehuset for å klare å sove. Men så snart jeg kjenner at den virker, så kjemper jeg imot alt jeg kan siden jeg er livredd for å miste kontrollen. Så vet ikke om jeg hverken tør å ta det, eller om jeg klarer å la det virke.
 

Eneste som har hjulpet var Midazolam under huden, men selv da måtte de enten kjøre dobbel dose, eller fylle på i løpet av natten. Da klarte jeg ikke kjempe imot.

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ingenting beroligende her hjemme. Men kan sikkert få det av fastlegen hvis jeg spør. Men er så redd for å ta det, siden jeg da bruker alle krefter på å motarbeide medisinen. Har testet sobril, imovane/stillnoct og remeon i ulike omganger på somatisk på sykehuset for å klare å sove. Men så snart jeg kjenner at den virker, så kjemper jeg imot alt jeg kan siden jeg er livredd for å miste kontrollen. Så vet ikke om jeg hverken tør å ta det, eller om jeg klarer å la det virke.
 

Eneste som har hjulpet var Midazolam under huden, men selv da måtte de enten kjøre dobbel dose, eller fylle på i løpet av natten. Da klarte jeg ikke kjempe imot.

Anonymkode: 3471a...f99

Bestill hastetime hos legen på mandag og diskuter problemstillingen. 

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har ingenting beroligende her hjemme. Men kan sikkert få det av fastlegen hvis jeg spør. Men er så redd for å ta det, siden jeg da bruker alle krefter på å motarbeide medisinen. Har testet sobril, imovane/stillnoct og remeon i ulike omganger på somatisk på sykehuset for å klare å sove. Men så snart jeg kjenner at den virker, så kjemper jeg imot alt jeg kan siden jeg er livredd for å miste kontrollen. Så vet ikke om jeg hverken tør å ta det, eller om jeg klarer å la det virke.
 

Eneste som har hjulpet var Midazolam under huden, men selv da måtte de enten kjøre dobbel dose, eller fylle på i løpet av natten. Da klarte jeg ikke kjempe imot.

Anonymkode: 3471a...f99

Du mister ikke kontrollen. Siden du ikke har så god effekt av sovemedisin, prøv å heller jobbe med kroppen og tyn deg selv slik at du blir sliten. For når du er skikkelig fysisk sliten så sovner man. 

Anonymkode: 195bb...6a4

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg ikke mister kontrollen, jeg klarer bare ikke overbevise kroppen om det. Jeg klarer ikke lukke øynene; må ha full kontroll over alt som skjer rundt meg. Får stort sett sove 1-2 timer om natten . Slik går det en del netter før jeg kollapser. Da er jeg så trøtt at det gjør vondt i kroppen. Jeg vil sove, men jeg tør ikke. 
 

Har ikke mareritt. Skjedd har skjedd. Bilder er ikke farlige. Og uansett er det bare bruddstykker som jeg ser på avstand. Hvis jeg forsøker å fokusere på dem, så bare forsvinner de i mørket. Men følelser som kommer skyllende og lammer meg, klarer jeg ikke kontrollere. 
 

Jeg har nådd et punkt der jeg ikke klarer å ta initiativ til noe heller. Før kunne jeg gå tur på kvelden og natten, men nå orker jeg ikke. Er bare krøllet sammen i sofaen og klarer ikke komme meg ut av det. Klarer ikke komme meg i seng, så jeg blir bare liggende i sofaen. Får meg ikke til å skifte klær, så sover i da samme klærne jeg går i. Så da blir det enten vanlige klær i en uke, eller pysj i en uke. For jeg klarer å komme meg i dusjen en gang i uken. Det er gjerne i forbindelse med timen på dps, siden frykten for å ikke fremstå fungerende er det eneste som driver meg.

 

Jobber 100% på hjemmekontor siden jeg ikke klarer å komme meg på jobb. Drar bare en genser over pysjen, eller grer håret så de ikke ser at det ikke er vasket. Skammer meg sånn over meg selv. Kjører ungene på trening, me sitter bare i bilen og venter på dem. Kan jo ikke vise meg ute blant folk slik jeg er nå. 
 

Skjønner ikke hvordan det har endt opp her. Før klarte jeg å ta meg sammen, men nå virker alt umulig. 
 

 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet jeg ikke mister kontrollen, jeg klarer bare ikke overbevise kroppen om det. Jeg klarer ikke lukke øynene; må ha full kontroll over alt som skjer rundt meg. Får stort sett sove 1-2 timer om natten . Slik går det en del netter før jeg kollapser. Da er jeg så trøtt at det gjør vondt i kroppen. Jeg vil sove, men jeg tør ikke. 
 

