Dorthe

[Gjest Ikke signatur]

"Overhørte" en samtale med deg og en annen her inne hvor du skrev om at du elsket han du var sammen med/hadde barn med og fortsatte å ligge med han etter dere hadde flyttet hvær for dere.

Det minner litt om meg selv, jeg er kjempeglad i typen min, men det fungerer bare ikke, tanken på å leve uten han er forferdelig, men vi har det sjeden bra sammen da.. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan elske han så høyt og at vi alikevel kan krangle så mye over så lite og små ting som vi gjør.

Kunne du fortalt meg litt om hvordan det føltes for deg den gangen? Gikk det lang tid før du kom over han? Og hva med hans syn på deg? Forstod han hvorfor det ble slutt osv..

Vi er ganske unge og bor ikke i lag enda. Jeg har sagt til han nå at jeg tror han har det bedre uten meg, men at jeg ikke har det bedre uten han. Han forstår ikke meg helt i denne situvasjonen. Vi har prøvd å forbedre oss selv og forholdet, men det går bare ikke, vi har så ulikt mål og veier dit. Men så er vi sååå glade i hverandre da, argh alt er bare håpløst.

Vil andre svare også, så tusen takk!

[Dorthe]

Det er faktisk slik at det er mennesker man har det bedre foruten selv om man er forferdelig glad i dem. Det beste du gjør er å skygge banen og aldri se ham noe mer, noe jeg ikke hadde mulighet til den gangen fordi vi hadde barn.

Men heldigvis gikk jeg lei til slutt og etter et halvt år ville jeg ikke mer.

Men jeg har vært forelsket etterpå og likevel kuttet ut og det har tatt enda lenger tid å komme over ham selv om jeg ikke har bodd sammen med ham.

Det er verst de første ukene og sakte men sikkert begynner det å bli bedre. Men du må gå aktivt inn for ikke å tenke på ham og helst ikke se ham hvis du har muligheten til det.