"Tvinge" barn til samvær?

[Gjest fortvilt nå..]

(innlegget postes også på samliv)

Vi er separert, inntil videre bor jeg i tidl. felles hjem, mens han er etablert med ny samboer. Tidligere i høst inngikk vi rettslig forlik som sier at far skal ha vanlig samvær med barna.

Problemet er bare at eldstejenta (snart 11) ofte ikke vil! Det er hyling og skriking, hun nekter plent - og må altså mer eller mindre tvinges.

Far mener det er vi voksne som bestemmer, OK, men jeg klarer ikke å godta at jeg nærmest skal være nødt til å sparke henne ut herfra! Som regel går det greit når hun først er kommet avgårde, og det heller ikke bestandig dette skjer, men altså...

Jeg prøver å oppmuntre henne, gjøre det attraktivt - men jeg synes det er veldig vanskelig å pælme henne inn i bilen hans og så bare gå.

Slik som det ser ut nå, blir det rettsak om daglig omsorg. Kan det telle negativt for meg dersom jeg fortsetter å motivere henne, men altså ikke vil tvinge henne?

[frosken]

Hva er begrunnelsen hennes for ikke å ville?

Vet du med sikkerhet at det ikke er av lojalitet med deg at hun nekter? At hun ikke mener at faren har gjort så stygge ting mot deg at hun også må mislike ham dersom hun skal være lojal mot deg.

Ikke gjennomført samvær kan telle svært negativt i en barnefordelingssak. Du kan få problemer med å dokumentere at det ikke er du som påvirker henne til å la være å besøke faren.

Dersom det går mot rettssak, så har du vel kontakt med advokat. I såfall hadde jeg spurt vedkommende til råds.

[Gemini]

Ikke for å male fanden på veggen, men har du tenkt over muligheten for at det kan være overgrep som gjør at hun har så sterk motstand mot samvær med far? I såfall kan det være sterke trusler om å tie om det som skjer, ellers... Så det kan være en vanskelig sak å finne ut av...

Jeg håper selvsagt at det heller er som frosken foreslår, eller andre grunner som ligger bak, men du bør nok dessverre ha tenkt gjennom og prøvd å finne litt ut ift. dette også...

[terningkast6]

Dette er ikke en god situasjon, har vært oppi den selv, har bært hylende og skrikende barn ut i fars bil. De voksnes rett teller sterkt, mye sterkere enn barnas rettigheter.

Hos oss gikk det seg til etter hvert, faktisk opplevde vi at etter en ferie hvor barna hadde vært to uker hos far ble samværet mer positivt. Jeg tror det var det ukjente og fremmede som gjorde at barna helst ville være hjemme. Jeg visste med sikkerhet at barna hadde det godt hos far, og jeg synes man skal gjøre veldig mye for at barna skal ha god kontakt med far også etter en skilsmisse.

Hva om du foreslår for far at han planlegger litt sammen med jenta hva de skal gjøre neste gang hun kommer, noe positivt som hun kan se fram til? Og at far holder kontakten pr. telefon også i de periodene når barnet ikke er der.

Hvis du vet at barnet ikke lider noen overlast hos far, hvis forholdet dem imellom var godt før skilsmissen, da synes jeg du skal overse din datters protester. Spesielt siden du sier at det går greit når hun først er kommet dit. Det kan være bare det at det hele er nytt og fremmed. Hvis han bor langt unna slik at hun heller ikke kan treffe vennene sine tar det tid før hun etablerer venner der hvor far bor.

Hvis konflikten mellom deg og faren er stor påvirker det selvsagt barna også, så det kan være lojalitet til deg også som slår ut her.

Uansett hva det er som er grunnen - kontakten med far er uhyre viktig.