Har ikke mareritt. Skjedd har skjedd. Bilder er ikke farlige. Og uansett er det bare bruddstykker som jeg ser på avstand. Hvis jeg forsøker å fokusere på dem, så bare forsvinner de i mørket. Men følelser som kommer skyllende og lammer meg, klarer jeg ikke kontrollere. 
 

Jeg har nådd et punkt der jeg ikke klarer å ta initiativ til noe heller. Før kunne jeg gå tur på kvelden og natten, men nå orker jeg ikke. Er bare krøllet sammen i sofaen og klarer ikke komme meg ut av det. Klarer ikke komme meg i seng, så jeg blir bare liggende i sofaen. Får meg ikke til å skifte klær, så sover i da samme klærne jeg går i. Så da blir det enten vanlige klær i en uke, eller pysj i en uke. For jeg klarer å komme meg i dusjen en gang i uken. Det er gjerne i forbindelse med timen på dps, siden frykten for å ikke fremstå fungerende er det eneste som driver meg.

 

Jobber 100% på hjemmekontor siden jeg ikke klarer å komme meg på jobb. Drar bare en genser over pysjen, eller grer håret så de ikke ser at det ikke er vasket. Skammer meg sånn over meg selv. Kjører ungene på trening, me sitter bare i bilen og venter på dem. Kan jo ikke vise meg ute blant folk slik jeg er nå. 
 

Skjønner ikke hvordan det har endt opp her. Før klarte jeg å ta meg sammen, men nå virker alt umulig. 
 

 

Anonymkode: 3471a...f99

Du har jo mye kontroll når du klarer å følge opp familie, hente på skole, og jobbe 100%. Må gi deg selv litt kred også  Jeg klarte ingen av delene da jeg selv var syk. Du skriver veldig mye som er mer enn nok å ta tak i å jobbe med for en behandler. Du trenger ikke skrive helt konkret på selve traumehendelsen, det du har skrevet i tråden er nok til å jobbe med fremover. Veldig trist at du ikke har dte bra, men å bli bedre fra traume man har opplevd tar ofte tid. 

Anonymkode: 195bb...6a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vet jeg ikke mister kontrollen, jeg klarer bare ikke overbevise kroppen om det. Jeg klarer ikke lukke øynene; må ha full kontroll over alt som skjer rundt meg. Får stort sett sove 1-2 timer om natten . Slik går det en del netter før jeg kollapser. Da er jeg så trøtt at det gjør vondt i kroppen. Jeg vil sove, men jeg tør ikke. 
 

Har ikke mareritt. Skjedd har skjedd. Bilder er ikke farlige. Og uansett er det bare bruddstykker som jeg ser på avstand. Hvis jeg forsøker å fokusere på dem, så bare forsvinner de i mørket. Men følelser som kommer skyllende og lammer meg, klarer jeg ikke kontrollere. 
 

Jeg har nådd et punkt der jeg ikke klarer å ta initiativ til noe heller. Før kunne jeg gå tur på kvelden og natten, men nå orker jeg ikke. Er bare krøllet sammen i sofaen og klarer ikke komme meg ut av det. Klarer ikke komme meg i seng, så jeg blir bare liggende i sofaen. Får meg ikke til å skifte klær, så sover i da samme klærne jeg går i. Så da blir det enten vanlige klær i en uke, eller pysj i en uke. For jeg klarer å komme meg i dusjen en gang i uken. Det er gjerne i forbindelse med timen på dps, siden frykten for å ikke fremstå fungerende er det eneste som driver meg.

 

Jobber 100% på hjemmekontor siden jeg ikke klarer å komme meg på jobb. Drar bare en genser over pysjen, eller grer håret så de ikke ser at det ikke er vasket. Skammer meg sånn over meg selv. Kjører ungene på trening, me sitter bare i bilen og venter på dem. Kan jo ikke vise meg ute blant folk slik jeg er nå. 
 

Skjønner ikke hvordan det har endt opp her. Før klarte jeg å ta meg sammen, men nå virker alt umulig. 
 

 

Anonymkode: 3471a...f99

Du bør sykemeldes og fokusere på tur/trening og behandling.

Anonymkode: 66fb2...07d

[Worrisome_plenty]

Sobril er jo ikke akkurat ett sterkt preparat, kanskje du burde prøve ett sterkere b-preparat. Akkurat de gangene du går på dps?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du bør sykemeldes og fokusere på tur/trening og behandling.

Anonymkode: 66fb2...07d

Fastlegen vil sykemelde meg. Det er jeg som har takket nei. Jeg føler jeg må ha en plan og hjelp på plass før det har noen hensikt å sykemelde meg. Ellers er jeg redd for å bare kaste bort sykemeldingsperioden. 
 

