Tør jeg få barn?/nhd (langt)

[Miss Marple]

Jeg er ei jente på 26 år som har hatt en vondt oppvekst. Foreldra mine ønska seg vel egentlig ikke barn, og jeg var aldri bra nok (for stygg, for slem, gjorde ikke nok i huset, hadde feil meninger osv). Jeg fikk veldig lite av det som andre barn fikk - fikk ikke lov til å delta i fritidsaktiviteter, fikk ikke særlig med bøker, fikk aldri gå på kino, kjøpe kassetter/CD'er osv. Når jeg ble eldre, fikk jeg ikke lov å kjøpe nye klær, sminke og annet som tenåringsjenter brydde seg om. Grunnen til dette var at det kosta penger, og det var ikke foreldrene mine interessert i å betale. (Misforstå meg ikke, jeg ble aldri slått og sulta eller frøs ikke eller ble mishandla på annen måte).

Når jeg begynte på skolen, ble jeg veldig mobba. Ikke så rart,mente mine foreldre, "du er jo ikke så pen, jenta mi!". Jeg hadde rare klær og fikk aldri gjøre noe, så jeg fikk ingen venner. Dette varte til over videregående. I følge mine jevnaldrende var det ikke måte på hvor stygg og kvalm jeg var.

Da jeg var først i 20-åra, tok jeg et valg. Jeg brøt med hjemstedet mitt og har nå bare sporadisk kontakt med foreldrene mine. Etter ei stund møtte jeg han som nå er mannen min. Selvtilliten min fikk et kjempeløft av han, som er en fantastisk fyr. Jeg har kommet inn i hans kameratgjeng og til min store overraskelse snakker folk med meg nå, lytter når jeg sier noe seriøst, ler når jeg sier noe morsomt, respekterer meg for mine meninger - ja, jeg er visst ikke så stygg som jeg ble fortalt heller! Jeg har fått noen venninner, har begynt å trene og drive fritidsaktiviteter, brenner for masse, går på konserter, kino og fest.

Jeg suger til meg livet i store drag fordi jeg har mista så mye. Var på min første fest som 24-åring, det sier vel sitt.

Kan det at jeg har gått glipp av så mye hindre meg i å bli en god mor? Kan jeg ha blitt skikkelig voksen, når jeg omtrent hoppa over hele tenåringstia mi og aldri gjorde noe "aldersadekvat"? Bør jeg vente noen år og leve litt til bare for meg sjøl, eller tør jeg ta sjansen på å få barn nå? Det er jo ingen tvil om at livet blir forandra etter at man får barn.

Spørsmålet mitt (puh!) er om mine omsorgsevner kan ha blitt svekka etter den vonde oppveksten jeg har hatt. Jeg ønsker meg barn (nå eller seinere), men jeg ønsker ikke å ubevisst påføre et barn smerte, slik mine foreldre gjorde. Hvis det er slik at dårlige omsorgsevner går i arv, da kan jeg ikke være så egoistisk at jeg setter et barn til verden.

Jeg forventer ikke et ja- eller nei-svar på dette, men noen gode råd...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal få det du ikke forventer: Et ja/nei svar.

JA! du kan trygt sette barn til verden. Jeg ser ingen god grunn til at du ikke skulle bli en god, kjærlig og omsorgsfull mor.

Men, du har tapt mange år av livet ditt. Skal du ikke unne deg noen år med mannen din uten barn først?

[Miss Marple]

Du skal få det du ikke forventer: Et ja/nei svar.

JA! du kan trygt sette barn til verden. Jeg ser ingen god grunn til at du ikke skulle bli en god, kjærlig og omsorgsfull mor.

Men, du har tapt mange år av livet ditt. Skal du ikke unne deg noen år med mannen din uten barn først?

Tusen takk for raskt svar, nhd. Jeg er helt enig med deg, at jeg bør unne meg noen år for meg sjøl først.

Det var en lettelse å lese svaret ditt.

[Gjest Nevermore]

Tusen takk for raskt svar, nhd. Jeg er helt enig med deg, at jeg bør unne meg noen år for meg sjøl først.

Det var en lettelse å lese svaret ditt.

Tror du kommer til å bli en god mor. Det høres ut som om du har bestemt deg for at ting ikke skal bli som under din egen oppvekst. Da kommer jo barna dine til å få "alt du ikke fikk". Ka du tru?

[Gjest Magna]

Tror du kommer til å bli en god mor. Det høres ut som om du har bestemt deg for at ting ikke skal bli som under din egen oppvekst. Da kommer jo barna dine til å få "alt du ikke fikk". Ka du tru?

Jeg har tre barn og alle tre ser ut til å ha fått det de trenger, de er 15, 20 og 22 år. De virker harmoniske. Jeg har også hatt en vond barndom, og har til og med gått i terapi for angst/depresjon. Jeg var og er fortsatt bevisst på meg selv ift. mine barn. Mine to søsken har også barn som klarer seg bra, de har 5 stk. Du er utrolig reflektert og det tror jeg er nøkkelen ift. barn.

[Gjest Karianne]

Tusen takk for raskt svar, nhd. Jeg er helt enig med deg, at jeg bør unne meg noen år for meg sjøl først.

Det var en lettelse å lese svaret ditt.

Oi, du har kommet så langt. Er det mulig å komme i kontakt med deg? Hvordan kom du dit du er nå?