Er delvis åpen med sjefen på jobb. Var hun som presset meg til fastlegen da han la meg inn på tvang sist. Da var verden mørk. Og nå er i grunnen verden like mørk. Men jeg kjemper og kjemper imot. Det er bare et begrenset lager med krefter igjen. Men sjefen er tydelig på at jeg styrer selv. Det er lov å treffe bunnen, og det er lov å prioritere de viktigste oppgavene. Samtidig har jeg sagt at jeg vil at hun skal forvente at jeg leverer; ellers har jeg ingenting på jobb å gjøre. Jeg er ansvarlig for mitt område og har ingen andre som kan ta over min jobb. Jeg griner stadig vekk på jobb, men har forklart til de andre at det er sånn det er for tiden; og det er ikke noe de gjør feil.De får hele meg på jobb; på godt og vondt. Jeg tørker tårene og jobber videre med det jeg klarer; bare gjemt i min egen lille hule på hjemmekontoret. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

Worrisome_plenty skrev (1 minutt siden):

Sobril er jo ikke akkurat ett sterkt preparat, kanskje du burde prøve ett sterkere b-preparat. Akkurat de gangene du går på dps?

Hva annet finnes? Jeg er ikke så kjent med medisiner. Vet ikke om jeg tør å spørre fastlegen heller; skammer meg sånn over å ikke bare klare å ta meg sammen. Jeg prøver å ta meg sammen hver dag, men jeg feiler og feiler igjen og igjen. Og da faller jeg litt dypere hver eneste gang. 
 

Jeg må kunne kjøre bil, ellers kommer jeg meg ikke til dps. Og jeg må kunne fungere godt nok til å ivareta det minimum jeg klarer av forpliktelser hjemme. 

Anonymkode: 3471a...f99

[Worrisome_plenty]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva annet finnes? Jeg er ikke så kjent med medisiner. Vet ikke om jeg tør å spørre fastlegen heller; skammer meg sånn over å ikke bare klare å ta meg sammen. Jeg prøver å ta meg sammen hver dag, men jeg feiler og feiler igjen og igjen. Og da faller jeg litt dypere hver eneste gang. 
 

Jeg må kunne kjøre bil, ellers kommer jeg meg ikke til dps. Og jeg må kunne fungere godt nok til å ivareta det minimum jeg klarer av forpliktelser hjemme. 

Anonymkode: 3471a...f99

Hvis du er avhengig av bilkjøring blir det nok verre. Vet ikke om 10 mg vival er innafor, men tenker det ikke er det når du ikke har tatt det før. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Fastlegen vil sykemelde meg. Det er jeg som har takket nei. Jeg føler jeg må ha en plan og hjelp på plass før det har noen hensikt å sykemelde meg. Ellers er jeg redd for å bare kaste bort sykemeldingsperioden. 
 

Er delvis åpen med sjefen på jobb. Var hun som presset meg til fastlegen da han la meg inn på tvang sist. Da var verden mørk. Og nå er i grunnen verden like mørk. Men jeg kjemper og kjemper imot. Det er bare et begrenset lager med krefter igjen. Men sjefen er tydelig på at jeg styrer selv. Det er lov å treffe bunnen, og det er lov å prioritere de viktigste oppgavene. Samtidig har jeg sagt at jeg vil at hun skal forvente at jeg leverer; ellers har jeg ingenting på jobb å gjøre. Jeg er ansvarlig for mitt område og har ingen andre som kan ta over min jobb. Jeg griner stadig vekk på jobb, men har forklart til de andre at det er sånn det er for tiden; og det er ikke noe de gjør feil.De får hele meg på jobb; på godt og vondt. Jeg tørker tårene og jobber videre med det jeg klarer; bare gjemt i min egen lille hule på hjemmekontoret. 

Anonymkode: 3471a...f99

Du har jo hjelp på plass: DPS.

Anonymkode: 66fb2...07d

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen som har tips? 

Vis behandler denne tråden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du har jo hjelp på plass: DPS.

Anonymkode: 66fb2...07d

Ja; det er jo det jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg får det ikke til. Og nå vil de avslutte meg. Jeg føler jeg roper på hjelp de gangene jeg klarer, men så presser de meg på akkurat de tingene jeg har sagt er vanskeliggjør meg, og da går det i lås. Og jeg føler meg ikke hørt. 
 

Jeg skal forsøke å skrive noe fra denne tråden og ta med meg neste gang. Men jeg tror de allerede har bestemt seg. For selv om jeg så gjerne vil ha hjelp, så klarer jeg ikke å kommunisere når jeg føler meg presset inn i et hjørne. Og det er det kravet de stiller. Jeg prøver og prøver, men de ser bare at jeg feiler. 
 

Jeg kan ikke sykemelde meg før jeg vet at de vil hjelpe meg. Og akkurat nå opplever jeg jobbet jeg fryktet; nemlig at siste muligheten min også forsvinner siden jeg ikke kommer over denne sperren. Jeg klarer ikke komme forbi den. Jeg trenger hjelp til det. Men de vil ikke hjelpe meg; nettopp fordi den sperren ligger der. Og jeg har forklart igjen og igjen at jeg ikke gjør det av vond vilje. Men det hjelper ikke; det er et absoluttkrav. Så da feiler jeg på det. 
 

Og hva skal da en sykemelding hjelpe meg med? Jeg har forsøkt å fikse alt alene, men det funket dårlig. Jeg har forsøkt å be om hjelp, men vi klarer ikke å finnene måte der de opplever at de hjelper meg. Og gradvis fungerer jeg bare dårligere og dårligere. Hvis jeg nå blir sykemeldt er jeg redd for at det bare går rett i kjelleren. Nå har jeg litt verdi på jobb de gangene jeg klarer å gjøre ett eller annet. Hvis det også forsvinner har jeg ingenting igjen.

 

Jeg burde vært sykemeldt, men nå ser jeg ikke verdien i det. Jeg gjør ikke en god jobb, og jobben sliter meg ut. Men jeg føler ikke det er noe alternativ å la være. Samtidig venter jeg bare på å bli avslørt med hvor lite jeg faktisk jobber. Men det får jeg bare ta når det kommer. 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Og det er det kravet de stiller.

Det du beskriver har de ikke lov til. Men du har selv ansvar for å si fra om det, evt. kan du skrive en fullmakt og få noen andre til å gjøre det for deg.

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan ikke sykemelde meg før jeg vet at de vil hjelpe meg.

Hvilken kilde har du på dette? Har du drøftet det med fastlegen i det hele tatt?

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Og hva skal da en sykemelding hjelpe meg med?

Du vinner tid, slik at du kan konsentrere deg om å løse problemet.

Endret 21. mars av psykedeliker

[AnonymBruker]

Worrisome_plenty skrev (39 minutter siden):

Hvis du er avhengig av bilkjøring blir det nok verre. Vet ikke om 10 mg vival er innafor, men tenker det ikke er det når du ikke har tatt det før. 

Kjenner ikke til Vival. Er det ok å spørre legen om? Han er ikke en lege som skriver ut vanedannende medisiner så lett. Vil f.eks ikke skrive ut imovane/stillnoct, men da heller antihistaminer eller Mirtazapin. Han selv som sa det når jeg tok opp at jeg ikke fikk sove da jeg var der sist; det var da han skrev ut Mirtazapin. Jeg sa jeg ikke hadde så god effekt av imovane/stillnoct på sykehuset, og da sa han at han uansett ikke skrev ut det siden det var vanedannende.

 

Så hvis Vival er det samme er jeg usikker på om han skriver det ut. Og så er jeg redd for å spørre om noe spesifikt av frykt for å bli stemplet som en som bare er ute etter medisiner. Men jeg kan jo si at jeg hadde dårlig effekt av solbriller på sykehuset, og høre om han har andre forslag. 
 

Jeg har bare tatt opp dette med søvn tidligere; aldr noe for å sjekke om det kan hjelpe på at ting låser seg. Jeg har aldri tenke at jeg har noen form for angst, mer at ting går i lås/frys. Men nå begynner jeg å lure på om det kan ha utviklet seg til en eller annen form for angst mot psykiatriske behandlere. Har ikke denne frykten/låsningen med de somatiske behandlerne. Har den ikke med alle de psykiatriske heller. Det gikk mye bedre med den personen jeg hadde innkomstsamtale på dps med, men han har dessverre kun innkomstsamtaler.

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og så er jeg redd for å spørre om noe spesifikt av frykt for å bli stemplet som en som bare er ute etter medisiner.

Det virker som du har mange forestillinger om hvordan ting skal være, og hva andre mennesker tenker om deg. Hvor kommer alle disse forestillingene fra?

[AnonymBruker]

Du har mange grunner til hvorfor du ikke kan følge noen av rådene du får. 

Det finnes ingen magisk kur her. Du har de alternativene du har.

Anonymkode: 52731...3aa

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Det du beskriver har de ikke lov til. Men du har selv ansvar for å si fra om det, evt. kan du skrive en fullmakt og få noen andre til å gjøre det for deg.

Hvilken kilde har du på dette? Har du drøftet det med fastlegen i det hele tatt?

Du vinner tid, slik at du kan konsentrere deg om å løse problemet.

Hva mener du med at de ikke har lov? De kan vel gjøre akkurat som de vil? Det er i alle fall det jeg opplever at de gjør. Journalene inneholder jo bare deres versjon av timene. Og jeg stiller svakt når jeg ikke klarer å argumentere i mot når de presser meg. Da vinne de uansett. 
 

Dette med at jeg ikke kan sykemelde meg har ingenting med at jeg ikke kan det, juridisk sett. Det er bare en tanke jeg selv har satt meg for å ikke bruke opp sykemeldingen min. Jeg vil gjerne spare den til jeg vet at hjelpen er etablert og på plass. Jeg hadde en runde for noen år siden, da alt dette startet; der jeg var sykemeldt ett år. Fik veldig god hjelp av NAV og fikk god til til å komme meg tilbake på jobb når det året var over, uten at jeg måtte over på AAP. Fikk midlertidig lønnstilskudd. Men da var det sjefen som skapte problemer, å jeg endte opp med å bytte jobb. Nå har jeg en fantastisk sjef; så da trenger jeg ikke være redd for konsekvenser på jobb hvis jeg blir borte. Men derfor er jeg veldig redd for å sykemelde meg så lenge jeg fremdeles kan late som at jeg jobber. Jeg sykemelder meg ikke når jeg er innlagt heller; hverken på somatisk eller de to gangene jeg havnet på Akuttpsykiatrisk. Jeg bare skrudde av kameraene når det var møter, og brukte ferie og avspasering. 
 

Det har ingenting med at det er nederlag å sykemelde seg; det er frykten for at sikkerhetsnettet med sykemelding blir brukt opp. Jeg tenker jo egentlig at jeg trenger en innleggelse en gang i fremtiden for å virkelig klare å slippe tak og klare å komme over sperren, eller intensiv behandling på en eller annen måte. Og da vil jeg ikke risikere å ikke kunne bruke sykemelding.

 

Fastlegen vil helst at jeg sykemelder meg. Alle somatiske leger vil at jeg sykemelder meg. De ser at dette tar knekken på meg. Men de hjelper meg på alle mulige måter når det nå er slik at jeg ikke vil. De forstår også hvorfor jeg gjør det, og støtter meg i valget.
 

Men psykiatrien klarer jeg ikke å knekke koden på hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg klarer ikke finne ut av hvordan jeg skal få dem til å forstå hva som er vanskelig, hva som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg har så mye annet jeg kontrollerer på mer eller mindre hensiktsmessige/gode måter; men dette her klarer jeg ikke få kontroll på. Alt av somatiske ting aksepterer jeg også; det får jeg heller ikke gjort noe med. Der tar vi symptom for symptom. Men i psykiatrien er de ikke villige til å hjelpe meg hvis ikke jeg får symptomene(det at kroppen bare låser seg helt) til å forsvinne selv først. De vil rikke hjelpe meg med det. Jeg skjønner det ikke.

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

Beklager; ser det fremstår som om jeg er negativ uvillig. Det er ikke meningen. Det er ikke meningen å argumentere imot. Jeg setter pris på at dere kommer med forslag og svarer meg. 

 

Jeg leser det dere skriver, og jeg skal ta med meg en del inn i en eller annen form for notat til dps. Og kanskje til fastlegen, hvis jeg tør å be om time. Er så redd for å være til bry der også. Føler jeg har vært der altfor ofte uten å egentlig ha noe annet problem enn at jeg ikke takler livet.

 

Jeg har prøvd veldig mye allerede. Har prøvd sykemelding. Men det er ikke jobben som gjør meg syk; det er livet. Og livet kan jeg ikke sykemelde meg fra. 
 

Medisiner har jeg prøvd noe på sykehuset, men jeg skal høre med legen om han har noen andre forslag til noe jeg kan prøve. Jeg vil så gjerne at de skal virke, men jeg klarer ikke overstyre slik at jeg slapper av når jeg kjenner at de virker. Det er instinkt å kjempe imot; å ikke miste oversikten over omgivelsene. Jeg har ikke vært slik tidligere; det er noe som har dukket opp etter at alt dette andre kom til overflaten. Eller; jeg har alltid hatt behov for å ha oversikt, men det har ikke skapt slike problemer som det gjør nå. Nå er jeg konstant på jakt etter fluktruter, og da er det skummelt når kroppen begynner å bli trøtt og sløv. 

Anonymkode: 3471a...f99